Skrivelysta er tilbake

Vi skriv 1. september og eg åpner bloggåret 2012, etter ein lang periode med lite skrivelyst. I fjor haust var eg inne i ein periode, kor eg lurte veldig på om eg skulle fortsette å blogge eller ikkje. På den eine sida var eg glad i å både blogge og å skrive. Eg likte fellesskapet med andre bloggarar og inspirasjonen til å lese fleire bøker eg elles ikkje ville ha funne fram til. Samtidig hadde eg ein hektisk kvardag, med travle dager på jobb og lite lesetid. Etter 2,5 år med bokblogging kjendest det stadig vanskelegare å finne på nye ting å skrive om. Eg gjentok meg sjølv og motivasjonen for å skrive her inne, blei stadig mindre. Til slutt hang heile bloggen og dingla i ein tynn tråd med liksom-kreativitet og eg følte eg posta stadig mindre meiningsfulle innlegg. Det var ikkje eit overskotsprosjekt og det var ikkje lystbetont lenger. Og det var ikkje slik det skulle vere. Så eg tenkte eg skulle ta ein liten pause, medan eg tenkte gjennom kva eg skulle gjere med bloggen min.

2012 har så langt vore, og skal bli, eit år med store omveltningar. Eg skal bli mor til ein liten gutt, i oktober, og dette har prega året. Vi gleder oss, men så langt har graviditeten vore ei påkjenning for kroppen. Dette har gått ut over overskotet mitt, leselysta har blitt bytta ut med eit sterkt behov for kvile og overskotet til å skrive har vore borte. Nå som det er i overkant av ein månad igjen til termin, kjenner eg at skrivelysta er i ferd med å komme tilbake. Eg har lyst til å begynne å blogge igjen. Samtidig kjenner eg at eg er ferdig med boklesebloggen. Eg kjenner og at eg er ferdig med å blogge anonymt. Derfor har eg lyst til å starte ein ny blogg, under fullt namn:

Den nye bloggen, "mellom linjene" vil du finne her. 

Dersom eg framleis har lesarar her inne, etter å ha sultefora boklesebloggen over lengre tid, håper eg de følgjer med vidare til den nye bloggen.

52 noveller

Sist eg sjekka var Lena, Stine Marie og
Karin svært nær å ha lese 52 noveller i 2011.

Eg kjem til å trekke ein premie, mellom dei som fullfører innan midnatt i kveld.

Sjølv har eg dessverre ikkje klart meir enn nokon-og-tjue noveller, og eg har bare blogga 13 av dei. 2011 har vore eit år kor mykje ikkje har gått heilt som planlagt, noko som har gått ut over både novellelesing og anna lesing og ikkje minst blogging. Eg tenker framleis på kor vidt denne blogginga har ei framtid. Akkurat nå er det lite overskot til den slags. Likevel, vinnarkåring og premiering må vi ha. Så rapporter inn dei siste novellene før trekninga i morgon.

Til alle lesarar, takk for følgjet i 2011.

13/52 "The Cloak" Nicolai Gogol

Novelle nummer 13 er også henta frå Best Russian Short Stories, og er kanskje den mest kjende russiske novella som er skriven. Eg har lese den 27 sider lange "The Cloak" av Nicolai Gogol, som ifølgje Martha Norheim er verdas beste novelle.

Hovudpersonen har fått det komiske namnet Akaky Akakiyewitch, oppkalla etter sin far. Akakiyewitch arbeider som avskrivar i eit departement og han er ein mann som lever for pliktene sine og arbeidsoppgåvene sine. Han blir skildra som ein litt enkel, komisk figur:

Outside this copying, it appeared that nothing existed for him. He gave no thought to his clothes. His uniform was not green, but a sort of rusty-meal colour. The collar was low, so that his neck, in spite of the fact that it was not long, seemed inordinately so as it emerged from it, like the necks of the plaster cats which pedlars carry about on their heads. And something was always sticking to his uniform, either a bit of hay or some trifle. Morover, he had a pecuiliar knack as he walked along the street, of arriving beneath a window just as all sorts of rubbish was being flung out of it; hence he always bore about on his hat scarps of melon rinds, and other such articles. (s. 32)

Det er kaldt i St. Petersburg, og når vinteren kjem merkar Akakiyewitch at den gamle kappa hans er utslitt. Han forsøker å overtale skreddaren til å reparere kappa, men stoffet er for tynnslitt. Akakiyewitch treng ei ny kappe. Men lønninga strekk ikkje til, og han må spare på alt frå klesvask til mat for å få råd til denne nye kappa. Og denne sparinga bringer eit nytt perspektiv inn i livet til Akakiyewitch, håpet om ei betre framtid:

To tell the truth, it was a little hard for him at first to accustom himself to these deprivations. But he got used to them at length, after a fashion, and all went smoothly. He even got used to being hungry in the evening, but he made up for it by treating himself, so to say, in spirit, by bearing ever in mind the idea of his furture cloak. From that time forth, his existence seemed to become, in some way fuller, as if he were married, or as if some other man lived in him, as if, in facet he were not alone, and some pleasant friend had consented to travel with thick wadding and a strong lining incapable of wearing out. He became more lively, and even his character grew firmer, like that of a man who has made up his mind, and set himself a goal. (s. 40)

Når han endeleg har spart saman pengane som trengst og får sydd den nye kappa, blir han sett og lagt merke til på kontoret. Han blir til og med invitert på ein fest, heime hjå ein av kollegaene hans. Likevel blir gleda over den flotte, nye og varme kappa kortvarig. På veg heim frå festen, seint om kvelden går han som ein ny mann, då han blir rana og kappa hans blir stolen. Akakieywitch forsøker på alle moglege måtar å bli tatt på alvor av politiet, som ikkje etterforskar saken om den stolne kappa hans tilstrekkeleg. Samtidig er han nødt til å bruke den gamle, slitne kappa, noko som gjer at han blir alvorleg sjuk i den kalde vinteren. Og det går som det må gå. Etter å ha brukt opp alle kreftene sine på kampen mot byrokratiet, døyr den fattige avskrivaren. Men han dukkar opp igjen og får hemna seg over byrokraten som avviste han, likevel.

"The Cloak" er ei novelle som skildrar korleis den svake må bukke under for autoriteten og slik sett maler eit svært realistisk bilete av eit urettferdig samfunn kor ressursene ikkje er riktig fordelt. Dette er ein tematikk eg etterkvart har lese mange tekstar om, sjølv om Gogol si novelle frå 1842 er blant dei tekstane som er tidleg ute med å behandle denne problemstillinga. Det som gjer "The Cloak" til ei heilt unik novelle er den humoristiske og komiske måten den tragiske historia til Akakieywitch blir fortald. Språkføringa er svært elegant, og eg klarer ikkje la vere å trekke på smilebåndet over dei mange finurlege formuleringane, som er med på å gjere novella til eit stykke god forteljarkunst.

Kjenner du boka?

Har du lese den boka eg held på med nå? Klarer du kjenne igjen desse sidene og gjette kva bok det er eg les?

Brodecks rapport

Philippe Claudel

Brodecks rapport

Le Rapport de Brodeck, 2007

Omsett av Kari og Kjell Risvik

283 sider

Cappelen Damm, 2009.

Thelme Melck med bloggen Aroundbooks, som dessverre er blitt stille, stilde i sommar spørsmålet "Hva er det med Murakami?" Bloggaren hevdar at det er in å lese Murakami, til tross for at ingen eigentleg liker han:

Grønn te er intellektuelt jåleri, akkurat som Murakami. Det er in akkurat nå, akkurat som Murakami er in, og da skal alle ha det. Det er politisk korrekt, det er en måte å vise hvor intellektuell og «riktig» man er. Som sagt er det ingen som egentlig liker grønn te, og jeg tror ikke det er så mange som innerst inne liker Murakami heller.

Eg liker Murakami og lot meg ryste av dette blogginnlegget. Samtidig skriv Thelme Melck at den enorme interessa for Murakami har gått ut over den potensielle interessa for andre gode forfattarskap:

Men jeg kan ikke la være å trekke frem ett eksempel på sublim skrivekunst i dag, nemlig den franske forfatteren Philippe Claudel, som jeg har omtalt en del her i bloggen. Hvorfor blir ikke han lest i Norge? Han står litterært sett høyt hevet over Murakami. Claudel er, høyst fortjent, en stor stjerne i hjemlandet, på norsk er det bare kommet to bøker av ham, og det ser ikke ut til å komme flere. Noen kommersiell suksess tviler jeg sterkt på at hans norske utgaver har vært. Flere andre av Claudels kaliber kan sikkert nevnes, jeg har som sagt ikke oversikten, men det finnes garantert andre eksempler på skrivekunst av ypperste klasse, litterære perler, som drukner i mengden, og som saueflokken av Murakami-beundrere bare stormer forbi i sin massesuggesjon.

Sjølv om eg liker Murakami, er eg einig i grunnpremissa for Thelme Melck sitt resonnement. Det er dessverre slik at både det litterære miljøet og den litterære marknaden i Norge har ein tendens til å vere prega av at vi går i flokk. Og det er synd, ikkje minst for oss lesarar, at så mange gode forfattarskap blir oversett, fordi forlaga, bokhandlarane, avisene og vi boklesarar bare minner kvarandre på dei same forfattarskapa, dei vi allereie kjenner godt frå før. Som Murakami.

Då er det heldigvis godt at vi har slike stemmer som kan minne oss om at det finnst skrivekunst i ypperste klasse, som vi ennå ikkje har lagt merke til. I sommar, då eg las dette innlegget, fekk eg veldig lyst til å lese Claudel. Og Labben trekk fram Brodecks rapport som den beste boka ho har lese i 2011, dermed valde eg denne. Og eg er ikkje i tvil om at dette er ei litterær perle.

Handlinga finn stad ein gong like etter krigen. Vi veit ikkje kor eller når, men det er mykje som gir assosiasjonar til andre verdskrigen. Eg veit ikkje om eg bare tenker at det er denne krigen, fordi språk og landskap er utprega mellomeuropeisk og fordi "leiren" kor Brodeck blei behandla som ei bikkje gir meg assosiasjonar til konsentrasjonsleirane, eller om det faktisk er andre verdskrigen. Det seier heller ikkje boka noko om, og denne mangelen på tid- og stadfesting er kanskje viktig for å få framheva det universelle i tematikken. Vi er i alle fall i ein liten landsby med mellomeuropeisk preg og tyskklingande dialekt, like etter krigen. Denne namnlause landsbyen er eit lukka samfunn. Det er ikkje ofte det verken kjem folk dit, eller at folk reiser derifrå. Men ein dag, like etter krigen, kjem ein vandrande kunstnar med eit esel og ein hest og slår seg ned i bygda. Folk er skeptiske til denne namnlause mannen, men i utgangspunktet gir dei han ei varm velkomst. Det er først når dei oppdagar at kunsten han lagar, kan seie noko om kven landsbybuarane verkeleg er, at dei utvikler eit hat til denne namnlause. Blant fleire kallenamn, får han namnet de Anderer, den andre, i Brodeck si forteljing om den framande mannen si tragiske skjebne.

Boka åpnar slik:

Jeg heter Brodeck, og jeg kunne ikke noe for det.
Bare så det er sagt. Det er noe alle får ha klart for seg. Jeg har ikke vært med det, og da jeg fikk vite hva som hadde hendt, ville jeg helst ha sluppet å snakke om det, ha tjoret fast hukommelsen, tvunget den på plass, så den holdt seg i ro som en mår i fella. (s. 7)

Det viser seg at det som har hendt er at alle dei andre mennene i landsbyen har tatt livet av de Anderer på vertshuset, like før Brodeck ved eit tilfelle kjem innom for å kjøpe smør. Som ein av dei få skriveføre i landsbyen, blir Brodeck pålagt å skrive ein rapport om hendinga, s'Ereigniës, som dei kaller drapet. Brodeck kjenner seg pressa til å gjennomføre denne oppgåva, og resten av boka lar oss ta del i denne skriveprosessen. For Brodeck er det ein krevjande prosess, ikkje bare fordi det er vanskeleg å skrive på ein måte kor han tilfredsstiller ordføraren og resten av mennene sinne forventningar, men også fordi han må gå inn i og forsvare den vonde handlinga dei har gjort. For Brodeck som har vore i ein leir under krigen og som har blitt tråkka på og behandla som ei bikkje, bokstaveleg talt, fordi han var framand, bringer rapportskrivinga fram mange vonde minne. Brodecks rapport er ein roman med mange tidssprang mellom nåtid og fortid og tilbakeblikk til det vonde Brodeck har opplevd tidlegare i livet sitt. Dette kan tidvis verke litt forvirrande og det gjer romanen til ei bok som krev litt konsentrasjon av lesaren.

Brodecks rapport er ein velskriven roman som utforskar det vonde i mennesket. Det språklege er så godt, at eg fleire gonger må stoppe opp og tenker at dette avsnittet skal eg hugse, dette var godt sagt. Som for eksempel når presten som ikkje lenger trur på Gud fortel om si rolle bland dei andre i landsbyen:

Folk er rare. De begår de verste ugjerninger uten å betenke seg noe særlig, men så orker de ikke å leve med minnet om hva de har gjort. Det blir en bør de må befri seg fra. Da er det de oppsøker meg, for de vet at bare jeg kan skaffe dem lindring og trøst, og så forteller de meg alt. Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen. Og så går de sin vei som om ingenting var. Splitter nye. Rene og fine. (s. 121). 

Men til tross for at det språklege gjer teksten til ei stor lesaroppleving, er det også ei vond lesaroppleving. Boka skildrar det verste som bur i mennesket og korleis det vonde kan få uttrykk i handling. Ikkje minst tematiserer boka problemstillingar vi kjenner frå tida etter andre verdskrigen: Dersom det er mange nok som gjer ei ugjerning saman, rettferdiggjer det då ugjerninga? Vil det å vere ein del av ei mengde, ta ansvaret frå den einskilde? Medan mange svarar nei på desse spørsmåla, når vi får dei presentert som ei hypotetisk problemstilling, ville landsbybuarane svare ja. For Brodeck, som har opplevd livet i leiren under krigen, og som har vore den som uretten er blitt begått mot, over lengre tid, er det vanskeleg å forhalde seg til dette fleirtalstyrraniet.

Samtidig som boka er ei opprivande forteljing om mennesket på sitt verste, er det også mykje kjærleik i romanen. Brodeck kom heim frå leiren til ei kone som var øydelagt av traume og ei dotter som ikkje var hans, men som han likevel elskar over alt på jord. Og sjølv om Brodecks rapport er ei grusom forteljing om det vonde mennesker kan få seg til å gjere, når dei trekker i flokk, har boka element av håp og tru på det gode i mennesket. Og denne trua og dette håpet kjem særleg godt fram i det eg trur må vere den vakraste skildringa av kjærleik eg har lese nokon gong:

Lille Poupchette ... noen vil si at du er et barn av ingenting, at du er et barn av svineriet, at du er et barn avlet i hat og gru. Noen vil si at du er et motbydelig barn, unnfanget av motbydeligheten, at du er et barn av skjenselen, et barn som var skjendet allerede før du ble født. Ikke hør på dem, er du snill, jenta mi, ikke hør på dem. Jeg sier at du er barnet mitt, og at jeg er glad i deg. Jeg sier deg at det grufulle noen ganger avføder skjønnhet, renhet og ynde. Jeg sier deg at jeg er din far for bestandig. Jeg sier deg at de vakreste roser stundom vokser i puss og verk. Jeg sier deg at du er demringen, morgendagen, aller morgendager, og det eneste som betyr noe, er det som gjør deg til noe løfterik. Jeg sier deg at du er mitt hell og min tilgivelse. Jeg sier deg, Poupchette, at du er hele mitt liv. (s. 235).

Brodecks rapport er ei av dei bøkene eg er sikker på at vil feste seg hos meg. Eg er veldig glad for at både Thelme Melck og Labben har peika på Philippe Claudel sin forfattarskap, for meg. Det ville vore synd om denne romanen bare hadde forblitt ei av dei mange bøkene som druknar i mengda, til fordel for bøker med høgare marknadsføringsbudsjett. 

Kjenner du boka?

Er det nokon som klarer å kjenne igjen den boka eg held på å lese, ut ifrå dette biletet?

11/52 og 12/52: To noveller av Tolstoj

11/52: "Herre og dreng"

Etter å ha lese om novella "Herre og dreng" av Lev Tolstoj, i Lines Bibliotek, har eg hatt lyst til å lese denne novella. I går fann eg fram antologien Karavane, og oppdaga at "Herre og dreng" stod der.

Novella handlar om godseigaren Vasilij Andreitsj, ein rik mann som tener seg stadig rikare på å utnytte dei fattige folka rundt seg. Drengen Nikita er lojaliteten sjølv og han jobbar hardt for Andreitsj, til tross for at han eigentleg veit at verken betalinga eller den behandlinga han får hos godsherren er som det burde vere. Andreitsj skal reise til nabobyen og kjøpe meir skog, og vil trosse snøstormen og kulda for å reise. Drengen Nikita blir med, med hullete støvlar og for tynne klede, sjølv om han veit at det er galskap å leggje ut på ridetur i det veret. Andreitsj tar på seg to varme pelsar og har knappast tid til å vente på at drengen Nikita skal kle seg for uveret.

I snøstormen har vegen snødd igjen og dei rir seg bort. To gonger kjem dei til nabolandsbyen og blir tilbudt husvere for natta, men begge gongene avslår Andreitsj. Han har ikkje råd til å utsetje handelen han skal gjennomføre, han kan jo risikere at nokon andre får avtalen framføre han. Styrt av den griske herren sitt begjær etter meir makt og meir pengar, legg dei Andreitsj og Nikita ut i snøstormen og nattemørket nok ein gong. Verken hesten eller tenaren klarar meir, og dei stoppar i snødrivet. Og medan Nikita tenker på korleis hesten og han sjølv skal overleve i kulda og forsøker å grave seg ned i snøen, sitt den griske godseigaren i vogna, lunt innpakka i dei to pelsane sine. Det blir skildra ein stor kontrast mellom den fattige og kloke drengen, som har omtanke for dyr og andre enn seg sjølv og den griske og rike herren, som ikkje ein gong er i stand til å fatte kor kaldt det er for han som ikkje er like godt kledd som seg sjølv:

"Det ville vært varmere å sitte sammen, men her er ikke plass til to," sa han.
"Jeg skal nok finne en plass," svarte Nikita. "Jeg må bare dekke over hesten, den er jo aldeles svett, stakkar. - Lett litt på deg," tilføyde han, gikk bort til sleden og trakk dekkenet frem under Vasilij Andreitsj.  

Han brettet det dobbelt og la det over ryggen til Brunen, etter å ha tatt av selen og seleputene:
"Nå blir det varmere for deg," sa han og spente seleputene og bakselen på plass igjen over dekkenet. "De har vel ikke bruk for den strien der? La meg få litt halm også," sa han da han var ferdig med hesten og kom bort til sleden igjen.  

Nikita trakk frem både det ene og det andre under Vasilij Andreitsj, gikk bak slederyggen og gravde seg en grop i sneen, som han la halm i. Så trakk han luen godt ned i pannen og over ørene, pakket seg inn i kaftanen, la sekkestrien over seg og satte seg på halmen inntil bastryggen på sleden, som beskyttet ham mot vind og sne.  

Vasilij Andreitsj ristet misbilligende på hodet til det Nikita foretok seg, slik han pleide å gjøre til bøndenes dumhet og mangel på dannelse. Så begynte han å gjøre seg selv i stand for natten. Han slettet ut halmen som var igjen i sleden, pakket den tettere rundt sidene, stakke hendene i ermene og la hodet til rette i et hjørne ved forenden, som dekket han for vinden. 

Han hadde ikke lyst til å sove. Han lå og tenkte, tenkte på det ene som var hans høyeste mål, meningen, lykken og stoltheten i hans liv; - nemlig hvor mye penger han hadde tjent og hvor mye han ennå ville kunne tjene, hvor mye folk han kjente hadde tjent og eide av penger, på hvilken måte de hadde tjent og tjente penger, og hvordan han i likhet med med dem ennå ville kunne tjene veldig mye penger. Kjøpet av Gorjatsjkinoskogen var en sak av enorm betydning for ham. Han håpet å kunne tjene kanskje ti tusen med ett slag på denne skogen. I tankene begynte han å verdsette skogen som han hadde sett om høsten, og hvor han hadde talt alle trærne innenfor en omkrets av to desjatiner.  (Karavane, s. 77). 

Heldigvis skjer det ei endring i Andreitsj si haldning til Nikita, før drengen frys ihjel. Og denne omvendinga er eit lyspunkt i ei ellers svært dyster novelle. For "Herre og dreng" er ei novelle kor både person- og miljøskildringane er grundige, gode og levande. Dei er så grundige, så gode og så levande at eg kjenner eg begynner å fryse når eg les skildringa av hovudpersonane som er ute i kulda. Line gir ei veldig god omtale av novella, ho skildrar ubehaget ved å lese "Herre og dreng", eit ubehag eg også opplevde som påtrengande, då eg las novella.

"Ubehaget ved å lese novellen skyldes ingen feil ved Tolstojs skrivekunst, snarere tvert imot. Novellens poeng er likevel ikke å forårsake angst hos leseren, selv om den gjør det. Det er Vasilij Andreitsjs omvendelse det handler om" (Lines bibliotek). 

12/52: "God Sees the Truth, but Waits"

Imponert over Tolstoj sin skrivekunst, finn eg fram novellesamlinga Best Russian Short Stories for å sjå om eg finn fleire Tolstoj-noveller. Og det gjer eg, den korte novella "God Sees the Truth, but Waits" er bare sju sider lang og er dermed ei langt meir finslipt novelle enn  den 40 sider lange "Herre og dreng".

I "God Sees the Truth, but Waits" møter vi handelsmannen Ivan Dimitrich Aksionov, som skal reise til ei messe. Kvelden før han skal dra drømmer kona at han har grått hår når han kjem heim igjen, og ho trygler Aksionov om å ikkje reise likevel. Ho meiner denne draumen er eit dårleg teikn. Aksionov avfeier henne og reiser likevel. Om kvelden tar han inn på eit vertshus, kor han møter ein annan handelsmann og dei to drikk te saman, før dei går til sengs. Dagen etter blir Aksionov oppsøkt av to politimenn, som fortel at den andre handelsmannen er drepen. Politiet finn ein blodig kniv i baggasjen til Aksionov og han blir uskuldig dømd for drapet. 


I løpet av dei 26 åra Aksionov er i Sibir, blir han ein vel ansett og høgt respektert fange, både blant medfangar og voktarar. Han blir skildra som ein varm og klok mann og folk kjem til han for å be om råd, når det trengs. Så etter 26 år kjem Makar Semyonitch til fangeleiren. Han er arrestert for å ha stole ein hest, men bagatelliserer saken og seier at han skulle bare låne hesten for å komme seg heim. Det viser seg at Semyonitch er frå same plassen som Aksionov og at han kjenner til Aksionov si sak: 

"Perhaps you know who killed the merchant?" asked Aksionov.

Makar Semyonich laughed and replied: "It must have been him in whose bag the knife was found! If some one else hid the knife there, He´s not at thief till he´s caught, as the saying is. How could any one put a knife into your bag while it was under your head? It would surely have woke you up."  

When Aksionov heard these words, he felt sure this was the man who had killed the merchant. He rose and went away. All that night Aksionov lay awake. He felt terribly unhappy, and all sorts of images rose in his mind. There was the image of his wife as she was when he parted from her to go to the fair. He saw her as if she were present; her face and her eyes rose before him; he heard her speak and laugh. Then he saw his children, quite little, as they were at that time: one with a little cloak on, another at his mother´s breast. And then he remembered himself as he used to be - young and merry. He remembered how he sat playing the guitar in the porch of the inn in his mind, the place where he was arrested, and how free from care he had been. He saw, in his mind, the place where he was flogged, the executioner, and the people standig around; the chains, the convicts, all the twenty-six years of his prison life, and his premature old age. The thought of it all made him so wretched that he was ready to kill himself. (Best Russian Short Stories, s 78).

Aksionov skjønner at det er Semyonich som er den skuldige i drapet han sjølv er dømd for. Han får også moglegheit til å hemne Semyonich, men lar det vere, for han kan jo ikkje vite sikkert at mistanken han har er riktig. Mot slutten tilstår Semyonich at han er den skuldige, men det er for seint for den gamle. Han får ikkje leve til han blir frikjend.

Tittelen "God Sees the Truth, but Waits", kaster eit spesielt lys over novella. Som lesar skjønner ein, i lys av denne tittelen, at Aksionov har rett når han hevdar si uskuld. Og på spørsmålet om korfor Gud ventar, sjølv om han har sett sanninga, gir ikkje novella noko svar.

Medan tematikken i "Herre og dreng" dreier seg om egoisme og vilje til sjølvoppofring som to motpolar er også "God Sees the Truth, but Waits" oppbygd rundt to personlegheiter som står i sterk kontrast til kvarandre. Og Aksionov viser fleire av dei same, forbilledlege eigenskapene som også Nikita har, i relasjonen til Semyonich. Og sjølv om det er eit element av forsoning i begge novellene viser også begge novellene korleis mennesker kan vere kvarandre sine verste fiendar.

Ein ting er sikkert, etter desse to novellene. Eg kjem til å lese meir av Tolstoj.

Oppdatering 52 noveller

Nå er endeleg oversikta over kven som har lese kva for nokre noveller oppdatert her. Eg har litt dårleg samvit for å ikkje ha fulgt opp denne utfordringa eg har sett i gang, og derfor gleder det meg at fleire av dykk les jamnt og trutt noveller framleis. Dei tre som har komme lengst er Lena frå bloggen "Les Mye" som har fullført heile 51/52 noveller, i god tid før nyttår. Karin frå "En verden full av bøker" er på ein god andreplass med 34/52 bøker fullført og Stine Marie hos "Stines notater" har fullført 32/52 noveller. Elles har Linesbibliotek også fulgt med, med  21 noveller.

Sjølv stagnerte det litt for meg etter dei første 10 novellene, i våres. Men etter å ha bladd meg gjennom andbefalingane til dei andre deltakarane her, har eg jammen fått litt ny novelleinspirasjon, så nå skal eg prøve å ta dei andre igjen. 

Lydbøker

Nå er formen endeleg stigande igjen, og eg gleder meg over å orke stadig meir. Eg har vore plaga av svimling, kvalme vondt i hovudet, som eit resultat av ein infeksjon i indre øyret, nær eller på balanseorganet. Eller med andre ord, ei forkjøling som veks litt utav proporsjoner. Dette har også påverka synet mitt slik at når eg har forsøkt å lese, har bokstavane dansa rundt på papiret og det har vore veldig slitsomt å forsøke å ta inn synsinntrykk. Dei første dagane var det så vondt å feste blikket at eg ikkje orka sjå på tv. Men nå er formen stigande og eg nærmar meg klar for den vanlege kvardagen igjen, med både jobb og bøker og alt anna som følgjer med.

Men kva gjer ein, når ein verken orkar å lese bøker eller sjå på tv? Ein søv sjølvsagt ein god del, men den tida ein er vaken skal jo også fordrivast. Dermed har eg forsøkt å gi lydbøker ein ny sjanse. Eg har aldri likt lydbøker, for eg opplever så sjeldan at opplesinga passar inn med slik eg ville ha lese boka, om eg hadde lese med mi eiga stemme, inni meg. Tempoet blir ofte annleis og trykket og vektinga av ulike ord og setningsledd blir styrt av nokon andre enn meg. Eg liker det ikkje. Det tar frå meg litt av den råderetten over språket og boka, som eg gjerne vil ha, som lesar. 

Likevel, eg har lasta ned lydbokavspelaren på ordflyt.no, kor det er timesvis med lydbokmateriale til gratis avspeling og mp3-lydbøker som kan kjøpast. Først høyrde eg meg gjennom Stormfulle høyder av Emilie Brontë. Lesinga var litt heseblesande og masete, eg trur eg ville likt boka endå betre om eg hadde fått lese ho i mitt eige tempo. Men eg klarte henge med på opplesinga. Stormfulle høyder er ei spennande bok, full av gotikk og romantikk, framstilt på ein måte bare 1800-tals forfattarane kan framstille gotikken og romantikken. Kvar gong eg les bøker frå denne seinromantiske og gotiske perioden, spør eg meg sjølv korfor eg ikkje les fleire slike bøker. 

Handlinga i Stormfulle høyder begynner i nåtid med at den omreisande forteljaren, Herr Lockwood, kjem til Wuthering Heights, ein avsidesliggjande gard, langt frå allfarveg. Her får han ein kjølig velkomst av Heathcliff, ei ung kvinne og ein ung mann. Stemninga på godset er trykkande og ubehageleg og det blir ikkje betre av at Lockwood forsøker å småprate med folka. Når Lockwood skal sove, blir han skremd av ein spøkelsesliknande skapnad som banker på vindauget og vil inn til han, ein skapnad som Heathcliff viser seg å kjenne til. Dagen etter møter han Nelly, den tidlegare husholderska på Wuthering Heights, som fortel historia om Heathcliff som blei brakt til garden til familien Earnshaw som eit mørkt og underleg fosterbarn. Han veks opp saman med Catherine og broren Hinley, og medan han Heathcliff og Catherine utvikler eit heilt spesielt vennskap, er det stadig rivalisering mellom Hinley og Heathcliff. Og denne gamle kvinna som fortel om livet ho har levd på Wuthering Heights, er ramma for forteljinga om Heathcliff og Catherine og familien deira. 

Medan Nelly fortel om barndommen til ungane på garden til Earnshaw-familien, får eg sterk sympati for Heathcliff. Den mørke guten er annleis enn dei andre, og han er så var for inntrykk frå folk rundt han. Men etterkvart som han blir vaksen, utvikler han seg til å bli ein inkarnasjon av vondskapen. Boka presenterer til ei viss grad ulike årsaker til at Heathcliff blir vond, utan at ho analyserer dette for inngåande. Som lesar hamnar eg i ei konflikt mellom minnet om den sympatiske og stakkarslege fattigguten som stadig blir misforstått og antipatien mot Heathcliff og dei vonde handlingane han utfører, som vaksen. Den kompliserte relasjonen til Catherine, som etterkvart gifter seg med naboguten Edward Linton, driv han inn i galskapen og vondskapen. Grensene mellom liv og død blir utviska, og den intenst spennande romanen utforskar korleis det verste i mennesket kan vokse fram. 

Det er noko med karakterskildringane og forteljarstilen som greip meg veldig, då eg lytta til Stormfulle høyder. Nelly er heile tida ein sentral person i forteljinga si, likevel er ho heile tida objektiv, nøktern og observerande. Sjølv om Heathcliff blir framstilt som den vonde og den gale, er ho aldri vurderande. Ho tar ikkje parti og sjølv om ho er ueinig med karakterane innimellom, blir handlinga fortald, rett fram. Dette er ei styrke i boka. Det plasserer meg som lesar (eller lyttar) i ei observatørrolle, og eg må sjølv ta stilling til det som blir fortald. Dette er også med på å bygge opp spenning i boka og gjere Stormfulle høyder på lydbok til ei vellukka lyttaroppleving, til tross for den litt heseblesande lesemåten til innlesar Unni Jortveit. 

Full av optimisme, etter denne lydbokåpenbaringa, lastar eg ned Idioten av Dostovjevskij, eit langt meir ambisiøst og overmodig lydbokprosjekt. Eg har høyrd dei første 45 minutta fire gonger, og sovna kvar gong. Eg liker innlesinga betre i denne boka, så det kan hende eg kjem til å forsøke igjen, men då skal eg ikkje liggje med hovudet på mjukt underlag. Eg gav opp Idioten og lasta ned Seierherrene av Roy Jacobsen. Her har eg lytta meg fram til andre verdskrigen, men også her slit eg med at lydboklytting i og for seg er litt søvndyssande. Så dette er ei bok eg kjem til å lese ferdig, på normalt vis, i tekstutgåve. 

Nå er heldigvis både auger og hovud og leseevne på veg tilbake der det skal vere, og eg kan kose meg med bøker som eg pleier, medan eg venter på at kroppen skal bli heilt ferdig med å kvitte seg med dette rusket. 

Sjuk...

Eg er sjuk. Eg orkar ikkje lese eller skrive. Men eg blir frisk igjen, og då skal eg blogge meir. Bare sånn at du veit det.

Nå kan hausten komme

Ei god bok og ein grøn kopp med te. Då gjer det ingenting at det er mørkt og vått og grått og kaldt ute. Eg kan kose meg inne, i kveld, eg.

52 noveller

For ei tid sidan skreiv eg at eg ikkje var sikker på om eg orka å blogge meir. Også har eg sagt at eg skal leggje bort all pliktblogginga og bare skrive når eg har lyst. Og nå kjenner eg at det er morsomt å skrive igjen og at eg eigentleg hadde sakna det litt.

For dei som er med på novelleutfordringa: Eg beklager at det har blitt så mykje rot rundt dette. Men nå har eg tenkt å oppdatere lista over noveller og fullføre det eg har begynt på her. Det er jo spennande å få oversikt over korleis ein ligg an også, og ikkje bare bli overlatt til seg sjølv, når ein har meldt seg på eit slikt prosjekt. I løpet av veka vil eg gå gjennom kommentarane på 52 noveller-sida her og oppdatere og komme med ein statusrapport. Så dersom du har lese noveller du ikkje har rapportert inn den siste tida, er det bare å leggje inn lenke, så skal eg få dei med meg. 

Nifs og spennande ungdomsroman

Johan Harstad

Darlah. 172 timer på månen 

376 sider

Cappelen Damm. 2008

Eg har lese ein del ungdomsbøker i det siste. Litt for å ha nokre lettlesne bøker og kose meg med, når dagane er travle og litt fordi eg som norsklærar kjenner litt på at eg manglar oversikt over bøker som kanskje er aktuelle for elevane mine. Og Brageprisvinnaren Darlah. 172 timer på månen er ei bok eg har hatt lyst til å lese lenge. For nokre år storkoste eg meg med Hässelby, som gjekk frå å vere ein uskyldig oppvekstroman til å bli ein nifs dystopi med Twin-Peaks-liknande trekk. Og Darlah. 172 timer på månen gjer akkurat det same. Boka går frå å skildre ungdommar i eit trygt og gjenkjenneleg miljø, til å bli så nifs at eg kjenner at eg som lesar blir redd. Johan Harstad kan skrive. 

Utgangspunktet for Darlah. 172 timer på månen er at NASA ønsker å arrangere ei ny måneferd. Allereie i forordet får ein vite at det er ei enorm hemmeleghalding rundt denne måneferda. Deltakarane på møtet er forsøkt samla utan at dei skal trekke til seg noko merksemd og ein av møtedeltakarane har fått namnet sitt sladda i forordet. Dei bestemmer seg for å reise til månen igjen. For å finansiere denne ekspedisjonen treng å kommersialisere prosjektet. Det gjer dei ved å utlyse ein konkurranse kor tre ungdommar vinn kvar sin plass på ekspedisjonen som skal tv-overførast som eit kva slags som helst realityshow. 

Vidare blir vi kjende med kvardagen til dei tre ungdommane som etterkvart vinn kvar sin billett til månen. Mia frå Stavanger er ei sint tenåringsjente med svart hår som drøymer om å blir verdsberømt med bandet Rouge Squadron, og som i alle fall ikkje vil reise til månen. Midori frå Tokyo passar ikkje inn saman med dei andre jamnaldrande i nærmiljøet og drøymer om å reise langt bort frå alt og begynne eit nytt liv som kunstnar, helst i New York. Antonie frå Paris har akkurat blitt dumpa av kjærasten sin, som han framleis spionerer på gjennom kikkertane i Eiffeltårnet. 

Etterkvart skjønner vi at det er andre grunnar enn dei reint økonomiske, som gjer at det ikkje har vore sendt folk til månen sidan 70-talet. Ein tidlegare vaktmester i Area 51 veit at det er farleg å reise til månen, men han får ikkje til å varsle nokon. Frykta den senile gamle mannen kjenner når han ser tv-bileta av ungdommane som skal reise til månen, er svært godt skildra. Mia, Midori og Anonie opplever merkelege ting, etter at dei er vald ut til å delta på Darlah-ekspedisjonen og spenninga stig merkbart etter at dei har komme fram til månen og romstasjonen dei skal vere på. 

Boka er blitt kritisert for å vere for langdryg i starten. Og det tar litt tid før boka begynner å bli ordentleg spennande. Samtidig er skildringane av livet til dei tre månefararane i Stavanger, Tokyo og Paris med på gjere boka til noko meir enn ei sci-fi-bok. Og for meg som vanlegvis ikkje er så glad i denne sjangeren, synest eg at den meir jordnære og kvardagslege stemninga i første delen av boka er med på å gjere boka verdt å lese. Eg trur heller ikkje den ekstremt bratte spenningskurva som bare stig og stig over dei siste 100 sidene i boka, ville vore like intenst spennande dersom vi ikkje hadde komme på innsida av karakterane og blitt ordentleg kjend med dei i innleiinga. Det er punkter som kan kritiserast og lause trådar som ikkje blir samla på slutten av boka. Samtidig er det ein velskriven og svært spennande roman, som tek opp spørsmålet om kva vi kan finne ute i verdsrommet på ein ny og interessant måte. 

Kven er du som lesar?

Enligt O har utfordra sine lesarar til å svare på korleis lesevanane deira er i ein morsom liten "snabbenkät", som svenskane så fint kallar det.

Hur är du som läsare?

• snabb  långsam
• läser alla ord  skummar en del
• gillar långa beskrivningar hoppar över det som inte för historien framåt
• kommer ihåg detaljer kommer ihåg i stora drag
• undviker tjocka böcker läser gärna tegelstenar
• tycker om tunna böcker tycker att tunna böcker ofta saknar något
• idealboken är på mindre än 400 sidor idealboken är på mer än 400 sidor (denne klarer eg ikkje svare på. Eg liker jo både tynne og tjukke bøker. Det kjem an på boka).
• tjuvkikar på slutet läser aldrig slutet förrän boken är just slut
• väljer efter omslag skiter fullständigt i ytan
• läser baksidetexter undviker baksidetexter
• väljer boken efter rekommendation vill helst välja själv
• rekommenderar ofta böcker till andra rekommenderar sällan böcker
• hör det jag läser i huvudet hör aldrig det jag läser
• gillar ljudböcker gillar inte ljudböcker
• läser främst böcker i en genre gillar att variera min läsning
• läser alltid på svenska läser på flera språk
• är bra på att komma ihåg böcker jag läst glömmer lätt bort både titlar och författare
• skriver upp det jag läser skriver inte upp det jag läser
• läser varje dag läser mer sällan
• tycker att läsning är avslappnande tycker att läsning är ansträngande

Bokhyller til inspirasjon

NRK har kåra den flottaste bokhylla i Norge og presenterer mykje inspirasjon her. Eg skal snart innrede det som skal bli bibliotek-gjesterom. Vil eg ha høge bokhyller frå golv til tak eller vil eg ha ei meir luftig løysing? Skal det vere enkle og reine hyller kor bøkene blir dominerande eller vil eg ha hyller som gjer litt meir utav seg? Det er så mykje eg ser føre meg at kan vere fint. I kva slags hylle vil bøkene mine ha det best? Kor vil dei komme til sin rett? Og kva skal eg ta meg råd til? Sjølvsagt er bøkene dei same, anten dei ligg i pappeskene der dei ligg nå, eller i ei lekker bokhylle. Men eg kjenner eg blei inspirert av NRK-kåringa. Og eg vil gjerne kose meg med bøkene mine, i eit fint rom. 

- Det einaste eg er sikker på, etter å ha sett desse flotte bokhyllebileta, er at lesebrettet aldri kjem til å overta for boka på alle område! 

Den vonde verkelegheita

Eg les Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne av Amal Aden. Det er ei vond bok å lese. I forordet skriv Aden:

"Jeg liker å beskrive virkeligheten gjennom en fortelling, og vi somaliere er veldig glad i å fortelle historier. Det er derfor naturlig for meg at den lengste delen av denne boken er en fortelling. Den er ikke selvopplevd, men den er sann - den viser fram viktige sider ved virkeligheten slik jeg kjenner den" (s. 13).

I boka fortel Aden om det å vokse opp som somalisk jente i Norge, frå den 13 år gamle jenta Yasmin sitt perspektiv. Det er vondt å lese. Eg kjenner det stikk inni meg og tårene triller medan eg les. Amal Aden skildrar det grusomme, og det grusomme er ikkje langt borte. Det er i nærmiljøet vårt, bak lukka dører i blokkene i drabantbyane her i Groruddalen. Desse jentene er i klasseromma på våre skular og vi ser dei, saman med mødrene og tantene sine på butikken kvar dag. Og likevel er dei så aleine med smertene sine:

Jeg prøver å ligge på magen, og etter en stund sovner jeg. Når jeg våkner, vet jeg ikke om det er natt eller dag. Det er mørkt i rommet. Jeg har fortsatt forferdelige smerter. Jeg hører stemmer fra stuen. Det er sikkert onkel som er tilbake, tenker jeg. Jeg klarer ikke å rope. Jeg håper han kommer inn til meg. Nå hører jeg at han prater og ler høyt i telefonen. Jeg prøver å stå opp, jeg holder meg fast i veggen og står forsiktig opp. Jeg er kliss våt, jeg har svettet så mye. Jeg går inn i stuen hvor onkel prater og ler i telefonen. Det er ingen andre i huset.
- Jeg må til lege, jeg har det veldig vondt, sier jeg.
Onkel er ferdig i telefonen, og sier at jeg kan ikke reise til lege. Onkel kommer med en lang forklaring om at hvis vi drar til legen, vil legen se at jeg har blitt slått og ta kontakt med barnevernet. Barnevernet vil komme og ta meg med til et sted hvor jeg blir voldtatt, slått må drikke alkohol og bli kristen. Hvis barnevernet henter meg, kommer jeg aldri til å se familien min igjen, og alle kommer til å hate meg. Barnevernet er et skremmende ord, og hvis barnevernet kommer, så blir livet mitt et helvete. Dessuten så er det sånn at hvis jeg sier til noen at jeg har blitt slått, så dreper foreldrene mine meg.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg dør av smerte. (s. 84-85). 

Se oss er ei brutal forteljing. Historia om Yasmin er så brutal, at eg skulle ønske eg kunne avfeie det heile som fordomsfullt oppspinn. For dette er ei historie som bare stadfestar alt det verste vi trur om det somaliske miljøet. Dessverre er det ikkje oppspinn. Dessverre kjem Amal Aden si så utruleg viktige stemme innsida av det somaliske miljøet. Aden har sjølv vekse opp i det miljøet ho skildrar, og nå opptrer ho under pseudonym, ofte med politivakt, fordi ho vågar å kritisere det.

I forordet skriv Aden:

"I denne sørgelige situasjonen er Se oss mitt nødrop, og jeg håper inderlig å bli hørt. Jeg vil vekke opp mennesker som jobber med flyktninger - for eksempel i asylmottak, på flyktningkontor, i Nav, barnevern og skole, ja alle som har med flyktninger og innvandrere å gjøre, ønsker jeg å nå. Jeg vil at de skal våkne opp fra sine drømmer og se virkeligheten slik den er." (s. 12).

Eg deler Aden sitt ønske. Eg håper bekymringsmeldinga hennar blir lesen av alle som arbeider med flyktningar og innvandrarar. Og eg håper vi klarer å sjå desse barna. Endå meir håper eg vi klarer å gjere noko med det vi ser. 

"Der Baader-Meinhof Komplex"

I går såg eg filmen "Der Baader- Meinhof Komplex". Det var ei spesiell oppleving.

Filmen handlar om Rote Armee Fraktion, ei venstreradikal tysk gruppe, som blir danna i tida etter studentopprøret i Berlin i 1967 og som blir lagt merke til av verdssamfunnet etter at Andreas Baader sprenger eit kjøpesenter. Ulrikke Meinhof dekker studentopprøret som journalist, og reagerer på politivold og vidare korleis måten drapet på ein student blir behandla av samfunnet rundt. Etter kvart kjem ho i kontakt med Baader og kjerasten hans, og ho speler ei sentral rolle i frigjeringa av Andreas, då han blir fengsla. Vidare handlar filmen om RAF sin kamp mot det dei kallar eit fascistisk styre i det kapitalistiske Vest-Tyskland, og styresmaktene sine forsøk på å slå ned gruppa. Mot slutten, er det nyare og yngre krefter som tek over i RAF, og desse står blandt Anna bak kapringa av eit Lufthansa-fly i 1977, denne kapringa kjenner vi godt til fordi Sohaila Andrawes er ein av dei overlevande kaprarane.

Tidlegare, når eg har lese om eller sett filmar om ulike former for fridomsforkjemparar, har eg vore fascinert over denne sterke trua dei har på at dei gjer det rette. Nokre gonger har eg vore misunneleg på desse som trur så sterkt på ein sak at dei er villige til å gjere alt! Men i løpet av sommaren har denne beundringa endra seg. Der eg tidlegare blei fascinert over den sterke trua til desse menneska, kjenner eg nå avsky og forakt mot desse terrorhandlingane. Det er ingenting som er beundringsverdig med det å ta livet av eit anna menneske, uansett kva sak ein kjemper for. Og det er heller ingen grunn til å gi terroristar heltestatus, anten dei er venstreradikale eller høyreekstreme!

Derfor blei eg sittande og sjå " Der Baader-Meinhof Komplex" med ei stadig voksande avsky mot dei hovudpersonane, filmregissøren ville eg skulle kjenne sympati for. Når Andreas og Ulrikke blei straffa med isolasjon på kvar si celle, kjende eg at dette var riktig, Vietnamkrig, eller ikkje Vietnamkrig. Dei fortente straffa si.

Eg ser at blikket mitt har forandra seg. Og det kjennest riktig.

Bokhandling

Igjen må eg bare stille spørsmål med kva som er grunnen til dei store prisforskjellane på bøker i Sverige og i Norge. Sjølv om eg har fleire diktsamlingar med Tranströmer-dikt, har eg lyst på samlebindet med prosaen til Tranströmer også. Eg hadde planlagt å bestille boka på Capris.no for 317,- 

Men så las eg hos Enligt O at ho hadde bestilt hos den svenske kjeden bokus.se, til 198,- svenske kroner, altså omlag 170 norske. 

For dei 150 kronene eg sparte, bestilde eg like gjerne Sofi Oksanen si bok Baby Jane og Sara Stridsberg si Darling River. Då trur eg eg skal ha lesestoff til nokre haustkveldar framover.  

Eg slutter ikkje å forundre meg over denne prisskilnaden i Norge og Sverige. Norge har momsfritak på bøker, medan dei svenske bøkene har 9% mva. Det er greit at alt anna er dyrare i Norge, men eg skjønner ikkje med mi beste vilje at det skal koste Capris 140 kroner meir å selgje same boka her, samanlikna med i Sverige. Boka er jo ikkje oversett ein gong (og det gjer ingenting, for det er då verkeleg ikkje vits i å oversette svenske dikt til norsk). 

Gratulerer Tomas Tranströmer!

I år seier eg også "Äntligen!", og jubler over at svenska akademien endeleg har våga å gi sin eigen, store lyrikar, Tomas Tranströmer nobelprisen. Det er han vel unt.

Tranströmer har skrive mange flotte dikt, her er to av mine favorittar:

"Stationen"
Ett tåg har rullat in. Här står vagn efter vagn,
men inga dörrar öppnas, ingen går av eller på.
Finns några dörrar ens? Därinne vimlar det
av instängda människor som rör sig av och an.
De stirrar ut genom de orubbliga fönstren.
Och ute går en man längs tåget med en slägga.
Han slår på hjulen, det klämtar svagt. Utom just här!
Här sväller klangen ofattbart: ett åsknedslag,
en domkyrkoklockklang, en världsomseglarklang
som lyfter hela tåget och nejdens våta stenar.
Allt sjunger. Ni skal minnas det. Res vidare!


"Minnena ser mig"

En junimorgon då det är för tidigt
att vakna men för sent att somna om. 

Jag måste ut i grönskan som är fullsatt
av minnen, och de följer mig med blicken. 

De syns inte, de smälter helt ihop
med bakgrunden, perfekta kameleonter. 

De är så nära att jag hör dem andas
fast fågelsången är bedövande.

Birgitte Steffen Nielsen har skrive ei avhandling om Tranströmer som heiter Den grå stemme, og det er ei veldig passande overskrift for Tranströmer sitt forfattarskap. For stemmen hans er grå, i den forstand at dikta hans er jordnære og kvardagslege, det same er billetbruken. Og samtidig er Tranströmer sine dikt heilt spesielle. Han er absolutt ein diktar som fortener å bli verdsett med nobelprisen. Eg håper vi slepper å måtte forhalde oss til sure amerikanarar, som gnåler om kameraderi igjen. Eg jubler over at Svenska Akademien endeleg våger å gi prisen til ein av sine eigne, igjen. 

1Q84

Takk for mange veldig hyggelege tilbakemeldingar på forrige innlegg. Eg har bestemt for å ikkje forsvinne. Men eg trur ikkje eg har kapasitet til å ha så mange faste spaltar og fleire vekentlege oppdateringar. Så det blir ei oppdatering i ny og ne, når eg har lyst til å skrive litt, framover. Også droppar eg alle plikt-oppdateringane eg har ein tendens til å pålegge meg sjølv. 

Sidan sist har eg lese Murakami, bok 1 og 2 av 1Q84. Det er ingenting mindre enn eit moderne storverk, og den beste Murakami-boka eg har lese til nå. Sjølv om vi finn mange av dei særtrekka til Murakami, som eg liker så godt i denne boka, er ho samtidig heilt annleis. Eg gleder meg til bok 3 kjem ut, allereide. 

I 1Q84 følger vi dei to hovudpersonane Aomame og Tengo i annankvart kapittel. Aomame er ei ung jente som har brote med familien som høyrer til den religiøse sekta "vitnefolket", og som i tillegg til å vere kampsportinstruktør på eit treningssenter, hjelper ei gammal dame med å ta livet av menn som har mishandla kvinner. Tengo er ein mattelærar og forfattar som ennå ikkje har gitt ut nokre bøker. Han er flink med språk, men slit med å få på plass ei handling. Ein dag blir han kontakta av ein redaktør, som har fått inn romanen Luftpuppe, som har veldig god handling men som treng eit betre bearbeida språk. Tengo kjenner seg meir eller mindre pressa til å fullføre denne boka, som viser seg å bli ein bestselgjar. Og etterkvart utvikler han også eit sterkt vennskap med den 17-år gamle jenta Fukaeri. 

Desse to blir dratt inn i ei anna verd, ei parallell verkelegheit, som er heilt lik den vanlege verda, bortsett frå nokre detaljar: 

Aomame strakte hals og så opp mot himmelen. Selv om blikket var vendt oppover, var tankene på vandring langt bakover i tid. Hun tenkte på årene med Tamaki, på alt de hadde snakket om. Og på den gangen de hadde kjælt med hverandre... Med ett slo det henne at nattehimmelen hun så opp på, ikke var helt som den pleide. Noe var forandret. Hun fikk en svak, men tydelig fornemmelse av at det var noe som ikke stemte.
Det tok en stund før det gikk opp for henne hva det var. Og selv da det gikk opp for henne, hadde hun vanskelig for å stole på det hun så. Hun trodde ikke sine egne øyne.
På himmelen hang det to måner. En stor og en liten. Like ved siden av hverandre. Den store så ut som den vanlige månen. Gul og nesten full. Men ved siden av den var det en annen måne. Den så annerledes ut. Den var litt skeiv og fargen var svakt grønn, som om den var dekket av mose. Dét var det hun så. 

Både Aomame og Tengo oppdager og avdekker, frå kvart sitt hold, gradvis at dei er i denne parallelle verkelegheita, med to månar, kor "little people" representerer eit stadig meir trugande bakteppe. Utviklinga er intens og spennande, og som lesar får ein gradvis større innsikt i stadig meir overraskande avsløringar, og ein blir stadig nødt til å stille spørsmål ved kva som eigentleg er og kva som ikkje er. Eller som Fukaeri, jenta som snakkar utan spørsmålsteikn, seier: "Hva er virkeligheten."

Samtidig som denne avdekkinga av av forholdet mellom 1984 og 1Q84, dei to verkelegheitene foregår, er det mange mindre historier i denne 751 sider lange romanen. Vi får høyre om både Aomame og Fukaeri si oppvekst i sterkt religiøse sekter, vi får høyre om Tengo som må vere med faren ut på lisensinnkreving, istadenfor å leike med dei andre ungane og vi får høyre om korleis desse barna, som var annleis allereide som barn har vokse opp og utvikla sterke, usynlege bånd mellom seg. Vi får høyre om dei einsame, dei som lever i si eiga verd og sitt eige tankeunivers, og som opplever det vanskeleg å forholde seg til andre mennesker. Vi får høyre om utforsking av kropp og seksualitet og vi får delta i erotiske eventyr, som heller ikkje er gjennomsnittelege. Og vi får etterkvart høyre korleis alt dette blir fletta saman, i ei verkelegheit som bare kanskje er verkeleg. 

Forteljinga i 1Q84 er annleis enn alt anna eg har lese, og det er kanskje her spenninga ligg. Handlinga ligg på eit plan, kor det surrealistiske og det realistiske blir blanda saman, og det er ikkje mogleg å vite kva som er det eigentlege, til slutt. Og det er kanskje det at Murakami får til å skrive fram denne uvissheita, som er den enorme styrka hans. 

Eg gleder meg til bok 3 kjem ut.