Showing posts with label 1830-talet. Show all posts
Showing posts with label 1830-talet. Show all posts

May 1, 2011

9/52 "The Queen of Spades" av Alexander Pushkin


Nå har eg prøvekøyrd den fine, sølvgrå Sony Readeren min, med ei 28 sider lang russisk novelle. Labbens las "The Queen of Spades", som ei av dei første novellene sine, og inspirerte meg også til å lese denne. Den første eboka eg lasta ned på readeren min, blei gratisversjonen av Best Russian Short Stories frå bookdepository.

"The Queen of Spades" er skriven i 1834 og er prega av den gotiske seinromantikken. Den tyskætta soldaten Hermann er svært redd for å ta sjansar og spele bort arva si, så han er bare tilskodar når dei andre soldatane speler kort. Medan dei andre soldatane speler, fortel ein av dei ei historie om bestemora si. Ho hadde skaffa seg ei stor spelegjeld i Paris, då ho var ung. Då lærte ho noko om korta, som hjelpte henne til å vinne tilbake det ho hadde tapt. Etter det har ho ikkje spelt kort. Ho har heller ikkje delt dette hemmelege, med verken sonar eller barnebarn. Hermann blir besatt av å arve denne hemmelegheita, og han går i gang med ein plan kor han sjarmerer tjenestejenta til den gamle dama for å komme inn i huset. Her forsøker han å truge til seg denne hemmelege kjelda til rikdom:
“If your heart has ever known the feeling of love,” said he, “if you remember its rapture, if you have ever smiled at the cry of your new born child, if any human feeling has ever entered into your breast, I entreat you by the feelings of a wife, a lover, a mother, by all that is most sacred in life, not to reject my prayer. Reveal to me your secret. Of what use is it to you?...May be it is connected with some terrible sin with the loss of eternal salvation, with some bargain withthe␣ devil... Reflect,——you are old; you have not long to live——I am ready to take your sins upon my soul. Only reveal to me your secret. Remember that the happiness of a man is in your hands, that not only I, but my children, and grandchildren will bless your memory and reverence you as a saint...”

The old Countess answered not a word.
Etter dette, døyr den gamle hertuginna. Den seinromantiske gotikken er ikkje framand for spøkelser, og den gamle kjem til Hermann, ufrivillig, seier ho og gir han hemmelegheita likevel. Han skal satse på korta tre, sju og ess, så vil han vinne. Hermann forsøker å spele, som hertuginna har fortald han, og han vinn over 90 000 rubler, før han taper på siste kortet. Det viser seg at esset han trudde han hadde, var "The Queen of Spades", som liknar på hertuginna og som blinkar til han frå kortet. Dermed blir Hermann driven inn i galskapen, og resten av livet sitt han på eit sjukehusrom og seier "Three, seven, ace" om og om igjen.

"The Queen of Spades" er ei svært spennande novelle og som sagt er dei gotiske elementa sterkt tilstade i teksten. Eg grøsser og får frysningar nedover ryggen, når den gamle hertuginna heimsøker Hermann etter gravferda. Eg liker også forteljarstemma, som liksom rettleidar lesaren og som på godt, gammalt 1800-talsvis kjem med viktige tillegg og kloke visdomsord innimellom forteljinga.For eksempel blir det femte avsnittet i novella innleia med: "Two fixed ideas can no more exist together in the moral world that two bodies can occupy one and the same idea in the physical world". Og betre kan vel ikkje Hermann si fiksering på å få greie på hertuginna sin hemmelegheit beskrivast.

Mar 13, 2011

6/52 "Wakefield" av Nathanael Hawthorne

Vi er i slutten av veke 11 og eg er litt på etterskot med novelleblogginga. Mi sjette novelle i år er novella "Wakefield" av Nathanael Hawthorne, åpningsnovella i samlinga Karavane, sett saman av Gordon Hølmebakk.

Det er vanskeleg å skrive eit godt handlingsreferat frå denne novella, utan å kopiere omtala som blei posta på Linesbibliotek for nokre veker sidan. Handlinga dreier seg rundt den eksentriske figuren Mr. Wakefield, som plutseleg ein dag bestemmer seg for å gå frå kona si og flytte inn i eit rom i nabogata. Her blir han i 20 år, og han går turar og ser på korleis kona taklar det at han er borte, før han like brått bestemmer seg til å vende tilbake til ho som har levd som enke i 20 år. For Wakefield er dette eit eksperiment. Han vil sjå korleis dei nærmaste reagerer på at han blir borte. Og som ein utanforståande observatør, blir han ståande utføre heimen sin og sjå på den sørgjande kona, som etterkvart held ei gravferd for mannen som er borte.

Heile ideen i novella er ganske absurd, samtidig som det er eit spennande tankeeksperiment. Ønsket om å finne ut korleis folk vil reagere, om ein blir borte, er vel eit ønske mange har. Men korleis kan dette eksperimentet settast ut i livet? Det er litt interessant at novella ikkje direkte tek tak i konsekvensene av Wakefield si handling, men at ho heller fokuserer på kva slags person det er som kan gjere noko slikt. Eg får lyst til å vite meir om korleis kona, som gradvis aksepterer at mannen er borte har det, og kva som eigentleg er motivasjonen til denne mannen. Og ikkje minst, korfor tek ho i mot han, når han kjem tilbake? Alt dette er spørsmål den korte novella reiser, utan å svare på. Og det er kanskje det som kjenneteiknar ei god novelle, at ho reiser spørsmål ho ikkje svarer på.


Sep 29, 2009

Eit kvardagsdikt - ein gammal klassikar

Eg kom på nytt over Henrik Wergeland sitt "Pigen paa anatomikammeret" i helga. Dette samtidig så groteske og så romantiske diktet, om medisinstudenten som kjenner igjen nabojenta på anatomikammeret, gjorde sterkt inntrykk på meg første gong eg las det. Og det har fortsett å gjere inntrykk på meg kvar gong eg les det.

Pigen paa anatomikammeret
Henrik Wergeland. 1837.

-- -- Jo det er Hende! O lys hid!
Og slip ei Kniven end paaglid
i denne Armes Hjerte!
O, der er rædsom Vittighed
i Lampens Blik, som stirrer ned
paa denne døde Smerte.

Saa kold dengang den aanded saae
den stolte Verden jo derpaa?
Og frække Øine skar
det Slør igjennem tidligt, som
den stakkels Piges Fattigdom
af gyldne Drømme bar.

Som Blomst i Isen frosset ind
jeg seer et Træk paa denne Kind,
som vel jeg bør at kjende.
Thi Fryden i min Barndomsleeg
før altfor høit min Skulder steeg
-- o var den ikke Hende.

Tvertsover boed' Hun for os,
i Armod født som i sit Mos
paa Taget Stedmorsblommen.
Fornemme Folk kun fatted svært,
at Blod saa fagert og saa skjært
af Fattigfolk var kommen.

Ak, mangt sligt Aasyn dog jeg saae
som Maanedsrosens Pragt forgaae,
som Sommerfuglestøvet!
Dem Skjebnens Haand for haardt vel tog
og Syndens Spor dem overjog
som Sneglens Sliim paa Løvet.

Eg liker Henrik Wergeland si dikting. Det er så mykje rytme, så mykje rim og så mange vakre lydar i dikta hans. Les bare siste strofa om igjen, og høyr på s-lydane. Er det ikkje vakkert?