Hvis jeg blir - Gayle Forman

Hvis jeg blir.
Originaltittel: If I stay.
Gayle Forman.
Omsett av Gry Wastvedt.
Cappelen Damm 2009.
192 sider










Nå er det min tur til å presentere bokbloggturnèboka Hvis jeg blir av Gayle Forman. Eg er nest sist på lista. Eg bestemte meg for at eg ikkje skulle lese kva dei andre hadde skrive, før eg skreiv mi omtale, så nå gleder eg meg veldig til å lese dei andre bloggane. I går skreiv Lille Søster. I morgon er det Elin sin tur.

17 år gamle Mia har eit veldig godt forhald til foreldra sine. Dei er hippe og kule og ho er svært glad i familien sin. Mia er også ein ung og lovande cellist, som har prøvespelt for det prestisjetunge colleget, Julliard i New York. Kjærasten Adam speler i eit up-and-comming punkeband. Mia framstår på mange måtar, innleiingsvis, som ei tenåringsjente som har alt; talent, kule foreldre og kul kjærast.

Handlinga i Hvis jeg blir utspelar seg over eit døgn, det døgnet kor Mia og resten av familien er på biltur og blir påkøyrde av ein trailer. Foreldra til Mia døyr. Sjølv hamnar ho i koma, og ho veit ikkje korleis det har gått med den 8 år gamle veslebroren. I Hvis jeg blir blir komaet Mia hamnar i beskrive som ei åtskilling mellom kroppen til Mia og den delen av Mia som sitt ved sida av sin eigen kropp, høyrer dei ho er glad i snakke om og til henne og ikkje minst, den delen av Mia som står ovafor eit vanskeleg val; skal ho bli hos kjærasten Adam, besteforeldra og venninna Kim eller skal ho fare saman med foreldra hennar?

Mia stiller ei heil rekkje spørsmål og tenker gjennom livet sitt, om og om igjen. Kven er ho, nå som ho ikkje lenger har familie? Kven er ho som foreldrelaus? Kva med dei andre som er glad i henne? Skal ho bli for deira skuld? Om ho blir i livet, kva skal ho då leve for? Vil ho kunne satse på ei musikarkarriære? Og kva med forhaldet til Adam? Mange av dei spørsmåla Mia stiller seg, handlar eigentleg om å definere seg sjølv og si eiga rolle, si eiga viktigheit, i forhaldet til dei andre, dei som har møtt opp på sjukehuset og som bryr seg om henne. Dette er spørsmål eg hugser at eg stilde meg sjølv i tenåra. Og det er viktige sprørsmål. I denne ramma, kor Mia faktisk er i ein mellomtilstand kor ho må velgje om ho vil leve vidare eller døy, blir desse spørsmåla aktualisert. Vil dei andre klare seg fint, dersom Mia velgjer å døy? Og korleis vil Mia klare seg, utan desse viktige familiemedlemma som er borte?

Forhald til foreldre og forhald til vennar er viktige tema i mange ungdomsbøker. Eg liker at Mia har eit godt forhald til foreldra sine. Ofte blir vennar viktigare og foreldra mindre viktige. Men i Hvis jeg blir er foreldrene minst like viktige som vennane og kjærasten.

Plottet er svært godt, og boka er på mange måter fengande. Samtidig har ho nokre svakheiter. Boka reiser ei rekkje viktige spørsmål, men dei blir litt i overkant godt analysert og gjennomtenkt i teksten. Eg får ei kjensle av at Gayle Forman undervurderer lesarane sine litt, og at ho ikkje heilt stolar på at dei klarer å tenke sjølv, men at ho må tenke for dei.

Språket er verken svært godt eller svært dårleg. Det er heilt greit. Eg lar meg heller ikkje heilt gripe av det, og eg blir innimellom minna om at eg les ei bok, gjennom små ujamnheiter i språket. Dei engelske formuleringane kan skine gjennom den norske oversettinga, slik at eg blir meir oppteken av kva det eigentleg kan ha stått der, enn sjølve teksten. Dette er litt forstyrrande.

Alt i alt synest eg Hvis jeg blir var ei bok med eit fengande plot og god spenningskurve, men med nokre forteljartekniske og språklege svakheiter.

Tilbake frå ferie

Nå har eg hatt eit par vekers ferie. Først biltur i Norge, med stopp innom vakre Sunnmøre og hyttetur på fjellet. Så flytur til Riga. Vi har fått med oss nokre av dei obligatoriske turistsyna på turen, mellom anna eksosen frå cruiseskipa i Geiranger og Okkupasjonsmuseet i Riga. Men vi har slappa mest av og hatt mykje til til å lese bok i sofakroken på hytta eller på ein fortauskafè over eit glas kvitvin. For meg er det å kunne lese bok på kafè og drikke kvitvin på formiddagen, noko av det beste med det å ha ferie.

Eg hadde med meg fleire utlesne bøker heim frå tur, og eit av høgdepunkta var Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, som eg har hatt liggjande på nattbordet sidan desember.

Eg liker Per Petterson. Eg liker måten han skriv på. I denne boka møter vi Arvid som er 37 år og skal skiljast og den kreftsjuke mora hans. Forteljinga om Arvid veklsar mellom nåtid, som er 1989 og 15 år tidlegare, då han var kommunist og slutta å studere, og dermed gir avkall på den moglegheita mora aldri fekk, for å bli arbeidar begynne å jobbe på fabrikk. Han møter jenta med den blå frakken på tbanestasjonen på Økern, og historia om dei to er ei usentimental og nøkternt fortald historie om eit komplisert kjærleiksforhald.

Forhaldet mellom Arvid og mora er heile tida bakteppet for dei andre historiene Arvid fortel gjennom boka. Dette er eit forhald som både er anstrengt og nært på same tid. Eg er fascinert over korleis Petterson klarer å skildre dette komplekse forholdet. Først og framst er det Arvid som fortel si historie. Samtidig får vi som lesarar stadig ei forståing for mora sin synsvinkel, utan at denne blir eksplisitt presentert. Det som har hendt for femten år sidan og det som hender i 1989 blir fortald på ein enkel og rett-fram-måte. Hendingane i Arvid sitt liv blir dermed nærverande, men dei blir ikkje analyserte i hjel, slik eg ofte kan irritere meg over at hendingar i bøker om familiære relasjonar blir. På den måten overlater Jeg forbanner tidens elv mykje av arbeidet med å trekke konklusjonar og sjå samanhengar til lesaren. Eg liker dette.

Kva skulle vi gjort utan svensk TV?

Eg har ein aversjon mot norske tv-seriar. Dei er alt for overrealistiske. Dette har ført til at eg har gått glipp av "Himmelblå", denne serien som har gjort Helgelandskysten til det mest ettertrakta feriemålet for nordmenn i år. "Alle" snakka om "Himmelblå" i vinter. Serien fortsetter til hausten, og har fått mykje gratisreklame både i VG og Se og Hør. Eg har ikkje sett ein einaste episode, men likevel lurer eg på kva som har skjedd med Kim. I tillegg lurer eg på kva som er grunnen til at "alle" snakkar om kva som skjedde med Kim. Derfor gleder det meg å sjå at svensk TV skal begynne å sende serien i kveld. Då kan eg gi første episode ein sjanse, sjølv om eg er grunnleggande skeptisk til norske tv-seriar. I kveld klokka 23.40.

The 2009 longlist for Man Booker- prisen er lagt ut

The 2009 longlist for Man Booker-prisen ser slik ut i år:

Author Title

Byatt, AS The Children's Book

Coetzee, J M Summertime

Foulds, Adam The Quickening Maze

Hall, Sarah How to paint a dead man

Harvey, Samantha The Wilderness

Lever, James Me Cheeta

Mantel, Hilary Wolf Hall

Mawer, Simon The Glass Room

O'Loughlin, Ed Not Untrue & Not Unkind

Scudamore, James Heliopolis

Toibin, Colm Brooklyn

Trevor, William Love and Summer

Waters, Sarah The Little Stranger

Eg får alltid så lyst til å ta med meg slike lister på biblioteket, låne alle bøkene og lese dei, slik at eg er godt førebudd og verkeleg kan gjere meg opp ei meining om prisutdelinga, når den tida kjem. Eg rekk sjeldan gjennom meir enn ei eller to av bøkene før vinnaren er offentleggjort. Men eg ser fleire bøker på lista, som eg har lyst til å lese. Eg må bare finne ut kva for ein ende eg skal begynne i, først.

Tematrio - barndomsskildringar

Denne veka ber Lyran oss bloggarar om å fortelje om barndomsskildringar.

1. Kompani Orheim av Tore Renberg, den frittståande fortsettinga på roman- og filmsuksessen Mannen som elsket Yngve, kor det vanskelege forholdet mellom Jarle Klepp og faren hans blir skildra på ein sterk og vakker måte.


2. En rekke avbrutte forsøk av Selma Lønning Aarø er ei rekke avbrotne forsøk på å skrive ein oppvekstroman. Selma skriv, og blir avbroten av familien sine korrigeringar og tillegg. Boka drøftar og problematiserer dei mange konfliktane ein står ovafor, når ein skal skrive ei sann historie, på ein svært humoristisk måte.

3. Ut og stæle hester av Per Petterson er ei vakker bok med ein heilt fantastisk tone. Den gamle mannen blir minna om sommaren då han var 15. Språket er ei oppleving i seg sjølv.

Bokbloggturne

Cappelendamm lanserer Gayle Foreman si bok Hvis jeg blir gjennom ein bokbloggurne. Eg er så heldig at eg skal få vere med.



Boka blir lansert i begynnelsen av august, med Ladybug sitt blogginnlegg. Vidare skal alle som er med på bokbloggturneen skrive ei omtale av boka som skal postast på kvar sin dato.



For nokre dagar sidan fekk eg denne boka i postkassa, heilt gratis frå forlaget. Den 18. august skal eg poste eit innlegg om henne i bloggen min. Eg kjenner ikkje forfattaren, og er spent på å lese boka. Eg har fått ein epost frå Cappelendamm, med ei liste over dei andre som er med. Og her er det linkar til fleire nye bokbloggarar som eg ikkje har vore innom før.

Eit kvardagsdikt

So much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens.

William Carlos Williams.

Å lese sakte

Det har blitt lite tid til boklesing og bokblogging i det siste. Eg har vore gjennom ein lengre periode med sjukdom i vinter og vår. Men nå er eg meir eller mindre frisk. Dermed skal eg ta igjen alt det eg ikkje har fått gjort, medan eg har vore sjuk og har hatt unormalt god tid til å lese bøker. Eg skal pusse opp eit hus og skrive ferdig ei masteroppgåve. I tillegg skal eg treffe alle dei folka eg ikkje har treft på lenge, forsøke å bevege meg og komme i form igjen og begynne å tenke på kva eg skal finne på når eg blir ferdig med Blindern-livet. Den siste månaden har dagane bare forsvunne for meg. Det er bare nokre veker igjen av sommaren, ein sommar kor eg skulle få gjort så uendeleg mykje, men som har gått så utruleg fort.

Ved sida av senga heime har eg to halvlesne bøker, Sara Stridsbergs Drömfakulteten og Naja Maria Aidts Bavian. Den første, ein svært spennande oppbygd og poetisk collage-liknande roman og den andre ei novellesamling som gir eit breidt innblikk i vanlege folk og mindre vanlege folk sin kvardag. Felles for dei begge er at dei må lesast sakte. For det er forskjell på bøker. Nokon kan lesast fort. Ein må finne ut kva som skjer vidare. For det er det som skjer som er viktig i boka. Andre bøker må lesast sakte. Dei har gjerne eit så rikt språk, at ein må lese den same sida fleire gonger, fordi det er så vakkert, slik som Drömfakulteten. Eller dei inneheld så sterke forteljingar at ein må ta ei pause mellom dei, slik som Bavian.

Det er fint å lese slike bøker som skal lesast sakte, innimellom alt det travle.

Helle Helle - Hus og hjem

Helle Helle
Hus og hjem
Samleren 1999
Oversatt av Trude Marstein
Oktober 2001
214 sider

Denne helga har eg verkeleg kost meg med ei utruleg flott lesaroppleving. Eg har lese Helle Helles Hus og hjem, som seilte rett inn på topp-ti lista mi.

Anne er omkring 30 år og flytter tilbake til den vesle byen kor ho veks opp etter å ha budd i København i ein del år. Ho kjem aleine, fordi sambuaren Anders skal jobbe ein månad til i København. I denne vesle, namnlause byen, tek ho opp kontakten med barndomsvenninnene Anita og Charlotte igjen. Det eldre ekteparet Svend og Ellen ønsker henne velkommen frå nabohuset. Anne sitt hus er like ved prestegården, og Anne utvikler eit svært nært forhold til presten Jens, før Anders kjem flyttande etter.

Anne gjer veldig lite. Ho skal male, pakke ut eksene med ting og komme i orden, medan ho venter på at Anders skal komme til byen. Ho sitter stort sett inne og drikker vin, søv eller gjer ingenting, og ho unnskulder seg stadig for at ho ikkje har kome i orden. Ho er tiltakslaus og til tider apatisk og Hus og hjem har svært lite handling.

Eg blir betatt av språket i boka. Det er eit språk som er så enkelt og så finslipt at eg klarer ikkje la vere å bli fascinert over det. Eg tenker at eg skulle ønske eg også kunne skrive slik. Det er ingen personskildringar i boka, men ei rekke dialoger mellom karakterane. Desse dialogane er fulle av nærver og dei skildrar ei rekke spenningsfyllte relasjonar, utan å komme med vurderande tankereferat. Fråveret av handling gjer at relasjonane får lov til å vere i fokus. Dette gjer boka til ei spennande og annleis lesaroppleving. Eg liker det.

Bøker eg har gitt opp

Den siste veka har eg begynt på to bøker eg har gitt opp å lese. Begge bøkene har eg lagt bort av same grunn; eg klarer ikkje la meg engasjere i hovudpersonane.

Forrige helg begynte eg å lese Foxfire av Joyce Carol Oates.

Foxfire handlar om ei gruppe jenter som dannar ein gjeng, Foxfire, for å ta hevn over det mannsdominerte samfunnet. Boka er ei retrospektiv forteljing, fortald av ei av desse fem jentene. Forteljaren er delvis den voksne som ser tilbake på ungdomstida og delvis tenåringsjenta som fortel her og nå. Forteljinga vekslar mellom første og tredje person på ein lite vellukka måte. Desse forteljartekniske spranga kunne ha gitt ein spennande effekt, men denne gongen synest eg rett og slett at det fungerer såpass dårleg, at det bare blir slitsomt å lese. Eg kjenner at eg burde la meg engasjere av desse jentene, men eg klarer det rett og slett ikkje. På side 65 syntest eg det var nok.

Sidan den litterære reisa i "Jorda rundt på 8 bøker" skulle gå til midtausten denne månaden, hadde eg tenkt å lese Tusen strålende soler av Khaled Hosseini, som eg har hatt ståande i bokhylla ganske lenge.

For to år sidan las eg The Kite Runner, ei bok eg ikkje hadde planlagt å lese, men som eg endte opp med å lese likevel, fordi eg var på ferie og mangla lesestoff. Med dette utgangspunktet blei eg veldig positivt overraska over den rørande og varme forteljinga om den vesle guten i Kabul. Dette har også gitt meg høgare forventningar til Tusen strålende soler.

Den første delen av boka handlar om Mariam som 15 år gammal mister mora og blir gifta bort til ein 45 år gammal mann, med stygge hender i tida før 1978. Del to handlar om Laila, dottera til den radikale læraren som mista jobben då kommunistane inntok Afghanistan og søstera til to guttar som døyr i krigen. På baksida av boka står det at desse to "blir allierte i kampen mot en brutal ektemann og et krigersk, kvinneundertrykkende samfunn."

Eg kom til side 148, og innan då rakk eg bli så kvalm av det klisjefyllte språket at eg innsåg at eg orkar ikkje lese 200 sider til med dette. Laila sitt forhold til mora blir for eksempel skildra slik:
"Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å bli skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sank." (s. 148) Dette sitatet er dessverre representativt for språket i boka.

Boka er kritikkarrost og berømma fordi det er ei viktig bok som viser fram kvinnene si stilling i Afghanistan. Khaled Hosseini har nådd eit enormt stort publikum med denne boka, og han har vist fram det som er bak burkaen til nokre av kvinnene i Afghanistan. Og det er viktig. Men eg orkar ikkje lese bøker, når eg irriterer meg over språket. Og i dette tilfellet er språket så platt at det rett og slett blei nok.

I dag skal eg ta ein tur på biblioteket og sjå om eg får tak i den boka eg eigentleg hadde tenkt å lese frå Midtausten denne månaden, nemlig A woman in Jerusalem av Abraham B. Yehoshua.