Å drømme om sommarfuglar

Eg les 1Q84 nå. Vanlegvis er bøkene mine og draumane mine to forskjellige plassar. Men ikkje når eg les Murakami. Då er det som om boka og draumen glir inn i kvarandre og eg begynner å drømme om Murakami sitt univers.

I natt drømde eg at eg var i eit drivhus fullt av sommarfuglar, saman med ei gammal, japansk, klok dame, akkurat som Aomane i boka. Når Aomane går frå drivhuset, må ho lukke døra forsiktig opp og igjen, slik at ikkje sommarfuglane rømmer. I draumen min er eg, som i verkelegheita, langt meir klønete enn denne vesle, japanske jenta. Eg får ikkje igjen døra, og blir ståande midt i ein sverm av sommarfuglar som flyg ut av drivhuset. Lenge. Det er ei uendeleg mengde sommarfuglar i dette drivhuset. Dei har all slags fargar og all slags fasongar. Eg gløymer etterkvart å vere redd for at den gamle dama skal bli sint for at eg har sleppe sommarfuglane ut, fordi det er så vidunderleg vakkert å stå der, midt i ein stim av fargerike vinger.

Eg liker Murakami, fordi universet hans passar så godt saman med mine draumar. Og det er fint å drømme om sommarfuglar.

Kva skal du lese - veke 32

Det er siste ferieveke. Sommaren har gått overraskande fort. Snart er det kvardag igjen, men eg skal heldigvis nyte ei siste veke med mykje ekstra lesetid. Kva skal du lese denne veka?

Eg har begynt på 1Q84 av Haruki Murakami. Det er ei veldig fengande og god bok, så langt.

Elles har eg 40 sider igjen av The Finkler Question, som eg begynte på tidlegare i sommar. Eg stoppa litt opp i denne, fordi leselysta blei borte og tankane mine blei opptekne av andre ting, 22. juli. Men nå har eg tenkt å lese avslutninga også, på denne ganske fascinerande boka.

Å tenke framover

Fredag 22. juli skreiv eg at alle mine næraste var i god behold. Det stemde forsåvidt, men eg fekk etterkvart vite at ein ung mann på 21 år, som har betydd mykje for meg og fleire av mine venner, var blant dei sakna på Utøya. Det gjekk ei veke, så kom stadfestinga, først sa dei på radioen at det var samsvar mellom antall sakna og antall kroppar dei hadde funne. Så kom beskjeden frå familien, etterfulgd av namnelistene. Denne flotte ungdomspolitikaren, som hadde livet og framtida framføre seg var død.

Vi kan sjå tilbake på desse siste to vekene, på fleire ulike måtar. Vi kan diskutere kor vidt vi skal gi gjerningsmannen, han som ingen av oss forstår, mykje merksemd i media eller om vi skal protestere ved å snu avisbaksida fram i butikkane og forsøke å gløyme han. Vi kan diskutere innvandringsdebatten si form, både før og framover. Vi kan plassere skuld på miljø, tankeretningar og einskildpersonar. Vi kan diskutere om det er greit å vere anonym på nettet. Vi kan snakke om politihelikopter og reaksjonstid og ressursbruk innanfor beredskapsapparatet. Det finst nesten ingen grenser, for kva vi kan snakke om, i tida etter 22. juli.

Den alt for unge politikaren som blei gravlagt i går, hadde eit brennande engasjement for mangfold, mot diskriminering, og kanskje særleg for likskap i skulen og i kyrkja. Det skal vere rom for alle, både store og små grupperingar i heile samfunnet og i desse organisasjonane. Han hadde mange draumar om eit betre og meir inkluderande samfunn og han jobba aktivt for at mangfaldet i samfunnet vårt skulle vere ein ressurs og ikkje eit problem. Denne guten var unik, fordi han ikkje bare snakka. Han handla.

Alt har si tid, og sorgen over dei vi har mista vil vi bere med oss. Han kan vere der over lang tid, og vi må gi rom for han. Vi må ikkje bare avfeie sorgen. Men vi må ikkje gløyme kor vi mista dei. Vi mista dei, medan dei jobba for eit betre samfunn. Og mange har sagt dette før meg, og formulert det betre, men vi må ikkje la desse ungdommane sine draumar, ønsker og visjoner om eit betre samfunn døy med dei. Vi må la oss inspirere av engasjementet deira. Vi må finne eit svar på Gunnar Roalkvam sitt spørsmål, sunge og gjort kjende av Sigvart Dagsland:

Når eg ser at tunge skyer
trekke mørknå øve oss,
når eg ser de slibe kniver
og legge opp te det å sloss,
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?

Når eg ser at någen stige,
mens de tråkke andre ner,
når eg ser at mange skjelve
og bøye av for det som skjer,
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?

Ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,
ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,
hjelp oss samen
me som tror:
At møje kan me
hvis me vil det,
mens me vente
her på jord.

Når eg ser at drømmer bleikne,
og visjoner visne hen,
når eg ser at tvilen herske,
så lide tro me har igjen!
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?

Ka kan eg gjørr?
Eg e så...
Ka kan eg gjørr?
Eg e så....

Ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,
ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,
hjelp oss samen
me som tror:
At møje kan me
hvis me vil det,
mens me vente
her på jord.

Når eg ser at tunge skyer
trekke mørknå øve oss,
når eg ser de slibe kniver
og legge opp te det å sloss,
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?

Eg har eit ønske om at vi alle skal finne ut kva vi kan gjere. Og om at vi skal kunne la sorgen over dei som er borte gå over i handling.

Her er ditt våpen, her er ditt sverd, troen på livet vårt, menneskets verd

"Til Ungdommen" av Norddahl Grieg

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!



Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?



Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.



For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!



Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!



Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!



Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.



Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!



Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.



Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.



Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.



Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.



Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.



Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Uverkeleg. Surrealistisk. Meiningslaust. Absurd.

Det som har skjedd i Oslo i dag er heilt absurd. Eg har sett bilete frå gatene eg gjekk i, i solskinnet i går, som minner om bilete frå ei krigssone. Det som har skjedd på Utøya er grotesk og meiningslaust. Eg er egoistisk nok til å vere glad for at ingen av mine nærmaste er skadde. Samtidig tenker eg på dei familiane som har mista nokon av sine. Dette er bare vondt og vanskeleg og meiningslaust!

Bokbloggar til inspirasjon og leseglede

Eg har akkurat vore inne på capris.no og bestild nokre bøker igjen. Eg har bestilt Brodecks rapport av Philipe Claudel, fordi Thelme Melck på bloggen Aroundbooks har skrive:

Men jeg kan ikke la være å trekke frem ett eksempel på sublim skrivekunst i dag, nemlig den franske forfatteren Philippe Claudel, som jeg har omtalt en del her i bloggen. Hvorfor blir ikke han lest i Norge? Han står litterært sett høyt hevet over Murakami. Claudel er, høyst fortjent, en stor stjerne i hjemlandet, på norsk er det bare kommet to bøker av ham, og det ser ikke ut til å komme flere. Noen kommersiell suksess tviler jeg sterkt på at hans norske utgaver har vært.

Eg har ikkje lese Claudel. Men når eg blar i dei elementa eg har merka med stjerne i google reader, finn eg ut at eg har lese om Claudel hos Labben også, og at eg har tagga denne posten hennar med "Til leselista", slik eg gjer, når eg les om bøker eg vil hugse at eg fekk lyst til å lese. Nå skal eg altså gjere meg kjend med Claudel, eg også.

Eg har også bestild 1Q84 av Murakami, ei bok eg nok uansett ville ha kjøpt, fordi eg er svært begeistra for denne japanaren, men som eg fekk veldig lyst til å lese etter å ha lese både Janke og Thomas J. R. Marthinsen sine omtaler av boka.

Stefan Zweig er eit namn som har dukka opp i samband med novelleutfordringa, både hos Labbens og hos Rose-Marie. Og då Kulturdelen igjen minna meg om at eg var jo svært nysgjerrig på denne forfattaren i vinter, bestilde eg ei bok av Zweig med det same.

Det å blogge om bøker og ikkje minst, det å lese andre som bloggar om bøker sine bloggar er ei stor kjelde til inspirasjon. Eg oppdager ukjende forfattarnamn og blir minna på dei, gjennom daglege oppdateringar. Eg har på ingen måte oversikt over alt som rører seg i den litterære landskapen, han er for stor til det. Men med hjelp av andre bloggarar, finn eg stadig nye orienteringspunkter, kartet mitt forandrar seg og eg oppdagar nye og spennande bøker og forfattarskap eg kan stoppe opp og kose meg med.

Kva skal du lese - veke 29

Det er mandag og tid for å planleggje leseveka. Kva skal du lese denne veka?

Eg held på med The Finkler Question av Howard Jacobsen, ei veldig morsomt og spennande skriven bok, om tre godt voksne menn som utforskar den jødiske identiteten sin. Tematikken er kanskje ikkje ny, men skrivemåten gjer denne boka til svært fornøyeleg lesing.

Elles har eg fleire bøker på lesebrettet mitt, som eg nemnde at eg skulle lese forrige veke, men eg trur eg er klar for ei papirbok eller to, når eg blir ferdig med The Finkler Question. Dei siste fire bøkene eg har lese har vore ebøker. Eg har The Sea av John Banville liggjande, saman med One Day av David Nicholls. Også har eg hatt A History of Love av Nicole Krauss ståande i bokhylla sidan i fjor sommar. Kanskje neste bok blir ei av dei? Akkurat nå er eg jammen ikkje sikker på kva eg har lyst til å lese, når eg er ferdig med den boka eg held på med.

Mr. Vertigo

Mr. Vertigo

Paul Auster

Faber and Faber Ltd. 1994

246 sider

I was twelve years old the first time I walked on water. The man i the black clothes taught me how to do it, and I´m not going to pretend I learned that trick overnight.

Slik begynner Mr. Vertigo av Paul Auster, forteljinga om den foreldrelause Walter, som blir berømd som Walt the Wonderboy. Som niåring blir han plukka opp på gata av Master Yehudi, ein ungarnsk jøde som har tatt til seg den funksjonshemma, svarte guten Aesop og bur saman med Mother Sioux, barnebarnet til Sitting Bull. Master Yehudi lover Walter at dersom han ikkje klarer å lære han å lette frå bakken innan han er tretten, skal Walter få lov til å hugge hovudet av han. Walter stoler blindt på Master Yehudi. For å lære å flyge, må Walter gå gjennom 33 trinn, kor fleire av dei minner om barnemishandling. Likevel lærer han seg å stole på Master Yehudi og utvikler eit avhengigheitsforhold til han. Etter fleire år med hardt arbeid, letter endeleg Walter frå bakken og etter endå meir trening, begynner han å reise rundt å halde forestillingar som Walt the Wonder Boy, guten som kan flyge, og han gjer stor suksess med showa i lufta. Men suksessen får ikkje vare livet ut: Walt det Wonderboy når puberteten og blir svimmel av å lette frå bakken.

Mr. Vertigo er ei spennande bok, full av dramatikk og action. Walter si livshistorie er ei reise i historien om Amerika i første halvdel av 1900-talet. Walter tar oss med gjennom depresjonen på den aude landsbygda i Midtvesten, til Chicago sitt mafiamiljø, vi får delta i showbiz i dei store byane og inn i den tørre ørkenen i Nevada. Det er nesten som på film:

If this was a movie, here´s where the calendar pages would start flying off the wall. We´d see them fluttering against a background of country roads and tumbleweed, and then the names of those towns would flash by as we followed the progress of the black Ford across a map of eastern Oklahoma. The music would be jaunty and full of bounce, a suncopated chug-chug to ape the noise of ringing cash registers. Shot would follow shot, each one melting into the other. Bushel baskets brimming with coins, roadside bungalows, clapping hands and stomping feet, open mouths, bug-eyed faces turned to the sky. The whole sequence would take about ten seconds, and by the time it was over, the story of that month would be known to every person in the theater. (s. 109)

Og fordi Paul Auster er ein slik dyktig forteljar, lar eg meg overbevise av den aldrande Walt si engasjerande, men samtidig så urealistiske og usannsynlege, forteljing om livet sitt. Walter utvikler seg som kunstnar, før han faller frå den store høgda han står på. Og dei refleksjonane han gjer seg om denne utviklinga, er sannsynlege og realistiske, og ikkje minst gode:

I was evolving into an artist, a true creator who performed as much for his own sake as for the sake of others. It was the unpredictability that exited me, the adventure of never knowing what was going to happen from one show to the next. If your only motive is to be loved, to ingratiate yourself with the crowd, you´re bound to fall into bad habits, and eventually the public will grow tired of you. You have to keep testing yourself, pushing your talent as hard as you can. You do it for yourself, but in the end it´s this struggle to do better that most endears you to your fans. That´s the paradox. People begin to sense that you´re taking risks for them. They´re allowed to share in the mystery, to participate in whatever nameless thing is driving you to do it, and once that happens, you´re no longer just a performer, you´re on the way to becomming a star. (s. 117).

Desse refleksjonane om kunstnaren si rolle og kunstnaren sin funksjon går igjen, både under oppturen til Walt the Wonder Boy og i Walter sine seinare tilbakeblikk over livet sitt. Dei er med på å løfte det som elles er ei moderne legende, eit eventyr eller ein fabel til noko meir. Både fordi dei er med på å gi Walter identitet, men ikkje minst fordi dei gir meg som lesar noko å tenke på. Spørsmåla om kva kunsten er og kva som er kunstnaren si rolle går stadig igjen, også i avslutninga av romanen:

Deep down, I don´t believe it takes any special talent for a person to lift himself off the ground and hover in the air. We all have it in us - every man, woman and child - and with enough hard work and concentration, every human being is capable of duplicating the feats I accomplished as Walt the Wonder Boy. You must learn to stop being yourself. That´s where it begins, and everything else follows from that. You must let yourself evaporate. Let your muscles go limp, breathe until you feel your soul pouring out out of you, and then shut your eyes. That´s how it´s done. The emptiness inside your body grows lighter that the air around you. Little by little, you begin to weigh less than nothing. You shut your eyes; you spread your arms; you let yourself evaporate. And then, little by little, you lift yourself off the ground.

Like so. (s. 244).

Walter sitt liv er ikkje bare den eventyrlege forteljinga om Walt the Wonderboy si utvikling til å bli ei stjerne, etterfulgt av fallet. Det er også ei forteljing om utvikling av kjærleik, tillit og lojalitet og om det saknet som brutale tap kan føre med seg. Det er ein annleis roman, ein roman som ikkje liknar på noko av det eg har lese tidlegare. Samtidig blir eg fanga av Auster si forteljing og av den gode forteljaren han er.

Etterlyser godt skriveprogram til mac

Eg er lei Open Office og skal investere i eit skriveprogram til macen min, og lurer veldig på kva eg skal velje. Eg vil gjerne ha eit program som er godt egna for å skrive større dokument. For eit tid sidan las eg i ein eller annan blogg om eit program med god notatfunksjon, til research, men eg klarer ikkje finne igjen denne anbefalinga.

Er det nokon som har gode eller dårlege erfaringar med bestemde program?

The Boy in the Striped Pyjamas

The Boy in the Striped Pyjamas

John Boyne

Random House Childrens books. 2006.

130 sider

The Boy with the Striped Pyjamas er Bruno si forteljing. Den vesle guten på snart 9 år kjem heim ein dag og oppdager at tjenestejenta Maria pakkar saman tinga hans. Mora forklarer at heile familien skal flytte, og dei reiser frå det flotte huset kor Bruno pleier å skli på rekkverka til eit mindre hus utan rekkverk. Bruno liker ser ikkje der, ikkje minst fordi han ikkje har nokon venner, men også fordi huset er så mykje mindre og han ikkje kan gå på oppdagingsferd i det nye huset. Det er også mange fleire soldatar som går inn og ut av faren sitt kontor. Bruno kjenner seg einsam, i det nye huset. Frå soveromsvindauget ser han eit inngjerda område, og bak gjerdet er det fullt av folk i stripete pyjamasar:

For months now Bruno had been looking out of his bedroom window at the garden and the bench with the plaque on it, the tall fence and the wooden telegraph poles and all the other thnings he had written to Grandmother about in his most recent letter. And as often as he had watched the people, all the differend kinds of people in their striped pyjamas, it had never really occured to him to wonder what that was all about.

It was as if it were another city entirely, the people all living and working together side by side with house where he lived. And were they really so different? All of the people in the camp wore the same clothes, those pyjamas and their striped cloth caps too; and all the people who wandered through his house (with the exeption of Mother, Gretel and him) wore uniforms of varying quality and decoration and caps and helmets whit bright red-and-black armbands and carried guns and always looked terribly stern, as if it all was very important really and no one should think otherwise.

What exactly was the difference? he wondered to himself. And who decided which people wore the striped pyjamas and which wore uniforms?

Bruno vil gjerne leike med desse barna, og har problem med å forstå dei voksne, når dei seier at det er dei i dei stripete pyjamasane som er stengt ute frå resten av verda og ikkje Bruno som er stengt ute frå dei. Etterkvart våger Bruno seg bort til gjerdekanten, kor han blir kjend med guten Samuel. Desse to utviklar eit vennskap gjennom gjerdet som er svært annleis frå dei andre vennskapa Bruno kjenner til.

Det er Bruno som fortel si eiga historie, og alt han ikkje forstår blir også vidarefortalt gjennom niåringen. Eg bruker litt tid på å skjønne at den nye heimplassen "Out-With" er nedskriven med Bruno sin uttalefeil, og først når Bruno ser over gjerdet og ser folka med dei stripete pyjamasane skjønner eg kor dei har flytta. Perspektivet til Bruno er naivt. Han veit ikkje kva Auswitch er. Han veit ikkje at det er krig og han skjønner ikkje at faren er kommandant ved ein konsentrasjonsleir:

After walking for the best part of an hour starting to feel a little hungry, he thought that maybe that was enough exploration for one day and it would be a good idea to turn back. However, just at that moment a small dot appeared in the distance and he narrowed his eyes to try to see what it was. Bruno remembered a book he had read in which a man lost in the desert and because he hadn´t any food or water for several days had started to imagine that he saw wonderful resturants and enormous fountains, but when he tried to eat or drink from them they disappeared into nothingness, just handfuls of the sand. He wondered whether that was what was happening to him now.

But while he was thinking this his feet were taking him, step by step, closer to the dot in the distanec, which in the meantime had become a speck, and then began to show every sign of turning into a blob. And shortly after that the blob became a figure. And then, as Bruno got even closer, he saw that the thing was neither a dot nor a speck nor a blob nor a figure, but a person.

In fact it was a boy.

Det enkle, barnlege språket og dei omstendelege ressonementa, gjer at lesaren forstår meir enn det Bruno sjølv forstår. Dette er også med på å skape ei spenning i teksten. Bruno er bortskjemd og han skjønner ikkje kor vondt denne guten i den stripa pyjamasen har det. Når Samuel fortel at han måtte flytte frå vennene sine, fortel Bruno at det måtte han også. Han ser at Samuel er tynn, og tar med mat til han, men som oftast ender han opp med å spise opp sjokoladekaka på vegen, fordi det er så langt å gå. Og når Bruno klager over at det ikkje går an å leike oppdagar i eit så lite hus, som bare har tre etasjar mot dei fem etasjane i Berlin, merkar eg at eg blir irritert på denne bortskjemde ungen. Samtidig kjenner eg sympati for han, for det er ikkje hans feil at dei voksne vil skåne han for verkelegheita, og ikkje fortel kva som skjer rundt han.

The Boy in the Striped Pyjamas er ei veldig sterk bok, både fordi ho fortel om det grusomme som skjedde i Auswich frå eit nytt perspektiv, men også fordi ho viser korleis den velmeinte beskyttinga Bruno veks opp med, slår heilt feil. Bruno blir uvitande om det som skjer rundt han, noko som får eit svært tragisk utfall. På coveret står det "It hunts your mind for days", og det stemmer. Eg får ikkje historia til Bruno og Samuel ut av hovudet. Ho har gjort inntrykk.