Apr 9, 2011

Novellekunstnaren Cora Sandel

Den norske forfattaren Cora Sandel blir ofte marginalisert i litteraturhistorien, som ein av mange kvinneforfattarar som skreiv om kvinneting. Dette synest eg er litt synd, for sjølv om Sandel var oppteken av kvinna si stilling i samfunnet, har ho ein veldig god penn og ho fortener å stå på eigne bein. Sandel skriv ofte om kvinner og jenter som står i konflikt med dei normene som samfunnet forventar at dei skal leve etter. I Alberte og Jakob er det mora og dei andre jentene i heimbyen til Alberte som tydeleg seier kva dei forventer av jenta, og Alberte som ikkje klarer å leve opp til desse forventningane. I Kranes Konditori (som forørig er ein av mine favorittromanar) følgjer vi blikka til bygdedyret som ser ned på den stadig fullare kvinna på konditoriet, som ikkje lever opp til forventningane til samfunnet. Men sjølv om dette med kvinna si rolle, krava og forventningane til sømmeleg adferd for jenter og dei som ikkje passer inn er sentrale motiv i Sandel sine bøker, er det ikkje derfor eg liker henne. Eg liker Sandel og spesielt Kranes Konditori fordi ho har eit heilt særeigent forteljarteknisk grep. Meir enn å fortelje, viser ho fram situasjonar slik dei er. Og sjølv om ho bare beskriv ei scene ein gong, får vi som lesarar likevel sjå opptrinnet frå fleire sider samtidig. Det er som om ho har perfeksjonert dogmet "show, don´t tell". Og det er i denne perfeksjoneringa at Sandel sitt forfattarskap blir unikt. Det at ho også er ein sentral forkjempar for kvinna sine rettar på første halvdel av 1900-talet, blir for meg sekundært i møte med denne unike forteljarteknikken. I det siste har eg lese fleire av Cora Sandel sine noveller, og to av desse fortener nærmare omtale.

7/52: "Larsens"
Novella "Larsens" er ei skildring av nokre scener frå ekteskapet til Larsens, som driv den lokale landhandlaren. Som i Kranes Konditori er det fråveret av den vurderande og kommenterande forteljarstemma, som gjer også denne novella til ein svært god tekst. Fru Larsen står innleiingsvis i butikken og reflekterer over veret:
Uten å gjøre seg klart hvorfor, elsker fru Larsen regnvær. Som ung pike elsket hun solskinn. Siden hun giftet seg er stille, fuktig vær blitt som en slags forløsning for henne. Det blir lettere ånde, det blir trivelig og grønt rundt omkring. Der farer ikke så forferdelig mange mennesker forbi lenger. En plagsom følelse av å være satt her ved veikanten nesten av en feiltagelse, mens alle andre kommer noensteds fra og skal noensteds hen, forsvinner. Hun kan åpne vinduene overalt og la luften strømme igjennom. Støvet innendørs ses heller ikke så, når det ikke er sol. Og hun blir mindre trett i bena enn i klarvær og varme.
Gjennom novella får vi sjå korleis det ikkje bare er Fru Larsen sine tankar om veret som har forandra seg etter at ho gifta seg. Herr Larsen har også forandra seg:
Larsen i forlovelsestiden ... en flott og munter reisende i kortevarer, som kom på besøk og satte hennes stillferdige, litt gammeldagse gårdmannshjem på ende med sine lystige påfunnn, sin sang og sitt pust av den store verden. Som hadde vareprøver med seg i presang til henne, fotografirammer og nåleputer, similismykker og brevpapir og flakonger med essenser i ... og var pågående, farlig og uimotståelig i syrinlysthuset efter aftens....
Og Larsen nå!
Søvnig og gretten, i skjorteermer og uten snipp, til stadighet litt bustet av å ha ligget på sengen, drikkende øl og røkende time ut og time inn med en eller annen reisend einne i stuen, mens hun passer butikken, fartende i bil til langt på natt i "forretninger", vanskelig å få opp om morgenen, lei med maten...
Fru Larsen si oppleving av å vere einsam i ekteskapet blir forsterka då dei får uventa besøk ein kveld. Larsen underheld gjestene, medan fru Larsen står på kjøkkene og passer på at ikkje maten skal svi seg. Og også her er det dei nærmast sceniske skildringane som får fram interaksjonen mellom menneska på ein heilt spesiell måte, som gjer novella særleg god.

8/52: "Kunsten å myrde"
"Kunsten å myrde" blir fortald av ein eg-forteljar, men hovudpersonen er krigsenka Francine, som arbeider for denne eg-personen, sannsynlegvis på eit pensjonat eller liknande, men det kjem ikkje klart fram. Francine kjem tilbake til arbeidsplassen, etter å ha gått atten kilometer til fots for å delta i gravferda til kusina. Og etter at dette er fortald, er resten av novella bygga opp som ein dialog, mellom eg-personen og Francine. Som i ein dramatisk tekst, blir det gradvis avdekka at Germaine, kusina til Francine hadde ein fem år gammal son, som ho var aleine med og at det ikkje var eit vanleg dødsfall:
Jeg ønsker at jeg aldri hadde innlatt meg i samtale med orakelet Francine. Hun har en tilbøyelighet for uttalelser med dobbeltbunn, de kan tydes på flere måter, akkurat som dem i Delfi. Det dreier seg om en foreldreløs guttunge også, en liten stakkar på fem år, for hvem man intet kan gjøre. Jeg reiser meg for å gå.
Da sier Francine, hun sier det i en nesten oppmuntrende tone, og mener tydelig slett ikke å føre oss opp i noe drama. "Det var så menn fort gjort. Hun gjorde det selv."
"Hva? Hvilket?"
"Hun gjorde det selv, madame. Hun tok livet av seg, som man sier."
"Men du store Gud, Francine - var hun ulykkelig?"
Francine har sin egen oppfatning av ordet ulykkelig. Hun svarer "Neida, Madame, ulykkelig var hun ikke. Men foreldrene hadde jo sagt henne at hendte det en gang til, fikk hun klare seg selv med både den ene og den andre ungen. Og så -"
I dette avsnittet får tittelen ei meining: "Kunsten å myrde" er det dei rundt Germaine har sagt og gjort, haldningane til folk som har møtt denne einsame mora med den vesle guten, det som til slutt fører til at når den unge jenta blir gravid for andre gong, er livet slutt. Også her er det alt det som ikkje blir sagt eksplisitt, men som bare blir skildra, denne gongen gjennom dialogen, som skaper den store lesaropplevinga.

7 comments:

Janicke said...

Takk for bra innlegg!!
Cora Sandels noveller er en fryd. Jeg liker spesielt den blå sofaen (tror det er riktig tittel) - det er evigheter siden jeg leste den, men den kommer tilbake til meg igjen og igjen.

Bai said...

Eg har ikkje lese "Den blå sofaen", men eg veit at det er tittelen på ei av novellesamlingene hennar. Eg må nok lese den også.

Og ja - dei er ein fryd å lese, desse novellene. Eg er (som det kjem fram frå innlegget) veldig glad i skrivemåten hennar, ho er veldig spesiell i så måte. Eg las ein gong at Cora Sandel solgte noveller til vekeblader og aviser for å tene pengar til mat, slik at ho kunne dyrke den eigentlege kunsten og skrive romanar. Men dei ber liksom ikkje akkurat preg av å vere andrehåndsarbeid.

Anonymous said...

Så fint og inspirerende innlegg! Jeg har hørt mye bra om Cora Sandel (både på grunn av det fortellertekniske og det tematiske) og gleder meg veldig til å lese både Alberte-trilogien og Kranes konditori.

Bai said...

Eg vil råde deg til å begynne med Kranes Konditori. Alberte-bøkene er fine nok, men dei nå når på ingen måte opp til Kranes Konditori, som er på eit langt høgare nivå.

torbjørn hauken said...

Jeg er enig i at de to novellene du omtaler her er eksepsjonelt gode, og i mine øyne er hun best i novelleformatet.

Bai said...

Ja, Torbjørn, eg er - som du ser av innlegget - imponert over novellene. Sjølv har eg bare lese romanar av henne før, men eg ser at det er mykje spennande å ta fatt i her.

Kristin H said...

For en herlig paaminnelse om gode lese minner