Dec 31, 2010

Oppsummering av 2010

Leseåret 2010 har vore prega av lange periodar med lite tid, ork og overskot til å lese. I vår, like før eg leverte masteren min, var det veldig hektisk og det blei lite tid til bøker. I haust har eg vore ny i norsklærarjobben. Mykje av tida eg elles ville brukt til å lese skjønnlitteratur, har gått med på å lese elevtekstar og repetere pensum.

Etter å ha tald opp, kjem eg til 32 bøker eg har lese ferdig, og 3 bøker eg har lagt bort. 21 av bøkene er skrivne av nordiske forfattarar, 13 av desse er norske. 2 av dei tre bøkene la bort, er skrivne av norske debutantar. Av dei bøkene som ikkje er nordiske, er 11 skrivne i USA eller England og 2 i Japan. 27 av bøkene er skrivne frå 2005 og fram til i dag. Bare 3 av bøkene eg las i år, er skrivne for meir enn ein generasjon sidan, og kan kallast klassikarar.

Høgdepunkta kan oppsummerast slik:

Den beste boka:
I år er det påfallande lite vanskeleg å plukke ut ei beste bok. Det er Utrensking av Sofi Oksanen som blir ståande som den sterkaste lesaropplevinga i 2010.

Det nyoppdaga forfattarskapet:
Takka vere Ingrid har eg også oppdaga Richard Yates. Eg har lese Påskeparaden, og eg veit heilt sikkert at eg kjem til å lese meir av han.

Den største overraskinga:
I sommar stod eg på flyplassen, svært skuffa over at novellesamlinga Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket av Lisa Niemi viste seg å ikkje vere leseleg. Alle dei andre bøkene mine var pakka ned i baggasjen, og eg trong noko å lese på, på flyturen. Eg kjøpte Rebecca av Daphne du Maruier i kiosken, fordi det var det beste eg fann der. Boka viste seg å vere ei langt større lesaroppleving enn eg kunne forestille meg.

Årets guilty-pleasure:
Mi gode venninne Amylin er hekta på Twilight-serien. Etter å ha høyrd henne snakke om Bella og Edward i nokre timar, samanlagt, måtte eg også finne ut kva dette var. Eg har lese tre av dei fire bøkene nå, og både Twilight og New Moon har vore bøker eg har kosa meg med. Etter Eclipse kjende eg at eg trong ein pause. Det blei litt mykje av det same.

Den største nedturen:
Som eg skreiv her om dagen blei eg veldig skuffa over Din nestes hus av Jette A. Kaarsbøl. Boka svara ikkje til forventningane i det heile tatt.

Det største forfattarmøtet:
Den største opplevinga knytta til eit forfattarmøte, var Murakamifestivalen på litteraturhuset i august. Eg lo så tårene trilla, då Frode Grytten hadde sitt foredrag om Murakami, bøkene hans og den japanske kulturen. Og eg blei svært sjarmert over Murakami sjølv, då han seinare blei intervjua, og på gebrokkent engelsk fekk presentert nokre av tankane sine kring forfattarskapet.

Den beste debutanten:
Både Du av Thomas J.R. Martinsen og Jo fortere jeg går jo mindre blir jeg av Kjersti Annesdotter Skomsvold er svært gode debutar. Eg veit faktisk ikkje kva for ein som er best av desse to, og dei er så forskjellige at det nesten blir kunstig å skulle samanlikne dei. Dei kjem på delt førsteplass i debutantkategorien, og begge kjem høgt oppe på lista over bøker som er verdt å lese.

Mål for 2011
Eg ser jo at dei bøkene eg vel er innafor eit snevert geografisk og historisk område. Eg har definitivt lese mest nordisk samtidslitteratur, dette året. Målet mitt for 2011 er å lese fleire klassikarar og å lese fleire bøker frå andre område enn Norden, USA og England.

Dec 30, 2010

Pakke i posten

Om 2-4 dagar får eg bokpakke i posten. Eg liker å få bokpakke i posten.


Eg har meldt meg på den nordiske samlesinga, som Knirk står bak. Vi skal lese bøkene som er nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris og blogge om dei, fram til prisutdelinga i april. Eigentleg skal Vågen av Harald Voetmann lesast og bloggast innan 2. januar, men med mindre dei 2-4 dagane blir til 1 dag, er ikkje gjennomførbart. Men boka skal lesast og bloggast så snart som mogleg.

Elles har eg eit teknisk spørsmål, dersom det er nokon som brukar Safari her. Er det eg som gjer noko gale, som ikkje får til å blogge via Safari, eller går ikkje blogspot og Safari saman?

Dec 29, 2010

Din nestes hus


Din nestes hus
Jette A Kaarsbøl 2009
Oversatt av Trude Marstein
Cappelen Damm 2010
396 sider


Det begynner vel å nærme seg 6 år sidan eg las Den lukkede bok av Jette Kaarsbøl. Dette var ei bok som begeistra meg stort og som etterkvart fekk veldig gode kritikkar. I 2009 kom Kaarsbøl med si bok nummer to - Din nestes hus, som eg endeleg har fått lese. Eg har vore nysgjerrig på denne boka ei stund, både fordi eg likte debutromanen til Kaarsbøl så godt, og fordi det er delte meiningar om boka. For mens Knirk rosar boka la Janke ho bort, halvlesen.

I boka møter vi den landskjende arkitekten og forteljar-eget Laus Lindborg, som blir dregen inn i ei midtlivskrise, etter at faren døyr. Han reiser til bygda Store Randing, kor faren som også er arkitekt, har teikna eit bibliotek. Her skal faren gravleggjast. Laus blir kjend med presten Stig og den 20 år yngre kona hans Alma. Tilbake i København bestemmer Laus seg for å ta ein pause frå jobben, ekskjærasten Maj og elskerinna Claudia. Han reiser tilbake til St. Randing under påskot av å skulle jobbe med eit fotoprosjekt. Her innleier han eit forhald til prestekona Alma. Motivasjonen for Laus sitt oppbrot, er som Janke peikar på, uklar, som mange av dei andre vala Laus gjer. Dette er med på å skape ei kunstig distanse mellom meg som lesar og hovudpersonen, noko som går ut over lesaropplevinga og som gjer forteljinga mindre truverdig.

Forteljinga er forsøkt framstilt scenisk. Kaarsbøl viser fram epsiodar og viser kva Laus og dei andre karakterane seier og gjer. Innimellom får lesaren innblikk i Laus sine tankerekker, men då ser han ofte tilbake på scener frå tidlegare i livet. Dette er eit spennande grep, men eg opplever at det fungerer dårlig i denne romanen. Forteljinga får eit hakkete og oppstykka preg. Vi får vite svært lite om kva Laus eigentleg tenker og kva slags kjensler eg-personen har, noko som også gjer at samanhengane blir borte. Eg får ikkje forståing for Laus, handlingane hans og vala hans. Kombinasjonen med eg-forteljaren gjer at det blir ei avstand mellom lesar og forteljar, som eg opplever som forstyrrande.

Når det er sagt er Kaarsbøl sitt språk og mange av skildringane svært gode. Eg tar meg i å humre over formuleringar og eg lar meg røre av skildringane av einskilde bifigurar. Romanen gir for eksempel eit veldig truverdig og levande portrett av den fire år gamle prestedottera Emilie. Den overvektige tenåringsjenta Meggie blir også skildra på ein rørande måte, og eg blir glad i desse to jentene.

Eg har brukt over ein månad på å lese ferdig denne boka, og fleire gonger har eg vurdert å leggje ho bort. Forteljinga er hakkete og eg får ikkje heilt tak på hovudpersonen, som burde bære forteljinga. Samtidig er det mange flotte element, sterke karakterskildringar og morsomme uttrykksmåter, som driv romanen framover til tross for at forteljinga blir svekka av dei forteljartekniske grepa.

Om det var verdt tida det tok å lese ho ferdig? Eg er faktisk ikkje sikker.

Dec 28, 2010

Eg har oppdaga Neil Gaiman

Coraline
Neil Gaiman
Adaptert til teikneserieroman av P. Craig Russell
2008


Like før jul kom eg over boka Coraline på biblioteket. Då eg såg boka, kom eg til å tenke på Elin som har snakka varmt om Neil Gaiman. Eg har lenge vore nysgjerrig på Gaiman og på korleis det er å lese teikneserieromanar, ein sjangar eg til nå ikkje har lese noko særleg av. Etter å har gjort litt research, skjønner eg jo at denne utgåva ikkje er Gaiman si originale utgåve, men eg likte ho godt likevel.

Coraline bur i eit gammalt hus saman med mor og far. I dette huset finn ho, som Alice og som Lucy, ei dør til ei anna verd. Den nysgjerrige jenta går gjennom døra, der ho møter "the other mother" og "the other father" ei mor og ein far som har knappar til auge.

Etter at Coraline har åpna døra til det andre, blir ikkje verda slik ho eingong var. Coraline må tilbake til den andre verda for å redde seg frå den andre mora. Spenninga mellom "det eigentlege" og "det andre" er sterkt tilstades gjennom forteljinga. Denne spenninga blir stadig sterkare, etterkvart som "det andre" blir meir og meir skremmande. Spenninga blir også understreka og forsterka av dei detaljerte teikningane til P. Craig Russell. Eg får frysningar på ryggen av den andre mora si hand og dei dansande rottene. Spelet mellom skuggar og lys, mørkre og fargar er også med på å formidle historia om Coraline på ein veldig spennande måte.

Det blir ikkje siste gongen eg les verken Gaiman eller ein teikneserieroman. Og eg er veldig nysgjerrig på filmen, nå.

Dec 26, 2010

Bøkene eg ikkje fekk til jul

Eg skal ikkje klage over julegåvene mine. Eg er superfornøgd, ikkje minst med den fine macen som igjen gjer det mogleg å blogge. Eg blei også veldig glad for dunjakka eg fekk. Nå kan eg jo gå ut av huset utan å få frostskader. Og det viktigaste i jula i år er ikkje gåvene i det heile tatt. Det viktigaste er å ha god tid til å vere saman med dei ein er glad i, utan å stresse med jobb og anna kvardagsstress. Og å kjenne på saknet etter dei ein er glad i, men som ein ikkje lenger får vere saman med.

Likevel - eg ønsker meg alltid bøker til jul og eg får som oftast ikkje bøker til jul. Eg lurer på om dei tenker at det er kjedeleg å gi meg bøker, eller om dei er redde for at det ikkje skal falle i smak. Fleire av mine nærmaste har jo ved ulike høve sagt at eg er så kresen at dei ikkje vågar å kjøpe bøker til meg, fordi eg ikkje liker det alle andre liker. Det får eg ikkje til å stemme. Eg liker mykje av det andre liker, eg liker bare mykje meir enn det alle andre liker.

For å komme frykta for å kjøpe feil bok i møte, har eg begynt å sette opp ønskeliste. Ifjor sette eg opp ei lang ønskeliste, med bøker eg ville lese. Då tenkte eg at lista kanskje var for lang. I år sette eg opp ei kort og oversikteleg liste over dei bøkene eg ønska meg mest. Lista såg slik ut:

Bøker:
Jonathan Franzen ”Korrigeringer” og ”Frihet” (norsk eller eng.)
Paul Auster sine siste romaner (eng.)
Carl Frode Tiller: ”Innsnirkling 2”
Beate Grimsrud: ”En dåre fri”

Eg fekk ingen bøker i år heller. Og eg hadde eigentleg gleda meg til å lese Jonathan Franzen i romjula. Nå er det ikkje synd i meg. Nå som det store spareprosjektet eg har hatt i haust er blitt avlyst, kan eg godt kjøpe nokre av dei bøkene eg har lyst på. Men eg synest det er koseleg å få bøker også. Det er ei slik barnleg glede over det å åpne ein fint innpakka pakke og finne ei bok ein har lyst til å lese.

Dec 25, 2010

Tittei - her er eg!

Eg er på vei tilbake til bloggosfæra igjen, nå på superfin, ny julegåve-mac.

Hurra for nytt skrivetøy og god jul til alle saman - om det nå skulle vere slik at det er nokon lesarar igjen her, då.

Eg gleder meg ein heil haug til å hente ny inspirasjon og gode lesetips hos dykk igjen.

Sep 8, 2010

Pause

Eg har tatt ein slags bloggpause nå. Grunnen til dette er at min kjære gamle laptop skranta stadig meir, og etterkvart klappa saman for godt. Eg sparer til ny, men inntil vidare har eg bare eigen pc på jobb, og eg synest det er litt uetisk å drive å bruke arbeidstida til å blogge.

Men eg kjem tilbake, så snart teknikken er på plass.

Aug 17, 2010

Før jeg brenner ned

Gaute Heivoll
Før jeg brenner ned
304 sider
Tiden, 2010.

Den siste helga i ferien skulle eg bruke til å vere i fjellet og gå turar i områda rundt hytta. Men eg hadde tatt med meg Gaute Heivoll sin siste roman, Før jeg brenner ned, ein roman som var så fengslande, at det var såvidt eg kom meg ut døra. Eg måtte bare lese eit kapittel til...

Før jeg brenner ned er ein roman basert på dei sanne historiane om pyromanen som gjekk laus i Finsland i Vest-Agder, våren 1978, den unge guten som startar ti brannar og som nesten tek livet av fire eldre menneske. Samtidig er det historia om den vesle guten som blei døypt i Finsland kyrkje den 5. juni 1978, medan heile bygda var på utkikk etter pyromanen. Og denne guten er Gaute Heivoll, forfattaren og det forteljande eget i romanen. For parallelt med den spennande forteljinga om brannane frå 1978 skriv Heivoll svært gripande om då han fann ut at han skulle skrive denne forteljinga, samtalane med dei som hugsar denne tida i 1978 og etterkvart sin eigen barndom og oppvekst i bygda der det brann. Og på ein gripande måte blir historia til dei to gutane frå Finsland fletta inn i kvarandre: Dei er begge eineborn. Dei er begge litt aleine, litt annleis enn andre born i skuletida. Dei er begge flinke og snille gutar, og folk har tru på at dei skal kunne bruke evnene sine til noko stort. Dei lærer begge å spele piano av Theresa. Og dei opplever begge ting i livet som får galskapen til å blusse opp inni seg. Men der pyromanen begynner å tenne på hus, begynner forfattaren å skrive. Denne parallellføringa av forteljingane skaper ein god komposisjon av romanen og samtidig gir han boka eit svært godt driv.

Boka har eit svært sterkt spenningselement, til tross for at lesaren tidleg får vite kven pyromanen er og at han blir arrestert. Spenninga blir på eine sida bygga opp om korleis han vil bli avslørt, samtidig er det også ei sterk spenning knytta til forfattaren og eget si eiga historie. Begge historiene er ei samanblanding av fakta og fiksjon, som skapar ei anna form for spenning. I eit intervju i Dag og tid for to veker sidan sa Heivoll om denne samanblandinga:
Lov å lyga
Heivoll har oppsøkt fleire av dei som opplevde pyromanen og fått dei til å fortelja om dramaet.
– Men eg måtte ta nokre steg til sides for røyndomen for å få til å skriva historia, og difor har det vorte ein mosaikk av fakta og dikting. Eg har fiksjonalisert brannstiftaren. Både han og foreldra hans har fått andre namn, medan andre er omtalte med sine eigne namn. Eg vart nøydd til å byggja opp pyromanen frå botnen av.
– Vil du kalla boka ein «dokumentarroman»?
– Nei, eg kallar det ein roman. Boka må ikkje lesast bokstavleg eller dokumentarisk. Skrivinga førde til ei erkjenning om at det faktisk er lov til å lyga – først og fremst om meg sjølv.
Romanen har fleire lag, han er både forteljing og metaforteljing, i og med at forfattaren skriv seg sjølv og skriveprosessen inn i teksten. Denne samanblandinga av fakta og fiksjon, av forteljing og metaforteljing er svært elegant og ho fungerer godt og gir forteljinga eit godt driv. Og denne eksperimenteringa med fleire lag av verkelegheit i forteljinga går ikkje på bekostning av den gode historien som blir fortald.

Før jeg brenner ned
er noko så sjeldan som ein velskriven og spennande pageturnar, med høg litterær kvalitet. Eg kjende sjølv på redsla og frykta, etterkvart som ho spreidde seg hos bygdefolket, og eg blei rørt av eget si forteljing. Skildringane av bygda er levande, og eg som knapt nok kjende igjen Nodeland, som er eit togstopp på Sørlandsbanen, satt med ei kjensle av å bli kjend med vegane, folka, vatna og naturen i Finsland. Dette er ein ubeskriveleg godt skriven roman, og Heivoll fortener all den skryten han har fått for boka. Det er bare synd at eg las ho så fort. Ho kunne gjerne vart litt lenger.

Aug 15, 2010

Trekkoppfuglen

Haruki Murakami
Trekkoppfuglen
Originaltittel: Nejimaki-dori kuronikure (1995)
Oversatt av Kjell Risvik
Pax forlag 2005.
636 sider


Mykje av lesetida mi i sommar har gått med på å lese Murakami sitt storverk Trekkoppfuglen om igjen. I 2006 las eg denne boka, som den første boka eg las av Murakami, og med denne fekk eg auga opp for eit svært spennande forfattarskap. Sidan Murakami kjem til Oslo om ei veke, og sidan eg nesten får sjå han då, fann eg ut at eg skulle lese om igjen denne boka som eg jo hugsar godt, fordi ho gjorde inntrykk, men som eg likevel ikkje hugsa godt når eg begynte å lese ho om att.

Den lange og kronglete historia om Trekkoppfuglen begynner den dagen ei framand kvinne ringer den arbeidslause mannen Toru Okada, medan han kokar spagetti til lunsj. Han tek seg ikkje tid til å snakke med henne, men blir likevel litt nysgjerrig på kven denne kvinna er, fordi ho veit så mykje om han. Omtrent samtdig forsvinn katta som Toru Okada og kona Kumiko har hatt saman, og som har vore ein lykkebringar over ekteskapet deira.

Etter katta si forsvinning oppstår ei rekke underlege, absurde og surrealistiske hendingar, og lesaren blir introdusert for eit omfattande og forvirrande persongalleri. Søstrene Malta og Kreta Kano som framtrer både på ordentleg og i draumane til Okada, ein type draumar som ikkje er heilt som andre draumar, sidan det er ei form for reell kommunikasjon i desse draumane. Okada blir også kontakta av Løytnant Mamiya som var i hæren saman med den avdøde synske rådgjevaren Honda, som ekteparet blei sett i kontakt med. Etter Honda arvar Okado ein tom boks, som Mamiya kjem for å overlevere, og denne overleveringa blir starten på eit vennskap kor Mamiya fortel om dei grufulle opplevingane han hadde under andre verdskringen i Mandsjuria og seinare i Sovjet. Okada møter også den trøblete tenåringsjenta Mai Kasahara, som nesten tek livet av han då han klatrar ned i ein tom brønn for å tenke. Dette opphaldet i brønnen får stor betydning for Okada, og etter dette får han Okada eit underleg merke på kinnet, som viser seg å vere viktig i forhaldet til den underlege kvinna som kallar seg Muskat og sonen hennar Kanel.

Trekkoppfuglen har eit innfløkt og tidvis forvirrande persongalleri, hendingane vekslar mellom forteljingar frå fortida, nåtidsberetningar i første person frå Okada sin ståstad, surrealistiske hendingar i grenseland mellom draum og verkelegheit og ei samanfletting av både forteljingane frå fortida og dei underlege verkelege og uverkelege hendingane i nåtida. Språket er fengslande, forteljinga har god driv, og det er ei bok det ikkje blir kjedeleg å lese til tross for at ho er lang. Mykje av drivkrafta i boka ligg bak spørsmålet om kor forfattaren vil med alle desse underlege historiane, som delvis blir fletta saman etterkvart. Samtdig med alt det absurde og grenseoverskidande, er grunntonen i boka svært jordnær, gjennom forteljarstemma til Okada, som er ein mann som i utgangspunktet har realistiske forventningar til korleis ting skal henge saman. Tankane og refleksjonane han gjer seg om alle desse underlege hendingane og spørsmåla han stiller er med på å gjere boka truverdig, til tross for at ho til tider tippar litt langt over i det surrealistiske og absurde. Og det er dette som gjer boka så utruleg god.

Aug 12, 2010

Feriedikt

Eg les Ingeborg Bachmann si diktsamling Böhmen ligger ved havet. Ho er full av fine dikt.

Hva skal jeg kalle meg?

En natt var jeg et tre og bundet
så smatt jeg unna som en fugl og var fri,
fengslet i en grav ble jeg funnet,
et skittent egg sprakk, slapp meg fri.

Hvor styrer jeg hen? Jeg har glemt
hvor jeg kom fra og hvor jeg går inn,
til mer enn en kropp er jeg bestemt,
en hard torn og en flyktende hind.

Idag er jeg venn med lønnens krans
i morgen får jeg stammen ti å blø ...
Når begynte skylden sin ringdans,
som jeg svømte med fra frø til frø?

Men i meg synger et oppbrudd til
- eller en slutt - og hindrer min flukt,
jeg vil slippe unna skyldens pil,
som søker meg i villand og sandbukt.

Kanskje kan jeg en gang gjenkjenne meg,
en rullende stein en kråke...
Bare ett ord mangler! Hva skal jeg kalle meg,
uten å være i det andre språket?


Av Ingeborg Bachmann. Gjendikta av Karin Haugane.

Aug 7, 2010

Poetiske anagrammer

Ein eg kjenner har laga ei oversikt over alle anagrammene i bokmålsordboka. Eg har lese lista over anagrammer fleire gonger, og eg klarer ikkje la vere å bli beigeistra over det fantastiske lydspelet i desse orda. Eg har lese gjennom lista fleire gonger, og det er som å lese ei god diktsamling. For det er noko som skjer med desse anagramma som gjer dei svært lyriske. Det står ei rekke ord etter kvarandre og alle orda har like mange bokstavar, like mange stavingar og dei same lydane. Og samtidig har dei gjerne litt ulik intonasjon og rytme. Dette er med på å skape eit svært spennande lydbilete i ordrekkene.

Høyr bare på lydane i dette:
listende
slindete
slitende
slitnede
stilende
stilnede
tiendels
tilsende
tislende
Eller dette:
lestinger
silregnet
silregnte
singleter
slingrete
stelinger
striglene
tilregnes
tingleser

Og dette:
knasinger
krasingen
naskinger
raskingen
renskinga
sakninger
sankinger
skaringen
snekringa
Dette er jo eigentleg ei lingvistisk orientert oversikt, kor orda er organisert etter alfabetisk rekkefølgje. Det er altså ikkje ei diktsamling. Og det er ikkje meininga at tekstane skal ha eit kognitivt meiningsinnhald. Dei små tekstane er ikkje i utgangspunktet bygde opp som tekstar, men som ei alfabetisk oversikt over ord med dei same bokstavane. Likevel les eg oversikta som om ho skulle vere ei diktsamling. Og det får meg til å tenke på kva det er som gjer eit dikt til eit dikt.

Det er ikkje nødvendigvis det reint kognitive meiningsinnhaldet som gjer at eg liker eit dikt. Det kan sjølvsagt vere det, men andre gonger er det som om lydane i seg sjølv speler ei langt større rolle enn betydninga til orda, når eg les tekstar. For i det lydlege kan det ofte skapast ei stemning eller ein slags "tone", for eksempel gjennom spelet mellom like og ulike lydar. Denne tonen kan stå i samsvar med betydninga av orda, men han kan like gjerne leve sitt eige liv. Og det gjer han, i desse anagramma. Og det er det som gjer desse ordrekkene, som i utgansgpunktet har ein vilkårleg betydningsstruktur, til små tekstar med ein sterk estetisk apell.
aksel
aksle
elska
klase
lakes
laske
leksa
leska
sekla
slake
Lista over anagrammer finn du her.

Aug 5, 2010

Ein delikatesse-bokhandel

Tidlegare i sommar var eg ei veke i Paris, og då var eg sjølvsagt innom Shakespeare and company, som ligg ved Seinen ikkje langt frå den overveldande katedralen Notre Dame. Atmosfæra rundt denne butikken er heilt spesiell. Då eg stod på fortauet utføre, var det som å sjå eit glimt av ei anna tid, hadde det ikkje vore for alle turistane. Og då eg kom inn i butikken blei eg overvelda - dette er ein bokhandel, kor det er bøker overalt, og ingen andre ting enn bøker.


På biletet ser du fleire meter med diktsamlingar, frå golv til tak. Og eg, som så ofte blir oppgitt over kor vanskeleg det er å finne butikkar som prioriterar lyrikk, blei så overvelda ved første besøk at eg gjekk tomhendt ut igjen. Eg gjekk tilbake ein seinare dag og denne gongen brukte eg over ein time framføre denne eine hylla. Eg kunne stå å bla i samlingar av ukjende diktarar, notere ned forfattarnamn og titlar som eg kan søke opp og kjøpe med seinare høve. Eg plukka ut ein stor stabel med bøker, før eg begynte å tenke på dei 15 kiloa med baggasje eg hadde tilgjengeleg på heimturen, og sette ein del av dei på plass i hylla med tungt hjarte, før eg betalte for nokre få av bøkene og gjekk.

Paris er ikkje som Norge. I Paris er det bokhandlarar, med godt utval i lyrikk. Det er også ostebutikkar som bare sel ost, kjøttbutikkar som bare sel kjøtt og Cocolathiers som bare sel sjokolade. Og både osten og kjøttet og sjokoladen har kvalitet. Eg ønsker meg ein større marknad med spesialiserte småbutikkar, kor dei ansette kan det dei sel, også her heime. Og eg ønsker meg bokhandlarar som er heilt utan interiørartiklar og kaffikanner, og som heller er fylt til taket med bøker, med stige slik at ein kan rekke opp til øvste hylle. Men eg er ikkje sikker på om det er marknad for slike butikkar på annakvart gatehjørne, i eit land kor folk allereide klager over høge prisar og gjerne står i bilkø til Svinesund kvar helg for å få dei vakumpakka kotteletta sine litt rimelegare.

Ingrid skreiv for nokre veker sidan eit innlegg med tittelen "Om lyrikens styvmoderliga behandling", kor ho skriv:
Jag vill inte öda tid i en "bokhandel" som har ett utbud liknande min lokala Ica-affär.
Det er vanskeleg å finne skikkeleg fine delikatesse-bokhandlarar, med stort utval i lyrikk her i Norge, og eg har inntrykk av at det same gjeld nabolanda våre. Vi har jo Tronsmo i Oslo og Bislett Bok, men heller ikkje der er utvalet samanliknbart med Shakespeare og company. Vi har også god tilgang på nettbutikkar, som for eksempel Audiatur, og det er stadig lettare å skape sitt eige gode utval med å bestille bøker frå utlandet. Men ulempa med ein nettbutikk er at det ikkje går an å stå å bla i bøkene til ukjende forfattarnamn, ein kan ikkje stå framføre hylla og leite etter smaksprøvar. Ein må vite kva ein leiter etter, på nettet.

Vel heime i Norge skulle eg kjøpe ein bursdagspresang. Eg trudde eg hugsa at Tanum på Oslo City hadde ei lyrikkhylle før, så eg gjekk innom der fordi der er det praktisk å gå innom når ein kjem frå t-banen. Men lyrikkhylla var borte - eg fann ho i alle fall ikkje. Dermed fekk jubilanten ein roman i staden, noko ho blei glad for. Men det er synd at det er så vanskeleg å finne diktsamlingar i heilt vanlege bokbutikkar.

Eg ønsker meg ein delikatesse-bokhandel, slik som Shakespeare and company. For sjølv om det kanskje er ein økonomisk risiko knytta til det å bestille opp eit lager med marginale diktarar og å eksponere desse på bekostning av dei krimforfattarane som ein allereide veit selgjer godt, plager det meg at utvalet er så snevert her til lands. Lyrikk og anna såkalla smal litteratur sel dårleg, det veit vi. Men er ikkje forventningane om dårleg sal, også ein sjølvoppfyllande profeti? For korleis kan bokbransjen eigentleg forvente at bøker som ikkje blir eksponert i det heile tatt, og som ikkje ein gong finnst i hyllene skal bli oppdaga og lesne? Ville ikkje butikkane og forlaga også ha tent på eit litt breidare utval, også innafor såkalla smal litteratur? Eg kan ikkje så mykje om økonomi, men eg trur ikkje at etterspurnaden aukar ved at tilbodet blir borte. Og når dei store kjedane fjernar lyrikken frå butikkane sine, er tilbodet i ferd med å bli borte. I kven si interesse er eigentleg det?

Shakespeare and company er ein bokhandel til inspirasjon. Og dei har heller ikkje utelate bestselgjarane. Til tross for godt utval i lyrikk og litteraturfilosofi og andre sjangrar det ofte er vanskeleg å finne i bokhyller, har dei meir alminneleg kjende namn i tillegg. Dei har bare ikkje fått så mykje plass, som hos dei som bare har bestselgjarane.

Eg skulle ønske det fanst fleire slike butikkar, kor lyrikken får den plassen han fortener.

Eit dikt midt på natta

Nokon vil kanskje påstå at Sylvia Plath sine samla dikt ikkje er egna lektyre, når ein er våken midt på natta. Men det er framleis ferie, og noko av det fine med ferie er at ein kan våkne klokka 03 om natta utan å tenke på at ein burde passe på å få nok søvn før vekkerklokka ringer. Derfor liker eg å vere våken midt på natta og lese Syliva Plath.

"Prospect"

Among orange-tile rooftops
and chimney pots
the fen fog slips,
gray as rats,

while on spotted branch
of the sycamore
two black rooks hunch
and darkly glare,

watching for night,
with absinthe eye
cocked on the lone, late,
passer-by.

(Sylvia Plath - 1956).

Aug 2, 2010

Salg på Audiatur

Det er salg hos Audiatur.no . Og eg må innrømme at eg er litt svak for bokhandlarar som sender billige bøker portofritt heim til meg. I tillegg er det jo så alt for enkelt å betale med Paypal. Men kva gjer vel det, når haustmånadane er redda og eg kan vente på spennande, både kjend og ukjend lyrikk i posten?

Vi tar forbehold om at enkelte titler kan være utsolgt.
Stk ISBN Forfatter: Tittel: Pris:

1 8256010665 Vizma Belsevica Den hvite gjemselen 60

1 8256011157 Sandor Csoori Mennesker, Grener 60

1 8256011270 Les A Murray Midtsommars is 70

1 8205331871 Bjørn Aamodt Arbeidsstykker og atten tauverk 100

1 8210047620 Terje Dragseth Logg 70

1 8274880803 Ingeborg Bachmann Böhmen ligger ved havet 80

Murakami

I slutten av juni hadde eg eit titalls idear til blogginnlegg eg skulle skrive. Nå har eg ingen. Derfor les eg bloggar, og håper at inspirasjonen kjem tilbake. I mellomtida kan eg jo fortelje at eg stod opp tidleg i dag for å sikre meg billettar til Murakami på Litteraturhuset i slutten av august, og at eg derfor er trøytt, sjølv om eg ikkje fekk billettar og må nøye meg med å sjå han på storskjerm i etasjen over. Også les eg Trekkoppfuglen om igjen, på norsk denne gongen. Eg har ikkje lese nokre andre bøker i juli, sjølv om eg sa eg skulle lese så mykje i sommar. Men eg synest eigentleg det er heilt greit. Trekkoppfuglen er ei fin bok. Eg liker den absurde og samtidig den gode skildringa av det folk vanlegvis ikkje sett ord på:
"Men det er én ting jeg vil spørre deg om. Hvorfor tenker du alltid på døden?"
Hun stakk en sigarett i munnen og strøk behendig av en fyrstikk med den ene hånden. å satte hun på seg solbrillene.
"Mener du at du ikke tenker mye på døden, Trekkoppfugl?"
"Jo visst tenker jeeg på døden. Men ikke alltid. Bare en gang iblant. Som folk flest."
"Vet du hva jeg tror, Trekkoppfugl?" sa Mai Kasahara. "Alle blir født med noe forskjellig i selve kjernen av sin eksistens. Og den tingen, hva den enn er, blir lik en varmekilde som driver hvert enkelt menneske innenfra Jeg har en slik også, selvsagt. Som alle andre. Men noen ganger løper den løpsk. Den sveller eller skrumper i meg, og den fillerister meg. Det jeg helst ville, er å finne en måte å formidle den følelsen til et annet menneske på. Jeg får det bare ikke til. De skjønner igenting av det. Problemet kan jo være at jeg ikke er flink nok til å forklare meg, en jeg tror også det er fordi de ikke hører godt nok etter. De later som om de lytter, men de gjør det ikke virkelig. Så hisser jeg meg opp noen ganger og gjør de villeste ting."
"De villeste ting?"
"Ja, som å holde deg fanget i brønnen, eller som når jeg sittter bakpå en motorsykkel og holder hendene foran øynene på ham som kjører."
Da hun sa det, tok hun seg til såret ved øyet sitt.
"Var det slik den motorsykkelulykken hendte?" spurte jeg.
"Mai kasahara sendte meg et spørrende øyekast, som om hun ikke hadde hørt meg. Jeg kunne ikke skjelne uttrykket i øynene hennes bak de mørke brilleglassene, men det var som om en slags nummenhet hadde spredt seg over ansiktet hennes, som olje når den helles på stille vann.
"Hvordan gikk det med gutten?" spurte jeg.
Med sigaretten mellom leppen fortsatte Mai Kasahara å se på meg. Eller rettere sagt, hun fortsatte å se på merket mitt. "Må jeg svare på det spørsmålet, Trekkoppfugl?".
"Ikke hvis du ikke vil. Det var du som brakte det på bane. Hvis du ikke vil snakke om det, så la være."
Mai Kasahara ble helt stille. Det kunne se ut som om hun hadde vondt for å bestemme seg. Så fylte hun lungene med sigarettrøyk og blåste den sakte ut igjen. Med en tung bevegelse dro hun solbrillene av seg, vendte ansiktet mot solen og knep øynene igen. Mens jeg så på henne, følte jeg det som om tidens fjær begynte å bli slakk.
"Han døde," sa hun til slutt, med uttrykksløs stemme, som om hun hadde forsonet seg med noe.
(s. 339).
Derfor liker eg Murakami. Og derfor gleder eg meg til å nesten sjå han, den 23. august.

Treff!

Det er 2. august og kvardagen kjem fortare enn vi anar. Og i kvardagen treng vi pausar - og Kristin hos Bokmerker.org og eg har funne ut at vi bokbloggarar bør har ein pause saman ein gong - eller snarare bestemt eit treff.

Derfor: den 22. august kl. 16.00 blir det eit bokbloggartreff ein eller anna plass i Oslo, kanskje med quiz. Datoen er vald, fordi dagen etter kjem Murakami til byen, så vi trur kanskje det er mange med litteraturinteresse som er i området den helga. Ifølgje facebook er det allereide 13 mennesker som har sagt at dei er interesserte i å komme på dette treffet, noko eg synest er stort (Kristin sa ho syntest det var fantastisk, då det bare var 9 påmelde på facebook, så eg trur ho også gleder seg over alle 13).


Kristin har gjort ein super innsats med å invitere folk, i bloggar både eg og ho les, men dersom du kjenner at du burde fått ein invitasjon og ikkje har fått det er det bare å invitere seg sjølv. Er du på facebook kan du melde deg på sjølv her. Viss ikkje kan du leggje igjen ein kommentar i kommentarfeltet, så skal eg sørge for at du får nærmare informasjon om kor vi skal møtast.

Jul 11, 2010

Bokbytting med naboane

For ei tid sidan foreslo eg bokbytting her på bloggen, noko som blei motteke med variabel entusiasme.

Eg fekk 3 ja, frå Labben, Stine og Kasiopeiia, og har tenkt på kor vidt 4 personar er litt lite for å organisere noko slikt eller ikkje. Men så kom eg heim frå ferie, og fann ein litt halvgammal post frå LillaO, som foreslår det same for sine svenske bloggvenner. Eg har høyrd med LillaO og vi er velkomne til å slå oss saman med dei på tvers av landegrensene. Dette aukar jo portoproblematikken, men likevel: Det er sosialt og spennande, og kanskje endå meir spennande når vi får tilgang på bøker som ikkje er oversette.

LillaO organiserer det litt annleis, og bokbyttinga blir litt mindre tilfeldig enn eg i utgangspunktet hadde tenkt:
Det enklaste skulle vara att alla la upp en lista med böcker som kan bytas, talar om vilket format den är i, vilket skick och annat som kan vara av intresse som mailadress. Kontakta den som har en bok du vill byta till dig och gör upp om var den ska skickas.
Men likevel, dette høyrest spennande ut, og eg vil gjerne slå oss saman. Er de andre framleis med?

Jul 9, 2010

Utrenskning

Eg er heime frå ferie igjen, fleire lesaropplevingar rikare. Den første boka eg las ferdig medan eg var på tur, var Sofi Oksanen si bok, Utrenskning.

Sofi Oksanen
Utrenskning
Oktober forlag 2010
322 sider




Sofi Oksanen vann Nordisk råds litteraturpris for denne boka, og eg må bare slutte meg til den etterkvart store gruppa folk som seier at dette var velfortent! Utrenskning er ei svært god bok, og eg vil gjerne lese meir av Oksanen.

Handlinga er lagt til ei lita bygd i Estland, dels i 1992, like før det første presidentvalet i det sjølvstendige Estland og dels til tida under og etter 2. verdskrigen, då Estland var ein del av det kommunistiske Sovjet. Aliide har budd på den vesle garden der ho veks opp på heile livet, og ein dag i 1992 kjem det plutseleg den unge jenta Zara til garden. Aliide er skeptisk, men slepper etterkvart denne jenta som viser seg å vere ei russisk jente som har levd i ei gjeld ho ikkje heilt skjønner kor kjem frå, til halliken sin. Zara har røymd frå denne halliken, og søker tilflukt hjå Aliide. Men etterkvart finn Aliide ut at akkurat hennar gard ikkje var så tilfeldig vald av jenta.

Parallelt med historia om Zara som har røymd til Aliide sin gard, blir også historia om Aliide og søstera Ingel, som forelskar seg i den same guten like før andre verdskrig bryt ut, fortald. Dette er både ei sterk menneskeleg historie, om korleis relasjonane mellom dei to søstrene utvikler seg og samtidig ei historie om mentaliteten til folk under sovjettida. Søstrene må velgje kor dei vil plassere lojaliteten sin, og dei tek to svært ulike val, noko som også pregar relasjonen mellom dei.

Utrenskning er ei svært god bok. Karakterane er truverdige og har både sympatiske og usymatiske trekk, i tillegg til at det historiske og skildringa av mentaliteten til ulike folk til ulike tider er svært sterkt og godt skildra. Forteljinga er rik på detaljar, til tider grufulle og groteske detaljar, men likevel er boka svært godt skrive. Utrenskning er ei bok som har gjort inntrykk på meg, og eg veit at det er ei slik bok eg vil hugse.

Jun 28, 2010

Biblioteket - igjen...

Her om dagen skreiv eg om kor fint det er å kunne låne bøker på biblioteket. Og det er fint. Etter at internettet har fått oversikt over hyllene kan eg bare logge meg inn på "mappa mi" og registrere bøker eg har lyst til å lese, etterkvart som eg les om dei i dei mange bloggane og avisene og dei andre mediene kor eg les om bøker. Eg liker det.

Likevel sit eg her nå, med eit slags problem. For i løpet av våren har eg reservert ein del bøker, med lange ventelister, blant anna Thomas Espedal si bok Imot kunsten, Kjersti Annesdatter Skomsvold si bok Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg, Utrenskning av Sofi Oksanen, De fattiga i Lodz av Steve Sem-Stenberg, Børnene av Ida Jessen og Påskeparaden av Richard Yates. I løpet av våren har eg vore inne og skjekka kor mange det er framføre meg i køen med jamne mellomrom, og det har gått sakte men sikkert frå over 80 og ned til ingen.

I slutten av veke 22 og begynnelsen av veke 23, fekk eg 6 epostar frå biblioteket: "Boken du reserverte kan hentes på Bjerke filial", stod det. I alle saman. Og alle bøkene har venteliste vidare, så eg skjønte raskt at eg måtte lese fort og mykje med ein gong. Men eg fekk ikkje lese fort og mykje med ein gong, for eg skulle rette ein heil minnepinne full av tentamenar og sette ein haug med karakterar først.

Nå sit eg her og ser på bøkene. Lånetida er gått ut og eg innser at eg må stille meg bakerst i den nye køen dersom eg skal få lese Imot kunsten av Thomas Espedal. Eller kjøpe boka.

Jun 25, 2010

Feriedikt

Nå tek lyrikkutfordringa "Lyrikk på ein søndag" ferie til august. Eg synest likevel det er litt fint å poste eit dikt i ny og ne, så innimellom dukkar det opp nokre feriedikt.

Her er eit frå den flotte diktsamlinga til Ingvill Solberg (også kjent som Lille Søster):

Hvis syltetøyet i kjelleren kunne snakke, ville det
fortelle om min mor.
Jeg spør: Var min mors hender triste der nede ved
bærbuskene var de raske, var de varsomme?
Den sure ripsen, den mørke solbæra, sukkeret og
syltepulveret, de så min mors ansikt.
Min mor sto ved kjelen hele kvelden og ble varm,
hele august måned luktet hun søtt.
Det ble mørkere om kveldene, og min far bar
syltetøyglassene ned i kjelleren.
Jeg spør: Var min fars hender varme?
(Frå Den yngste. 2010).
Den yngste er ei svært god diktsamling, som eg anbefaler alle å lese. Dikta er korte og kvardagslege, i eit enkelt språk. Dei aller fleste tekstane er knytta til relasjonar i familien og søskenflokken, som vi kan kjenne oss igjen i.

Den yngste
er ei diktsamling som fortener å bli lesen!

Jun 23, 2010

Betre død enn homofil

Arnfinn Nordbø
Betre død enn homofil
Det norske Samlaget. 2009.
200 sider



Arnfinn har vekse opp i eit trygt, men konservativt miljø knytta til eit NLM-bedehus på Randaberg utføre Stavanger. Foreldra, som var glade i han og søskna, var aktive på bedehuset og ungane var der fleire dagar i veka. Dei fekk spele fotball og gjere andre ting, så lenge det ikkje gjekk på bekostning av det å gå på møte, og over TV'en hang eit bilete av Jesus, slik at dei ikkje skulle gløyme kva som var viktigast, når dei såg på TV. Arnfinn veks opp, han og broren begynte å reise rundt og synge på bedehusa i regionen, og dei gav ut to CD'ar som solgte godt. Etterkvart var han også med på å stifte ein heim for gatebarn i Ukraina. Han samla inn pengar og la grunnlaget for stiftinga av denne heimen, som var underordna den konservative organsiasjonen NLM. Heile dette miljøet blei Arnfinn utstøtt frå, då han stod fram som homofil.

For den trygge oppveksta til Arnfinn var også prega av skam og skuld og vonde kjensler. Han er homofil, men han har lært at å vere homofil er synd. Boka handlar om reaksjonane Arnfinn får, når han fortel dei rundt seg at han er homofil, og ikkje vil bli helbreda for dette, slik dei foreslår. Foreldra tar det tungt.

Betre død enn homofil er ei sterk historie, om kor vanskeleg det er å vere annleis i visse miljø. Det er lett å vere fordømmane ovanfor dei som ikkje tolererer dei som er annleis. Det er lett å sjå ned på dei konservative kristne og kalle dei "mørkemenn" og snakke om "haldningar frå steinalderen", slik vi ofte har sett i debatten omkring både ekteskapslova og debatten som gjekk då Nina Karin Monsen fekk Fritt Ord Prisen. Det blir ofte slik at skjellsorda haglar - i begge retningar. Og nettopp derfor er eg så imponert over den varsomme måten Arnfinn Nordbø skriv om reaksjonane frå familien. For sjølv om det er sjokkerande at ei mor kan seie til sonen sin at det ville vere lettare å akseptere at han var død, enn homofil, viser Nordbø stor respekt for familien og deira haldningar og verdiar gjennom boka. Han seier at han meiner dei tek feil, men han seier dette på ein varm og respektfull måte - utan å rakke ned på dei:
Dette at eg var homofil var det tyngste som hadde skjedd mor og far. Ingenting hadde vore vondare. Det var så sårt at dei begge til og med meinte det ville vore betre å hørt at eg var død enn homofil. Først sa mor det, seinare har far gjenteke det. Grunnen til at det er så vondt for dei er at dei trur eg går til helvetet om eg lever som homofil. Dei ønsker sjølvsagt ikkje at eg skal hamne der, men dei er overbeviste om at det er dit eg er på veg. Derfor må dei prøve å stanse meg før det er for seint. Ingen må tru at mor og far handlar som dei gjer av hat eller vondskap. Det er faktisk omsorg og kjærleik som ligg bak. For dei trur at Gud sender to menn eller to kvinner som elskar kvarandre, til helvetet. Dette trur dei så sterkt at det overskygger alt anna. Derfor ville det vore lettare å høre at eg var død enn homofil. Då ville eg i alle fall vore i himmelen nå.
Det dei sa var sjølvsagt svært vondt for meg som sonen deira å høre. Ingen ting eg har hørt desse åra, har såra meg meir enn dette. Det er ikkje bare mor og far som har sagt dette, men det er ekstra sårande å høre slikt frå sine eigne foreldre. Der og då følte eg meg ikkje elska. Eg følte meg ikkje ønska, ikkje verd nokon ting. Eg ønskte bare å få døy. "Kvifor må eg vere her på jord, Gud? Kan eg ikkje få døy? Eg vil ikkje leve. Mor og far føretrekker med død framfor den eg er!" Slik følte eg det, og slik ropa eg fortvila til Gud, aleine på hybelen min i Oslo. Aldri har eg gråte meg så sårt i søvn som denne oktobernatta i 2005. Og aldri har nokon såra meg så, verken før eller seinare.
s. 60-61
Denne nyanserande framstillinga som Nordbø presenterer i boka si, er med på å gjere boka så god som ho har blitt. Boka blir noko meir enn ein bitter son si forteljing om eit øydelagt forhald til foreldra, ho blir eit nytt og verdifullt bidrag til ein debatt, som til tider kan sjå ut som han er fastlåst i eit svært negativt spor. Og i tillegg er det ei sann historie, om korleis det kan vere å vere annleis i einskilde miljøer på vestlandet, framleis.

Betre død enn homofil er ei bok det er sterkt å lese. Eg er ein såpass kresen lesar, at eg kan ikkje la vere å leggje merke til at ho kunne ha trengt ein runde eller to ekstra med språkvask og redigiering, men likevel: Historia til Arnfinn Nordbø er viktig. Det er flott at han har fortald henne, og eg meiner ho er verd å lytte til, ikkje minst fordi ho er skriven på ein slik respektfull og nyanserande måte.

Denne boka har også Elin og Kristin blogga om.

Jun 21, 2010

Biblioteket

Då eg var lita var eg veldig glad i biblioteket. Eg fekk lov å gå dit etter skulen, og sitte og bla i bøker. Ein gong eg og venninna mi gjekk aleine, kom vi heim med over 20 bøker kvar, og etter det fekk eg ikkje lov til å låne meir enn 5 bøker kvar gong. Vi budde i ei lita bygd, og då vi flytta til ein større by kor det var lengre til biblioteket, var dette noko av det eg sakna mest - å kunne gå til biblioteket aleine. Foreldra mine køyrde meg gjerne, men då hadde eg opptil 20 minutter på meg til å finne bøkene eg skulle ha. Eg måtte vente nokre år før eg fekk lov til å sykle eller ta buss, dei tre kilometrane til biblioteket. Men då eg endeleg var gammal nok, kunne eg sitte i timesvis - anten å lese, eller å gjere lekser.

På eit eller anna tidspunkt begynte eg å samle på bøker sjølv, og då eg flytta heimefrå hadde eg fleire hyllemeter med bøker eg drog med meg frå hybel til hybel. Flyttelassa blei stadig tyngre, takka vere inn-og utmeldingar av diverse bokklubbar, mamutsalg, loppemarknad og antikvariat. Eg klarer ikkje la vere å kjøpe bøker. Etter ei stund utvikla denne trangen til å kjøpe bøker seg til eit stadig sterkare behov for å eige bøker - finne dei fram igjen og bla i dei, lese avsnitt om igjen og bla litt i dei. Dette påverka mitt forhald til biblioteksbøker. Men klimakset i min aversjon mot biblioteksbøker oppstod då eg ein dag las ei bok kor sidene var klistra igjen av ei svært illeluktande og motbydeleg væske. Det var kvalmande og ekkelt! Og etterkvart begynte eg å mislike dei, særleg viss dei verka veldig møkkete - eg klarte ikkje lese møkkete biblioteksbøker på senga, utan å tenke på kva folk kunne ha finne på å ta i medan dei las bøkene.

Dei siste åra har vi budd i eit oppussingsprosjekt, kor alle overflødige gjenstandar er pakka ned. Dette har gått ut over boksamlinga mi. Det er unødvendig å samle på bøker, så lenge bøkene bare blir fulle av byggjestøv. Skattejakting i antikvariat og på loppemarknad har blitt nedprioritert, og eg har gått tilbake til å låne bøker på biblioteket igjen. I det siste har eg til og med klart å lese møkkete biblioteksbøker på sengekanten. Biblioteket er flott. Eg liker det. Særleg etter at internettet inntok hyllene deira, og eg bare kan klikke meg inn og reservere bøker etterkvart som eg les om dei i bloggar og andre medier. Det er også veldig koseleg å hente bøker på biblioteket, og merke at ho eine som jobbar der legg merke til det eg har reservert og gjerne snakker varmt om boka eg gleder meg til å lese. Samtidig har eg ei lang liste bøker etterkvart, som eg har lese og levert tilbake, men som eg vil kjøpe, slik at eg kan bla i dei. Eg må bare vente til eg får eit rom til boksamlinga mi.

Eg drøymer nemleg om mitt eige "bibliotek". Eg kjem neppe lengre enn til eit kombinert gjesterom og arbeidsrom, med bokhyller langs heile veggane, og god plass til ei stadig aukande boksamling. Men likevel, det skal vere eit rom fullt av bøker. Og med ein godstol til å lese i og kanskje eit lite bord til tekoppen og vinglasset. Eg gleder meg allereide. Og i mellomtida les eg bibliotekbøker og leitar etter fine bokhyller i interiørblader.

Jun 20, 2010

Lyrikk på ein søndag - L


1. I litteraturteorien snakkar ein gjerne om den lingvistiske vendinga, ei vending som har grunnlag i sveitsaren Ferdinand de Saussure sitt arbeid. Saussure har saman med seinare lingvistar vist at språket er arbitrært og konvensjonsbestemd. Det vil seie at det ikkje er nokon samanheng mellom kva bokstavar eller lydar eit ord er bygga opp om, og betydninga til ordet. På same måte som som det ikkje er nokon samanheng mellom teiknet si "materielle" uttrykksside og teiknet si "andelege" innhaldsside, er det heller ikkje nokon samanheng mellom språk og verkelegheit. Dette har lagt grunnlag for ei rekke teoretiske retningar gjennom det 20. århundre, med dekonstruksjonen som i yttste konsekvens konkluderer med at det er inga samanheng mellom språk og verkelegheit, ergo kan ikkje språket seie noko om verkelegheita.

Dette er ei ganske grov forenkling av innhaldet i dei lingvistisk inspirerte litteraturteoriane, men likevel ei skisse. Kva tankar gjer du deg, om forhaldet mellom språk og verkelegheit?

2. Ordet lyrikk kjem frå det greske ordet lyros, eller lyre. Frå antikken og fram til rennessansen var lyrikkomgrepet knytta til sangbar diktning, og musikalsk framføring. (Etter Litteraturvitenskapelig leksikon s. 146). Det er først i moderne tid at lyrikk er blitt knytta til skriftleg diktning, men vi bruker jo framleis omgrepet lyrikk også om songtekstar. Presenter ein songtekst, som også fungerer som lesetekst.

3. Og så til den klassiske oppgåva, som kjem med kvar bokstav: Presenter eit dikt av ein diktar på L.

----------------------------------------

1. Eg trur samanhenga mellom språk og verkelegheit er undervurdert i moderne lyrikk. Lingvistikken si vektlegging av det arbitrære i relasjonen mellom teiknet sitt uttrykk og teiknet sitt innhald, har ført til at litteraturteorien har blitt litt blenda av all mangelen på samanheng, og gløymd å sjå på dei samanhengane som faktisk er. Men særleg i lyrikken er det mange eksempler på språk som blir brukt på ein slik måte at dei nettopp illustrerer samanhengen og likskapen mellom språk og verkelegheit. Eit velkjent eksempel på slik språkbruk, kor språket peikar på verkelegheita finn vi i diktet "Regn" av Obstfelder. Her brukar diktaren meiningslause lydar, som er dei same lydane som dei regnet verkeleg lagar. Dette er eit svært tydeleg eksempel, men vi finn andre og mindre eksplisitte eksempler på det same, i svært mange dikt, kor rimstruktur, ordlydar og rytme påverkar lesinga og gir assosiasjonar til verkelege fenomen utover dei tilfeldige samanhengane.

2.
Då eg var yngre var eg veldig glad i Sigvart Dagsland sine songar, og ein av dei "Se så lykkelige de e", gjorde sterkt inntrykk på meg då han var ny. Lenge hadde eg gløymd teksten, men for ikkje så lenge sidan begynte eg å nynne på denne songen igjen. Og teksten er verkeleg til ettertanke, og godt egna som lesetekst:

"Se så lykkelige"
Tekst og melodi: Sigvart Dagsland

På benken sidde den gamle mannen,
ein liden stond har han slått seg ner.
Hans blikk e klart og hans minner e mange...
Så mange år har rent ut i sanden
så mange ansikter glidd forbi
kan tidå blenda og ta te fange?

då ser han et par som går
så tett og hånd i hånd
og han drømme seg bort om kordan det sko vært;

Se så lykkelige de e',
han holle hånden og hu går med,
Se så lykkelige de e',
la meg oppleva lykken ein gang te...

Hånd i hånd går de rondt i parken,
blikket stivt retta framfor seg,
nå e det slutt, det gjekk bare nesten...
Hu slår øynene ner mod marken;
Det va'kje dette hu hadde tenkt,
den gang han kom på den kvide hesten...

Då ser de ein kar som går
med så lette og fine steg
og de drømme seg bort om kordan det sko vært;

Se så lykkelige han e',
han har framtiden foran seg,
Se så lykkelige han e',
la oss leva forventningsfullt...

Han drive rondt imellom trærne
han e i trøbbel heilt te knærne
og ser ingen veier ud.
Øynene flakke då han snur seg
og då ser han ein gammel mann
på ein benk, og då tenke han;

Se så lykkelige...
Se så lykkelige han e,
la meg arva han visdom.
Se så lykkelige han e
han e klok, vett ka livet e.
Se så lykkelige han e
la meg arva han visdom
la meg arva han visdom
og leva ein gang te.


3.
Eg held meg i sjangeren songtekstar, i dag, og vil gjerne presentere ein av Lars Lillo-Stenberg med det same. Eg liker tekstane hans, og eg liker dei særleg godt når dei blir sunge med den svært så karakteristiske stemma hans.

"Sveve over Byen"
av Lars Lillo-Stenberg

Hvis du er så trett av livet
At pent vær får deg til å sitte inne
Så vet jeg godt hvordan du har det
Det kunne vært meg

Hvis du ligger i sengen din
Og er sliten og trett fordi du må sove igjen
Så vet jeg godt hvordan du har det
Det kunne vært meg

Jeg ønsket å fly ned trappen og ut på gaten
Og opp i luften
Høyt over hus og trær
Jeg steg til værs og så ned på byen

Så håpet jeg å se at mitt eget liv
Var uten særlig verdi
Og hvis det var så kunne jeg
Sveve og bli fri

Jeg ønsket å fly ned trappen og ut på gaten
Og opp i luften
Høyt over hus og trær
Jeg steg til værs og så ned på byen

Jun 19, 2010

Grusomt og velskrive

Akkurat nå les eg Sofie Oksanen si bok, Utrensking. Det er så fælt å lese og samtidig så godt skrive, at det nesten er vanskeleg å vere lesar.

Vest-Estland 1992
Bylten lå på samme sted under bjørkene. Aliide gikk nærmere med blikket festet på den, men undersøkte samtidig om noen andre var å se. Bylten var ei jente. Sølete, fillete og skitten, men like fullt ei jente. Ei fullstendig fremmed jente. Et menneske av kjøtt og blod, ikke noe himmelsendt framtidsvarsel. På de brukne neglene satt det rester av rød lakk. Striper av maskara og slappe permanentlokker lå nedover kinnene, hårlakken syntes som små kuler, og et blad fra sølvpilen hadde hengt seg fast i den. Håret var grovt av bleking, fettet og mørkt ved hodebunnen. Under skitten var ansiktshuden som et overmodent glasseple, på den tørre underleppa strittet små hudfiller, og mellom dem var leppa opphovnet, tomatrød og unaturlig skinnende blodfull, det fikk skitten til å se ut som en hinne, noe det gikk å tørke vekk liksom voksbelegget på et eple som har hengt ute i kulda. Det hadde samlet seg lilla farge i foldene på øyelokkene, og det var rakninger i den svarte, gjennomsiktige strømpebuksa. Den var tettstrikket og prima, hadde ingen utposinger ved knærne. Opplagt av vestlig kvalitet. Materialet hadde bevart glansen til tross for søla. Den ene skoen hadde falt av. Det var en tøffel med gråslitt nuppete flanellfôr og et hull ved
hælen. Rundt kanten var det festet en dekorasjon som nå var vrengt opp til en lang rekke hundeører, en sikksakkbord i imitert skinn, og et par forniklete nagler. Aliide hadde hatt maken. Da de var nye, hadde pynten vært mildt lysebrun, og fôret mykrosa som sidene på en ren grisunge. Tøffelen var et sovjetisk produkt. Kjolen? Vestlig. Trikotstoffet var av altfor god kvalitet til å være innenlandsk. Og slike belter var det ikke andre steder enn i Vesten. Sist Talvi var på besøk fra Finland, hadde hun et sånt strikkbelte. Til Aliide sa hun at de var på moten, og motegreier var noe dattera forsto seg på. Aino hadde fått et liknende belte i en hjelpepakke fra kirken, selv om hun ikke hadde bruk for det, men når hun fikk det gratis, så – finnene hadde råd til å sende nye klær også i innsamlingen. Pakken hadde ellers inneholdt en anorakk og T-skjorter, snart skulle hun gå og hente mer. Kjolen til jenta var riktignok altfor fjong til at den kunne være hjelpesending. Og jenta var ikke herfra.
Ved hodet lå det ei lommelykt. Og et sølete kart. Munnen var halvåpen, da Aliide bøyde seg nærmere, kunne hun se tennene. De var altfor hvite. I den hvite tanngarden satt det en lang rekke grå plomber.
Eg les vidare.

Jun 15, 2010

Mathea Martinsen frå Haugerud

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Oktober forlag, 2009.
124 sider


Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er ein roman eg la merke til då eg las gjennom haustlista til Oktober. Eg synest tittelen er så utruleg fin, og har lenge sagt at den boka skal eg lese, bare fordi ho har ein fin tittel. Eg har likevel brukt litt tid på å komme så langt at eg fekk tak i boka, og i mellomtida har Kjersti Annesdatter Skomsvold vunne Tarjei Vesaas debutantpris, og hausta mange godord for debutromanen sin. Etter å ha lese boka kan eg ikkje seie anna enn at ho fortener alt saman!

Mathea Martinsen er ei einsam gammal dame med som ventar på å døy. Ho har vore usynleg store deler av livet. Sjølv ikkje då ho i skulegården blei truffe av lynet to gonger og overlevde, blei ho lagt merke til av andre enn Epsilon, som skulle bli ektemannen hennar. Tankerekkjene hennar er prega av ei ambivalens, ho sliter med ei form for sosial angst. Ho våger ikkje snakke til personalet i butikken og er redd for å treffe naboen i oppgangen. Då burettslaget held dugnad, blir ho inne og bakar rundstykker til dei som arbeider, men ho våger ikkje gå ut og servere rundstykka ho har baka. Samtidig vil ho så inderleg gjerne bli sett og hugsa for ettertida.

Boka har eit leikande og humoristisk språk, noko som gjer Mathea Martinsen sine refleksjonar om kvardagen og livet og døden til noko unikt, sjølv om tematikken gammal, einsam dame er langt frå ny. Men språket gjer at einsemda blir skildra på ein ny måte, med ei svært enkel og til tider litt naiv stemme, slik vi ser i dette utdraget, kor Mathea gjer eit forsøk på å bli hugsa for ettertida:

Jeg har kommet et skritt videre i livet, men jeg må ta enda et. Man kan ikke stå stille, da ender man opp i dvale og før du vet ordet av det har livet forsvunnet mellom fingrene på deg. Jeg må ringe Opplysningen og spørre etter Mathea Martinsen fra Haugerud, for kanskje de har statistikk over de mest etterspurte og høyest elskede menneskene i landet. Opplysningens topp-ti, og jeg akter ikke å sitte her muggen over å ikke være på lista. Jeg akter å gjøre noe med det.
Jeg øver med øverste halvdel av ansiktet i speilet, jeg spør etter Mathea Martinsen fra Haugerud, fort og sakte, emosjonelt og likegyldig, med og uten pannelugg. Til slutt har jeg replikken inne.
(s. 87)

Kjersti Annesdotter Skomsvold fortener alle dei lovorda ho har fått. Dette er ein roman som lever opp til forventningane.

Jun 13, 2010

Snart ferie

Eg trudde livet skulle bli stappfullt av fritid, så snart eg fekk masteroppgåva mi ut av verda. Det eg hadde gløymd å tenke på, var at så snart oppgåva gjekk i trykken, fekk eg 60 tentamenar og 30 bookreports som skulle rettast og karaktersettast, saman med 30 prøvar. Medan eg satt og retta for harde livet, kom spes-ped-ansvarleg og etterlyste halvårsrapportar for elevar med tilpassa opplæring, som skulle vore inne for to dagar sidan. Og då eg endeleg trudde eg var ferdig og kunne puste letta ut, fekk vite at eg bare var dagar unna siste frist for å sette terminkarakterar. Det var først på fredag, då eg var ferdig med alt, at eg fann ut kor eg skulle leite for å finne alle datoane.

Eg var nemleg så heldig å få eit to månadars vikariat på ein barne- og ungdomsskule, medan eg dreiv og søkte jobb. Og det har vore spennande, lærerrikt og veldig utfordrande. Men eg har ikkje hatt mykje fritid, og så lenge eg er sterkt plaga med allergi, har den vesle fritida eg har hatt gått med til å sove.

Nå kjenner eg at det skal bli veldig fint med 9 veker ferie. Eg har jo til og med fått lønn i juni, noko som er nytt av året.

Eg har likevel klart å halde liv i lyrikkutfordringa, men eg skammar meg litt over at eg ikkje har hatt overskot til å svare på kommentarar og besøke alle dei spennande bloggane eg vanlegvis pleier å lese. I dag har eg sitte med google reader og bladd igjennom over tusen postar i alle dei fine bloggane eg les, og eg har funne mykje inspirasjon til lesestoff eg vil lese i sommar.
  • Thauke gir ei god presentasjon av Uwe Tellkamp si bok Tårnet, denne veka. Dette er eit forfattarnamn eg tidlegare har lese mange godord om, hos Ingrid, og begge desse bloggarane har vist seg å komme med tilrådingar som har falt i smak tidlegare.
  • Ingrid gir også gode smakebitar frå Ingeborg Bachmann si bok Malene. Bachmann er ein forfattar eg har vore nysgjerrig på, sidan ein av mine medstudentar har skrive masteroppgåva si om henne.
  • Labben presenterer The New York Trilogy av Paul Auster, ein forfattar eg har blitt veldig glad i. Også denne trilogien står på lista mi over bøker eg skal lese i sommar.
  • Karin snakkar varmt om Fred Uhlman si bok Forsoningen, det er ei bok ho ikkje finn eit passande adjektiv til å beskrive. Det betyr vel bare at ho må lesast.
  • Eg har også nyleg henta Utrensking av Sofie Oksanen på biblioteket, etter nokre månadar på venteliste. Denne boka har Liv lese den siste veka, og ho gir meg høge forventningar.
  • Solgunn skryter også av ei perle av ein for meg ukjend forfattar, Gøhril Gabrielsen.
  • Lyran informerer om at Barbara Kingsolver har vunne Orange-prisen. Eg har lenge hatt lyst til å lese The Poisonwood Bible, som mange har snakka varmt om, og nå står også Lacuna på leselista mi.
Nå gjenstår bare 2 undervisningsdagar, ein elevavslutningsdag og ein opprydningsdag. Også kan eg avslutte veka med ein god tur til biblioteket, før ein lang og - om eg skal få seie det sjølv - velfortent - lærarferie.

Lyrikk på ein søndag - K


1. Konkret poesi er eit omgrep som blir brukt om diktning som framstiller ei bestemt visuell form, med bruk av typografiske og grafiske hjelpemiddel. Det er også eit omgrep som blir brukt om dikting som er prega av konkrete bilete, ikkje abstrakte omgrep.
Presenter eit dikt som kan representere ein av desse to formene for konkret poesi.

2. K for Kjærleik. Presenter eit dikt kor kjærleik er eit sentralt motiv.

3. Presenter eit dikt av ein forfattar på K.


---------------------
1.
Apollinaire sine Calligrammes er blant dei mest kjende og mest fascinerande figurdikta.
Teksten i figuren beskriver du-et under stråhatten, auga, nasen og munnen.


reconnaise-toi
cette adorable personne c'est toi
sous le grand chapeau canotier
oeil
nez
la bouche
voici l'ovale de ta figure
ton cou exquis
voici enfin l'imparfaite image de ton buste adore
vu comme a travers un nuage
un peu plus bas c'est ton coeur qui bat

2. "Metope" av Olaf Bull er eit vakkert kjærleiksdikt.

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!

Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
til sommersjøens luftige bølgesprut!
Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter
sin tonende grændse altid længer ut!
Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
bak rødmende lunde, gyldne kirkespir —
og luftens lysende bølger synker svake,
som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

Aaserne blaaner. Stjernerne er nære!
De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
Engen har andagt — op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning —
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af honning,
og stille spør jeg dig «Ven — hvad tænker du paa?»

«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve —
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det hele fylder mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore — —
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være
en styggere strand end dén, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,
dugges saa sødt af vore smaa sekunder — —
bare den bjærken dér, hvor vor den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
ligger i græsset støt og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen,
og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for dét: at dø — —!
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes
er snart det eneste glimt af haab, jeg vét —
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet!»

Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!
Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke
dit duftige haar, med haanden din i min —
og øie til øie saan, staar Pan og Psyke
foran et hav af korn, i stjerneskin!


3. Karin Boye har skrive mange vakre dikt. Blant anna
"Många röster talar"

Många röster talar.
Din är som vatten.
Din är som regn,
när det faller genom natten.
Sorlar lågt
sjunker trevande,
långsam, tveksam,
kvalfullt levande.

Skälver som en grund
bakom alla ljud,
sipprar och silar
mot min hud,
sveper sig lent,
sluter mig inne,
fyller mina öron
med viskande minne.

Jag vill sitta tyst
där jag inte kan störa dig.
Jag vill bo och leva
där jag kan höra dig.
Många röster talar.
Genom dem alla
hör jag bara din
som ett nattregn falla.

Jun 10, 2010

Ein nyoppdaga favorittforfattar!

Richard Yates
Påskeparaden
Originaltittel: The Easter Parade
Omsett av Agnethe Øye
218 sider
Oktober - 2010


Inspirert av Ingrids boktankar har eg fått lyst til å lese Richard Yates. Og sist eg var på biblioteket fann eg den nyleg omsette Påskeparaden i hylla. Den første setningen i boka er:
Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv.
Også får vi følgje søstrene Sarah og Emliy Grimes, frå oppveksta på 1930-talet saman med den smånevrotiske mora Pookie, som stadig flytter til ein ny og betre bustad, slik at søstrene ikkje får slå seg til ro nokon plass. Faren skriv overskrifter i The Sun, og er den store helten til jentene, men dei treffer han sjeldan. Sarah gifter seg med ein semibritisk "gentlemann", og flytter til eit herskapshus på ein plass utafor allfarvei, kor ho lever livet som husfrue og mor til tre gutar bak ei flott fasade. Emily får eit stipend, studerer engelsk og blir intellektuell. Ho slår seg ikkje til ro med nokon mann, men går frå det eine forhaldet til det andre, og finn heller aldri nokon jobb ho slår seg til ro i, i New York.

Dette er ei velskriven bok om liva til dei to kvinnene. Eg blir oppslukt av boka, lever meg inn i denne realistiske fortellinga og får sterk sympati for søstrene. Samtidig lar Yates sin skrivemåte meg halde ei viss distanse til desse kvinnene, gjennom den tidvis gode ironien som blir bygga opp i teksten. Påskeparaden er både trist og tragisk, og samtidig full av humoristiske skildringar.

Takk til Ingrid, som introduserte Yates for meg.

Jun 7, 2010

Lyrikk på ein "søndag" - J

1. Det er juni månad og forsommarstemning. Presenter eit dikt som passar til denne årstida.

2. Presenter eit dikt av ein diktar på J.

3. Georg Johannessen var diktar og retorikkprofessor ved Universitetet i Bergen. Han var kjent for å kritisere den litterære institusjonen, og særleg det store fokuset på hermeneutikk og fortolkning som for mange blir knytta til lyrikklesing. Han ville sjølv skrive gåtefullt og stille krav til lesaren, og hans eigne dikt skulle ikkje nødvendigvis ha ein klar og tydeleg bodskap.
Korfor les du dikt? Er det viktig for deg at diktet reiser spørsmål eller at det gir svar?

-----------------------

1. "Junikveld" av Hans Børli

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.


2. Eg vil gjerne presentere eit dikt av Ann Jäderlund, som dessverre ikkje fekk Nordisk Råds Litteraturpris for diktsamlinga Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar.

Går man förbi

För djupt går man förbi. För djupt för att vara färdig.
Man får inte komma för nära. För langt in. Man ser
ingenting då. Tror man av varandra. Man får inte
hänga vid ögonen. Inte en kort stund ens om det är
för djupt. Inte glo om det är för länge. Och inte sända
ut lukter. Man kan bränna sig på sig själv.


3. Eg tenker at Johannessen sin kritikk av den litterære institusjonen var legitim då han blei reist, men eg har inntrykk av at det er ei åpnare haldning til lyrikk som er under utvikling. Det er meir legitimt å like diktet på grunn av stemma eller stemninga, og ikkje vere så fokusert på bodskapen. Og det synest eg er flott. Samtidig synest eg det er viktig at vi ikkje mister bodskapen heilt av syne, for så lenge diktet er tekst, vil det alltid bety noko. Og det må fasthaldast, sjølv om ein er åpnare for andre impulser enn eit strengt fortolkningsfokus.

Jun 6, 2010

J-en

Eg veit ikkje om det er eg som er tett i pappen av allergi og sløv av medisiner denne helga, eller om det verkeleg er slik at J er ein vanskeleg bokstav å spinne spørsmål rundt. Eg har gjort meg nokre tankar i løpet av helga, men eg har ikkje klart å komme opp med tre gode j-spørsmål heilt ennå. Så tek ein dag ekstra og utvidar tenkinga mi til å gjelde j-lyden (altså gj- hj- og andre bokstavar som blir uttala med j-lyd). Også håper eg mine lesarar er har tålmod med meg og kan vente til i morgon med å få denne vekas utfordring.

May 30, 2010

Bokbytting?

Eg har tenkt litt på at bokbloggmiljøet har blitt eit slags sosialt nettverk, kor vi kjem med tilrådingar og frårådingar av bøker vi synest andre bør og ikkje bør lese. Eg lurer på om det er stemning for å trekke tilrådingane litt lenger, gjennom eit bokbytteprosjekt?

I tilfelle kan det gjerast slik at vi setter ein frist for påmelding, og så sender dei som vil vere med inn adressene sine. Deretter organiserer eg slik at alle får kvar si adresse, også kan vi sende ei bok vi gjerne vil anbefale til denne adressa (då kan ein jo gjerne sende eit brukt eksemplar, slik at lista ikkje ligg så veldig høgt økonomisk for å delta, eller eit nytt eksemplar dersom ein ikkje klarer å kvitte seg med gode bøker), med ei helsing frå avsendar.

Etterkvart som bøkene er lesne, kan dei bloggast, og kanskje kan dette vere ein ny måte å oppdage både nye forfattarskap og nye bloggar på.

Dette er bare lause tankar, men dersom det er stemning for det, kan eg sette opp eit litt klarare "regelverk" for bokbytteprosjektet. Kan eg få eit uforpliktande "Ja, dette var ein god idè", eller "Nei, noko slikt ville eg ikkje gidda bli med på" i kommentarfeltet?

Lyrikk på ein søndag - I

Denne veka har vi komme til bokstaven I i utfordringa.

1. Eg såg det svenske programmet "Babel" på SVT, tidlegera denne veka. Her dreidde debatten seg om "poetarnas front i ingenjörslandet Sverige". Og eg trur Norge har så mykje til felles med Sverige, som ingenørland. I programmet blir lyrikken si svake stilling i Sverige (og andre land med ytringsfridom) kontrastert med lyrikken si sterke stilling i diktatur, kor korte dikt er ein ytringsform som er langt lettare å spreide, enn mange andre ytringsformar.

Spørsmålet som programleidar Erik Schüldt stilde er i alle fall relevant også for den norske litterære marknaden:
Är Sverige ett så inrutat ingenjörsland att vi inte klarar av poesi? Att vi inte står ut med det vi inte förstår? Är det därför en minimal skara poeter debuterar varje år för att sen ändå reas ut på nästa års bokrea?

Kva tankar gjer du deg omkring dette?
(Eg anbefaler deg forresten å ta deg tid til å sjå programmet. Det er eit godt program).

2. India, og dei omkringliggjande landa i "Orienten", var til stor inspirasjon for mange modernistiske diktarar. Presenter eit dikt frå India eller eit anna asiatisk land.

3. Presenter eit dikt av ein diktar på I.

-------------------------------------------

1. Eg meiner at det er vanskeleg å sette fingeren på årsakane til at diktsamlingar selgjer såpass dårleg som dei gjer her til lands, og eg trur det kan vere fleire faktorar som spelar inn. Dette med "ingenjörsland" vs. diktatur, som Schüldt presenterer er interessant, men det er noko eg ikkje har tenkt så mykje over før eg såg "Babel", tidlegare i veka. Eg trur kanskje det er ein forklaringsmodell som har noko føre seg. Men det er bare ein av fleire forklaringsmodellar.

Vi har stor tilgang på underhaldning, så stor tilgang at noko blir vald bort. Og då er det kanskje ikkje så unatruleg at mange velgjer bort det mange oppfatter som "tunge" diktsamlingar. Eg trur mange har fordommar mot lyrikk, fordommar som er skapte gjennom skuleåra, kor lærebøkene var meir opptekne av dei vanskelege metaforane og symbola, enn av det å oppleve teksten. Og eg trur dette er ein anna faktor som pregar dette at debutantane bare ender opp i salsstablar, året etter.

2. Eg vil presentere eit dikt av den indiske diktaren Jibanananda Das, gjendikta av Paal Brekke:

EN ÅKER, ØDE GOLD

En åker her, der noen engang høstet. Nå
strødd med råttent løv, eggeskall, ormeskinn
Tungt snubler jeg fram. Der bortenfor
sover en jeg kjente. Dypt. Kledt i blomster

Der ligger en og sover. Som jeg ofte
møtte, gikk forbi, og møtte igjen
Jeg subber i fuktig løv, gresshopper
spiller. Men hun? tier

3. Dagens forfattar på I er Ingvill Solberg, også kjent i bloggsfæra som Lille Søster. Ho har skrive ei svært god diktsamling, som heiter Den yngste, og som eg var så heldig å få eit leseeksemplar av i posten. Eg jobbar med ei meir heilheitleg omtale - og varm anbefaling - av denne boka, men inntil vidare kan eg presentere ein smakebit her:
Jeg drar og besøker mine brødre, jeg flyr over åkrer
og skoger og enger, helt ut til det ytterste skjæret, der
brødrene har slått seg ned. De fanger fisk i de kraftige
nebbene og lever fredelig side om side mens vannet slår
mot steinene. Hver vår legger brødrene egg som ikke
blir til unger, og de skriker mot den kalde vinden, og
vinden kaster skrikene tilbake.
Og:
Min brors natt
er en blekblå måne
som lyser over

mitt søsterhode,
som våker over
mitt søstersinn

der hundre
harer løper
over skaren.
Dette er ei samling gode tekstar. Måtte ikkje denne diktsamlinga "reas ut på nästa års bokrea".

May 29, 2010

Precious

Precious, based on the novel Push
Sapphire
Vintage books, 2010.
137 sider


Eg har lese boka bak kinofilmen Precious, som eg har fått låne av Ugla. Det har vore ei sterk bok som eg har brukt lang tid på.

Boka fortel historia om Claireece Precious Jones, ei 18 år gammal jente som er gravid for andre gong. Første dottera, den utviklingshemma jenta Lill' Mongo, fødte ho då ho var 12. Begge graviditetane er eit resultat av faren sine overgrep. Precious bur saman med mora, som reagerer på faren sine overgrep med sjalusi og sinne mot dottera. Boka startar med at Precious blir kasta ut få den offentlege skulen, fordi ho er gravid. Ho får hjelp til å komme i kontakt med Miss Rain, ein lærar som underviser ei lita gruppe analfabete elevar i Harlem. Miss Rain har tru på Precious, noko som fører til at Precious etterkvart viser store framsteg. Samtidig med at sonen Abdul blir født, lærer ho å lese og skrive. Etterkvart kjem ho seg vekk frå heimen og begynner å drøyme om eit betre liv for seg sjølv og borna sine.

Boka er sterk. Og samanlikna med andre bøker som fortel liknande historier, er ho overraskande klisjefri. Forteljinga Precious fortel, har eit stream-of-counciousness-preg, og verkar som ein lang monolog, med stadige sprang mellom fortid og nåtid. Den oppbrotne kronologien og mangelen på struktur, er med på å gi eit inntrykk av ei ekte forteljing, frå ein person til ein anna. Også språket i boka er med på å byggje opp om fortejinga si autentisitet, og gjere ho truverdi og ekte. Språket gjenspeglar Precious si gradvise utvikling frå analfabet til lesedyktig. Dei tidlege avsnitta er krevande å lese. Mange av orda er skrivne lydrett, noko som gjer at eg må lese "høgt" for å få tak i teksten:
"Precious! Precious!" my muver hollering but my head not here it in four years when I had the first baby. I was standing at this sink when the pain hit me, and she hit me.
"Precious!"
My hand slip down in the dishwater, grab the butcher knife. She bedda not hit me, I ain' lyin'! If she hit me I will stab her ass to def, you hear me!
"Precious! You done lost your mind? Just standing up there staring into spaces. I'm talkin' to you!"
Like thas something.
"I was thinkin'," I say.
"You thinkin' while I'm talkin' to you?"
She says this like I'm burnin' hunnert dollar bills.
(s. 13)
Etterkvart som Precious lærer å skrive, begynner ho å skrive dikt. Tekstane minner om rap-tekstar, med sitt enkle innhald og klare rytmar. Desse dikta, som er innfelde i romanen, er fulle av håp. For sjølv om historia om Precious er ei grusom historie, som tidvis er vond å lese, er ho full av håp om ei betre framtid for denne jenta:
mornin
by Precious Jones

Mornin is a rooteen
up at 6 a. m.
wash teef, dress
wash Abdul teef, face, booty
dress him
Breakfast for kid
we go to ktichen
fix him someting
good from what's there
what's there for baby
is good
oatmeal
cream wheat
rice cream
appul sauc
or egg toast
bacon I don't let Abdul eat bacon
Put Abdul wif a kiss
in nother woman arms
rootine b
r
e
ak
i run get dress
fix tea (don't like coffee)
grab books
walk
mornin wet the streets
amung the vakent trees
is secrit plots
of green diamonds
call grass.

May 24, 2010

Apropos spørsmål 2

Eg sette meg ned for å lese gjennom bloggane eg abonnerer på, og blei litt overraska då eg kom til bokmerker.org, kor Julie har skrive eit langt og grundig og svært opplysande innlegg om dei ulike litteraturhistoriske retningane sitt syn på historisitet og kontekst. Dette passa jo veldig bra saman med spørsmål 2, i lista under.
Eg kan verkeleg anbefale dette innlegget.

Lyrikk på ein (forseinka) søndag - H

Lyrikkutfordringa mi blei forseinka denne veka. Dette skuldast delvis fysiologiske problem hos skribenten (som alltid blir like slått ut av kraftig spreiing av bjørkepollen på denne tida av året, men som likevel aldri lærer å innta dobbel dose allergitablettar tidleg nok) og delvis tekniske problem på skribenten sin pc (som nå heldigvis er så god som ny).

Nå er både eg og pc'en velfungerande igjen, og vi er klare med bokstaven H.

1. Haiku er eit kortfatta japansk dikt, med strenge formkrav. Det skal ha 17 rytmiske einingar, fordelt på 3 linjer: 5 i første, 7 i andre og 5 i tredje. Haiku-diktninga har inspirert moderne europeisk og amerikansk diktning, som Ezra Pound og beat-poetane.
Presenter eit haikudikt eller eit haiku-inspirert dikt.

2. Historisk-biografiske metode er ein lesemåte som knytter tekst tett opp til forfattar og forfattarbiografi. Moderne litteraturvitskap har stilt seg kritisk til denne lesemåten, men likevel er det stadig diskusjonar om korvidt ein kan lausrive teksten heilt frå forfattaren som har skrive han, eller ikkje. Kva tankar gjer du deg om dette?

3. Presenter eit dikt av ein forfattar på H.

Eg håper de framleis er med, sjølv om det blei mandag denne veka!
--------

1. Eg vil presentere eit haikudikt av Ezra Pound. (Eg er fascinert over kor få ord som skal til, for å uttrykke ei stemning).

In a station of the Metro
The apparition of these faces in the crowd:
Petals on a wet, black bough.


2. Når det kjem til spørmålet om historisk-biografisk lesemåte, er eg delt. Ofte synest eg det er spennande å lese dikt (og andre tekstar) av forfattarar som eg ikkje veit nokonting om. Og eg blir ofte irritert, når eg har lese ein tekst og får høyre at "det betyr jo sånn og sånn og sånn, for det har onkelen til ein eg kjenner som veit kven forfattaren er sagt". Eg trur ikkje på å fastlåse betydningar, og i alle fall ikkje til å knytte dei til biografien til forfattaren.
Samtidig er forfattaren ein del av den diktariske prosessen. Og eg trur det er litt naivt på andre sida å strekke nærlesingstrikken for langt. For fofattaren har ei viss relavans i forhald til teksten. Men då tenker eg kanskje meir på det Erling Aadland i fleire artiklar har kalla "forfatteren som dikterisk kreativitet". For eg trur forfattaren sitt eg er ein del av den kreativiteten som fører til at teksten blir som han blir. (Dette er forøvrig noko eg synest er veldig spennande å diskutere, så her håper eg på mange spennande svar!)

3. Eg har veldig sansen for Piet Hein sine "Gruk", og dette er eit av mange herlege:

CONSOLATION GROOK

Losing one glove
is certainly painful,
but nothing
compared to the pain,
of losing one,
throwing away the other,
and finding
the first one again.

May 18, 2010

Du kan kalle meg lektor. Og litteraturvitar.

I dag var eg på trykkeriet og henta 10 eksemplarer av masteroppgåva mi, fint innbunden, med mitt namn på framsida. Sjå, er ho ikkje fin?

Nå kan eg endeleg smykke meg med titlane "lektor" og "litteraturvitar". Eg har lyst til å be familien min om å bruke desse titlane, bare for ein dag, men eg er redd dei vil le av meg. Forrige veke blei eg utledd etter å ha sagt "Eg er ferdig med oppgåva!" 16 gonger i løpet av første timen etter at ho blei sendt til trykkeriet. Så eg nøyer meg med å seie at du kan kalle meg lektor og litteraturvitar. Men det er ikkje nødvendig å faktisk gjere det.