Er det verkeleg slik at det er dobbelt så dyrt å skrive, trykke, marknadsføre og distribuere bøker på norsk som på svensk?

Eller er det ein annan god grunn til at En dåre fri kostar 323 kroner i på norsk og 150 kroner på svensk?

Smakebit på en søndag - 2

Eg har begynt å lese Vågen av Harald Voetmann, og eg liker innleiingssekvensen veldig godt:

Det er mig det samme, hvor jeg begynder, for jeg skal atter komme tilbage dertil. Jeg skal atter komme tilbage hertil, hvorfra jeg begyndte. Konstateringen, i dette tilfælde. Jeg skal atter komme tilbage til konstateringen af, at begyndelsespunktet er uden betydning. Dog må det siges, at netop denne begyndelse - konstateringen af begyndelsespunktets ligegyldighed og dermed også egentlig begyndelsens ligegyldighed, ja dens helt egen lille ligegyldighed - netop denne begyndelse er på en måde alligevel mere egnet end nogen anden mulig begyndelse, da den springer ud af en sandhed på trods af, at den lander i en løgn.

s. 7.

Utrenskning

Eg er heime frå ferie igjen, fleire lesaropplevingar rikare. Den første boka eg las ferdig medan eg var på tur, var Sofi Oksanen si bok, Utrenskning.

Sofi Oksanen
Utrenskning
Oktober forlag 2010
322 sider




Sofi Oksanen vann Nordisk råds litteraturpris for denne boka, og eg må bare slutte meg til den etterkvart store gruppa folk som seier at dette var velfortent! Utrenskning er ei svært god bok, og eg vil gjerne lese meir av Oksanen.

Handlinga er lagt til ei lita bygd i Estland, dels i 1992, like før det første presidentvalet i det sjølvstendige Estland og dels til tida under og etter 2. verdskrigen, då Estland var ein del av det kommunistiske Sovjet. Aliide har budd på den vesle garden der ho veks opp på heile livet, og ein dag i 1992 kjem det plutseleg den unge jenta Zara til garden. Aliide er skeptisk, men slepper etterkvart denne jenta som viser seg å vere ei russisk jente som har levd i ei gjeld ho ikkje heilt skjønner kor kjem frå, til halliken sin. Zara har røymd frå denne halliken, og søker tilflukt hjå Aliide. Men etterkvart finn Aliide ut at akkurat hennar gard ikkje var så tilfeldig vald av jenta.

Parallelt med historia om Zara som har røymd til Aliide sin gard, blir også historia om Aliide og søstera Ingel, som forelskar seg i den same guten like før andre verdskrig bryt ut, fortald. Dette er både ei sterk menneskeleg historie, om korleis relasjonane mellom dei to søstrene utvikler seg og samtidig ei historie om mentaliteten til folk under sovjettida. Søstrene må velgje kor dei vil plassere lojaliteten sin, og dei tek to svært ulike val, noko som også pregar relasjonen mellom dei.

Utrenskning er ei svært god bok. Karakterane er truverdige og har både sympatiske og usymatiske trekk, i tillegg til at det historiske og skildringa av mentaliteten til ulike folk til ulike tider er svært sterkt og godt skildra. Forteljinga er rik på detaljar, til tider grufulle og groteske detaljar, men likevel er boka svært godt skrive. Utrenskning er ei bok som har gjort inntrykk på meg, og eg veit at det er ei slik bok eg vil hugse.

Grusomt og velskrive

Akkurat nå les eg Sofie Oksanen si bok, Utrensking. Det er så fælt å lese og samtidig så godt skrive, at det nesten er vanskeleg å vere lesar.

Vest-Estland 1992
Bylten lå på samme sted under bjørkene. Aliide gikk nærmere med blikket festet på den, men undersøkte samtidig om noen andre var å se. Bylten var ei jente. Sølete, fillete og skitten, men like fullt ei jente. Ei fullstendig fremmed jente. Et menneske av kjøtt og blod, ikke noe himmelsendt framtidsvarsel. På de brukne neglene satt det rester av rød lakk. Striper av maskara og slappe permanentlokker lå nedover kinnene, hårlakken syntes som små kuler, og et blad fra sølvpilen hadde hengt seg fast i den. Håret var grovt av bleking, fettet og mørkt ved hodebunnen. Under skitten var ansiktshuden som et overmodent glasseple, på den tørre underleppa strittet små hudfiller, og mellom dem var leppa opphovnet, tomatrød og unaturlig skinnende blodfull, det fikk skitten til å se ut som en hinne, noe det gikk å tørke vekk liksom voksbelegget på et eple som har hengt ute i kulda. Det hadde samlet seg lilla farge i foldene på øyelokkene, og det var rakninger i den svarte, gjennomsiktige strømpebuksa. Den var tettstrikket og prima, hadde ingen utposinger ved knærne. Opplagt av vestlig kvalitet. Materialet hadde bevart glansen til tross for søla. Den ene skoen hadde falt av. Det var en tøffel med gråslitt nuppete flanellfôr og et hull ved
hælen. Rundt kanten var det festet en dekorasjon som nå var vrengt opp til en lang rekke hundeører, en sikksakkbord i imitert skinn, og et par forniklete nagler. Aliide hadde hatt maken. Da de var nye, hadde pynten vært mildt lysebrun, og fôret mykrosa som sidene på en ren grisunge. Tøffelen var et sovjetisk produkt. Kjolen? Vestlig. Trikotstoffet var av altfor god kvalitet til å være innenlandsk. Og slike belter var det ikke andre steder enn i Vesten. Sist Talvi var på besøk fra Finland, hadde hun et sånt strikkbelte. Til Aliide sa hun at de var på moten, og motegreier var noe dattera forsto seg på. Aino hadde fått et liknende belte i en hjelpepakke fra kirken, selv om hun ikke hadde bruk for det, men når hun fikk det gratis, så – finnene hadde råd til å sende nye klær også i innsamlingen. Pakken hadde ellers inneholdt en anorakk og T-skjorter, snart skulle hun gå og hente mer. Kjolen til jenta var riktignok altfor fjong til at den kunne være hjelpesending. Og jenta var ikke herfra.
Ved hodet lå det ei lommelykt. Og et sølete kart. Munnen var halvåpen, da Aliide bøyde seg nærmere, kunne hun se tennene. De var altfor hvite. I den hvite tanngarden satt det en lang rekke grå plomber.

Eg les vidare.

Sofi Oksanen vann Nordisk Råds litteraturpris

Vinnaren er kåra og Sofi Okanen får Nordisk Råds litteraturpris for romanen Utrenskning.

Sjølv står eg "bare" på 84. plass på ventelista på Deichmanske bibliotek. Etter å ha høyrd mange lovord om både denne og andre av hennar romanar, angrar eg på at eg avbestilde boka, då ho var hovudbok i Litteraturklubben Epp, tidlegare i vinter. Men ein kan vel ikkje kjøpe alt ein har lyst på heller. Så nå får eg heller vente tålmodig og finne ut om ho er ein verdig vinnar ein gong utpå sommaren, tenker eg.

Tilbake frå ferie

Nå har eg hatt eit par vekers ferie. Først biltur i Norge, med stopp innom vakre Sunnmøre og hyttetur på fjellet. Så flytur til Riga. Vi har fått med oss nokre av dei obligatoriske turistsyna på turen, mellom anna eksosen frå cruiseskipa i Geiranger og Okkupasjonsmuseet i Riga. Men vi har slappa mest av og hatt mykje til til å lese bok i sofakroken på hytta eller på ein fortauskafè over eit glas kvitvin. For meg er det å kunne lese bok på kafè og drikke kvitvin på formiddagen, noko av det beste med det å ha ferie.

Eg hadde med meg fleire utlesne bøker heim frå tur, og eit av høgdepunkta var Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, som eg har hatt liggjande på nattbordet sidan desember.

Eg liker Per Petterson. Eg liker måten han skriv på. I denne boka møter vi Arvid som er 37 år og skal skiljast og den kreftsjuke mora hans. Forteljinga om Arvid veklsar mellom nåtid, som er 1989 og 15 år tidlegare, då han var kommunist og slutta å studere, og dermed gir avkall på den moglegheita mora aldri fekk, for å bli arbeidar begynne å jobbe på fabrikk. Han møter jenta med den blå frakken på tbanestasjonen på Økern, og historia om dei to er ei usentimental og nøkternt fortald historie om eit komplisert kjærleiksforhald.

Forhaldet mellom Arvid og mora er heile tida bakteppet for dei andre historiene Arvid fortel gjennom boka. Dette er eit forhald som både er anstrengt og nært på same tid. Eg er fascinert over korleis Petterson klarer å skildre dette komplekse forholdet. Først og framst er det Arvid som fortel si historie. Samtidig får vi som lesarar stadig ei forståing for mora sin synsvinkel, utan at denne blir eksplisitt presentert. Det som har hendt for femten år sidan og det som hender i 1989 blir fortald på ein enkel og rett-fram-måte. Hendingane i Arvid sitt liv blir dermed nærverande, men dei blir ikkje analyserte i hjel, slik eg ofte kan irritere meg over at hendingar i bøker om familiære relasjonar blir. På den måten overlater Jeg forbanner tidens elv mykje av arbeidet med å trekke konklusjonar og sjå samanhengar til lesaren. Eg liker dette.