Showing posts with label Av Henrik Wergeland. Show all posts
Showing posts with label Av Henrik Wergeland. Show all posts

May 15, 2011

Lyrikk på ein søndag - Norge

Sidan responsen var god på forrige innlegg, går eg i gang med ein ny runde med søndagslyrikk. Sidan denne runden blir geografisk organisert, har eg bytta ut bokstavane med ein globus.

For å klargjere konseptet for eventuelle nye deltagarar, begynte "Lyrikk på ein søndag"-postane med at eg fekk eit innfall om å lage oppgåver til alle bokstavane i alfabetet og poste dei her på søndagar. Stadig fleire deltakarar har komme til, og om de trykker på fana med "Lyrikk på ein søndag" finn de lenke til alle postane mine. Derifrå kan de, gjennom kommentarfeltet, finne fram til svært mange spennande dikt. Om du har lyst til å vere med på denne reisa, er det bare å svare på spørsmålet i eigen blogg og leggje igjen ein kommentar, slik at vi andre finn posten din. Ta gjerne med deg "logoen" også, om du vil.

Eg var litt usikker på kor eg skulle begynne. Etter å ha tenkt meg litt om kom eg fram til at sidan det er 17. mai denne veka, passar det eigentleg bra å begynne med Norge.

Og oppgåva som kjem til å gå igjen i møte med dei ulike landa, framover lyder som så:
Presenter eit dikt av ein norsk diktar og fortel oss litt om diktaren.

--------------

Det nærmar seg 17. mai, og ingen diktar er vel meir naturleg å tenke på i desse tider, enn sjølve 17. mai-faren, Henrik Wergeland (der fekk eg lurt inn w-en også!). På barneskulen lærte vi at han hadde skrive "Ja vi elsker" og at han var veldig glad i barn og ville at alle barn skulle gå i tog og feire at vi var blitt lausrivne frå Danmark i 1814. Men viss vi ser nærmare på korleis han presenterer seg sjølv, skjønner vi jo at han hadde ei voksen side også. Han var ein kranglefant. Han krangla med Johan Sebastian Welhaven og med Morgenbladet (og ganske mange andre). Riktignok meiner han sjølv at han ikkje er i slet lune, når han kjeftar på journalistane i Morgenbladet:
Som insektets stikk i
muslingen, avler
fornærmelser kun perler i mitt
hjerte.
De skulle engang pryde
min ånds diadem.
Er det ikkje ein fantastisk, pompøs arrogans over ei slik utsegn?

Det er vanskeleg å velje ut eit Wergelands-dikt og presentere det. Men til slutt blei det eit dikt eg har lese mange gonger før, men som eg likevel stopper opp ved kvar gong. Det blir fortald at han skreiv dette på dødsleiet, til blomen, gyldenlakken som veks utføre vinduet hans. Og det er fullt av dei flotte naturskildringane, som er så mykje meir enn naturskildringar, som Wergeland er så kjend for.

"Til min Gyldenlak" (1845)

Gyldenlak, før du din glans har tapt,
da er jeg det hvorav alt er skapt;
ja før du mister din krones guld,
da er jeg muld.

Idet jeg roper: med vindvet opp!
mitt siste blikk får din gyldentopp.
Min sjel deg kysser, idet forbi
den flyver fri.

To gange jeg kysser din søte munn.
Ditt er det første med rettens grunn.
Det annet give du, kjære husk,
min rosenbusk!

Utsprungen får jeg den ei å se;
thi bring min hilsen, når det vil skje;
og si, jeg ønsker, at på min grav
den blomstrer av.

Ja si, jeg ønsker, at på mitt bryst
den rose lå, du fra meg har kyst;
og, gyldenlak, vær i dødens hus
dens brudebluss!Gyldenlak, før du din glans har tapt,
da er jeg det hvorav alt er skapt;
ja før du mister din krones guld,
da er jeg muld.

Idet jeg roper: med vindvet opp!
mitt siste blikk får din gyldentopp.
Min sjel deg kysser, idet forbi
den flyver fri.

To gange jeg kysser din søte munn.
Ditt er det første med rettens grunn.
Det annet give du, kjære husk,
min rosenbusk!

Utsprungen får jeg den ei å se;
thi bring min hilsen, når det vil skje;
og si, jeg ønsker, at på min grav
den blomstrer av.

Ja si, jeg ønsker, at på mitt bryst
den rose lå, du fra meg har kyst;
og, gyldenlak, vær i dødens hus
dens brudebluss!


Det gjekk litt fort i går, og eg skjønner at barnelærdommen ikkje sitt heilt spikra. "Ja vi elsker" er sjølvsagt skriven av Bjørnstjerne Bjørnson.

Sep 29, 2009

Eit kvardagsdikt - ein gammal klassikar

Eg kom på nytt over Henrik Wergeland sitt "Pigen paa anatomikammeret" i helga. Dette samtidig så groteske og så romantiske diktet, om medisinstudenten som kjenner igjen nabojenta på anatomikammeret, gjorde sterkt inntrykk på meg første gong eg las det. Og det har fortsett å gjere inntrykk på meg kvar gong eg les det.

Pigen paa anatomikammeret
Henrik Wergeland. 1837.

-- -- Jo det er Hende! O lys hid!
Og slip ei Kniven end paaglid
i denne Armes Hjerte!
O, der er rædsom Vittighed
i Lampens Blik, som stirrer ned
paa denne døde Smerte.

Saa kold dengang den aanded saae
den stolte Verden jo derpaa?
Og frække Øine skar
det Slør igjennem tidligt, som
den stakkels Piges Fattigdom
af gyldne Drømme bar.

Som Blomst i Isen frosset ind
jeg seer et Træk paa denne Kind,
som vel jeg bør at kjende.
Thi Fryden i min Barndomsleeg
før altfor høit min Skulder steeg
-- o var den ikke Hende.

Tvertsover boed' Hun for os,
i Armod født som i sit Mos
paa Taget Stedmorsblommen.
Fornemme Folk kun fatted svært,
at Blod saa fagert og saa skjært
af Fattigfolk var kommen.

Ak, mangt sligt Aasyn dog jeg saae
som Maanedsrosens Pragt forgaae,
som Sommerfuglestøvet!
Dem Skjebnens Haand for haardt vel tog
og Syndens Spor dem overjog
som Sneglens Sliim paa Løvet.

Eg liker Henrik Wergeland si dikting. Det er så mykje rytme, så mykje rim og så mange vakre lydar i dikta hans. Les bare siste strofa om igjen, og høyr på s-lydane. Er det ikkje vakkert?