Brodecks rapport

Philippe Claudel

Brodecks rapport

Le Rapport de Brodeck, 2007

Omsett av Kari og Kjell Risvik

283 sider

Cappelen Damm, 2009.

Thelme Melck med bloggen Aroundbooks, som dessverre er blitt stille, stilde i sommar spørsmålet "Hva er det med Murakami?" Bloggaren hevdar at det er in å lese Murakami, til tross for at ingen eigentleg liker han:

Grønn te er intellektuelt jåleri, akkurat som Murakami. Det er in akkurat nå, akkurat som Murakami er in, og da skal alle ha det. Det er politisk korrekt, det er en måte å vise hvor intellektuell og «riktig» man er. Som sagt er det ingen som egentlig liker grønn te, og jeg tror ikke det er så mange som innerst inne liker Murakami heller.

Eg liker Murakami og lot meg ryste av dette blogginnlegget. Samtidig skriv Thelme Melck at den enorme interessa for Murakami har gått ut over den potensielle interessa for andre gode forfattarskap:

Men jeg kan ikke la være å trekke frem ett eksempel på sublim skrivekunst i dag, nemlig den franske forfatteren Philippe Claudel, som jeg har omtalt en del her i bloggen. Hvorfor blir ikke han lest i Norge? Han står litterært sett høyt hevet over Murakami. Claudel er, høyst fortjent, en stor stjerne i hjemlandet, på norsk er det bare kommet to bøker av ham, og det ser ikke ut til å komme flere. Noen kommersiell suksess tviler jeg sterkt på at hans norske utgaver har vært. Flere andre av Claudels kaliber kan sikkert nevnes, jeg har som sagt ikke oversikten, men det finnes garantert andre eksempler på skrivekunst av ypperste klasse, litterære perler, som drukner i mengden, og som saueflokken av Murakami-beundrere bare stormer forbi i sin massesuggesjon.

Sjølv om eg liker Murakami, er eg einig i grunnpremissa for Thelme Melck sitt resonnement. Det er dessverre slik at både det litterære miljøet og den litterære marknaden i Norge har ein tendens til å vere prega av at vi går i flokk. Og det er synd, ikkje minst for oss lesarar, at så mange gode forfattarskap blir oversett, fordi forlaga, bokhandlarane, avisene og vi boklesarar bare minner kvarandre på dei same forfattarskapa, dei vi allereie kjenner godt frå før. Som Murakami.

Då er det heldigvis godt at vi har slike stemmer som kan minne oss om at det finnst skrivekunst i ypperste klasse, som vi ennå ikkje har lagt merke til. I sommar, då eg las dette innlegget, fekk eg veldig lyst til å lese Claudel. Og Labben trekk fram Brodecks rapport som den beste boka ho har lese i 2011, dermed valde eg denne. Og eg er ikkje i tvil om at dette er ei litterær perle.

Handlinga finn stad ein gong like etter krigen. Vi veit ikkje kor eller når, men det er mykje som gir assosiasjonar til andre verdskrigen. Eg veit ikkje om eg bare tenker at det er denne krigen, fordi språk og landskap er utprega mellomeuropeisk og fordi "leiren" kor Brodeck blei behandla som ei bikkje gir meg assosiasjonar til konsentrasjonsleirane, eller om det faktisk er andre verdskrigen. Det seier heller ikkje boka noko om, og denne mangelen på tid- og stadfesting er kanskje viktig for å få framheva det universelle i tematikken. Vi er i alle fall i ein liten landsby med mellomeuropeisk preg og tyskklingande dialekt, like etter krigen. Denne namnlause landsbyen er eit lukka samfunn. Det er ikkje ofte det verken kjem folk dit, eller at folk reiser derifrå. Men ein dag, like etter krigen, kjem ein vandrande kunstnar med eit esel og ein hest og slår seg ned i bygda. Folk er skeptiske til denne namnlause mannen, men i utgangspunktet gir dei han ei varm velkomst. Det er først når dei oppdagar at kunsten han lagar, kan seie noko om kven landsbybuarane verkeleg er, at dei utvikler eit hat til denne namnlause. Blant fleire kallenamn, får han namnet de Anderer, den andre, i Brodeck si forteljing om den framande mannen si tragiske skjebne.

Boka åpnar slik:

Jeg heter Brodeck, og jeg kunne ikke noe for det.
Bare så det er sagt. Det er noe alle får ha klart for seg. Jeg har ikke vært med det, og da jeg fikk vite hva som hadde hendt, ville jeg helst ha sluppet å snakke om det, ha tjoret fast hukommelsen, tvunget den på plass, så den holdt seg i ro som en mår i fella. (s. 7)

Det viser seg at det som har hendt er at alle dei andre mennene i landsbyen har tatt livet av de Anderer på vertshuset, like før Brodeck ved eit tilfelle kjem innom for å kjøpe smør. Som ein av dei få skriveføre i landsbyen, blir Brodeck pålagt å skrive ein rapport om hendinga, s'Ereigniës, som dei kaller drapet. Brodeck kjenner seg pressa til å gjennomføre denne oppgåva, og resten av boka lar oss ta del i denne skriveprosessen. For Brodeck er det ein krevjande prosess, ikkje bare fordi det er vanskeleg å skrive på ein måte kor han tilfredsstiller ordføraren og resten av mennene sinne forventningar, men også fordi han må gå inn i og forsvare den vonde handlinga dei har gjort. For Brodeck som har vore i ein leir under krigen og som har blitt tråkka på og behandla som ei bikkje, bokstaveleg talt, fordi han var framand, bringer rapportskrivinga fram mange vonde minne. Brodecks rapport er ein roman med mange tidssprang mellom nåtid og fortid og tilbakeblikk til det vonde Brodeck har opplevd tidlegare i livet sitt. Dette kan tidvis verke litt forvirrande og det gjer romanen til ei bok som krev litt konsentrasjon av lesaren.

Brodecks rapport er ein velskriven roman som utforskar det vonde i mennesket. Det språklege er så godt, at eg fleire gonger må stoppe opp og tenker at dette avsnittet skal eg hugse, dette var godt sagt. Som for eksempel når presten som ikkje lenger trur på Gud fortel om si rolle bland dei andre i landsbyen:

Folk er rare. De begår de verste ugjerninger uten å betenke seg noe særlig, men så orker de ikke å leve med minnet om hva de har gjort. Det blir en bør de må befri seg fra. Da er det de oppsøker meg, for de vet at bare jeg kan skaffe dem lindring og trøst, og så forteller de meg alt. Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen. Og så går de sin vei som om ingenting var. Splitter nye. Rene og fine. (s. 121). 

Men til tross for at det språklege gjer teksten til ei stor lesaroppleving, er det også ei vond lesaroppleving. Boka skildrar det verste som bur i mennesket og korleis det vonde kan få uttrykk i handling. Ikkje minst tematiserer boka problemstillingar vi kjenner frå tida etter andre verdskrigen: Dersom det er mange nok som gjer ei ugjerning saman, rettferdiggjer det då ugjerninga? Vil det å vere ein del av ei mengde, ta ansvaret frå den einskilde? Medan mange svarar nei på desse spørsmåla, når vi får dei presentert som ei hypotetisk problemstilling, ville landsbybuarane svare ja. For Brodeck, som har opplevd livet i leiren under krigen, og som har vore den som uretten er blitt begått mot, over lengre tid, er det vanskeleg å forhalde seg til dette fleirtalstyrraniet.

Samtidig som boka er ei opprivande forteljing om mennesket på sitt verste, er det også mykje kjærleik i romanen. Brodeck kom heim frå leiren til ei kone som var øydelagt av traume og ei dotter som ikkje var hans, men som han likevel elskar over alt på jord. Og sjølv om Brodecks rapport er ei grusom forteljing om det vonde mennesker kan få seg til å gjere, når dei trekker i flokk, har boka element av håp og tru på det gode i mennesket. Og denne trua og dette håpet kjem særleg godt fram i det eg trur må vere den vakraste skildringa av kjærleik eg har lese nokon gong:

Lille Poupchette ... noen vil si at du er et barn av ingenting, at du er et barn av svineriet, at du er et barn avlet i hat og gru. Noen vil si at du er et motbydelig barn, unnfanget av motbydeligheten, at du er et barn av skjenselen, et barn som var skjendet allerede før du ble født. Ikke hør på dem, er du snill, jenta mi, ikke hør på dem. Jeg sier at du er barnet mitt, og at jeg er glad i deg. Jeg sier deg at det grufulle noen ganger avføder skjønnhet, renhet og ynde. Jeg sier deg at jeg er din far for bestandig. Jeg sier deg at de vakreste roser stundom vokser i puss og verk. Jeg sier deg at du er demringen, morgendagen, aller morgendager, og det eneste som betyr noe, er det som gjør deg til noe løfterik. Jeg sier deg at du er mitt hell og min tilgivelse. Jeg sier deg, Poupchette, at du er hele mitt liv. (s. 235).

Brodecks rapport er ei av dei bøkene eg er sikker på at vil feste seg hos meg. Eg er veldig glad for at både Thelme Melck og Labben har peika på Philippe Claudel sin forfattarskap, for meg. Det ville vore synd om denne romanen bare hadde forblitt ei av dei mange bøkene som druknar i mengda, til fordel for bøker med høgare marknadsføringsbudsjett.