Carsten Jensen på Litteraturhuset

I kveld har eg vore og høyrd Carsten Jensen halde foredraget "Hva f... skjedde med Danmark" på Litteraturhuset. For det første var det godt å vere ute blant folk. For det andre var det veldig interessant å høyre han snakke om kor lite dejlig det er å vere utledning i Danmark, så lenge dei høgreekstreme men samtidig populistiske haldningane er så sterke som dei er.

Han snakka mellom anna om Muhammed-karikaturane og om korleis diskusjonen omkring teikningane har blitt ein diskusjon omkring ytringsfridommen. Også stilde han spørsmål med kor vidt ytringsfridom betyr at vi skal omfavne ei kvar ytring, ukritisk til innhaldet. Eg syntest det var fint å høyre nokon seie akkurat dette. Eg har tenkt mykje på akkurat dette, både i samband med Muhammed-karikaturne og i samband med diskusjonane som gjekk kring blasfemiparagrafen for ei tid sidan. Retten til å ytre har blitt viktigare enn respekta for andre menneske og andre kulturar. Carsten Jensen har rett, det er forskjell på å ha ytringsfridom og på å latterleggjere det som er viktig for andre folk. Når det er sagt, meiner eg ikkje at drapstrugslar er ein god måte å svare på. Men det er påfallande at ein så liten del av diskusjonen har handla om innhaldet i desse teikningane. Det var trass alt innhaldet som starta det heile.

Jensen snakka om mykje anna viktig, også. Eg trur eg liker denne mannen. Eg har Vi, de druknede, i ei eller anna pappeske. Eg trur eg skal spa henne fram og lese ho.

I går var eg glad

Og eg er eigentleg ganske glad framleis. Norge har fått fire nye år med ei regjering som ser at kultur er viktig. Vi har fått fire nye år med ei regjering som vil behalde innkjøpsordinga til biblioteka, og slik vere med på å sikre mangfaldet på den litterære marknaden. Dei skrivande får behalde kunstnarlønna si og kultur skal framleis vere meir enn fotball og countrymusikk. Alt dette hang i ein tynn tråd under valkampen. Eg gleder meg over at vi får behalde ein del av mangfaldet, her i velferdsstaten, som vi er så stolte over.

Gratulerer Jens! Nå må du bare ikkje skuffe oss, desse fire åra.

Å vere i ei forteljing

For nokre dagar sidan skreiv Spectatia eit blogginlegg omkring Athol Fugards formulering The only safe place in the world is inside a story. Etter å ha lese dette innlegget har eg gått omkring med dette Fugard-sitatet i bakhovudet dei siste dagane.

Eg leser for tida Brooklynsk dårskap av Paul Auster. Det er ei av desse bøkene eg merkar at eg burde ha lese på engelsk, men som eg likevel har lånt på norsk på biblioteket. Brooklynsk dårskap er ein roman som inneheld svært mange anekdoter og korte forteljingar. Og i går kveld las eg ei anekdote om Kafka som møter ei lita jenta som gret over at ho har mista dukka si. Kafka seier, for å trøyste henne at dukka er ikkje borte, ho har bare lagt ut på ei reise. Han veit dette fordi han har fått eit brev frå dukka, som han skulle gi til jenta. Kafka går heim, skriv brevet. Ikkje nok med at han skriv dette brevet, men han let dukka love å skrive til jenta kvar dag. Kvar dag i tre veker skriv Kafka eit nytt brev frå dukka til jenta, om oppvekst, skulegang og etterkvart avslutter han brevskrivinga med å fortelje jenta at dukka har forlova seg og skal gifte seg.

"På det tidspunktet har piken selvfølgelig kommet over savnet av dukken. Kafka har gitt henne noe annet i stedet, og innen de tre ukene er omme, har brevene leget sorgen hennes. Hun har fortellingen, og når et menneske er så heldig å leve inne i en fortelling, å leve i en fantasiverden, forsvinner den virkelige verdens smerter. For så lenge fortellingen fortsetter, eksisterer ikke lenger virkeligheten." (Brooklynsk dårskap, s. 182).

Denne historia om Kafka og breva frå dukka er veldig rørande. Ho har også gitt meg mykje å tenke på, særskilt sidan eg las ho i forlenginga av dette sitatet frå Fugard. Eg er ikkje sikker på om eg ville ha bite meg merke i denne forteljinga, på same måten, hadde det ikkje vore for at eg hadde tenkt på dette sitatet dei siste dagane.

Kanskje ein av grunnane til at den einaste trygge plassen vi kan vere, er inni ei forteljing, er nettopp dette som Paul Auster skriv: "Så lenge fortellingen fortsetter, eksisterer ikke lenger virkeligheten". Og dette er med på å gjere forteljinga til ein trygg stad, så langt unna alle dei verkelege farane og truslane vi kan møte i kvardagen.

Kva er toleranse?

Toleranse er eit omgrep som stadig blir brukt i debattar. Ein roser dei som har mykje toleranse og ein kritiserer dei som er intolerante, ja det å vere intolerant er blitt eit ganske grovt skjellsord. Men kva er eigentleg toleranse?
Nynorskordboka presenterer tre betydningar av ordet:

1	med.: toleevne ha høg, låg t- for noko
2	det å bere over med meiningane el. åtferda til andre; tolsemd (2) vise t- i livssynsspørsmål
3	tillate avvik frå ei norm gjenga har ein t- på 1/1000 mm

Det er den andre betydninga av ordet toleranse, å bere over med meiningane eller åtferda til andre, eg vil sjå nærmare på.

Det har skjedd noko med samfunnet vårt. For femti år sidan var det radikalt å snakke om kvinner som ikkje arbeidde heime og foreldre som ikkje budde saman med ungane sine. Homofili var ulovleg og ekteskapet var så godt som uoppløyseleg. Dei rådande normene har forandra seg. Sambuarar og aleineforeldre har mange av dei same rettane som gifte foreldre. I fjor blei det vedteke ein kjønnsnøytral ekteskapslov, og kvinner som vil vere heime med ungane sine må forklare dei dei møter kvifor dei ikkje vil arbeide.

Dei standpunkta som var radikale nokre tiår tilbake, er normative i dag. Og dei som står for synspunkter som var normative for nokre tiår tilbake er ikkje bare konservative, men dei er også intolerante. Nina Karin Monsen er ei av desse. Ho har eit verdisyn som har fått medienorge til å rope om toleranse når ho denne veka har vunne Fritt Ord Prisen. Det at ho har fått prisen, vitnar om at det er radikalt å vere konservativ i samfunnsdebatten. Det er mainstream å forfekte dei radikale ideane, medan dei konservative ideane møter sterk motstand.

Mykje av kritikken mot Nina Karin Monsen går på at ho er intolerant. Ho tolererer ikkje folk som lever annleis enn henne og derfor fortener ho ikkje Fritt Ord Prisen. Men kva er det med desse kritikarane, dei som snakkar om toleranse, og som likevel ikkje tolererer utsagna hennar? I mine auge viser dei like lite toleranse, som dei kritserer Monsen for å vise. Dei ber ikkje over med meiningane hennar. Det begynner å sjå ut som om toleranse-omgrepet er forbehalde for dei med politisk korrekte meiningar. Har ikkje dei konservative rett til å bli møtt med toleranse for sine meiningar? Er det ikkje nettopp dei upopulære ideane vi treng å høyre i samfunnsdebatten, dei ideane som setter evna til å bere over med andre sine meiningar på prøve?

Eg ønsker meg ein samfunnsdebatt som er prega av toleranse, også ovafor dei som uttrykker meiningar som blir kritisert for å vere intolerante. Derfor vil eg, til tross for at eg på langt nær er enig i det Monsen står for, likevel gratulere henne med Fritt Ord Prisen.

Om islam og integrering

Eg setter stor pris på at det endeleg er nokon som seier det eg også har tenkt den siste tida. Henrik Thune er ute i dagens Aftenposten og seier at det ikkje er islam, som den religionen islam er, som skaper integreringsproblemer for innvandrarar i Norge:

"Jo, det betyr at det vi ser som uttrykk for islam i Norge, stort sett er uttrykk for noe helt annet enn religion. Det er helt avgjørende å huske at det flerkulturelle Norge nesten utelukkende har rekruttert borgere med muslimsk bakgrunn enten fra områder kjennetegnet av svake statsstrukturer og sterke tradisjonelle landsbykulturer, eller borgerkrig og kaos. Vi tror vi ser islam, men det vi ser er i stor grad overføringer av patriarkalske samfunnssystemer fra deler av Somalia, Nord-Irak og Punjab i Pakistan, eller krigsflyktninger som trenger omsorg. Det er motsetningene by/land eller krig/fred som skaper integreringsproblemer i Norge. Ikke islam."

Somaliarar er ei gruppe innvandrarar som særlig blir trekt fram i integreringsdebattane, fordi dei ser ut til å ha store problem med å tilpasse seg det norske samfunnet. Men er det så rart, at dette nomadefolket som er vandt til å dele med storfamilien og leve frå hand til munn, har problem med å tilpasse seg eit samfunn kor dei skal bu på same plassen, tene pengar, betale rekningar og ikkje minst lære seg å lese for å leve opp til dei krava samfunnet stiller til dei? For Somalia har eit konstruert skriftspråk, som nærmar seg 30 år gammalt, mange har ikkje lært dette språket. Bare dette, viser kor enorme forskjellane på den norske og den somalske kulturen eigentleg er. Og på toppen av dette kjem det faktum som Thune peiker på, dei fleste som kjem til Norge er krigsflyktningar. Eg har ikkje grunnlag for å forestille meg korleis dei har hatt det, der dei har vekse opp med krigen som ein del av kvardagen sin.

Kontrastane til Norge, til alle lovane vi må forhalde oss til, til dei uskrivne normene for normal atferd i samfunnet er enorme. Ikkje minst for dette nomadefolket. Og kva slags apparat blir dei eigentleg tatt i mot med? Kva slags oppfølging og hjelp får dei, for å lære språk for å kunne delta i samfunnet? I kor stor grad får dei eit fullgodt tilbod i opplæring i desse lovane og uskrivne normene, som folk dei møter forventer at dei skal kjenne til?

Det norske samfunnet trenger hjelp til å ta i mot desse menneska, som har ein kulturell bakgrunn og ei verkelegheitsforståing som er så langt unna det samfunnet dei brått befinner seg i. Eg trur det er på tide å slutte å rope om snikislamisering og radikal islam. Denne begrepsbruken bekrefter bare det Thune kaller "en kollektiv avsporing" og heller bruke ressursane på å ta i mot dei menneska som kjem med den bakgrunnen dei har. For det er ikkje religionen islam, som sådan, som er den største utfordringa. Det er dei konfliktane, som så mange einskildpersonar står i, når dei skal tilpasse seg eit samfunn og ein kultur som er så ulik det dei har vekse opp i og det dei kjenner.