Som ein solnedgang bak eit fjell

Melodi Grand Prix er ein melodikonkurranse. Ikkje ein songtekstkonkurranse. Men burde ikkje artistane halde seg til tekstar som har eit meiningsfyllt innhald, i det minste? Då eg fulgte kåringa av den norske låta i gårkveld, blei eg stadig meir overraska over kor mange stemmar Didrik Solli Tangen fekk for denne teksten:

You are like the sunset behind a mountain somewhere
And when I cannot see you I know you’re still there

Because my heart is yours, I’ll never leave you
Though we are far apart I’m by your side
My love is never gone, I feel it rise again
Through it all, now my heart is yours

You say I am the moonlight, I watch you at night
And when you cannot see me I’m still there in the sky

Ikkje var melodien noko å skryte av heller.

Spørsmålet mitt er nå om dette er verre enn Rybaks:

She was mine
and we were sweethearts
That was then
but then it's true

Kva er eigentleg meiningsinnhaldet i den siste verselinja?

Du synest kanskje eg er ei sur gammal dame, som ristar oppgitt på hovudet og stiller spørsmål ved "ungdommen av i dag". MGP skal jo vere underhaldning, tenker du kanskje. Må alt alltid vere så alvorleg? Og dessutan er det jo ein melodifestival. Men eg undrer meg over kor lite fokus det faktisk er på lyrikken i songar. Er ikkje teksten ein viktig del av heile songen, lengre? Eller er det bare eg som skulle ønske det var slik?

Eg lurer også på om desse tekstane ville slippe gjennom nålauge hos folk flest om dei hadde vore norske. Ville 466 675 nordmenn betalt 5 kroner kvar for å stemme på ein fyr i kvit dress som song "Du er som ein solnedgang bak eit fjell ein stad" og "Du seier eg er som månelyset som ser på deg i natta"? Og kva med "Det var då og då var det sant"? Eg trur ei låt med denne teksten på norsk, ville blitt latterleggjort ganske mykje tidlegare i prosessen. Det kan sjå ut som om at så lenge det er på engelsk, og kling sånn tåleg rytmisk, så er det ikkje så farleg kva vi nordmenn eigentleg lytter til.

Sjølvsagt er den språklege klangen og rytmen viktig, både i lyrikken og endå meir i songtekstar. Vi har alle vore i bryllup kor tekstforfattaren er meir oppteken av innhald enn klang, kor vi ender opp med å synge usyngbare songar. Men er verkeleg lyrikken og innhaldet i teksten så lite vesentleg som desse norske MGP-tekstane gjenspeglar?

Eg skulle ønske vi hadde tekstforfattarar, artistar og ikkje minst stemmegjevarar, som søkte oss bort frå desse banale klisjèane. Eg ønsker meg meiningsfulle tekstar.

Resten av 2009

Her om dagen fekk eg eit spørsmål om eg kunne anbefale norske bøker frå 2009. Eller, det var formulert "Jeg har fått med meg Knausgård, men hva annet kan man lese?"

Eg merka at det var vanskeleg å komme på bøker frå 2009 som eg kunne anbefale vidare. Utanom Knausgård, då, som eg anbefaler på det varmaste. Eg har lese Rust av Pedro Carmona-Alvarez, men den anbefaler eg eigentleg ikkje vidare. Også har eg lese På vegne av venner av Kristoffer Schou, (som eg ikkje har rukke å blogge om), ei sterk og rørande bok eg anbefaler så sterkt at eg til og med ga henne i julegave. Men det var dei to norske bøkene frå 2009 eg klarte å komme på. Og etter å ha tenkt meg om i nokre dagar, kjem eg framleis ikkje på fleire.

Det skal eg gjer noko med, så i dag har eg vore på biblioteket og lånt Tang av Bjarte Samuelsen og Terje Thorsens Dikt fra en nonne. I tillegg har eg reservert bloggaren Thomas J. R. Marthinsens debutbok Du (som strengt tatt er frå 2010) og bloggaren Bergljot Nordal si Magda. Dei er begge debutantar, som eg har store forventningar til. Det er ekstra spennande å lese bøker kor forfattaren ikkje bare er eit namn, men også ei stemme i bloggsfæra som eg "kjenner".

For det er pinleg å ikkje klare å komme på meir enn ei god norsk bok, frå fjoråret. Det må eg gjere noko med. For eg trur at 2009 er langt meir enn Knausgård. Eg trur det må vere noko leseverdig, blant resten, også.

Krim i vintermørket

Dei siste vekene har eg bare hatt eit krav til det eg har lese, at det skal vere spennande nok handling til at det held meg meir engasjert enn å sjå på TV. Eg har sove dårleg, og dei søvnlause nettene stiller krav til underhaldning samtidig som dei svekkar konsentrasjonen. Dermed har det blitt ein del krim. Eg er ein periode-krimlesar. I periodar sluker eg krim, også blir eg mett og avskyr det. Men 1-2 gonger i året, kjem eg inn i slike krimsluke-periodar. Og det er eigentleg passeleg, for min del. Desse periodane heng ofte saman med at eg er sliten og ikkje orkar å bruke så mykje krefter på å fordøye anna lesestoff.


Johan Theorin er ein veldig fin forfattar. Dette er "snill" krim, kor etterforskning og oppklaring står i fokus, framfør action og spenning. Eg liker det. Språket er også sterkt, og spenningskurva er god og karakterskildringane er sterke, sjølv om dei tenderer mot stereotype innimellom. Det er med andre ord alt ein kan forvente av ein kriminalroman, og ho er absolutt på høgde med dei gode gamle britane.

Hovudpersonane er Gerlof Davidsson, den gamle mannen som bur på gamleheim og dottera Julia som kjem til Öland etter at faren har fått ein sandal i posten. På 60-talet forsvann nemleg sonen til Julia i tåka, og Julia har aldri godteke forklaringa om at han sannsynlegvis har drukna. Dette har prega livet hennar, og ho slit med psykisk sjukdom og tendensar til alkoholisme. Dei nøster opp i gamle hendingar og finn svaret på kva som eigentleg skjedde med Jens, den dagen då heile øya var full av tåke.

Boka er godt egna til å lesast frittståande.





Karin Fossum har også ei språkleg styrke, og god psykologisk innsikt.

I denne Den som elsker noe annet blir vesle Jonas August funne drept i skogen, utan den raude shortsen han hadde på seg då han gjekk. Conrad Sejer forsøker å spore opp overgriparen, medan ein anna gutt forsvinn. Er det ein samanheng mellom desse to sakene, eller er det ikkje det?

Vi følgjer både etterforskarane, paret som fann Jonas August og overgriparen sine forteljingar parallelt, noko som delvis fungerer, sjølv om paret som fann Jonas August i skogen kanskje blir litt i overkant stereotypt. Likevel gir denne forteljarteknikken, og særleg skildringane til overgiparen boka eit svært ubehagelig og samtidig gripande preg.

Dette er ikkje bare god underhaldning ei søvnlaus natt, men også ei bok til ettertanke, nettopp om Den som elsker noe annet.


Eg har høyrt mykje godt om Arnaldur Indridason, og boka Vinterbyen har forsåvidt høg kvalitet og skil seg frå anna nordisk krim. Men eg fekk ei kjensle av å ha gått glipp av forhistoria om etterforskaren Erlendur, familien hans og resten av etterforskningsteamet. Det hender det lønner seg å lese bøker i rett rekkefølgje.

Halvt islandske og halvt thailandske Elias blir funne drepen i snøen utføre blokka der han bur saman med si thailandske mor og halvbror sin. Halvbroren forsvinn, og er utilgjengeleg for intervju, og etterforskningsteamet viklar seg ut og inn av stadige villspor, før dei til slutt, ved ei tilfeldigheit kjem på sporet av gjerningsmannen.

Dette er litt under middels god underhaldning, som kanskje ville vore betre om eg hadde begynt på begynnelsen av serien.



Solstorm er den siste boka eg har lese dei siste vekene. Her blir ein framståande person i ein frikyrkjeleg forsamling myrda og det heile ser rituelt ut. Søstera hans blir ettersøkt, og ho kontakter si barndomsvenninne Rebekka, som er ein vellykka skatterettsadvokat i Stockholm. Noko motvilleg reiser Rebekka nordover for å hjelpe venninna, men møtet med den sekteriske forsamlinga blir tøft for henne, og mange vonde barndomsminne straumer på.

Utover det at handlinga er spennande, synest eg skildringa av det konservative miljøet i forsamlinga, kor Rebekka veks opp er særlig interessant i denne boka. Eg har sjølv flytta frå eit konservativt bedehusmiljø, og kjenner at denne tematikken interesserer meg.







Til slutt må eg ta med boka eg begynte på idet eg var i ferd med å bli mett på krim. Så Tokyo ligg halvlesen under nattbordet mitt, og skal få reise tilbake til biblioteket i den tilstanden.

Grey meiner at ho har lese ein artikkel i eit tidsskrift, som seinare har blitt borte, om noko som skjedde i Manchuria under andre verdskrigen. Ho reiser til Tokyo, utan pengar, for å motbevise at ho er galen, og for å få svar på dette. Her møter ho den motvillige professoren som ikkje ønsker å prate med henne, og etter hundreogfemti sider med pågåande student og motvillig professor, kjende eg at det var nok spenningsromanar for ei stund og la bort boka.

Her er eg

Her er igjen, etter ein drøy månads bloggefri. Eg har hatt mykje eg burde gjere den siste månaden, samtidig som eg har gått og hangla og vore småsjuk, utan heilt å klare å ta meg tid til å vere småsjuk med godt samvit. Det var vanskeleg å finne motivasjon til å blogge, og eg kjente at bloggen blei liggjande som ein av mange burde-byrder. Det skal jo vere kjekt å blogge, det er derfor eg gjer det. Og når pliktkjensla blir større enn lysta, betyr det at det kan vere godt med ein pause. Og pausen har vore god. Nå er motivasjonen tilbake, og eg håper at han blir hos meg ei stund.

Medan eg har hatt pause, har eg fått ein award av ikkje mindre enn to lesarar. Tusen takk, Thauke2 og Ingrid. Besøk gjerne desse to, dei synest eg er ein kreativ bloggar, sjølv når eg bare sitt her og ikkje gjer nokon ting. Dette gjorde det ekstra kjekt å komme tilbake etter pausen min.


Eg skal visst fortelje 7 ting om meg sjølv. Slikt synest eg alltid er litt vanskeleg. Det skal jo helst vere litt interessant og litt ved sida av det eg vanlegvis skriv om. Men eg gjer eit forsøk.

1. Eg er 28 år gammal, har vore gift i 2,5 år men har ingen barn. I studentmiljøet på Blindern er eg sær som har gifta meg så ung, men når eg snakkar med folk frå heimbyen min, Sandnes, er eg sær som gifta meg så seint og ikkje har ungar endå.
2. Eg liker å lese bøker, fordi det gir meg ei kjensle av fridom, anten eg les på sengekanten om morgonen eller om eg les til eit glas rødvin kvelden før ein fridag, gir det meg ei kjensle av fridom å forsvinne inn i ei anna verkelegheit nokre timar.
3. Eg er eit rotehovud av ei anna verd, men likevel besatt av å alfabetisere samlingar. Bøker, CD-plater og filmar skal organiserast alfabetisk etter forfattar, artist og regissør. Resten av heimen er det ikkje så farleg med.
4. Eg er glad i å lage lister, og lager stadig lister over ting. Bøker eg vil lese, ting eg vil strikke, filmar eg vil sjå, også vidare. Men så når det kjem til stykket, følgjer eg ikkje desse listene likevel.
5. Eg synest 7 ting er frykteleg mykje, så eg gir meg her, etter å ha tenkt på dette i heile dag. Det er ikkje så lett å komme på 7 ting om meg sjølv, sånn på kommando.
   

Eg skal visst gi denne vidare til 7 stykker, men eg ser jo at dei fleste bloggane eg les har fått denne. Og at det eigentleg er ein månad sidan han blei sendt rundt, så sidan eg er så treig, hopper eg over dette punktet. Eg viser heller bare til lista mi nedi venstre hjørnet av bloggen, kor dei fleste bloggane eg abonnerer på står lista opp (det er bare dei 10 sist oppdaterte som viser).

Nå har eg fleire tusen postar eg skal bla gjennom i Google-reader!

Godt nytt år - i seinaste laget

Det er på tide å få lagt inn ei nyttårshelsing, her sjølv om vi allereide nærmar oss midten av januar. Eg har hatt ein god og roleg ferie, slappa av og lese fleire gode bøker som kjem til å få ei omtale her etterkvart som motivasjonen og inspirasjonen dukkar opp.

Sidan sist har eg blitt rørt av Kristoffer Shcous På vegne av venner, nytt Helle Helle sitt fantastiske språk i Rødby-Puttgarden og ikkje minst, latt meg oppsluke av det spenningsfyllte forhaldet mellom Bella og Edward i Twilight (eg som sa at desse vampyrgreiene ikkje var mi greie... så feil kan ein ta).

Nå er eg tilbake framføre pc-skjermen, og tar i eit siste krafttak for å bli ferdig med masteroppgåva mi. Om kveldane slappar eg av med Johan Theorins Skumringstimen, noko så sjeldant som ei krimbok frå 2000-talet kor sjølve mysteriet og oppklaringa av dette står i fokus, framføre denne actionfilm-aktige dramatikken som moderne krimforfattarar stadig skal øydeleggje bøkene sine med. Denne svensken har skrive ei ei "god, gammaldags" krimbok frå Öland, med eit slags britisk preg. Eg las Nattefokk i sommar, og likte han godt.

Det blir sikkert ikkje så tett mellom oppdateringane, dei næraste vekene, sidan eg har mykje anna som må prioriterast. Men eg har framleis mykje på hjarta, så eg blir ikkje borte.

24. desember - Alf Prøysen

Nå avviker eg frå den opprinnelege planen om å presentere 24 dikt. Men her om dagen kom eg til å tenke på ei julehistorie, som eg var veldig glad i då eg var lita jente. Eg hugser at mor mi blei lei av å lese ho for meg, frå Barnas beste- samlinga. Men eg hadde likevel ein periode kor eg plukka fram denne, kvar gong det var tid for god-natt-lesing.

Den vesle bygda som glemte at det var jul

Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder.Noen var store,og noen var små;noen var flinke,og noen var late;og noen likte fiskeboller bedre en kjøttkaker,og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller.så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting,var de helt like alle sammen.
De var så fæle til å glømme.Og da glømte de de merkeligste ting,alle på en gang!En gang glømte de å ta på seg sko.Det hadde vært veldig varmt hele sommer'n,så alle hadde gått barbeint.Og da det ble høst,glømte de å ta på seg sko.
-Du verdens rike så kaldt det er nå da!sa de til hverandre.-Ja,jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå,sa de.-Det blir verst når snøen kommer,sa de.
Og da snøen kom,gikk de barbeint ut og sa:-Å,nå må det være mange kuldegrader! Og slik gikk de og fraus.
Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten,og da skjønte kjerringene at de hadde glømt å ta på seg sko.
Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko,og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina.Og så tok de på seg sko allesammen.
En annen gang hadde de glømt å spise.De gikk flere dager uten mat,og tilslutt ble de sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor'n.Men han kunne ikke komme,for han hadde også glømt å spise, så han var like sjuk som de andre.
Men en dag doktor'n var på beina,kom det fram en musunge med en ostebit i munnen,og da skjønte doktor'n hva det var de hadde glømt.
Og så sto han opp og spiste,og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Og så sto alle sammen opp og spiste,og så ble de friske igjen.
Men verst var det den gangen de glømte at det var jul.
Da det ble lille julaften,var det ingen som hadde gjort rent i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre,og i butikkvinduene var det ikke så mye som ei julenissemaske engang.Skoleungene sto på skolen å sang,og det fantes ikke så mye som en eneste smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.
I ei lita stue aller øverst ibygda,like ved skaubrynet,gikk ei lita jente og tenkte og tenkte.Hu var bare fem år,og ellers så brukte hu å hoppe og danse og leke og ha det moro,men nå gikk hu bare og tenkte.Hu gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
-Det er noe vi har glømt nå igjen,sa den vesle jenta til seg sjøl,-det er noe med ei lita gran,men jeg husker ikke hva det er.
Så gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt gråpapir.-Det er noe med ei saks også,tenkte jenta,-men jeg kan ikke huske hva det er.
Så gikk jenta på låven,og der fikk hun se et kornband som far hennes hadde hengt høgt under en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
-Det er noe med dette kornbandet også,tenkte jenta,og så sto hu der og så seg omkring,og så fikk hu se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på.
Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!
-Å,det er jo lille julaften,det er jo lille julaften,ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far,men de var ikke inne.-Å,åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det snart er jula?Åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta.
Hu prøvde ta den høge stanga og sette juleneket i toppen på den,men det greide hu ikke.Men så skjønte hu hva hu skulle gjøre!Flaggstanga!Hu skulle heise opp juleneket i flaggstanga!
Og det greide hu,og å fort veslejenta hadde gjort det,fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så snøen raste nedover stammen.
-Hvor skal du,hvor skal du?kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!
-Vi blir med,vi blir med, sang de andre meisene og fløy avsted.
-Hvor skal dere hen,hvor skal dere hen? ropte spurvene som satt på telefontrådene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!sang meisene.
-Vi blir med,vi blir med, sang spurvene og startet på likt ifra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene.
Og akkurat da lettet alle dompapene fra nypebuskene i hagen.
Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle,og da så de juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul.
Og folk til å bake og koke og steike,noen gjorde reint i huset,og noen hengte opp reine gardiner...og noen gikk ut i skauen og fant juletre...og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte å glømme,og noen hengte opp julestjerner i vinduene...
Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i ei kjempediger balje som snekker'n hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul,og så badet de alle på en gang...
Og akkurat da de var ferdige og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne...

Akkurat da ringte kirkeklokkene, og så var det jul!

Ferielesing

Eg har tatt meg fri i jula og eg treng å ferielese litt. Etter det mest intense halvåret eg kan hugse, kjenner eg at eg trekker mot det tanketomme og enkle. Eg er trøytt og sliten av all tenkinga, samtidig er eg rastlaus. Eg trenger nokre feriebøker, men ikkje kva som helst. Eg har lyst på ei eller to feriebøker som ikkje krev noko som helst av meg som lesar, anna enn at eg klarer å la meg engasjere av handlinga. Gjerne krim. I alle fall noko med mykje handling og lite rom for lesardeltaking. Det er det motsette av kva eg vanlegvis vel å lese, så eg har ikkje noko passande heime. Men nå er det det eg treng. Hovudet mitt har tatt ferie og tankane mine er i kvilemodus. Det kjennest godt. Eg har ikkje lyst til å tvinge tankane i gang igjen. Det er deilig å kjenne denne hangen til ro og til det enkle, ikkje minst nå som det er ferie og eg kan ta meg tid til det. Eg har lyst til å bare sitte stille, lese ei bok og plutseleg merke at det har gått nokre timar, medan eg har vore borte-vekk i ei eller anna spennande handling.

Dei siste dagane har eg lese to sider av Runway av Alice Munro og to sider av Kafka on the beach av Murakami. Også les eg dei same to sidene ein gong til. Også tenker at dette er jo god tekst, men eg hugser ikkje kva eg har lese. Også legg eg boka vekk, fordi eg veit at eg kjem til å vere meir opplagt seinare, og då er det dumt å øydeleggje ei eigentleg god bok, nå som eg ikkje er i humør til å lese denne. Eg har stått framføre bokhylla mi, og tenkt at eg har for komlisert litteratursmak. Det er dumt å ikkje ha ei bok til eit kvart humør liggjande. Og akkurat nå er eg ikkje i humør til å lese noko av det eg har liggjande.

Eg må ta meg ein tur til biblioteket i dag. Eg håper eg kanskje skal komme heim med ei Harry Hole-bok og den første Twillight-boka på engelsk. Sistnemnde er kanskje litt vel optimistisk. Kanskje den første boka til Johan Theorin. Eg likte Nattefokk. Kanskje eg finn ei bok av Elizabeth George eller P. D. James eg ikkje har lese. Eg håper å kunne finne noko eigna ferielesning. Biblioteket har ope fram til kl. 18 i dag. Det burde gi meg god tid til å finne ei eller to passande feriebøker.

I mellomtida tar eg gjerne i mot forslag til gode og engasjerande bøker, som ikkje krev noko av meg i betydningsdanningsprosessen.