Dec 19, 2008

Også kom krigen...


Tidlegare i haust var eg på eit forfattarmøte med Gaute Heivoll som denne hausten har gitt ut den dokumentariske romanen Himmelarkivet. Gjennom romanen forteljer han historia om Louis Hogganvik, som blei arrestert i heimen sin i januar 1945, og som tok livet sitt etter bare 9 dagar i fengsel. Under dette intervjuet sa Heivoll noko om at vi lever i ei brytningstid, kor minnene om krigen og tidsvitna er i ferd med å døy ut, noko som blei stadfesta av kulturredaktøren i Dagsavisen på leiarplass i dag. Snart har vi bare andregenerasjonsforteljarar som kan fortelje oss om denne tida, kor kvardagen så brått forandra seg for store og små nordmenn.

Mine besteforeldre har fortald meg om at dette var ei vanskeleg tid. Dei var unge, men likevel hugser dei mykje frå desse fem åra, då alt var så annleis. Om eg får born nokon gong, vil deira besteforeldre såvidt kunne gjenfortelje kva foreldra deira har fortald. Mine barnebarn vil ikkje ha besteforeldre som veit kva det vil seie å ikkje leve i eit fritt land, håper eg.

Når vi snakkar om krig og elende i her i landet, er vi snare om å minne kvarandre om at vi er då heldige vi, som bur i eit fritt land. Men veit vi eigentleg å verdsette dette? Vi har jo alltid budd i eit fritt land?

Det er 68 år sidan krigen kom nå. Dei som var over 20 år då, nærmar seg 90 nå. Dei begynner å bli gamle, om dei framleis lever. Gaute Heivoll sa det nærma seg "siste sjanse" til å skrive ned historia om dei vanskelege åra, fortald gjennom dei som framleis lever. Og denne hausten har vi sett at det har blitt lansert mange forsøk på å fortelje denne historia.


Allereide før premiæra er filmen om motstandshelten Max Manus blitt den mest omdiskuterte norske filmen i år. Til og med Tikken Manus, som stod midt i historia som er festa til lerettet har rosa denne filmen for å vere ekte og usentimental. Hans Majestet kong Harald var rett nok misnøgd med at Aksel Hennie ikkje likna på Max Manus, men han var også fornøgd med filmen, elles.


Men ikkje alle har vore like begeistra for filmen. Erling Fossen gjekk ut i Aftenposten forrige veke og kritiserte glorifiseringa av mostandskampen:

"Hovedgrunnen til at vi glorifiserer motstandsbevegelsen er for å dekke over den bedrøvelige norske krigsinnsatsen. Norges konvensjonelle krigføring var rett og slett latterlig svak. Forsvaret var i en bedrøvelig tilstand etter mange år med nedrustning, og besto i realiteten av skrapjern, tøyfiller og soldater som knapt visste foran og bak på et gevær."

Historiane frå krigen har blitt fortald av dei som overlevde. Historiane om dei som kjempa har blitt fortald på ein slik måte at dei har fått sin rett, dei som reiste frå familiar og gav opp alt, for å forsvare fedrelandet. For det var jo det dei gjorde. Og det skal heidrast. Kan hende kunne det heile vore langt meir nyansert, som Erling Fossen etterlyser. Men er dette måten å gjere det på? Han går til angrep, gjennom å kritisere ein film som vi vanlege folk ikkje har fått sjansen til å sjå endå, på dei som forsvarte landet, 20 år før han sjølv blei født. Korleis kan han vite så mykje meir enn alle oss andre, som har lese dei same historiebøkene som han, om kva som skjedde på den tida?

Eg trur dei som kjempa den gongen fortener å bli glorifiserte. Og sjølvsagt er det nyansar. Heivoll har fortald ein av dei nyanserande historiene, om antihelten, som ikkje sloss for landet sitt, som ikkje haldt ut i fangenskap, men som rett og slett tok livet sitt etter ni dagar med motgang. Dette er ei fruktbar nyansering av historia. Det er ikkje Fossen sitt utspel.

Eg er glad for at bokhausten bugnar over av krigshistorie, av forteljingar om Gunnar Sønsteby, Jens Chr. Hauge, Kirsten Flagstad, Louis Hogganvik og Max Manus. Det er viktig å få fortald desse historiene, medan vi framleis har folk hos oss som kan korrigere biletet og kommentere det som blir fortald.

Eg gleder meg til å sjå filmen om Max Manus. Og eg er glad for at nokon tek seg bryet med å fortelje meg historiane får denne vonde tida, dei historiane som gjer meg grunn til å glede meg over at eg får bu i eit fritt og trygt land.




Dec 15, 2008

Ei trist melding

I dag tidleg våkna eg, som alle andre her i landet, til overskrifta om at Anne-Cath Vestly døydde i natt. Ho har vore sjuk lenge, likevel er det trist. Eg har aldri møtt denne flotte dama, likevel er ho ein viktig del av min barndom.

Saman med Ole Aleksander Filibombombom lærte ho meg å lese. Eg hugser det ikkje sjølv, men eg har blitt fortald at dette var den første boka eg las på eiga hand. Det eg aldri kjem til å gløyme er historiane om Ole Aleksander Filibombombom, den vesle guten i den store byen.







Seinare var Lillebror og Knerten med på å halde lesegleda ved like. For ikkje å snakke om turgleda, då vi var ute i skogen og leika. Både meg og søster mi kom ofte heim med kvar vår "Knert". Det var ikkje alltid vi klarte bli einige om kven av dei som var mest ekte og hadde finast armar og bein, men dei var alltid med heim frå skogsturane våre.



Eg har mange andre gode minner frå Anne-Cath Vestly sine bøker, Aurora og Sokrates som flytter til Kabelvåg, der dei får ein tørrfiskvenn som heiter Stokkafisso, og Mormor og dei åtte ungane som kjører på lasteplanet på bilen.

Eg synes det er trist at Anne-Cath Vestly er daud. Likevel er eg glad for alt det ho har gjort for lesande ungar gjennom fleire generasjonar. Sjølv om ho nå eg borte, veit eg at bøkene hennar vil leve vidare, og stadig nye born vil få glede av dei. Dette er ei dame som har utretta mykje på dei 88 åra ho har levd. Og eg håper ho vil få bety mykje, for mange framover også.

Dec 14, 2008

Å lage ønskeliste

Eg pleier ikkje få bøker til jul fordi alle seier at dei er så redde for å kjøpe bøker til meg, fordi dei trur ikkje eg kjem til å like det som alle andre liker bare fordi eg er litteraturstudent. Eg synes sjølv dette er litt tullete, men resultatet er like fullt det same, eg får ingen bøker til jul. Derfor har eg laga meg ei ønskeliste nå. Den har eg laga ved å surfe på nettet og kikke på bokhandlarar og i bloggar, så på mange måter er det ei lyst-å-lese-liste som tar form av ei liste over bøker eg ikkje har frå før av.

Lista ser slik ut (i vilkårleg rekkefølgje):
Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen
Jonathan Littell: De velvillige
Paul Auster: The man in the dark
Ma Jian: Beijing Coma
Naja Marie Aidt: Bavian
Ian McEwan: On Chesil Beach
Harry Bernstein: Den usynlige muren
Aleksander Solsjenitsyn: En dag i Ivan Denisovitsj liv
Magda Szabõ: Døren
Romesh Gunesekera: Korallrev
Philip Roth: Hvermann
Johann Grip: Den korte veien hjem
Siri Hustvedt: Det jeg elsket
Dubravka Ugresic: Museum for betingelsesløs overgivelse
Jonas Hassen Khemiri: Montecore
Margit Walsø: Kjære Voltaire



John Ajvide Lindquist - La den rette komme inn

La den rette komme inn
Cappelen 2005
521 sider



Eg har lese ei bok på over 500 sider på ei veke. Eg har ikkje vore sjuk og sengeliggande, eg har ikkje hatt ferie og eg har heller ikkje vore heime og lese meir enn normalt. Men, for å bruke ein oppbrukt klisje i bokomtalar, som eg aldri sjølv hadde trudd eg skulle komme til å bruke, La den rette komme inn er ei bok det verkeleg er vanskeleg å legge frå seg. Sånn heilt på ordentleg. Når eg leser på senga pleier eg vanlegvis å sovne etter ein halvtime, men medan eg har lese La den rette komme inn har eg blitt liggande på sengekanten i timasvis fordi eg bare ikkje kan sovne akkurat nå, det er jo så spennande.

Boka handlar om 12 år gamle Oscar som bur i Blackeberg, ein historielaus drabantby og forstad til Stockholm, og dermed kan ho kallast ein oppvekstroman. Oscar har ei mor som bare vil han godt, ein ansvarslaus og alkoholisert far og han bur i ei blokkleiligheit i Blackeberg i 1981. På skulen blir han mobba på det grovaste, og han har ingen kamerater. Einsemd er eit sentralt tema i historia til Oscar og i romanen elles. Ein dag blir Oscar kjent med ei jente, Eli, som er veldig annleis enn alle andre han kjenner. Ho løyser Rubicks kube på eit blunk, og det er noko med henne som av og til gjer at ho får eit annleis uttrykk i auga.

Historia om Oscar og Eli og det spesielle vennskapet mellom dei to, er også ein kriminalroman i den forstand at det ganske tidleg i romanen blir introdusert eit funn av eit lik. Ein gut er funne hengt opp ned i eit tre, halsen er kutta over og han er tømt for blod. Etterforskarane leikar lenge katt og mus med denne såkalla "ritualmordaren", som etterkvart krever fleire offer. Som lesar får ein tidleg innblikk i ein samanheng som er fjern frå dei ulike forteljande stemmane i romanen.

Boka er også ein grøssar. John Ajvide Lindquist har forsøkt å sette seg inn i korleis det må vere å leve, dersom ein skal leve av menneskeblod. Og i sentrum av historia om Oscar og Eli sitt vennskap og historia om dei mystiske overfalla og drapa, er historia om det å leve eit liv som ikkje toler dagslys, verken i konkret eller overført meining. Det som gjer denne boka veldig spesiell innafor grøssarsjangeren, er at vi tidleg i boka får sympati for vampyren og for dei som står denne nær. Dei skrekkslagne folka som er redde og som ikkje forstår, blir bipersonar eller småkomiske figurar som står i bakgrunnen for forteljinga, som politimannen Staffan og sjukehuspersonalet. Desse forsøker som best dei kan, gjennom forpliktingane dei har gjennom yrka sine å håndtere den uoversiktelege situasjonen i lokalmiljøet. Men dei har ikkje forstått kva som eigentleg hender, og dermed blir deira rollar svært komiske. Dermed er grøssarsjangaren snudd opp ned. Det er ikkje dei uskuldige folka mot det fryktelege og ukjende, men snarare den uskuldige vampyren, som jo ikkje kan hjelpe for at den er smitta, mot dei dumme og uforståande folka. Også her er einsemd eit sentralt tema. Men denne gongen den einsemda vampyren kjenner når den må leve i skjul.

Nokre av skildringane er så tydelege og detaljerte, så konkrete og sanselege, gjennom synsinntrykk, lukter og lydar at det nesten er vemmeleg å lese. Likevel er denne såre undertonen og måten forfattaren har styrt sympatiane til lesaren med på å hjelpe meg med å halde ut det groteske og det skrekkelege i denne romanen. Romanen har mange forteljarstemmer, sjølv om Oscar si stemme er den klaraste og mest dominerande. Desse forteljarane er alltid dei som er annleis og dei som er utstøtt. Ei gruppe mellomaldrande alkoholikarar på den lokale kinesiske kroa blir trukke inn i handlinga, også desse er litt utanfor normen for korleis folk flest skal leve. På mange måtar blir dei skrekkelege og grusomme skildringane litt underordna i den heilskaplege opplevinga av romanen, fordi det er desse såre og einsamme forteljarane som står i sentrum heile tida.

Resultatet er ei god bok. Og ei intens lesaroppleving, som har gjort inntrykk.

Dec 10, 2008

Jungelboka på Det norske teater

I dag har eg vore på teater og sett Jungelboka, ei sterkt modernisert oppsetting av Rudyard Kipling sitt stykke, med "Dansefeber-Adil" som Mowgli. Slangen Ka hadde iført kleda til The Bride i Kill Bill og Baghera framstod som transvestitt. Apekattane var kledd i kvite klede og snakka ein hysteriska morsom overdriven vestkantdialekt. Bruken av sang og dans i stykket var heilt fantastisk og det blei spelt mykje på tekstane i ulike popsangar.
Adil imponerte gong på gong. For ein balanse, for ein rytme, for ein koordinasjon - det var heilt utruleg å sjå på guten!

Oslopuls har anmeldt stykket under overskrifta "En magnetisk tilstedeværelse", og det er ein passande tittel for ei anmelding av oppsettinga. Sjølv om oppsettinga var veldig mykje utanom det vanlege, var det ei utruleg flott teateroppleving.

Dec 6, 2008

Det er laurdag og det er fridag


Og nå skal eg krype under eit pledd på sofaen og kose meg med ein god kopp chai-te, La den rette komme inn, som kom i posten på torsdag (6 veker etter at eg bestilte boka), og heimelaga skikkelege kakemann-hjerter.

Ha ein god laurdag og fridag alle saman!

Marisha Pessl

Special Topics in Calamity Physics
Penguin books LTD 2008
514 sider
Marisha Pessel har fått mykje ros og berømming for debutromanen sin. Aftenposten skriver mellom anna:
"Å lese "Utvalgte emner i katastrofefysikk" er som å være med på en heseblesende, fascinerende omvisning i en eksotisk jungel. Boken er både svært spennende og full av detaljer, og leseren dras fremover og innover samtidig."

Sjølv er eg verken overbevist eller heilfrelst Marisha Pessl- fan etter å ha lese "Special Topics in Calamity Physics". Dei siste 300 sidene er veldig gode, spennande og om desse sidene kan eg gje Aftenposten sin anmeldar rett. Problemet er bare at du må komme gjennom dei første 200 sidene først. Dei er fulle av detaljerte skildringar, sidesprang, bifortellingar og digressjonar. Dette fungerer i slutten, når eg har ei kjensle av at forfatteren vil ta meg med ein plass. Men i første halvdel av boka er desse sidespranga og digresjonane tilsynelatande utan mål og meining. Eg veit ikkje kor eller kva eg skal med alle detaljane. Dette fører igjen til at eg ikkje hugser dei så godt, når eg får bruk for dei mot slutten.

Blue van Meer er ei 16 år gammal jente, som saman med faren flytter på kryss og tvers i Amerika, dei bur aldri meir enn nokre månedar på kvar plass. Likevel er Blue den beste eleven på kullet sitt, då ho kjem til den framståande high school'en St Gallaway. Her blir ho teken varmt i mot av læraren Hannah Schneider, og invitert inn i gruppa "the Bluebloods", som består av denne filmlæraren og seks elevar. Allereide i starten får vi vite at Hannah Schneider døyr, at politiet meiner det er sjølvmord, at Blue ikkje trur politiet sin konklusjon stemmer og at resten av "the Blubloods" anklagar Blue for å vere skuldig i dødsfallet. Mot slutten blir detaljane rundt dødsfallet rulla opp, og denne delen er spennande og med god framdrift. Det tek bare alt for lang tid før ein kjem dit.

På omslaget står det at boka kjem til å få kultklassikarstatus, som "Virgin Suicide". Eg trur ikkje det. Dette er ei passe underhaldande, men litt for langtekkelig bok i grensa mellom chic-lit og kriminalromansjangaren. For meg blir ho ikkje meir enn passe underhaldande, men litt langtekkelig.

Dec 2, 2008

Favorittjulebok-utfordring

Lunacia, forfattaren av bloggen "Av en annen verden" er ein blogger eg følger med på og leser. Nå har ho lagt ut ein utfordring om å skrive om favorittjuleboka:
"Siden vi nå har rundet desember tenkte jeg komme med en liten utfordring: Skriv om dine favorittjulebøker! "

Då eg var lita jente var eg veldig glad i bøkene til Astrid Lindgren. Eg er framleis det så Jovisst kan Lotta nesten allting og Jul i Bakkebygrenda vil aldri gå i gløymeboka. Men det er lenge sidan eg har lese dei nå, og eg er ikkje sikker på om eg ville kome på å sette meg ned for å lese dei utan å ha nokre ungar å lese for.

Eg har to bøker eg framleis blar i ved juletider. Det er desse to.

Selma Lagerlöf er ei dame eg lenge har vore glad i å lese. Ho har eit fantastisk språk og ho fortel forteljingar som er heilt i grenselandet mellom det strengt realistiske og det overnaturlege, på ein måte som apellerar sterkt til meg som lesar og min fantasi.
Eg blei veldig overraska, då eg første gongen oppdaga at det var ho som hadde skrive historia om den nybakte faren som var ute og leita etter nokon å låne eld frå. Dette er ei av dei mange historiene i Kristuslegender, som er den eine favorittjuleboka mi.


Den andre er ein så udødeleg klassikar at det nesten er litt kjedeleg å like boka. Likevel er eg veldig glad i historia til Lev Tolstoj, om Papa Panov, skomakaren som har hatt ein draum om at Jesus skal besøke han. Boka er bygga opp om bibelteksten der Jesus seier "det du gjer mot ein av desse mine minste, gjer du også mot meg". Skomakaren ventar og ventar på å få besøk av Jesus, men dei einaste som kjem er ei mor med eit lite born, ein gatefeiar og ein tiggar.


Begge desse to historiene, historia om Papa Panov og legenda om faren som er ute for å låne eld, er med på å minne meg om kvifor vi feirar jul. Det er også forteljinger som er med på å flytte fokuset vekk frå det materialistiske julemaset og over på andre, og minst like viktige verdiar. Desse to bøkene er viktige å ta vare på, og eg er glad for at dei har overlevd såpass mange generasjonar allereide, slik at eg har fått dei med meg.

Og sidan eg syntest Lunacia sin utfordring var veldig koseleg har eg nå lyst å oppmode dei av dykk som leser dette til å skrive om dykkar favorittjulebok.

Dec 1, 2008

Kva er dette?

Med fare for å understreke poenget frå forrige innlegg for mange gonger, kva er dette?

Dette kom i ein epost frå bokklubbane - frå kven, jo frå BOKklubbane. Dei som selgjer bøker, eller korleis var det nå igjen? Nei, det var dei som ikkje hadde plass til bøker i butikken sin, fordi dei hadde så mykje anna der...



Og jo, i dag fekk eg Gullfisken av Le Celzio i posten. 1 månad og 4 dagar etter bestilling. Dei hadde vel ikkje tid til å sende ho ut tidlegare fordi dei måtte sortere sengetøy og vinstativ.

Nov 12, 2008

Kva skjer med bokhandlane?

Det er ikkje så tungvindt for meg å stikke innom ein bokhandel på veg heim frå Blindern. Det som er tungvindt er å stikke innom ein bokhandel der eg får tak i bøker.

For tre veker sidan var eg innom Notabene på Linderudsenteret på veg heim for å få tak i Simon Strangers "mnem", som eg har skrive om under. Det var fredag og eg hadde lyst til å lese denne boka. Eg går inn i "bokhandelen" som er full av album, klistremerker, termosar, matbokser og spel. Dei har ikkje boka. Eg spør om dei kan sjekke om dei har boka på eit anna senter med same kjeden, men der har dei ho heller ikkje.

I dag var innom Bokklubbutikken i Nydalen og Storo Senter for å få tak i S-trilogien til Stig Sæterbakken. Med same resultat. Bokklubbutikken har bare årets bøker, fordi dei ikkje har plass til alt i butikken sin, seier dama i kassa. Eg ser meg rundt og ser lysestakar, termosar, turutstyr, vesker og sekkar, sofaputer, dukar, allværsjakkar.... Men bøker som er eit og to år gamle, dei har dei ikkje plass til. Notabene på Storo Senter hadde akkurat like godt utval i alt mogleg anna enn bøker som butikken deira på Linderud. I gamle dagar kunne ein kjøpe bøker i bokhandelen på Blindern, men nå har dei bytta ut halvparten av skjønnlitteraturen sin med treningstøy og notatbøker. Kva er det eigentleg som skjer med bokhandlarane? Kvifor har dei bytta ut bøkene sine med så mykje anna?

Det tar mykje lenger tid å reise ned til byen for å handle enn å stikke innom ein plass med parkeringsplass på vegen heim. Men det har tydelegevis inga hensikt. Det er stort sett Notabenebutikkar på sentera, og dei har generelt sett ikkje bøker. Ein må ta turen til Tanum på Carl Johan eller Norli i Universitetsgata for å få tak i bøker som ikkje står på Dagbladet si topp ti liste. Dette er jo litt synd, for dei av oss som er interesserte i andre bøker enn dei som står på Dagbladlista. Og ein kan jo spørre seg sjølv om ikkje dette har ein sjølvforsterkande effekt for dei bøkene som allereide står på denne bestselgjarlista. Dei som bare stikker innom ein bokhandel på eit senter, utan å leite etter noko spesifikt, vil jo nødvendigvis ikkje finne andre bøker enn dei som er utropt til bestselgjarar. Dermed vil bestselgjarane selgje endå meir. Det er ikkje det at det er noko gale med bestselgjarane og ti-på-topp-bøkene. Men det er litt frustrerande å ikkje få tak i noko anna. Som den dagen eg var ute og leita etter Jon Fosses Andvake, for eit års tid sidan. Jon Fosse er eit stort internasjonalt namn, som mange nordmenn ikkje har høyrt om eingong. Eg skulle ha tak i den siste boka hans, og på veg til Norli i Universtitetsgata var eg innom seks bokhandlarar. Felles for dei seks butikkane eg var i, var at ingen av dei hadde høyrt om at Jon Fosse hadde gitt ut ei ny bok, og at betjeninga i alle butikkane hadde på seg t-skjorter der det stod "Ligge i grønne enger".

Det er greit at forlaga samarbeidar med bokhandlarane om å selgje bestemte bøker gjennom store kampanjer.
Det er greit at Dagbladet kårer dei ti beste bøkene forrige veke, og at desse blir stillt ut på eigne stativ i bokhandlane.
Det er greit at einskilde forfattarar selgjer meir enn andre, og at desse også får betre plass i butikkane.

Men det er ikkje greit at det ikkje går an å få tak i bøker av forfattarar som ikkje allereide er utnemnt til bestselgjarar.
Det er heller ikkje greit at bokhandlarar beklagar seg fordi dei har for lite plass til bøker - når resten av butikken er ein kombinasjon av sportsbutikk og interiørbutikk.

Kva har skjedd med bokhandlane?

Nov 7, 2008

Utålmodig

Nå begynner eg å bli utålmodig. Eg har to bøker eg gleder meg til lese. Den eine er La den rette komme inn av John Ajvinde Lindquist. Eg har lenge tenkt på at eg har lyst til å lese denne boka, og nå er ho jo blitt tolka på film og for tida aktuell på kinoane her i byen. Eg har lyst å lese boka slik at eg kan sjå filmen etterpå. Og eg har ikkje lyst til å sjå filmen før eg har lese boka. Men filmen har jo fått såpass gode kritikkar at eg har lyst til å sjå han.

Den andre boka eg har lyst til å lese er Gullfisken av Jean Marie Gustave LeClézio. Bare fordi eg kan ikkje vere meg bekjent av å vere nesten ferdigstudert litteraturvitar på masternivå eit år vi får ein nobelprisvinnar eg aldri har høyrt om. Det går rett og slett bare ikkje an. Derfor er eg utålmodig etter å få lese denne boka, som er anbefalt av Horace Engdahl.

Kan du ikkje bare skaffe deg desse bøkene, då, tenker du. Er det nødvendig å syte og klage slik, det er jo bare å få tak i bøkene og sette deg ned å lese.

Men eg har forsøkt å få tak i bøkene. Eg har bestillt dei i Bokklubben, der eg har nokre bonuspoeng som gir rabattar på bøker. For ti dagar sidan bestillte eg desse to bøkene. Og det står framleis "registrert" på din side. Ikkje pakka eller sendt eller noko slikt. Men "registrert". Ja, det skulle bare mangle at dei ikkje klarte registrere bestillinga på ti dagar. Kor lenge til må eg vente før eg får oppdatert mitt manglande kjennskap til nobelprisvinnaren?

Nov 6, 2008

Simon Stranger

mnem
Tiden forlag 2008
502 sider


For å seie det først som sist: mnem kjem til å bli ståande som ei av dei beste bøkene eg har lese! Det er ei av dei bøkene det er vanskeleg å seie noko om, fordi ho er så spesiell at ho helst bør opplevast. Men eg vil forsøke.

Simon Stranger har skrive ein roman med utgangspunkt i den fiktive byen Nem. Romanen har to hovudpersonar, Peter som blei født i byen i 1955, som er forfattar og kjem tilbake til byen for å skrive ei bok om historia til byen. Den andre hovudpersonen er Oliver, som var ein av grunnleggarane til byen, og som er i ferd med å miste hukommelsen sin. Medan Peter jobber seg bakover og forsøker å finne ut historia om byen, er det som hendte på 50-talet snart det einaste Oliver hugser. Byen Nem blei grunnlagt i 1955 av 5 unge studentar som hadde lese etikken til John Rawls. John Rawls sin filosofi tek utgangspunkt i at dersom ein skal kunne bygge eit perfekt samfunn, må dette samfunnet byggast av mennesker som ikkje veit noko om sin eigen posisjon i samfunnet. Romanen forteller historia om kva som gjekk gale i dette samfunnet. Samtidig forteller romanen om denne byen i dag.
Stranger har leiga ein arktiekt til å teikne byen og gatene og dette bybildet er sentralt både for struktureringa av romanen og sjølve handlinga. Romanen er bygga opp rundt gatene i byen, og gjennom å fortelle om kva som foregår i dei ulike gatene og husa klarer Stranger å konstruere ein roman full av store og små fortellingar om einskildpersonar, nokre av folka i husa blir presentert på få linjer eller som tilfeldig forbipasserande, medan andre av husa har ein historie som tek oss med på lengre fortellingar til tulipan-børskrakket i Nederland på 1600-talet eller til ein kjærleikshistorie frå Frankrike på 1700-talet. Den vakraste av desse små historiane er fortellinga om eit jødisk ektepar på gamleheimen i Nem.

Det som gjer denne romanen så spesiell er blandinga av sjangrar, fortellarar og fortellarmåter. Nokre av avsnitta om Peter er fortalde i du-form. Dette er med på å skape ein heilt spesiell form for nærleik til hovudpersonen, medan mesteparten av fortellinga om Peter sine undersøkingar i Nem har vanleg tredjepersonsfortellar. Innimellom kjem det dikt og teikneseriar og meir vitenskapelege skildringar, med utgangspunkt i korleis verda blei til eller korleis cellene i kroppen oppfører seg. Oliver si historie får vi først og framst fortald gjennom dagboka hans, der han skriver for å hugse. Til og med fortellinga om flygeøgla, som blir gravd opp på tomta der byen blir bygga, av nokre arkeologar på 50-talet, har fått plass i romanen.

Bakerst i boka finner vi eit oppslagsverk, der forfattaren forklarer ein del ord og uttrykk. Under oppslagsordet "totalroman" finner vi henvisningar til "ungdommelig overmot", "umulig" og "idioti". Og kan hende det er eit umogleg prosjekt Stranger gav seg i kast med for fem år sidan. Men det er langt i frå idioti, for sjølv om det kanskje er umogleg å skrive ein totalroman, er dette eit forsøk med eit veldig vellukka resultat.

Oct 12, 2008

Jonas Hassen Khemiri

Ett öga rött
Norstedts Förlag 2003
252 sider


Ett öga rött har blitt karakterisert som den store svenske innvandrarromanen. Dette er litt øydeleggjande for meg når eg skal lese boka. Ein slik karakteristikk skapar forventningar. Når eg begynner å lese boka med forventningane "store svenske innvandrarromanen" ender eg opp med å sjå etter kva som gjer romanen til ein "innvandrarroman". Dersom ein leser boka med dette innvandrarperspektivet er det lett å miste fleire av dei andre perspektiva i boka av syne. For Ett öga rött er så mykje meir enn ein "innvandrarroman". Det er ein roman om å vere tenåring i Stockholm. Det kunne like gjerne vore ein roman om å vere tenåring i Oslo, men nå har Khemiri lagt handlinga til Stockholm. Det er ein roman om ein gut som leitar etter identiteten sin og som skriver om det han opplever i løpet av ein haust.

Hovudpersonen, Halim, bur saman med faren som driver ein butikk i Stockholm. Han har fått ei skrivebok, ei raud bok med gullornamentikk, og i denne boka skriver han om kvardagen sin. Halim ser på seg sjølv som arabar, sjølv om han er fødd i Sverige og har vekse opp i Stockholm. Han foraktar dei arabarane som forsøker å bli svenskar og han foraktar den svenske integrasjonsplanen som skal ta i frå han den eigentlege etnisiteten hans. Faren har gitt opp kampen, han meiner det er viktig å vere god i svensk språk og at ein må jobbe og tene pengar for å klare seg i Sverige. Halim sitt mål er å bli den viktigaste revolusjonsinnvandraren i Sverige. Boka forteller om drømmer, både med symbolsk betydning og Halim sin lengsel etter å finne sin eigen identitet. Det er ein oppvektsroman, som fortel om ein gut med eit litt anna perspektiv enn dei fleste andre oppvekstromanar. Det er viktig bok som er verdt å lese for alle som omgås ungdommar med minoritetsbakgrunn. Men eg liker ikkje "innvandrarroman-stempelet". Eg synes det snevrar inn boka og gjer henne mindre enn ho eigentleg er.

Ett öga rött er kanskje mest kjent for at ho er skrive på såkalla "rinkebysvensk" - den svenske varianten av kebab-språket, der verbet aldri står på andreplass i setninga og slanguttrykk dominerer. Språket er ein viktig del av stemninga i ei bok, og det å lese denne gebrokne svensken er med på å teikne eit tydeleg bilete av Halim og forsterkar indentitetsforvirringa som hovudpersonen står midt oppi:

"I dag det var sista sommarlovsdagen och därför jag hjälpte pappa i affären. Först vi fyllde skyltfönster och klistrade rea-prislappar och sen vi plockade nya varor. På lagret det var fullaste kaos med dammhöger och spindelväv på hörnen. Jag hjälpte rensa och hittade en påse med gamla Turtlestermosar och kartongar med pincettar och nagelklippare. Också jag hittade massa bucklade tomteblossaskar ock längre in en gammal brandbil jag vann i skollotteri, det var länge sen (kanske i mellanstadium). Pappa ställde ut termos och brandbil och också han hängde några Snobbenhaklappar i skyltfönster. Jag sa det ble för fullt, men pappa sa det är viktigt allt syns utifrån. Sen han bad mig skriva text på pappskylt."

Det tok litt tid å komme inni denne skrivemåten, men etter at eg vende meg til å lese denne ordstillinga synes eg denne måten å bruke språket på fungerer veldig godt, i alle fall i denne boka. Ett öga rött er omsett til norsk, men eg er svært usikker på korleis denne omsettinga er. Ein kan sikkert få fram noko av same effekten på norsk, men eg foretrakk å lese ho på svensk. Det kan hende eg gjekk glipp av nokre slang-uttrykk, men det får heller bare vere.

Ett öga rött er som sagt ei god, og også ei viktig bok, som eg absolutt kan anbefale dykk å lese.

Oct 9, 2008

I dag blir det avgjort

Klokka 13.00 i dag kjem Horace Engdahl til å kunngjere kven som vinner nobelprisen i litteratur i år. Engdahl har allereide skapt blest rundt prisen i år, ved å hevde at den kritisere den amerikanske samtidlitteraturen som for sensitiv for trender i eigen massekultur her:
- USA er for isolert, for avsondret. De lar seg ikke like lett overføre og deltar ikke i den store litteraturdialogen. Deres uvitenhet er hemmende

Han har klart å erte på seg store deler av det amerikanske litterære miljøet med desse utsagna. Mellom anna hevdar amerikanerane at det er 13 år sidan sist dei fekk prisen, og i løpet av desse 13 åra har det vore 9 europearar, så nå er det på tide at amerikansk litteratur blir anerkjent igjen.

For det første kan vi ikkje snakke om Europa på same måten som amerikanarane snakkar om USA. Tyrkia er jo Europa, men Günther Grass, Doris Lessing og Orhan Pamuk kan vel ikkje seiast å høyre til den same kulturen?

For det andre er det då ikkje ein pris som skal delast ut etter geografiske kriterier. Det er litterære kriterier som skal telje. Denne typen kritikk som Svenska Akademien blir møtt med har vore ein av hovudgrunnane til at vår kjære Astrid Lindgren ikkje fekk nobelprisen. Dersom prisen ville gått til ein svenske, i eit så lite land med eit så lite litterært miljø, ville det blitt ramaskrik og skuldingar om favorisering og kjennskap.

Det er synd at ikkje dei litterære kriteria får vege mest i slike samanhengar.




Men tilbake til årets pris, nå 4 timer før han skal kunngjerast. Ladgroves-lista ser slik ut i år:

Claudio Magris 3/1

Adonis 4/1

Amos Oz 5/1

Philip Roth 5/1

Don deLillo 7/1

Haruki Murakami 7/1

Les Murray 7/1

Yves Bonnefoy 10/1

Inger Christensen 14/1

Eg håper på japanaren eller dansken.
Og det er ikkje fordi dansken er skandinavisk, men fordi ho fortener det.

Oct 5, 2008

Eg har så lyst til å lese...

Eg har ein stor stabel med bøker som eg har lyst til å lese ligggande på eit bord på "kontoret" mitt.

Sara Stridsberg: Drömfakulteten.
Walt Withman: Gresstrå
Khaled Hosseini: Tusen strålende soler
Samuel Beckett: Malloy, Malone dies og The unnamable
John Milton: Paradise Lost
Yann Martel: Historien om Pi
Edward Hoem: Ave Eva
Frode Grytten: Flytande bjørn








Per Olov Enquist: Boken om Blanche og Marie.
Peter Høeg: Kvinnen og apen.
Tove Ditlevsen: Vilhelms værelse.
Stig Dagerman: Ormen
J. M. Coetzee: Barndom Ungdom.
Albert Camus: The stranger.
Tristan og Isolde.
Doris Lessing: The golden notebook.
Doris Lessing: The grass is singing
Joseph Conrad: Razumov
Haruki Murakami: After dark.








Mark Haddon: A spot of botter.
Carl Frode Tiller: Bipersonar
Mark Haddon: The curious incident with the dog that night.
Per Olov Engquist: Nedstörtad Engel
Thomas Mann: Buddenbrooks
Kader Abdollah: Huset ved moskeen
William Faulkner: Larmen og Vreden
Fernando Pessoa: Uroens bok
Jon Fosse: Melancholia I og II
Thomas Espedal: gå - eller kunsten å leve et villt og poetisk liv.
Orhan Pamuk: Det hvite slottet.
Virginia Woolf: Jacobs room.






Desse... og mange fleire bøker har eg lyst til å lese. Nokon gonger blir eg glad av å sjå denne stabelen med bøker. Då tenker eg at eg kjem til å få stor glede av å lese alle desse bøkene. Andre gonger blir eg litt lei meg når eg ser denne stabelen. Då tenker eg at det er så mange fleire bøker som skulle ha vore i denne stabelen og at eg aldri kjem til å få tid til å lese alt eg skulle ønske eg hadde tid til å lese.

Oct 3, 2008

Gert Nygårdshaug, igjen...


I går høyrde eg eit intervju med Nygårdshaug om boka Fortellernes marked. Eg var akkurat ferdig å lese boka, og eg må seie eg var like skuffa over denne som eg var positivt overraska over Mengele Zoo, då eg las boka.

Til gjengjeld var denne mannen utruleg flink til å snakke om boka si. Stoffet han har skrive om var heilt klart eit stoff som engasjerte han, så det å vere publikum og høyre han fortelle om boka var verkeleg interessant!

Så dersom de får anleiing til eit møte med Nygårdshaug anbefaler eg dykk verkeleg å gripe sjansen.
Denne mannen er flink til å snakke om bøkene sine, og det er det ikkje alle som er...

Litt om den nyaste boka hans:

Fortellernes marked
Cappelen Damm 2008
443 sider

Gert Nygårdshaug har skrive romanen som setter føre seg å avsløre dei primitive religionane si overtru. Med "dei primitive religionane" meiner han kristendom, jødedom og islam.

Han har gjort eit veldig grundig arbeid ved å sette seg inn i den antikke kyrkehistorien, kanoniseringa av bibelske tekstar og alternative retningar som oppstod i antikken. Research og kjeldemateriale er grundig, og han er god til å forklare vanskeleg stoff på ein enkel måte for lesaren. Ein får med seg forskjellen på ebjonitisme og gnostisisme og andre aktuelle retningar gjennom ein oversiktelig presentasjonsmåte.

Historia rundt dette materialet er litt platt, rett og slett. Det kan verke som om forfattaren har hatt det litt for travlet med å bli ferdig med boka si, til at han har tatt seg tid til å jobbe ordentleg med sjølve fortellinga. Vi møter to mellomaldrande menn, ein bibliotekar og ein veterinær som stadig får brev frå ein ven, Gotvin Soleng, frå Prost Gotvins geometri. Desse breva er referater og spor frå Gotvins jakt på sanninga. Etter å ha fått eit brev, spiser dei eit gourmetmåltid, drikker god vin og grappa og snakkar om innhaldet i brevet. Deretter går det ein god del sider der dei går og ventar på eit nytt brev. Når neste brev kjem gjentek samtalane, maten og drikka seg. Det blir for enkelt og rett og slett litt einsformig. Før eg var halvvegs i romanen begynte eg å få ei kjensle av å ha lese dette før.

Innleiinga og avslutninga skiller seg veldig frå resten av boka. Boka er bygga opp med at ho begynner med at ein av hovudpersonane, Gerbert Rodin er i ein ørken i Egypt, kor han er plassert av ei merkeleg kvinne. Deretter hopper handlinga ca. 2 år tilbake, og historia om breva og Gotvin Solengs oppdagingar blir fortalt. Til slutt kjem historia fram igjen til starten og Gerbert er tilbake i ørkenen i Egypt. Desse første og siste sidene er annleis enn brev-delen, og av mykje høgare kvalitet. Innleiinga gir håp om ei godt skrive bok, og avslutninga rundar av på ein god måte. Problemet er bare at dei 350 sidene i mellom blir litt einsformige.

Eg trur ikkje eg ville ha brukt tid på å lese denne boka ein gong til. Samtidig er det vel anvendt tid å forsøke å få med seg eit forfattarmøte med Nygårdshaug. Han er spennande å høyre på og flink til å snakke om bøkene sine.

Sep 30, 2008

Gert Nygårdshaug

Mengele Zoo
Cappelen 1988
376 sider



Det er sjeldan at eg leser bøker som er så engasjerande at eg går og tenker på at eg lurer på korleis det går med hovudpersonen i boka. Men denne boka er ei slik bok. Heilt frå første side har eg vore spent på kva som vil skje vidare med Mino, den vesle guten som mister heile familien og landsbyen i ei massakre. Forvirra og redd går han rundt i den latin-amerikanske jungelen, der han møter tryllekunstaren som meir eller mindre adopterer gutungen. Mino sin store lidenskap er sommarfuglar, som han fangar i jungelen og seinare preparerer. Mino har lært, frå han var liten, at ein aldri skal plukke eller hogge ein plante i jungelen, utan å plante ein ny. Dei store multinasjonale oljeselskapa og papirfabrikkane som henter råvarene sine i jungelen lever ikkje etter denne regelen. Etterkvart som Mino blir eldre, startar han ei terroristgruppe som aksjonerer mot desse fimaene som øydelegger jungelen.

Eg har sjølvsagt vore nødt til å legge boka frå meg, men eg har gleda meg til å ta henne opp igjen, kvar gong. Boka er spennande og samtidig rørande. Miljøproblematikken er stadig meir aktuell, men historien om Mino er fortalt på ein måte som verkeleg synleggjer problematikken.

Språket er godt. I den første delen av boka blir historia om Mino fortald på ein barnleg og enkel måte. Lesaren får presentert verda gjennom jungelguten Mino sine auge, og språket gjer presentasjonen truverdig. Den enkle og naive forteljarmåten om kvardagen i jungelen og reisene saman med tryllekunstnaren er gjennomført og veldig god.
Etterkvart som Mino lærer meir om verda, blir også språket til forteljaren meir verdsvant og ordbruken får forteljarstemma til å framstå som langt meir opplyst. Dermed blir språkbruken med på å reflektere utviklinga til karakteren, noko som i neste omgang får forteljarstemma til å framstå som veldig truverdig.

Boka om Mino blei kåra til "Folkets favoritt" av NRK og Dagbladet i 2007. Dette var eit godt val, og boka fortener absolutt denne kåringa. Boka skal nå også filmatiserast av Nils Gaup. Eg venter spent på hans tolking.

Førstkommande torsdag kjem forresten Gert Nygårdshaug til "forfatteraften" i BokCafèen på Chateau Neuf. Eg gleder meg til å høyre han fortelje meir om arbeidet sitt.

Sep 25, 2008

Løvekvinnen
Cappelen 2006
418 sider


Dette er historia om Eva Archander, den vesle jenta som blir født med pels på heile kroppen. Det er ei historie om å vekse opp som annleis, i ei lita bygd i begynnelsen av dette århundret. Løvekvinnen handler om folkesnakk og blikk og om korleis Eva opplever seg sjølv og andre mennesker.

Forteljinga har eit godt potensiale, sjølve historia er rørande. Eg blir sinna på Eva sine vegne når ting går henne i mot og eg gleder meg på hennar vegne når folka ho møter viser henne den respekta ho fortener. Men innimellom blir det litt langdrygt. Hendingane som rammar Eva blir litt like i lengda, og etterkvart blir det litt for forutsigbart.

Boka tapar seg veldig når ho går mot slutten. Det verkar nesten som om forfattaren har skrive seg inn i ei historie han ikkje kjem ut av også blir han plutseleg lei og då må han slutte av. Boka har lengre partier som er sterke og som fengar meg som lesar, men likevel er dei svake partia med på å trekke ned heilskapen. Dette blir ei god forteljing som er fortald på ein middels god måte.

Sep 19, 2008

Thomas Marco Blatt

Overalt bor det folk
Kolon forlag 2008
54 sider


I 2006 fekk Thomas Marco Blatt Tarjei Vesaas' debutantpris for diktsamlinga Slik vil jeg måle opp verden. Den 20. august ga han ut bok nummer 2, Overalt bor det folk. Dette er ei spennande diktsamling, der heimen står sentralt som eit ledande motiv. Thomas Marco Blatt skriver om korleis folk bur og lever. Han seier sjølv at han ønsker å skrive om myta om heimen og heimen som utopi. Det kommersielle samfunnet har laga klare forventningar til korleis folk skal bu og leve, medan Blatt med denne diktsamlinga forsøker å rokke ved denne tradisjonelle oppfatninga av heimen som ein plass der mor og far og to barn har eit vellukka liv i flott interiør. Den midtre delen av diktsamlinga heiter "The IKEA way of living", og i diktet "The IKEA way of living II", som er ein parafrase på Obstfelders "Regn", tar han eit oppgjer med drømmen om den vakre og vellukka heimen. Dei siste strofene i diktet går slik: "en er en og to er to/vi fyller en bil/vi flytter i lag/det likner en drøm/alt ender en dag. Her klipper han i stykker glansbiletet vi har henta frå IKEA-katalogen, og tar dermed eit oppgjer med tendensen til å definere mennesker ut i får materielle faktorar, som ein heim.

Thomas Marco Blatt viser seg å vere ein dyktig poet. Han har gjort eit grundig arbeid og tekstane hans er godt gjennomarbeida. Han bruker språket som eit reiskap, samtidig stiller han opp nokre metapoetiske linjer der han får meg til å tenke gjennom funksjonen til diktet.

Fleire av dikta er også tekstar det går an å gå inn i og bli i. Det er ikkje alle tekstane som er tekstar ein leser for å finne ei meining. Fleire av tekstane er tekstar som ein kan vere i og oppleve stemninga i. Diktet på side 45, om trehusbebyggelsen i Mo er eit slikt dikt som bare kan opplevast. Det same gjelder diktet "Det store diktet om havet" på side 35. Dette er slike dikt som ein må bruke god tid på å lese og som kan lesast mange gonger.

Eg likte Overalt bor det folk og eg gleder meg til å lese meir frå Blatt.

Sep 17, 2008

Ei bokmelding på trykk

Eg har for første gong fått trykka ei bokmelding. Dette er ei anmelding av Anders Bortnes novellesamling Natta' der oppe, natta' der nede som kom ut for ei veke sidan. Bokmeldinga kan lesast her

... og fleire av novellene til Bortne er forresten også veldig gode...

Aug 19, 2008

Knut Nærum

Monster
Cappelen 2007
311 sider


Handlinga i Monster er lagt til år 2013. Den globale oppvarminga, mangelen på sel og polisen si smelting har gått så langt at Isbjørnane har trekt inn til fastlandsnoreg og begynnt å angripe menneske. Statsminister Siv Jensen setter ikkje i gong nokre tiltak. Dette gjer derimot hotellkongen Aksel Slåtto (som har mange mistenkelege fellestrekk med Petter Stordalen). Slåtto bygger eit isbjørnreservat på Dovre, som skal redde menneska for ville isbjørnar.

Nærum forsøker seg på ein dramatisk og blodig roman. Han tematiserer klimaproblematikken gjennom å forsøke å skrive fram eit skrekkscenario frå framtida. Skrekkscenariet blir desverre ikkje skrekkeleg nok og splatterscenene blir ikkje blodige nok. Dermed faller romanen - som i utgangspunktet er ein god idè - litt mellom to stolar.

Madonna-gåten
Cappelen 2006
316 sider

For alle som har lese Da Vinci koden er Madonna-gåten ein morsom parodi. Og for dei som ikkje har lese Da Vinci koden, men som har lese ein eller annan form for dårleg amerikansk krim er også Madonna-gåten morsom. På ein måte kan ein lese Madonna-gåten i staden for Da Vinci koden for å få eit inntrykk av kor latterleg Da Vinci Koden faktisk er. Men dei som har stor respekt for Munch og andre nasjonale kunstskattar vil eg anbefale å la vere å lese Madonna-gåten, og ikkje minst
Løsningen på Madonna-gåten
Cappelen 2006

Desse to bøkene viser tilsaman korleis Munchs malerier skjuler sanninga om den norske kongefamlien, i motsetning til den danske kongefamilien, som har regjert i Noreg dei siste 100 åra. Utan respekt for samfunnstoppar, kunsthistorie eller anna norsk historie, har Nærum i samarbeid med Botterli og Udnæs klart å smøre saman ein morsom konspirasjonsteori.

Løsningen på Madonna-gåten er også verdt å lese bare på grunn av ordlistene og referanseverka som gir ein utruleg morsom oversikt over norske samfunnstoppar, stadar, kunstverk og andre ting. Eg lo høgt fleire gonger medan eg las dette oppslagsverket.

Aug 3, 2008

Jo Nesbø - Hodejegerne

Hodejegerne
Aschehoug 2008
238 sider


Eg er i utgagnspunktet skeptisk til kriminalromanar og har lese lite av dei typiske krimforfattarane. Men så er det jo ofte slik av vi gløymer å avbestille bøker frå bokklubben, og dermed kom eg til å lese Jo Nesbøs nyaste roman, Hodejegerne i ferien. Dette var overraskande god lesning.

Boka er ein lettlest og spennande roman om hodejegeren Roger Brown, som er gift med Diana. Kona er, i følge han sjølv, alt for god for han, og han gjer alt han kan for å tilfredsstille den dyre livsstilen og vanane hennar. Dette klarer han ikkje med lønna si, så i tillegg stel han kunst frå folk som har vore på intervju hos han. Etter ei tid kjem han over eit intervjuobjekt som ikkje er like samarbeidsvillig som dei andre, og dermed kompliserest det elles rutinemessige opplegget til Roger Brown.

Eg er imponert over Nesbø sitt språk. Han tyr ikkje til billige klisjear, som jo er hovudgrunnen til at eg vanligvis ikkje lar meg imponere over denne sjangeren. Sjølv om det er den dramatiske handlinga som står i sentrum i romanen, har romanen andre kvalitetar også. Det er naturleg å stille spørsmål ved kva det er i teksten som får meg som lesar til å ha sympati for den eigentleg så usympatiske Roger. Mannen har ingen klassiske helteeigenskaper, og likevel vil eg at han skal klare seg og at det skal gå godt. Dette setter meg som lesar i ein posisjon der mi vurderingsevne aktivt blir trekt inn, noko som er eit kvalitetsteikn ved ein roman.

Eg trur eg kjem til å lese Nesbø igjen, sjølv om eg eigentleg ikkje liker krim. Ikkje minst var det veldig deilig å lese ei bok som var såpass lettlest og lite krevande på ein sommardag.

Bergljot Hobæk Haff - Skammen

Skammen
Gyldendal 1996
422 sider

Dette er ei av dei bøkene eg har lese i løpet av ferien. Romanen er til tider godt skrive, men nokre av partia kan vere litt langtekkelege. Språkleg sett er det stor variasjon i teksten, nokre avsnitt er skrive med eit språk som gjer det til ei oppleving å lese, medan andre avsnitt er prega av litt overdriven drøy adjektivbruk og lettvindte verkemiddel. Det er stor variasjon på kvaliteten til dei ulike delane av boka, men dei delane som er gode, er så gode at det totalt sett er verdt å lese boka.

Boka handlar om Idun som blir sett på som eit utskot i familien. Ho er tvangsinnlagt på eit psykiatrisk sjukehus, og herifrå fortel ho fortellinga om seg sjølv og familien sin. Historien strekker seg gjennom heile århundret, og Idun fortel historia om familien gjennom tre generasjonar. Fortellinga om Idun er bygga opp gjennom eit virvar av nåtid og fortid, og sjølv stiller fortellaren innimellom sprøsmålsteikn ved kva som eigentleg er sant og ikkje. Hukommelsen er ikkje alltid til å stole på, og dermed må også lesaren vere med på å vurdere korleis ting eigentleg har gått føre seg. Romanen tematiserer i stor grad fenomenet skam, som også tittelen seier, og viser korleis einskildpersonen og familien blir øydelagt av å skamme seg over seg sjølv og kvarandre.

Jul 6, 2008

Irène Némirovsky - Storm i Juni (suite francaise)

Storm i Juni (suite francaise)
Arneberg Forlag 2006
Innb. 507 sider


Dette er ein ufullført roman, skrive i 1940-42 av den jødisk-franske forfattaren Irène Némirovsky. Boka skulle eigentleg bestå av fire delar, men det er bare dei to første som blei fullførde før Néimrovsky blei deportert og drept sommaren 1942. Boka blei først utgiven i 2004 og omsett til norsk i 2006, etter at dotterat til Némirovsky hadde tatt vare på manuset etter moras død.

Den første delen handlar om flukta frå Paris i juni 1940. Her skildrast mange ulike einskildmenneske som må reise frå heimen sin, med dei gode og vonde sidene som blir vekka i flukta. Krisa gjer nokre egoistiske og andre sympatiske. Skissene er tablåliknande, og utan tilsynelatande samanheng. Del to har i større grad preg av å vere ein roman, der handlinga er lagt til ein landsby under den tyske okkupasjonen. Her møter vi karakterar som må forhalde seg til tyskarane på godt og vondt. Mot slutten av del to ser vi ein antydning til at dei ulike karakterane i del ein kanskje kan komme til å bli knytta saman.

Boka er ei god skildring av krigen, og av kva krigen bringer fram i menneska. Ho er uferdig, men likevel veldig god. Historia om forfattaren, som blir fortald i forordet, gjer boka endå sterkare.

Jun 26, 2008

Frode Grytten

Rom ved havet, rom i byen
Det norske samlaget 2008
188 sider




Dette er ei novellesamling med ti noveller inspirert av ti bilete av Edward Hopper. Sidan novellene er basert på bileta, vil eg ikkje anbefale å lese pocketutgåva, som manglar bilete, men å heller få tak i den innbundne utgåva. Eg las pocketutgåva, og ein mister mykje av inntrykket ein får dersom ein ser bileta saman med novella. Det einaste biletet som er i pocketutgåva er framsidebiletet. Den novella som høyrer til biletet på framsida blei ei litt annleis lesaroppleving enn dei utan bileter.

Men novellene er gode. Frode Grytten skuffar ikkje. Dei handlar om mennesker som står oppi ein situasjon der dei må velje kor vidt dei skal fortsette å vere i eit forhald eller ikkje. Alle novellene gir ulike skildringar, og heilheten blir veldig fin.

Eg anbefaler denne boka.

May 12, 2008

Jon Fosse

Morgon og kveld
Jon Fosse
Det norske samlaget 2000
114 sider



Morgon og kveld er ei kort og lettlest bok som handlar om livets begynnelse og livets slutt. Boka handler om Johannes som blir født og Johannes som døyr. Historia om livet til Johannes blir fortald gjennom fortellinga om desse to dagane.
Det er ei vakker fortelling om det å døy som ein naturleg del av livet. Reisa over til "den andre sida" blir skildra på ein trygg og god måte.

Språket er typisk Jon Fosse, prega av gjentakingar og lange stream-of-conciousness-passasjar. Dette gir fortellinga eit poetisk preg og mykje blir sagt på få sider.

Alt i alt gir boka ei vakker lesaroppleving. Eg anbefaler denne boka!

May 8, 2008

Haruki Murakami

Det nærmar seg eit år sidan eg oppdaga Haruki Murakami sine bøker. Nå har eg akkurat lese ferdig den andre boka mi av han:

Norwegian Wood
Haruki Murakami
Pax forlag, 321 sider.

Omsett av Ika Kaminka
(Japansk først utgitt 1987)



Eg er vanlegvis ikkje så glad i å lese omsett litteratur, så dersom eg beherskar originalspråket foretrekker eg å lese det. Men denne las eg på norsk. Eg trudde eg hadde kjøpt ho på engelsk (på grunn av den engelske tittelen) og burde nok ha gjort det, for omsettinga var til tider irriterande dårleg!

Romanen er lagt til slutten av 60-talet, då hovudpersonen var student i Tokyo. Vi følger studenten Wantabe gjennom eit par år av studietida hans. Boka skildrar hans møter med ulike folk som gjer inntrykk på han, og i sentrum av historiane står Naoko, som han har eit sterkt og komplisert kjærleiksforhald til. Det er i hovudsak ein kjærleiksroman, men samtidig så mykje meir, fordi dei relasjonane som blir skildra er så komplekse, absurde og fascinerande at dei ikkje kan snevrast inn til "bare" ein kjærleikshistorie.
Det er ei sterk bok som fortel om mennesker på ein slik måte at det kjennest ut som om ein blir glad i dei medan eg leser. Dette er ei av dei få bøkene eg skulle ønske ikkje slutta.

Apr 9, 2008

Velkommen til lesebloggen min

Eg har funne ut at sidan eg generelt sett leser ganske mange bøker har eg lyst å lage ein leseblogg. Her vil eg ganske enkelt blogge bøker eg leser. Eg begynner i dag med boka eg las i går:

En rekke avbrutte forsøk
Selma Lønning Aarø
Utgitt på Cappelen forlag, 186 sider


Denne boka skildrer ei rekke avbrutte forsøk på å skrive ein oppvekstroman. Selma skriver om barndommen sin, og blir avbroten av mora som korrigerer og kritiserer både sanninga i det ho skriver og kor vidt det passar seg å skrive om slikt. Dermed blir det eit kapittel barndomsminne og eit kapittel diskusjon med mora, om ein annan. Dette gir boka eit komisk preg, eg lo høgt då eg las.
Boka tar opp problemstillingane kring sjølvframstilling og forhaldet mellom fakta og fiksjon på ein lettlest og underhaldande måte. Blandinga av tekst og metatekst er godt balansert, og forfattaren får til å problematisere sentrale spørsmål ved sjangeren ho har vald på ein elegant måte.

Denne er absolutt leseverdig.