Brodecks rapport

Philippe Claudel

Brodecks rapport

Le Rapport de Brodeck, 2007

Omsett av Kari og Kjell Risvik

283 sider

Cappelen Damm, 2009.

Thelme Melck med bloggen Aroundbooks, som dessverre er blitt stille, stilde i sommar spørsmålet "Hva er det med Murakami?" Bloggaren hevdar at det er in å lese Murakami, til tross for at ingen eigentleg liker han:

Grønn te er intellektuelt jåleri, akkurat som Murakami. Det er in akkurat nå, akkurat som Murakami er in, og da skal alle ha det. Det er politisk korrekt, det er en måte å vise hvor intellektuell og «riktig» man er. Som sagt er det ingen som egentlig liker grønn te, og jeg tror ikke det er så mange som innerst inne liker Murakami heller.

Eg liker Murakami og lot meg ryste av dette blogginnlegget. Samtidig skriv Thelme Melck at den enorme interessa for Murakami har gått ut over den potensielle interessa for andre gode forfattarskap:

Men jeg kan ikke la være å trekke frem ett eksempel på sublim skrivekunst i dag, nemlig den franske forfatteren Philippe Claudel, som jeg har omtalt en del her i bloggen. Hvorfor blir ikke han lest i Norge? Han står litterært sett høyt hevet over Murakami. Claudel er, høyst fortjent, en stor stjerne i hjemlandet, på norsk er det bare kommet to bøker av ham, og det ser ikke ut til å komme flere. Noen kommersiell suksess tviler jeg sterkt på at hans norske utgaver har vært. Flere andre av Claudels kaliber kan sikkert nevnes, jeg har som sagt ikke oversikten, men det finnes garantert andre eksempler på skrivekunst av ypperste klasse, litterære perler, som drukner i mengden, og som saueflokken av Murakami-beundrere bare stormer forbi i sin massesuggesjon.

Sjølv om eg liker Murakami, er eg einig i grunnpremissa for Thelme Melck sitt resonnement. Det er dessverre slik at både det litterære miljøet og den litterære marknaden i Norge har ein tendens til å vere prega av at vi går i flokk. Og det er synd, ikkje minst for oss lesarar, at så mange gode forfattarskap blir oversett, fordi forlaga, bokhandlarane, avisene og vi boklesarar bare minner kvarandre på dei same forfattarskapa, dei vi allereie kjenner godt frå før. Som Murakami.

Då er det heldigvis godt at vi har slike stemmer som kan minne oss om at det finnst skrivekunst i ypperste klasse, som vi ennå ikkje har lagt merke til. I sommar, då eg las dette innlegget, fekk eg veldig lyst til å lese Claudel. Og Labben trekk fram Brodecks rapport som den beste boka ho har lese i 2011, dermed valde eg denne. Og eg er ikkje i tvil om at dette er ei litterær perle.

Handlinga finn stad ein gong like etter krigen. Vi veit ikkje kor eller når, men det er mykje som gir assosiasjonar til andre verdskrigen. Eg veit ikkje om eg bare tenker at det er denne krigen, fordi språk og landskap er utprega mellomeuropeisk og fordi "leiren" kor Brodeck blei behandla som ei bikkje gir meg assosiasjonar til konsentrasjonsleirane, eller om det faktisk er andre verdskrigen. Det seier heller ikkje boka noko om, og denne mangelen på tid- og stadfesting er kanskje viktig for å få framheva det universelle i tematikken. Vi er i alle fall i ein liten landsby med mellomeuropeisk preg og tyskklingande dialekt, like etter krigen. Denne namnlause landsbyen er eit lukka samfunn. Det er ikkje ofte det verken kjem folk dit, eller at folk reiser derifrå. Men ein dag, like etter krigen, kjem ein vandrande kunstnar med eit esel og ein hest og slår seg ned i bygda. Folk er skeptiske til denne namnlause mannen, men i utgangspunktet gir dei han ei varm velkomst. Det er først når dei oppdagar at kunsten han lagar, kan seie noko om kven landsbybuarane verkeleg er, at dei utvikler eit hat til denne namnlause. Blant fleire kallenamn, får han namnet de Anderer, den andre, i Brodeck si forteljing om den framande mannen si tragiske skjebne.

Boka åpnar slik:

Jeg heter Brodeck, og jeg kunne ikke noe for det.
Bare så det er sagt. Det er noe alle får ha klart for seg. Jeg har ikke vært med det, og da jeg fikk vite hva som hadde hendt, ville jeg helst ha sluppet å snakke om det, ha tjoret fast hukommelsen, tvunget den på plass, så den holdt seg i ro som en mår i fella. (s. 7)

Det viser seg at det som har hendt er at alle dei andre mennene i landsbyen har tatt livet av de Anderer på vertshuset, like før Brodeck ved eit tilfelle kjem innom for å kjøpe smør. Som ein av dei få skriveføre i landsbyen, blir Brodeck pålagt å skrive ein rapport om hendinga, s'Ereigniës, som dei kaller drapet. Brodeck kjenner seg pressa til å gjennomføre denne oppgåva, og resten av boka lar oss ta del i denne skriveprosessen. For Brodeck er det ein krevjande prosess, ikkje bare fordi det er vanskeleg å skrive på ein måte kor han tilfredsstiller ordføraren og resten av mennene sinne forventningar, men også fordi han må gå inn i og forsvare den vonde handlinga dei har gjort. For Brodeck som har vore i ein leir under krigen og som har blitt tråkka på og behandla som ei bikkje, bokstaveleg talt, fordi han var framand, bringer rapportskrivinga fram mange vonde minne. Brodecks rapport er ein roman med mange tidssprang mellom nåtid og fortid og tilbakeblikk til det vonde Brodeck har opplevd tidlegare i livet sitt. Dette kan tidvis verke litt forvirrande og det gjer romanen til ei bok som krev litt konsentrasjon av lesaren.

Brodecks rapport er ein velskriven roman som utforskar det vonde i mennesket. Det språklege er så godt, at eg fleire gonger må stoppe opp og tenker at dette avsnittet skal eg hugse, dette var godt sagt. Som for eksempel når presten som ikkje lenger trur på Gud fortel om si rolle bland dei andre i landsbyen:

Folk er rare. De begår de verste ugjerninger uten å betenke seg noe særlig, men så orker de ikke å leve med minnet om hva de har gjort. Det blir en bør de må befri seg fra. Da er det de oppsøker meg, for de vet at bare jeg kan skaffe dem lindring og trøst, og så forteller de meg alt. Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen. Og så går de sin vei som om ingenting var. Splitter nye. Rene og fine. (s. 121). 

Men til tross for at det språklege gjer teksten til ei stor lesaroppleving, er det også ei vond lesaroppleving. Boka skildrar det verste som bur i mennesket og korleis det vonde kan få uttrykk i handling. Ikkje minst tematiserer boka problemstillingar vi kjenner frå tida etter andre verdskrigen: Dersom det er mange nok som gjer ei ugjerning saman, rettferdiggjer det då ugjerninga? Vil det å vere ein del av ei mengde, ta ansvaret frå den einskilde? Medan mange svarar nei på desse spørsmåla, når vi får dei presentert som ei hypotetisk problemstilling, ville landsbybuarane svare ja. For Brodeck, som har opplevd livet i leiren under krigen, og som har vore den som uretten er blitt begått mot, over lengre tid, er det vanskeleg å forhalde seg til dette fleirtalstyrraniet.

Samtidig som boka er ei opprivande forteljing om mennesket på sitt verste, er det også mykje kjærleik i romanen. Brodeck kom heim frå leiren til ei kone som var øydelagt av traume og ei dotter som ikkje var hans, men som han likevel elskar over alt på jord. Og sjølv om Brodecks rapport er ei grusom forteljing om det vonde mennesker kan få seg til å gjere, når dei trekker i flokk, har boka element av håp og tru på det gode i mennesket. Og denne trua og dette håpet kjem særleg godt fram i det eg trur må vere den vakraste skildringa av kjærleik eg har lese nokon gong:

Lille Poupchette ... noen vil si at du er et barn av ingenting, at du er et barn av svineriet, at du er et barn avlet i hat og gru. Noen vil si at du er et motbydelig barn, unnfanget av motbydeligheten, at du er et barn av skjenselen, et barn som var skjendet allerede før du ble født. Ikke hør på dem, er du snill, jenta mi, ikke hør på dem. Jeg sier at du er barnet mitt, og at jeg er glad i deg. Jeg sier deg at det grufulle noen ganger avføder skjønnhet, renhet og ynde. Jeg sier deg at jeg er din far for bestandig. Jeg sier deg at de vakreste roser stundom vokser i puss og verk. Jeg sier deg at du er demringen, morgendagen, aller morgendager, og det eneste som betyr noe, er det som gjør deg til noe løfterik. Jeg sier deg at du er mitt hell og min tilgivelse. Jeg sier deg, Poupchette, at du er hele mitt liv. (s. 235).

Brodecks rapport er ei av dei bøkene eg er sikker på at vil feste seg hos meg. Eg er veldig glad for at både Thelme Melck og Labben har peika på Philippe Claudel sin forfattarskap, for meg. Det ville vore synd om denne romanen bare hadde forblitt ei av dei mange bøkene som druknar i mengda, til fordel for bøker med høgare marknadsføringsbudsjett. 

Nifs og spennande ungdomsroman

Johan Harstad

Darlah. 172 timer på månen 

376 sider

Cappelen Damm. 2008

Eg har lese ein del ungdomsbøker i det siste. Litt for å ha nokre lettlesne bøker og kose meg med, når dagane er travle og litt fordi eg som norsklærar kjenner litt på at eg manglar oversikt over bøker som kanskje er aktuelle for elevane mine. Og Brageprisvinnaren Darlah. 172 timer på månen er ei bok eg har hatt lyst til å lese lenge. For nokre år storkoste eg meg med Hässelby, som gjekk frå å vere ein uskyldig oppvekstroman til å bli ein nifs dystopi med Twin-Peaks-liknande trekk. Og Darlah. 172 timer på månen gjer akkurat det same. Boka går frå å skildre ungdommar i eit trygt og gjenkjenneleg miljø, til å bli så nifs at eg kjenner at eg som lesar blir redd. Johan Harstad kan skrive. 

Utgangspunktet for Darlah. 172 timer på månen er at NASA ønsker å arrangere ei ny måneferd. Allereie i forordet får ein vite at det er ei enorm hemmeleghalding rundt denne måneferda. Deltakarane på møtet er forsøkt samla utan at dei skal trekke til seg noko merksemd og ein av møtedeltakarane har fått namnet sitt sladda i forordet. Dei bestemmer seg for å reise til månen igjen. For å finansiere denne ekspedisjonen treng å kommersialisere prosjektet. Det gjer dei ved å utlyse ein konkurranse kor tre ungdommar vinn kvar sin plass på ekspedisjonen som skal tv-overførast som eit kva slags som helst realityshow. 

Vidare blir vi kjende med kvardagen til dei tre ungdommane som etterkvart vinn kvar sin billett til månen. Mia frå Stavanger er ei sint tenåringsjente med svart hår som drøymer om å blir verdsberømt med bandet Rouge Squadron, og som i alle fall ikkje vil reise til månen. Midori frå Tokyo passar ikkje inn saman med dei andre jamnaldrande i nærmiljøet og drøymer om å reise langt bort frå alt og begynne eit nytt liv som kunstnar, helst i New York. Antonie frå Paris har akkurat blitt dumpa av kjærasten sin, som han framleis spionerer på gjennom kikkertane i Eiffeltårnet. 

Etterkvart skjønner vi at det er andre grunnar enn dei reint økonomiske, som gjer at det ikkje har vore sendt folk til månen sidan 70-talet. Ein tidlegare vaktmester i Area 51 veit at det er farleg å reise til månen, men han får ikkje til å varsle nokon. Frykta den senile gamle mannen kjenner når han ser tv-bileta av ungdommane som skal reise til månen, er svært godt skildra. Mia, Midori og Anonie opplever merkelege ting, etter at dei er vald ut til å delta på Darlah-ekspedisjonen og spenninga stig merkbart etter at dei har komme fram til månen og romstasjonen dei skal vere på. 

Boka er blitt kritisert for å vere for langdryg i starten. Og det tar litt tid før boka begynner å bli ordentleg spennande. Samtidig er skildringane av livet til dei tre månefararane i Stavanger, Tokyo og Paris med på gjere boka til noko meir enn ei sci-fi-bok. Og for meg som vanlegvis ikkje er så glad i denne sjangeren, synest eg at den meir jordnære og kvardagslege stemninga i første delen av boka er med på å gjere boka verdt å lese. Eg trur heller ikkje den ekstremt bratte spenningskurva som bare stig og stig over dei siste 100 sidene i boka, ville vore like intenst spennande dersom vi ikkje hadde komme på innsida av karakterane og blitt ordentleg kjend med dei i innleiinga. Det er punkter som kan kritiserast og lause trådar som ikkje blir samla på slutten av boka. Samtidig er det ein velskriven og svært spennande roman, som tek opp spørsmålet om kva vi kan finne ute i verdsrommet på ein ny og interessant måte. 

Den vonde verkelegheita

Eg les Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne av Amal Aden. Det er ei vond bok å lese. I forordet skriv Aden:

"Jeg liker å beskrive virkeligheten gjennom en fortelling, og vi somaliere er veldig glad i å fortelle historier. Det er derfor naturlig for meg at den lengste delen av denne boken er en fortelling. Den er ikke selvopplevd, men den er sann - den viser fram viktige sider ved virkeligheten slik jeg kjenner den" (s. 13).

I boka fortel Aden om det å vokse opp som somalisk jente i Norge, frå den 13 år gamle jenta Yasmin sitt perspektiv. Det er vondt å lese. Eg kjenner det stikk inni meg og tårene triller medan eg les. Amal Aden skildrar det grusomme, og det grusomme er ikkje langt borte. Det er i nærmiljøet vårt, bak lukka dører i blokkene i drabantbyane her i Groruddalen. Desse jentene er i klasseromma på våre skular og vi ser dei, saman med mødrene og tantene sine på butikken kvar dag. Og likevel er dei så aleine med smertene sine:

Jeg prøver å ligge på magen, og etter en stund sovner jeg. Når jeg våkner, vet jeg ikke om det er natt eller dag. Det er mørkt i rommet. Jeg har fortsatt forferdelige smerter. Jeg hører stemmer fra stuen. Det er sikkert onkel som er tilbake, tenker jeg. Jeg klarer ikke å rope. Jeg håper han kommer inn til meg. Nå hører jeg at han prater og ler høyt i telefonen. Jeg prøver å stå opp, jeg holder meg fast i veggen og står forsiktig opp. Jeg er kliss våt, jeg har svettet så mye. Jeg går inn i stuen hvor onkel prater og ler i telefonen. Det er ingen andre i huset.
- Jeg må til lege, jeg har det veldig vondt, sier jeg.
Onkel er ferdig i telefonen, og sier at jeg kan ikke reise til lege. Onkel kommer med en lang forklaring om at hvis vi drar til legen, vil legen se at jeg har blitt slått og ta kontakt med barnevernet. Barnevernet vil komme og ta meg med til et sted hvor jeg blir voldtatt, slått må drikke alkohol og bli kristen. Hvis barnevernet henter meg, kommer jeg aldri til å se familien min igjen, og alle kommer til å hate meg. Barnevernet er et skremmende ord, og hvis barnevernet kommer, så blir livet mitt et helvete. Dessuten så er det sånn at hvis jeg sier til noen at jeg har blitt slått, så dreper foreldrene mine meg.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg dør av smerte. (s. 84-85). 

Se oss er ei brutal forteljing. Historia om Yasmin er så brutal, at eg skulle ønske eg kunne avfeie det heile som fordomsfullt oppspinn. For dette er ei historie som bare stadfestar alt det verste vi trur om det somaliske miljøet. Dessverre er det ikkje oppspinn. Dessverre kjem Amal Aden si så utruleg viktige stemme innsida av det somaliske miljøet. Aden har sjølv vekse opp i det miljøet ho skildrar, og nå opptrer ho under pseudonym, ofte med politivakt, fordi ho vågar å kritisere det.

I forordet skriv Aden:

"I denne sørgelige situasjonen er Se oss mitt nødrop, og jeg håper inderlig å bli hørt. Jeg vil vekke opp mennesker som jobber med flyktninger - for eksempel i asylmottak, på flyktningkontor, i Nav, barnevern og skole, ja alle som har med flyktninger og innvandrere å gjøre, ønsker jeg å nå. Jeg vil at de skal våkne opp fra sine drømmer og se virkeligheten slik den er." (s. 12).

Eg deler Aden sitt ønske. Eg håper bekymringsmeldinga hennar blir lesen av alle som arbeider med flyktningar og innvandrarar. Og eg håper vi klarer å sjå desse barna. Endå meir håper eg vi klarer å gjere noko med det vi ser. 

The Boy in the Striped Pyjamas

The Boy in the Striped Pyjamas

John Boyne

Random House Childrens books. 2006.

130 sider

The Boy with the Striped Pyjamas er Bruno si forteljing. Den vesle guten på snart 9 år kjem heim ein dag og oppdager at tjenestejenta Maria pakkar saman tinga hans. Mora forklarer at heile familien skal flytte, og dei reiser frå det flotte huset kor Bruno pleier å skli på rekkverka til eit mindre hus utan rekkverk. Bruno liker ser ikkje der, ikkje minst fordi han ikkje har nokon venner, men også fordi huset er så mykje mindre og han ikkje kan gå på oppdagingsferd i det nye huset. Det er også mange fleire soldatar som går inn og ut av faren sitt kontor. Bruno kjenner seg einsam, i det nye huset. Frå soveromsvindauget ser han eit inngjerda område, og bak gjerdet er det fullt av folk i stripete pyjamasar:

For months now Bruno had been looking out of his bedroom window at the garden and the bench with the plaque on it, the tall fence and the wooden telegraph poles and all the other thnings he had written to Grandmother about in his most recent letter. And as often as he had watched the people, all the differend kinds of people in their striped pyjamas, it had never really occured to him to wonder what that was all about.

It was as if it were another city entirely, the people all living and working together side by side with house where he lived. And were they really so different? All of the people in the camp wore the same clothes, those pyjamas and their striped cloth caps too; and all the people who wandered through his house (with the exeption of Mother, Gretel and him) wore uniforms of varying quality and decoration and caps and helmets whit bright red-and-black armbands and carried guns and always looked terribly stern, as if it all was very important really and no one should think otherwise.

What exactly was the difference? he wondered to himself. And who decided which people wore the striped pyjamas and which wore uniforms?

Bruno vil gjerne leike med desse barna, og har problem med å forstå dei voksne, når dei seier at det er dei i dei stripete pyjamasane som er stengt ute frå resten av verda og ikkje Bruno som er stengt ute frå dei. Etterkvart våger Bruno seg bort til gjerdekanten, kor han blir kjend med guten Samuel. Desse to utviklar eit vennskap gjennom gjerdet som er svært annleis frå dei andre vennskapa Bruno kjenner til.

Det er Bruno som fortel si eiga historie, og alt han ikkje forstår blir også vidarefortalt gjennom niåringen. Eg bruker litt tid på å skjønne at den nye heimplassen "Out-With" er nedskriven med Bruno sin uttalefeil, og først når Bruno ser over gjerdet og ser folka med dei stripete pyjamasane skjønner eg kor dei har flytta. Perspektivet til Bruno er naivt. Han veit ikkje kva Auswitch er. Han veit ikkje at det er krig og han skjønner ikkje at faren er kommandant ved ein konsentrasjonsleir:

After walking for the best part of an hour starting to feel a little hungry, he thought that maybe that was enough exploration for one day and it would be a good idea to turn back. However, just at that moment a small dot appeared in the distance and he narrowed his eyes to try to see what it was. Bruno remembered a book he had read in which a man lost in the desert and because he hadn´t any food or water for several days had started to imagine that he saw wonderful resturants and enormous fountains, but when he tried to eat or drink from them they disappeared into nothingness, just handfuls of the sand. He wondered whether that was what was happening to him now.

But while he was thinking this his feet were taking him, step by step, closer to the dot in the distanec, which in the meantime had become a speck, and then began to show every sign of turning into a blob. And shortly after that the blob became a figure. And then, as Bruno got even closer, he saw that the thing was neither a dot nor a speck nor a blob nor a figure, but a person.

In fact it was a boy.

Det enkle, barnlege språket og dei omstendelege ressonementa, gjer at lesaren forstår meir enn det Bruno sjølv forstår. Dette er også med på å skape ei spenning i teksten. Bruno er bortskjemd og han skjønner ikkje kor vondt denne guten i den stripa pyjamasen har det. Når Samuel fortel at han måtte flytte frå vennene sine, fortel Bruno at det måtte han også. Han ser at Samuel er tynn, og tar med mat til han, men som oftast ender han opp med å spise opp sjokoladekaka på vegen, fordi det er så langt å gå. Og når Bruno klager over at det ikkje går an å leike oppdagar i eit så lite hus, som bare har tre etasjar mot dei fem etasjane i Berlin, merkar eg at eg blir irritert på denne bortskjemde ungen. Samtidig kjenner eg sympati for han, for det er ikkje hans feil at dei voksne vil skåne han for verkelegheita, og ikkje fortel kva som skjer rundt han.

The Boy in the Striped Pyjamas er ei veldig sterk bok, både fordi ho fortel om det grusomme som skjedde i Auswich frå eit nytt perspektiv, men også fordi ho viser korleis den velmeinte beskyttinga Bruno veks opp med, slår heilt feil. Bruno blir uvitande om det som skjer rundt han, noko som får eit svært tragisk utfall. På coveret står det "It hunts your mind for days", og det stemmer. Eg får ikkje historia til Bruno og Samuel ut av hovudet. Ho har gjort inntrykk.

Heilt grei underhaldning

The Third Angel

Alice Hoffman

Three Rivers Press 2009

182 sider

Den første ferieboka mi blei The Third Angel av Alice Hoffman. Boka er delt i tre, og vi følgjer tre kvinner som på ulike måtar innleiier eit kjærleiksforhold til feil mann i London. I første delen, lagt til 1990 møter vi søstrene Allie og Maddie. Allie skal gifte seg med Paul, som er utru med Maddie i håp om at Allie skal dumpe han. Ikkje fordi han ikkje er glad i Allie, men fordi han trur at ho vil ha det betre utan han. Denne affæra finn stad medan Maddie bur på Lion Park hotell ved Hyde Park, det same hotellet som Frieda, mora til Paul jobba på i 1966, då ho forelska seg i feil mann. 12 år gamle Lucy, som seinare skal bli mora til Allie og Maddie står sentralt i den tredje forteljinga frå 1952. Ho blir brukt som sendebod mellom den kommande bruda Bryn og hennar eksmann, som Bryn framleis er forelska i. Også her finn handlinga stad på det same hotellet. I denne siste delen får vi også svaret på kven det er som spøkar på rom 707 i 1990 og 1966. Dei tre delene blir altså fletta inn i kvarandre på ein litt for tilfeldig måte, gjennom karakterane og hotellet.

Tittelen The Third Angel går også igjen i alle tre delane. Faren til Frieda, bestefaren til Paul er også doktoren som tilfeldigvis kjem på sjukebesøk til Lucy. I alle sjukebesøka han gjer, har han ein engel med seg, anten "The Angel of Death" eller "The Angel of Life" eller "The Third Angel". Dette blir gjenteke eit par gonger for mykje, gjennom dei tre delane av romanen. Spørsmålet om kor vidt det går an å tru på kjærleiken, blir også repetert både av Maddie, Allie, Frieda og Lucy. Det er som om både symbolbruken og tematikken blir for eksplisitt framheva og eg kjenner det som om eg blir litt undervurdert, som lesar.

The Third Angel var ei heilt grei og passe underhaldande bok. Verken meir eller mindre, og spesielt ikkje meir. Eg har høyrd mange godord om Alice Hoffman, og har vore nysgjerrig på forfattarskapet hennar ei god stund. Men dette gav ikkje akkurat meirsmak. Eg veit ikkje kor vidt denne romanen er representativ for forfatterskapet hennar eller ikkje. Det kan jo hende eg bare har vald feil bok også?

Never Let Me Go

Never Let Me Go

Kazuo Ishiguro

Faber and Faber, 2005.

282 sider.

Never Let Me Go er ei bok det er vanskeleg å skrive eit handlingsreferat frå. Ikkje fordi ho ikkje har handling, men fordi eit handlingsreferat vil avsløre for mykje. Boka handler om den 31-år gamle Kathy som fortel om oppveksta si. Til å begynne med, verkar det som ein vanleg oppvekstroman, men vi forstår raskt at oppveksta til Kathy og vennene Tommy og Ruth på pensjonatskulen Halisham er langt frå vanleg.

Kathy fortel, men ho forklarer ikkje lesaren det ho sjølv er innforstått med. Dermed blir det brukt mange ord og uttrykk som verkar uforståelege i starten. Eg trudde først eg hadde gått glipp av noko, og las dei første kapitla to gonger. Etterkvart skjønte eg at det skulle vere slik. Eg skulle ikkje forstå alt, før boka sjølv avslørte det. Mykje av spenninga i Never Let Me Go ligg dermed i denne meisterlege oppbygginga, kor lesaren gradvis forstår meir og meir.

Kontrasten mellom det idylliske livet på pensjonatskulen og skrekkvisjonen av eit samfunn som boka etterkvart viser seg å skildre er også sterk. Og dette er også med på å drive boka framover. Forteljinga om Kathy, Tommy og Ruth vekker sterke kjensler i meg, eg blir sint og eg blir redd. Og sjølv om eg heile tida er i den så godt fortalde historia, vekker boka også ein refleksjon rundt aktuelle etiske problemstillingar.

Never Let Me Go er verkeleg ei bok det er verdt å lese! Eg har funne ut at boka også er filmatisert, og eg merkar at eg er nysgjerrig på filmen. Eg trur eg kjem til å sjå han om ei stund.

Du kan lese meir om Never Let Me Go hos Bokmerker og Migrating Coconuts.

Lese ferdig?

Eg har lese dei første 610 sidene av den 804 sider lange romanen Tårnet av Uwe Tellkamp. Eg plukka med meg boka på mammutsalet, fordi Torbjørn anbefalte boka for eit års tid sidan, i den fine "Tysktime"-spalta si.

Den første delen var gripande. Dei detaljrike skildringane av livet i Dresden på 80-talet, sensuren i bokbransjen, korrupsjonen på sjukehuset, mangelen på varer og den stadige frykta for å komme med systemkritiske ytringar til feil person er fascinerande ei god stund.

Men så kjem det til eit punkt der det kjennest som om eg har lese det før. Det er ei framdrift i boka, i form av at tida går. Bresjnev blir skifta ut med Andropov, som blir skifta ut med Gorbatsjov. Og Christian går frå å tenke kritiske tankar om utdanningssystemet og gymnaset han er elev ved, til å tenke kritiske tankar om verneplikta og militærtenesta. Men framdrifta på handlingsplanet er svært langsom, og det verkar som om boka gjentek seg sjølv. Dei detaljerte skildringane, som var så interessante dei første 300 sidene, begynner å bli direkte kjedelege over dei neste 300 sidene. Over dei siste 75 sidene eg har lese, har eg stadig tenkt "kom til poenget...", når eg for eksempel les 2,5 sider lange digresjonar om klesvask i familien sitt hus, over dei siste tjue åra:

...Så for seg de okselignende vaskestampene med jernbeslag rundt som bøkkeren hadde laget i en tidligere tidsalder, en kvalitetsvare som såpefabrikanten vel hadde hatt ansvaret for. På trebukker sto de, truende, over sluket, som stadig gikk tett. Da måtte de mannlige beboerne stikke lange ståltrådstenger ned i mørket i håp om at det forstoppede vaskevannet ville finne veien til de hengende rørene i hagen ... Dit førte imidlertid også toalettrørene i Tusenøynehuset, og de hadde en tendens til å gå tett. Stahl hadde forklart for Meno at hvis slike rør gikk for bratt nedover, forsvant riktignok væsken fort, men alt det faste ble liggende igejn ... og så måtte man pirke videre. Til dette bød hageskuret på fem meter lange stenger med øse i enden; den gang Hanna og Meno flyttet inn i Tusenøynehuset, hold skipslegen et lite innføringskurs i bolighverdagens gjenvordigheterog særheter i en gammel bygning som ikke var blitt sanert på flere tiår. (s. 600)

Eg har hatt ein pause i boka, nå som eg har lese Elskeren av Marguerite Duras. Og nå har eg lyst på ein pause til, for å lese ei av dei andre bøkene eg har liggjande. Men erfaringsvis veit eg at det å ta fleire pausar i same bok, betyr at boka ikkje blir ferdiglesen. Kan eg leggje bort ei bok, etter 600 sider? Eg gjer vanlegvis det, når ei bok ikkje fengar lenger. Men denne klarer eg ikkje heilt å leggje frå meg. Må eg vite korleis det går? Tårnet har noko, som gjorde at eg las dei første 300 sidene med stor begeistring. Men er det nok til at eg skal utsette andre lesarprosjekt ytterlegare, for å komme gjennom dei siste 200 sidene? Og skjer det i det heile tatt noko meir, over dei siste 200 sidene?

Innsirkling på teater

På laurdag var eg på teater saman med Ugla og Amylin og ei til venninne og såg oppsetjinga av Innsirkling. Og nei, det er ikkje ofte det blir to teaterturar på ei veke, for min del. Men denne veka blei det slik.

Nå er det eit par år sidan eg las den første Innsirkling-boka, og den andre har eg såvidt fått med meg heim frå biblioteket, så Tiller sitt univers var i utgangspunktet litt fjernt for meg då eg kom til teateret. Innsirkling gjorde inntrykk på meg, då eg las ho, så eg hugsa litt, men detaljane var fjerne for meg. Likevel synest eg Det Norske Teater har sett opp ein glimrande adaptasjon av boka.

For dei som framleis ikkje har fått med seg kva Tiller sitt bokprosjekt handlar om: David har våkna frå koma og fått hukommelsestap. Han sett inn ei annonse i ei avis, om at han treng hjelp til å hugse kven han er. Som lesar (og som tilskodar) møter vi aldri David. Historia om oppveksta hans blir fortald gjennom vennen Jon, venninna Silje og stefaren Arvid sine forsøk på å hjelpe David å finne ut kven han er. Jon fortel om vennskapet deira, som utvikla seg til eit homofilt fohold, noko han framleis ikkje har forsona seg med. Silje fortel om forholdet deira, og om Jon som alltid skulle vere med på slep. Og Arvid er personifiseringa av den naive føresette, som ikkje klarer å henge med på kva som skjer i tenåringen sitt liv. Desse tre har ikkje lenger noko med kvarandre å gjere, og fortel historia om seg sjølv og David på kvar sin måte. Og gjennom desse tre karakterane sine forsøk på å fortelje David kven han er, sirklast det inn ein kontur av ein person som er langt frå udelt sympatisk.

I romanen fortel dei tre sine historier, etter kvarandre, kvar for seg i kvar sin kronologi. I teateret har dei vald å framstille det heile ved at dei tre stort sett er på scena heile tida, og fortel brotstykke av historiene sine, parallelt. Dette fungerer svært bra, i alle fall på scena. Forteljinga om Jon, Silje og Arvid sitt forhold til David er ramma inn i det nåtidige livet deira, der dei tre ikkje har noko med kvarandre å gjere. Perspektivet til den som fortel er heile tida tydeleg tilstade i dei tre historiene, noko som blir understreka av dei store forskjellane i kva dei vel å ta med og ikkje. Dette blir tydelegare i teateroppsetninga, kor dei tre forteljingane blir fortalde parallelt. I boka er Jon si historie avslutta, når Silje si historie begynner, og dei ulike skildringane blir ståande meir kvar for seg. Dermed synest eg det grepet regissør Lasse Kolsrud har gjort, er med på å styrke teaterversjonen.

Biletet er lånt frå Det Norske Teater sine heimesider.

Mathias Eick har komponert musikken til stykket. Eick spelar også trompet i forestillinga, og saman med "Jon" på kontrabass er den stemningsfulle jazzmusikken med på å gjere stykket til ein komplett heilskap. Musikken skaper også eit tydeleg skille mellom tilbakeblikk og nåtid i dramaet, noko som effektivt markerer forskjellen.

Forestillinga vi var på, var den siste i denne omgang, men Innsirkling blir sett opp på ny i slutten av mai. Til dei som syntest boka var god: teaterversjonen er nesten endå betre.

5/52 "Nå løper du" av Bjarte Breiteig

"Nå løper du" av Bjarte Breiteig frå novellesamlinga Folk har begynt å banke på (2006) er ei sterk novelle med eit ganske opplagt fasade-skuggeside-motiv.

Forteljarsynsvinkelen ligg hos Jørn, den vellukka småbarnsfaren som arrangerer ein fest for Britt. Innleiingsvis får vi vite at Britt begynner å bli betre. Gjennom innsynet i Jørn sine tankar og kjensler, får lesaren gradvis inntrykk av at Britt driv med sjølvskading og har ganske store problem. Utover i novella skjønner vi imidlertid at det er ikkje Britt som skadar seg sjølv, likevel, men Jørn.

Eg liker historier som blir fortalde frå den usympatiske sitt perspektiv. Dei blir ofte meir nyanserte, enn tekstar kor hovudpersonen er utelukkande sympatisk. I "Nå løper du" blir lesaren ståande som ein utanforståande som ser, og som gradvis skjønner kva det eigentleg er som foregår. Novella er godt fortald og eg gleder meg til å lese fleire av Breiteig sine noveller.

1/52 "Dag 2 (ettermiddag): St. Alfonso´s Boys´High School and Junior College"

Mi første novelle er henta frå novellesamlinga Mellom attentatene av Aravind Adiga. Den fjerde novella i samlinga heiter "Dag 2 (ettermiddag): St. Alfonso´s Boys´High School and Junior College". Den noko underlege tittelen heng saman med oppbygginga av novellesamlinga, som er som ei reisehandbok over den fiktive byen i sør-vest India, Kittur. Kva novelle blir innleia med ein kort reisehandbokliknande presentasjon av ein bydel, også følgjer ei historie frå denne delen av byen.

På den katolske gutteskulen St. Alfonso´s går det ein mandag av ei bombe i timen til kjemilæraren Lasrado. Bomba er (heldigvis) amatørmessig konstruert, og ho gjer ikkje så stor skade som ho kunne ha gjort. Vi får følgje den unge guten Shankara, som innser at hevna over kjemilæraren som straffa han for å røyke, lagar større oppsikt enn han hadde forventa:

I mange år hadde denne institusjonen talt til ham - talt hardt til ham: Lærerne hadde brukt spanskrøret på ham, rektor etter rektor hadde utvist ham og truet med å kaste ham ut for godt. (Og bak ryggen på ham - det var han helt sikker på - hadde skolen hånet ham for å være hoyka - lavkaste.)
Nå hadde han tatt igjen mot skolen. Han holdt nevene knyttet.
"Tror dere det er terrorister?" Hørte han en gutt si.
"Kasjmirene? Eller punjabene ...?"
Nei, idioter! hadde han lyst til å skrike ut. Det var meg! Shankara! Lavkasten!
Der- han så professor Lasrado, fremdeles bustete på håret, omgitt av yndlingselevene sine, de "flinke guttene"; han søkte hjelp og støtte hos dem.

Novella gir eit innblikk i dei store forskjellane barn i denne indiske byen veks opp under. Shankara, som er blanding mellom to kaster og altså bastard, står i ei sterk indre konflikt. Kastesystemet har påført den unge guten ei manglande kjensle av identitet og tilhøyrigheit, og sjølv opplever han at han har dei verste eigenskapene frå begge kastane. Novella følgjer den unge guten, gjennom redsla for å bli avslørt som "terroristen" og fram mot ei erkjenning av det han har gjort.

Ein verdig vinnar

Rampejenta

Mario Vargas Llosa 2006

Omsett av Kari og Kjell Risvik

Gyldendal 2007

336 sider

Eg har lenge vore nysgjerrig på dei to store latinamerikanske forfattarane Mario Vargas Llosa og Gabriel Garcia Marques. Og etter at Mario Vargas Llosa vann nobelprisen, og fekk den ekstra eksponeringa i bokhandelen, som slike prisar ofte fører med seg, plukka eg litt tilfeldig opp boka Rampejenta for å lese noko av Llosa.

Dette litt tilfeldige valet viste seg å vere eit godt val. Rampejenta er ei intenst spennande og svært godt fortald kjærleikshistorie, fortald av eg-personen Ricardo Somocurio om møtet med den peruanske rampejenta. Første gong han møter henne, er sommaren 1950 då ho gir seg ut for å vere chilensk. Ricardo forelskar seg i denne mystiske jenta, som ikkje vil seie ta han med seg heim til familien sin, og han gløymer ho aldri. Ti år seinare møter han ho igjen, denne gongen er ho sosialistisk geriljasoldat i Paris. Og desse to møta, blir starten på eit svært lidenskapeleg og kaotisk forhald. Dei møtest vidare til ulike tider og i ulike byar, er elskarane til kvarandre, og affærene ender kvar gong med at Ricardo blir såra. Han tilgir Rampejenta, gong på gong, sjølv om det blir vanskelegare for han for kvar gong. Og romanen er full av gode skildringar av dei sterke kjenslene. Både lykka og fortvilinga, begjæret og lengslen blir skildra på ein overbevisande måte.

Bakteppet for denne kjærleikshistoria er ei kompleks forteljing om den politiske situasjonen i Peru og Frankrike på 60-, 70- og 80-talet. Det er ei forteljing om dei ideologiske straumningane som pregar Paris på 60-talet og London på 70-talet. Det er også ei forteljing om den stadig aukande skepsisen Ricardo og Rampejenta og andre innvandrarar frå den tredje verda møter i Europa i desse tiåra. Og midt oppi dette står dette paret.

Det er kanskje kontrastane i hovudpersonane som gjer romanen til ei slik god forteljing. Ricardo er for god til å vere sann og han sluttar til tider å vere truverdig i korte passasjar. Men dette gløymer eg som lesar fort, og eg blir også prega av den lidenskapelege forteljaren sitt naive blikk. Rampejenta kan på ingen måte seiast å vere ein sympatisk karakter. Likevel, så lenge ho blir skildra gjennom blikket til den forelska eg-forteljaren er ho fascinerande og fengslande. Det er ei sterk spenning som oppstår i dei stadige vekslingane mellom sympatier og antipatier i forhald til dette paret, og det er denne spenninga som driv forteljinga framover. Denne spenninga får meg også til å oversjå bristane i både forteljinga og teksten. Både det etterkvart så usannsynlege i dei mange tilfeldige møta til dei to og det tidvis irriterande ordvalet til paret som har omsett teksten til norsk, blir uviktig, og spenninga gjer boka til ei svært god bok.

Rampejenta er ei bok som gir meg lyst til å utforske forfattarskapet til Llosa langt grundigare, og om eg skal vurdere etter denne teksten er han absolutt ein verdig prisvinnar. Om du skal lese boka i Gyldendal si pocketutgåve, bør du vere forsiktig med å lese baksideteksten. For meg var det alt for mykje informasjon der, noko som var med på å leggje ein liten dempar på lesaropplevinga.

Eg har oppdaga Neil Gaiman

Coraline

Neil Gaiman

Adaptert til teikneserieroman av P. Craig Russell

2008

Like før jul kom eg over boka Coraline på biblioteket. Då eg såg boka, kom eg til å tenke på Elin som har snakka varmt om Neil Gaiman. Eg har lenge vore nysgjerrig på Gaiman og på korleis det er å lese teikneserieromanar, ein sjangar eg til nå ikkje har lese noko særleg av. Etter å har gjort litt research, skjønner eg jo at denne utgåva ikkje er Gaiman si originale utgåve, men eg likte ho godt likevel.

Coraline bur i eit gammalt hus saman med mor og far. I dette huset finn ho, som Alice og som Lucy, ei dør til ei anna verd. Den nysgjerrige jenta går gjennom døra, der ho møter "the other mother" og "the other father" ei mor og ein far som har knappar til auge.

Etter at Coraline har åpna døra til det andre, blir ikkje verda slik ho eingong var. Coraline må tilbake til den andre verda for å redde seg frå den andre mora. Spenninga mellom "det eigentlege" og "det andre" er sterkt tilstades gjennom forteljinga. Denne spenninga blir stadig sterkare, etterkvart som "det andre" blir meir og meir skremmande. Spenninga blir også understreka og forsterka av dei detaljerte teikningane til P. Craig Russell. Eg får frysningar på ryggen av den andre mora si hand og dei dansande rottene. Spelet mellom skuggar og lys, mørkre og fargar er også med på å formidle historia om Coraline på ein veldig spennande måte.

Det blir ikkje siste gongen eg les verken Gaiman eller ein teikneserieroman. Og eg er veldig nysgjerrig på filmen, nå.

Betre død enn homofil

Arnfinn Nordbø
Betre død enn homofil
Det norske Samlaget. 2009.
200 sider



Arnfinn har vekse opp i eit trygt, men konservativt miljø knytta til eit NLM-bedehus på Randaberg utføre Stavanger. Foreldra, som var glade i han og søskna, var aktive på bedehuset og ungane var der fleire dagar i veka. Dei fekk spele fotball og gjere andre ting, så lenge det ikkje gjekk på bekostning av det å gå på møte, og over TV'en hang eit bilete av Jesus, slik at dei ikkje skulle gløyme kva som var viktigast, når dei såg på TV. Arnfinn veks opp, han og broren begynte å reise rundt og synge på bedehusa i regionen, og dei gav ut to CD'ar som solgte godt. Etterkvart var han også med på å stifte ein heim for gatebarn i Ukraina. Han samla inn pengar og la grunnlaget for stiftinga av denne heimen, som var underordna den konservative organsiasjonen NLM. Heile dette miljøet blei Arnfinn utstøtt frå, då han stod fram som homofil.

For den trygge oppveksta til Arnfinn var også prega av skam og skuld og vonde kjensler. Han er homofil, men han har lært at å vere homofil er synd. Boka handlar om reaksjonane Arnfinn får, når han fortel dei rundt seg at han er homofil, og ikkje vil bli helbreda for dette, slik dei foreslår. Foreldra tar det tungt.

Betre død enn homofil er ei sterk historie, om kor vanskeleg det er å vere annleis i visse miljø. Det er lett å vere fordømmane ovanfor dei som ikkje tolererer dei som er annleis. Det er lett å sjå ned på dei konservative kristne og kalle dei "mørkemenn" og snakke om "haldningar frå steinalderen", slik vi ofte har sett i debatten omkring både ekteskapslova og debatten som gjekk då Nina Karin Monsen fekk Fritt Ord Prisen. Det blir ofte slik at skjellsorda haglar - i begge retningar. Og nettopp derfor er eg så imponert over den varsomme måten Arnfinn Nordbø skriv om reaksjonane frå familien. For sjølv om det er sjokkerande at ei mor kan seie til sonen sin at det ville vere lettare å akseptere at han var død, enn homofil, viser Nordbø stor respekt for familien og deira haldningar og verdiar gjennom boka. Han seier at han meiner dei tek feil, men han seier dette på ein varm og respektfull måte - utan å rakke ned på dei:

Dette at eg var homofil var det tyngste som hadde skjedd mor og far. Ingenting hadde vore vondare. Det var så sårt at dei begge til og med meinte det ville vore betre å hørt at eg var død enn homofil. Først sa mor det, seinare har far gjenteke det. Grunnen til at det er så vondt for dei er at dei trur eg går til helvetet om eg lever som homofil. Dei ønsker sjølvsagt ikkje at eg skal hamne der, men dei er overbeviste om at det er dit eg er på veg. Derfor må dei prøve å stanse meg før det er for seint. Ingen må tru at mor og far handlar som dei gjer av hat eller vondskap. Det er faktisk omsorg og kjærleik som ligg bak. For dei trur at Gud sender to menn eller to kvinner som elskar kvarandre, til helvetet. Dette trur dei så sterkt at det overskygger alt anna. Derfor ville det vore lettare å høre at eg var død enn homofil. Då ville eg i alle fall vore i himmelen nå.
Det dei sa var sjølvsagt svært vondt for meg som sonen deira å høre. Ingen ting eg har hørt desse åra, har såra meg meir enn dette. Det er ikkje bare mor og far som har sagt dette, men det er ekstra sårande å høre slikt frå sine eigne foreldre. Der og då følte eg meg ikkje elska. Eg følte meg ikkje ønska, ikkje verd nokon ting. Eg ønskte bare å få døy. "Kvifor må eg vere her på jord, Gud? Kan eg ikkje få døy? Eg vil ikkje leve. Mor og far føretrekker med død framfor den eg er!" Slik følte eg det, og slik ropa eg fortvila til Gud, aleine på hybelen min i Oslo. Aldri har eg gråte meg så sårt i søvn som denne oktobernatta i 2005. Og aldri har nokon såra meg så, verken før eller seinare.
s. 60-61

Denne nyanserande framstillinga som Nordbø presenterer i boka si, er med på å gjere boka så god som ho har blitt. Boka blir noko meir enn ein bitter son si forteljing om eit øydelagt forhald til foreldra, ho blir eit nytt og verdifullt bidrag til ein debatt, som til tider kan sjå ut som han er fastlåst i eit svært negativt spor. Og i tillegg er det ei sann historie, om korleis det kan vere å vere annleis i einskilde miljøer på vestlandet, framleis.

Betre død enn homofil er ei bok det er sterkt å lese. Eg er ein såpass kresen lesar, at eg kan ikkje la vere å leggje merke til at ho kunne ha trengt ein runde eller to ekstra med språkvask og redigiering, men likevel: Historia til Arnfinn Nordbø er viktig. Det er flott at han har fortald henne, og eg meiner ho er verd å lytte til, ikkje minst fordi ho er skriven på ein slik respektfull og nyanserande måte.

Denne boka har også Elin og Kristin blogga om.

Mathea Martinsen frå Haugerud

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Oktober forlag, 2009.
124 sider


Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er ein roman eg la merke til då eg las gjennom haustlista til Oktober. Eg synest tittelen er så utruleg fin, og har lenge sagt at den boka skal eg lese, bare fordi ho har ein fin tittel. Eg har likevel brukt litt tid på å komme så langt at eg fekk tak i boka, og i mellomtida har Kjersti Annesdatter Skomsvold vunne Tarjei Vesaas debutantpris, og hausta mange godord for debutromanen sin. Etter å ha lese boka kan eg ikkje seie anna enn at ho fortener alt saman!

Mathea Martinsen er ei einsam gammal dame med som ventar på å døy. Ho har vore usynleg store deler av livet. Sjølv ikkje då ho i skulegården blei truffe av lynet to gonger og overlevde, blei ho lagt merke til av andre enn Epsilon, som skulle bli ektemannen hennar. Tankerekkjene hennar er prega av ei ambivalens, ho sliter med ei form for sosial angst. Ho våger ikkje snakke til personalet i butikken og er redd for å treffe naboen i oppgangen. Då burettslaget held dugnad, blir ho inne og bakar rundstykker til dei som arbeider, men ho våger ikkje gå ut og servere rundstykka ho har baka. Samtidig vil ho så inderleg gjerne bli sett og hugsa for ettertida.

Boka har eit leikande og humoristisk språk, noko som gjer Mathea Martinsen sine refleksjonar om kvardagen og livet og døden til noko unikt, sjølv om tematikken gammal, einsam dame er langt frå ny. Men språket gjer at einsemda blir skildra på ein ny måte, med ei svært enkel og til tider litt naiv stemme, slik vi ser i dette utdraget, kor Mathea gjer eit forsøk på å bli hugsa for ettertida:

Jeg har kommet et skritt videre i livet, men jeg må ta enda et. Man kan ikke stå stille, da ender man opp i dvale og før du vet ordet av det har livet forsvunnet mellom fingrene på deg. Jeg må ringe Opplysningen og spørre etter Mathea Martinsen fra Haugerud, for kanskje de har statistikk over de mest etterspurte og høyest elskede menneskene i landet. Opplysningens topp-ti, og jeg akter ikke å sitte her muggen over å ikke være på lista. Jeg akter å gjøre noe med det.
Jeg øver med øverste halvdel av ansiktet i speilet, jeg spør etter Mathea Martinsen fra Haugerud, fort og sakte, emosjonelt og likegyldig, med og uten pannelugg. Til slutt har jeg replikken inne.
(s. 87)

Kjersti Annesdotter Skomsvold fortener alle dei lovorda ho har fått. Dette er ein roman som lever opp til forventningane.

Murakami, igjen.

Eg har lenge forsøkt å skrive eit godt innlegg om Kafka on the Shore av Haruki Murakami. Men eg klarer ikkje formulere noko som er boka verdig. Så eg nøyer meg bare med å fortelje at denne absurde og surrealistiske romanen, kor folk snakkar med kattar, ødipus-myta er levande og tid og rom delvis går i oppløysning for karakterane er på plass på topplista mi.

Eg kan anbefale boka på det varmaste!

Humoristisk og surrealistisk sivilisasjonskritikk

Tang
Bjarte Samuelsen
Det norske Samlaget 2009
213 sider



Bjarte Samuelsen har eit ansikt eg kjenner igjen frå gangane og førelesningane på Blindern. Viss ikkje trur eg ikkje eg ville ha funne fram til denne herlege boka frå 2009, og det er litt synd, for det er ei god bok.

Tang handlar om bergensaren Asbjørn Linne og kompisen hans, Henning. Dei merkar at Bergen er i krise. Det regnar over 200 dagar i året. Folk er stressa og i dårleg humør. Brann taper og på fisketorget sel dei sur og infisert fisk. Byen er til og med tømt for japanarar, og Asbjørn og Henning er urolege fordi bergensarane er i ferd med å miste hansaidentiteten. Henning vil løyse problema med å starte danseband, noko Asbjørn ikkje har fullt så stor tru på.

Ein dag får Asbjørn eit postkort kor det står "Eg håper du kjem for å leva i omhugstralten". Kortet er frå øya Hernar, langt ute i havgapet, og Asbjørn dreg først til biblioteket deretter vidare til Hernar for å finne ut kva "omhugstralten" er for noko. På øya har dei eit heilt spesielt levesett, som er blitt utvikla gjennom århundra. Diett, leik, seksuell omgang, tangbad og kvile er faktorar som er viktige for dette levesettet. Asbjørn får ikkje bli meir enn nokre få dagar, etter å ha gjor seg fortent til det, fordi øya ikkje skal påverkast utanifrå. Sidan Asbjørn har møtt - og forelska seg i - jenta Lene, blir ho med han tilbake til Bergen. Lene har lese BT og veit at det står dårleg til med bergensarane, så ho vil nærast misjonere om korleis dei må leve for å bli lykkelege igjen. Dette blir heller dårleg motteke. Lene utvikler bysjuke av fisken på fisketorget og dei stressa bergensarane utan hansaidentitet. Dei står ovafor eit problem som må løysast.

Dette er ei herleg leseoppleving. Tang er lettlesen og godt skrive. Sivilisasjonskritikken i boka er sterk, men på ingen måte påtrengjande, noko som jo er eit kunststykke i seg sjølv. Dei absurde og surrealistiske opplevingane til Asbjørn blir fortalde med eit likefram språk, og verkar naturlege og kvardagslege - som lesar får eg inntrykk av at dette kunne skjedd kven som helst.

Karakteren Henning er ein småkomisk bifigur som stadig går omkring og snakkar om dette dansebandet. Han kan til tider verke litt overflødig, og eg er litt usikker på om hans rolle er nødvendig gjennom heile forteljinga. Slutten på boka er også litt brå. Heilt til siste side lurer eg på korleis dette skal dragast i land på bare eit par sider. Problema boka presenterer har inga enkelt løysning, og kanskje er løysninga som Asbjørn, Lene og Henning kjem opp med den beste, men likevel er avslutninga av teksten litt brå. Dette er synd, fordi det elles er ei så god bok.

Tang er ei bok det absolutt er verdt å lese, eg er i alle fall glad eg kom over denne absurde og humoristiske romanen.

Krim i vintermørket

Dei siste vekene har eg bare hatt eit krav til det eg har lese, at det skal vere spennande nok handling til at det held meg meir engasjert enn å sjå på TV. Eg har sove dårleg, og dei søvnlause nettene stiller krav til underhaldning samtidig som dei svekkar konsentrasjonen. Dermed har det blitt ein del krim. Eg er ein periode-krimlesar. I periodar sluker eg krim, også blir eg mett og avskyr det. Men 1-2 gonger i året, kjem eg inn i slike krimsluke-periodar. Og det er eigentleg passeleg, for min del. Desse periodane heng ofte saman med at eg er sliten og ikkje orkar å bruke så mykje krefter på å fordøye anna lesestoff.


Johan Theorin er ein veldig fin forfattar. Dette er "snill" krim, kor etterforskning og oppklaring står i fokus, framfør action og spenning. Eg liker det. Språket er også sterkt, og spenningskurva er god og karakterskildringane er sterke, sjølv om dei tenderer mot stereotype innimellom. Det er med andre ord alt ein kan forvente av ein kriminalroman, og ho er absolutt på høgde med dei gode gamle britane.

Hovudpersonane er Gerlof Davidsson, den gamle mannen som bur på gamleheim og dottera Julia som kjem til Öland etter at faren har fått ein sandal i posten. På 60-talet forsvann nemleg sonen til Julia i tåka, og Julia har aldri godteke forklaringa om at han sannsynlegvis har drukna. Dette har prega livet hennar, og ho slit med psykisk sjukdom og tendensar til alkoholisme. Dei nøster opp i gamle hendingar og finn svaret på kva som eigentleg skjedde med Jens, den dagen då heile øya var full av tåke.

Boka er godt egna til å lesast frittståande.





Karin Fossum har også ei språkleg styrke, og god psykologisk innsikt.

I denne Den som elsker noe annet blir vesle Jonas August funne drept i skogen, utan den raude shortsen han hadde på seg då han gjekk. Conrad Sejer forsøker å spore opp overgriparen, medan ein anna gutt forsvinn. Er det ein samanheng mellom desse to sakene, eller er det ikkje det?

Vi følgjer både etterforskarane, paret som fann Jonas August og overgriparen sine forteljingar parallelt, noko som delvis fungerer, sjølv om paret som fann Jonas August i skogen kanskje blir litt i overkant stereotypt. Likevel gir denne forteljarteknikken, og særleg skildringane til overgiparen boka eit svært ubehagelig og samtidig gripande preg.

Dette er ikkje bare god underhaldning ei søvnlaus natt, men også ei bok til ettertanke, nettopp om Den som elsker noe annet.


Eg har høyrt mykje godt om Arnaldur Indridason, og boka Vinterbyen har forsåvidt høg kvalitet og skil seg frå anna nordisk krim. Men eg fekk ei kjensle av å ha gått glipp av forhistoria om etterforskaren Erlendur, familien hans og resten av etterforskningsteamet. Det hender det lønner seg å lese bøker i rett rekkefølgje.

Halvt islandske og halvt thailandske Elias blir funne drepen i snøen utføre blokka der han bur saman med si thailandske mor og halvbror sin. Halvbroren forsvinn, og er utilgjengeleg for intervju, og etterforskningsteamet viklar seg ut og inn av stadige villspor, før dei til slutt, ved ei tilfeldigheit kjem på sporet av gjerningsmannen.

Dette er litt under middels god underhaldning, som kanskje ville vore betre om eg hadde begynt på begynnelsen av serien.



Solstorm er den siste boka eg har lese dei siste vekene. Her blir ein framståande person i ein frikyrkjeleg forsamling myrda og det heile ser rituelt ut. Søstera hans blir ettersøkt, og ho kontakter si barndomsvenninne Rebekka, som er ein vellykka skatterettsadvokat i Stockholm. Noko motvilleg reiser Rebekka nordover for å hjelpe venninna, men møtet med den sekteriske forsamlinga blir tøft for henne, og mange vonde barndomsminne straumer på.

Utover det at handlinga er spennande, synest eg skildringa av det konservative miljøet i forsamlinga, kor Rebekka veks opp er særlig interessant i denne boka. Eg har sjølv flytta frå eit konservativt bedehusmiljø, og kjenner at denne tematikken interesserer meg.







Til slutt må eg ta med boka eg begynte på idet eg var i ferd med å bli mett på krim. Så Tokyo ligg halvlesen under nattbordet mitt, og skal få reise tilbake til biblioteket i den tilstanden.

Grey meiner at ho har lese ein artikkel i eit tidsskrift, som seinare har blitt borte, om noko som skjedde i Manchuria under andre verdskrigen. Ho reiser til Tokyo, utan pengar, for å motbevise at ho er galen, og for å få svar på dette. Her møter ho den motvillige professoren som ikkje ønsker å prate med henne, og etter hundreogfemti sider med pågåande student og motvillig professor, kjende eg at det var nok spenningsromanar for ei stund og la bort boka.

19. desember - Mathias R. Samuelsen

Mathias R. Samuelsen er ein av dei mange spennande debutantane i år. Han har debutert med diktsamlinga Utredning om trengsel, som står så høgt på julegåveønskelista mi, at eg lurer på om eg skal kjøpe ho til meg sjølv til jul.

TROVERDIG

slik vil jeg huske deg:

du sitter i halv lotus mellom to dialekter

med for mange forslag til forbedring

som vanlig, åpen og tørst

og det eneste som er igjen

er de mørke møblene i stuen

og røkelseslukten sitter i

senere i en annen sommerby

mente en annen stupedame

at jeg kun hadde vakre venner

jeg tenkte på deg og kranglet ikke

Orakelnatt - Paul Auster

Orakelnatt
Originaltittel Orachle night
Paul Auster
Oversett av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug 2004
272 sider


Orakelnatt er historia om den 34 år gamle forfattaren Sidney Orr, som er i ferd med å komme seg etter ein lang periode med sjukdom. Ein dag han er ute og går, går han innom ein papirhandel. Her møter han kinesaren M.R. Chang (som insisterer på å ikkje bli kallamister Chang, men M-R Chang), og Sidney kjøper ei blå, portugisisk notatbok. Han går heim og begynner å skrive i denne boka, ei fortelling inspirert av ein episode i Malterserfalken av Hammett, kor ein mann nesten blir drept av ein fallande stein og reiser frå alt.

Parallelt med denne skrivinga skjer det ei heil rekke hendingar i ekteskapet med Claire og i forhaldet mellom Sidney og hans beste venn, den berømte forfattaren John Trause. Orr blir trekke inn i ei rekke underlege hendingar, nokon av dei dreier seg omkring papirhandelen og M.R. Chang, andre omkring dei nærmaste relasjonane.

Å lese Orakelnatt kjennest litt som å sjå inn i ei uendeleg rekke med speil i speil. Det er forteljingar inne i alle forteljingane, og desse er fletta saman på ein svært underleg måte. Sidney skriv om Nick Bowen som stikk av frå livet sitt etter ei nesten-ulykke. Som forlagsredaktør har Bowen med seg eit upublisert manus frå 20-talsforfattaren Sylivia Maxwell. Han møter også den noko ekssentriske telefonkatalogsamlaran Ed Victory, som også er ein glimrande historieforteljar. I tillegg arbeider Sid med eit par utkast til filmmanus, for å komme seg ut av den økonomiske knipa han og kona er i, og også her kjem det inn nye forteljingar. Dermed er det mange nivå i forteljinga; Sid si forteljing om seg sjølv, Sid si forteljing om Nick og det andre han skriv om og forteljinga i manuset som Nick les. Sid si forteljing om seg sjølv er på eit nivå over dei andre forteljingane, noko som blir understreka gjennom ei rekke fotnoter, som skaper eit typografisk inntrykk av ein faktatekst. Balansen mellom dei mange nivåa og dei mange forteljingane er uproblematisk å følgje for meg som lesar. Overgangane er klare og tydelege, og Auster unngår elegant faren for samanblanding og forvirring. Forteljinga om Nick Bowen er god, så god at eg blir skuffa, når Sid finn ut at han har skrive seg inn i eit hjørne og ikkje kjem vidare med denne forteljinga.

Samtidig blir forhaldet mellom ulike tidslag også tematisert i boka. Det er som om Orakelnatt har ei fortid og ei framtid (handlinga er lagt til 1982, men i fotnotene kjem det fram at Sid skriv forteljinga om desse dagane i 1982, 20 år seinare). Som lesar får vi vite lite om både fortida og framtida, samtidig som fortida til særleg Claire og ekteparet sin gode venn John Trause innhenter både dei sjølv og dei som står dei nær. Tidsproblematikken blir ytterlegare understreka gjennom ei rekke anekdoter, blant anna om broren til Trause si avdøde kone, som gjennom nokre 3D-foto begynner å leve i fortida, saman med dei daude. Telefonkatalogsamlinga til Nick Bowen er også ei kjelde for refleksjonar omkring det som har vore, og som ikkje lenger er. Sid blir kontakta for å skrive eit synopsis til eit filmmanus, om ei tidsreise, og hovudpersonen i Sylvia Maxwell manuskriptet kan sjå inn i fortida. Det er altså eit sammensurium av ulike tidslag i teksten, men også desse blir fint balanserte og er lesarvennlege.

Spørsmåla omkring forhaldet mellom det som er oppdikta og det som er verkeleg blir stadig viktigare for Sid, etterkvart som desse absurde hendingane skjer. Blir verkelegheita forma av det skrivne ordet? Er det skrivne ordet verkeleg? Til slutt sitt ein igjen med spørsmålet om kva som er verkeleg og kva som er fantasi. Tidsproblematikken og spørsmålet om framtida er også med på å definere forhalde mellom diktinga og det verkelelege livet. Er det slik at det som blir skrive, kjem til å skje i framtida? Kan teksten definere livet?

Orakelnatt er ei god bok, så lenge ho varar. Men ho slutter litt brått. Det er mange lause trådar som med fordel kunne vore fulgt opp. Det er eit svært godt utarbeida og svært innvikla plot i Orakelnatt, med desse mange nivåa både mellom forteljingar og tidslag. Dermed verkar den litt bråe og plutselege avrundinga noko uferdig, på meg som lesar. Paul Auster har blitt ein av mine favorittforfattarar, og det er han framleis. Dei første 250 sidene er gode, og dei gir ei flott lesaroppleving, sjølv om dei siste 20 sidene ikkje er på høgde med resten av teksten.

16. desember - Frode Grytten

I dag kjem eit prosadikt av Frode Grytten, frå flammesingelen Norge.

Vinterhuset
Du hører mor di ute i stova. litt seinare hører du røysta til far
din. Lydane er låge, som om nysnøen dempar alt. Du veit ikkje
kva dei driv med der ute, sikkert bare dei vanlige gjøremåla
ein februarmorgon. Snart kjem dei for å vekke deg. Snart kjem
dei for å spørje deg om du har sove godt. Du kjem bare til å strekke
deg og spørje om du kan ligge litt til. Det er ikkje det du vil
seie. Endå veit du ikkje nok til å velje dei rette orda. Kanskje
vil du aldri vite nok til å velje dei rette orda. Mange år frå no
skal du tenke at verken du eller foreldra dine har noko språk
for denne typen kjærleik. Stå opp, lage frukost, fyre i omnen,
få varme i huset.

(Norge og andre dikt. 2009)