Å lese sakte

Det har blitt lite tid til boklesing og bokblogging i det siste. Eg har vore gjennom ein lengre periode med sjukdom i vinter og vår. Men nå er eg meir eller mindre frisk. Dermed skal eg ta igjen alt det eg ikkje har fått gjort, medan eg har vore sjuk og har hatt unormalt god tid til å lese bøker. Eg skal pusse opp eit hus og skrive ferdig ei masteroppgåve. I tillegg skal eg treffe alle dei folka eg ikkje har treft på lenge, forsøke å bevege meg og komme i form igjen og begynne å tenke på kva eg skal finne på når eg blir ferdig med Blindern-livet. Den siste månaden har dagane bare forsvunne for meg. Det er bare nokre veker igjen av sommaren, ein sommar kor eg skulle få gjort så uendeleg mykje, men som har gått så utruleg fort.

Ved sida av senga heime har eg to halvlesne bøker, Sara Stridsbergs Drömfakulteten og Naja Maria Aidts Bavian. Den første, ein svært spennande oppbygd og poetisk collage-liknande roman og den andre ei novellesamling som gir eit breidt innblikk i vanlege folk og mindre vanlege folk sin kvardag. Felles for dei begge er at dei må lesast sakte. For det er forskjell på bøker. Nokon kan lesast fort. Ein må finne ut kva som skjer vidare. For det er det som skjer som er viktig i boka. Andre bøker må lesast sakte. Dei har gjerne eit så rikt språk, at ein må lese den same sida fleire gonger, fordi det er så vakkert, slik som Drömfakulteten. Eller dei inneheld så sterke forteljingar at ein må ta ei pause mellom dei, slik som Bavian.

Det er fint å lese slike bøker som skal lesast sakte, innimellom alt det travle.