13/52 "The Cloak" Nicolai Gogol

Novelle nummer 13 er også henta frå Best Russian Short Stories, og er kanskje den mest kjende russiske novella som er skriven. Eg har lese den 27 sider lange "The Cloak" av Nicolai Gogol, som ifølgje Martha Norheim er verdas beste novelle.

Hovudpersonen har fått det komiske namnet Akaky Akakiyewitch, oppkalla etter sin far. Akakiyewitch arbeider som avskrivar i eit departement og han er ein mann som lever for pliktene sine og arbeidsoppgåvene sine. Han blir skildra som ein litt enkel, komisk figur:

Outside this copying, it appeared that nothing existed for him. He gave no thought to his clothes. His uniform was not green, but a sort of rusty-meal colour. The collar was low, so that his neck, in spite of the fact that it was not long, seemed inordinately so as it emerged from it, like the necks of the plaster cats which pedlars carry about on their heads. And something was always sticking to his uniform, either a bit of hay or some trifle. Morover, he had a pecuiliar knack as he walked along the street, of arriving beneath a window just as all sorts of rubbish was being flung out of it; hence he always bore about on his hat scarps of melon rinds, and other such articles. (s. 32)

Det er kaldt i St. Petersburg, og når vinteren kjem merkar Akakiyewitch at den gamle kappa hans er utslitt. Han forsøker å overtale skreddaren til å reparere kappa, men stoffet er for tynnslitt. Akakiyewitch treng ei ny kappe. Men lønninga strekk ikkje til, og han må spare på alt frå klesvask til mat for å få råd til denne nye kappa. Og denne sparinga bringer eit nytt perspektiv inn i livet til Akakiyewitch, håpet om ei betre framtid:

To tell the truth, it was a little hard for him at first to accustom himself to these deprivations. But he got used to them at length, after a fashion, and all went smoothly. He even got used to being hungry in the evening, but he made up for it by treating himself, so to say, in spirit, by bearing ever in mind the idea of his furture cloak. From that time forth, his existence seemed to become, in some way fuller, as if he were married, or as if some other man lived in him, as if, in facet he were not alone, and some pleasant friend had consented to travel with thick wadding and a strong lining incapable of wearing out. He became more lively, and even his character grew firmer, like that of a man who has made up his mind, and set himself a goal. (s. 40)

Når han endeleg har spart saman pengane som trengst og får sydd den nye kappa, blir han sett og lagt merke til på kontoret. Han blir til og med invitert på ein fest, heime hjå ein av kollegaene hans. Likevel blir gleda over den flotte, nye og varme kappa kortvarig. På veg heim frå festen, seint om kvelden går han som ein ny mann, då han blir rana og kappa hans blir stolen. Akakieywitch forsøker på alle moglege måtar å bli tatt på alvor av politiet, som ikkje etterforskar saken om den stolne kappa hans tilstrekkeleg. Samtidig er han nødt til å bruke den gamle, slitne kappa, noko som gjer at han blir alvorleg sjuk i den kalde vinteren. Og det går som det må gå. Etter å ha brukt opp alle kreftene sine på kampen mot byrokratiet, døyr den fattige avskrivaren. Men han dukkar opp igjen og får hemna seg over byrokraten som avviste han, likevel.

"The Cloak" er ei novelle som skildrar korleis den svake må bukke under for autoriteten og slik sett maler eit svært realistisk bilete av eit urettferdig samfunn kor ressursene ikkje er riktig fordelt. Dette er ein tematikk eg etterkvart har lese mange tekstar om, sjølv om Gogol si novelle frå 1842 er blant dei tekstane som er tidleg ute med å behandle denne problemstillinga. Det som gjer "The Cloak" til ei heilt unik novelle er den humoristiske og komiske måten den tragiske historia til Akakieywitch blir fortald. Språkføringa er svært elegant, og eg klarer ikkje la vere å trekke på smilebåndet over dei mange finurlege formuleringane, som er med på å gjere novella til eit stykke god forteljarkunst.

Lydbøker

Nå er formen endeleg stigande igjen, og eg gleder meg over å orke stadig meir. Eg har vore plaga av svimling, kvalme vondt i hovudet, som eit resultat av ein infeksjon i indre øyret, nær eller på balanseorganet. Eller med andre ord, ei forkjøling som veks litt utav proporsjoner. Dette har også påverka synet mitt slik at når eg har forsøkt å lese, har bokstavane dansa rundt på papiret og det har vore veldig slitsomt å forsøke å ta inn synsinntrykk. Dei første dagane var det så vondt å feste blikket at eg ikkje orka sjå på tv. Men nå er formen stigande og eg nærmar meg klar for den vanlege kvardagen igjen, med både jobb og bøker og alt anna som følgjer med.

Men kva gjer ein, når ein verken orkar å lese bøker eller sjå på tv? Ein søv sjølvsagt ein god del, men den tida ein er vaken skal jo også fordrivast. Dermed har eg forsøkt å gi lydbøker ein ny sjanse. Eg har aldri likt lydbøker, for eg opplever så sjeldan at opplesinga passar inn med slik eg ville ha lese boka, om eg hadde lese med mi eiga stemme, inni meg. Tempoet blir ofte annleis og trykket og vektinga av ulike ord og setningsledd blir styrt av nokon andre enn meg. Eg liker det ikkje. Det tar frå meg litt av den råderetten over språket og boka, som eg gjerne vil ha, som lesar. 

Likevel, eg har lasta ned lydbokavspelaren på ordflyt.no, kor det er timesvis med lydbokmateriale til gratis avspeling og mp3-lydbøker som kan kjøpast. Først høyrde eg meg gjennom Stormfulle høyder av Emilie Brontë. Lesinga var litt heseblesande og masete, eg trur eg ville likt boka endå betre om eg hadde fått lese ho i mitt eige tempo. Men eg klarte henge med på opplesinga. Stormfulle høyder er ei spennande bok, full av gotikk og romantikk, framstilt på ein måte bare 1800-tals forfattarane kan framstille gotikken og romantikken. Kvar gong eg les bøker frå denne seinromantiske og gotiske perioden, spør eg meg sjølv korfor eg ikkje les fleire slike bøker. 

Handlinga i Stormfulle høyder begynner i nåtid med at den omreisande forteljaren, Herr Lockwood, kjem til Wuthering Heights, ein avsidesliggjande gard, langt frå allfarveg. Her får han ein kjølig velkomst av Heathcliff, ei ung kvinne og ein ung mann. Stemninga på godset er trykkande og ubehageleg og det blir ikkje betre av at Lockwood forsøker å småprate med folka. Når Lockwood skal sove, blir han skremd av ein spøkelsesliknande skapnad som banker på vindauget og vil inn til han, ein skapnad som Heathcliff viser seg å kjenne til. Dagen etter møter han Nelly, den tidlegare husholderska på Wuthering Heights, som fortel historia om Heathcliff som blei brakt til garden til familien Earnshaw som eit mørkt og underleg fosterbarn. Han veks opp saman med Catherine og broren Hinley, og medan han Heathcliff og Catherine utvikler eit heilt spesielt vennskap, er det stadig rivalisering mellom Hinley og Heathcliff. Og denne gamle kvinna som fortel om livet ho har levd på Wuthering Heights, er ramma for forteljinga om Heathcliff og Catherine og familien deira. 

Medan Nelly fortel om barndommen til ungane på garden til Earnshaw-familien, får eg sterk sympati for Heathcliff. Den mørke guten er annleis enn dei andre, og han er så var for inntrykk frå folk rundt han. Men etterkvart som han blir vaksen, utvikler han seg til å bli ein inkarnasjon av vondskapen. Boka presenterer til ei viss grad ulike årsaker til at Heathcliff blir vond, utan at ho analyserer dette for inngåande. Som lesar hamnar eg i ei konflikt mellom minnet om den sympatiske og stakkarslege fattigguten som stadig blir misforstått og antipatien mot Heathcliff og dei vonde handlingane han utfører, som vaksen. Den kompliserte relasjonen til Catherine, som etterkvart gifter seg med naboguten Edward Linton, driv han inn i galskapen og vondskapen. Grensene mellom liv og død blir utviska, og den intenst spennande romanen utforskar korleis det verste i mennesket kan vokse fram. 

Det er noko med karakterskildringane og forteljarstilen som greip meg veldig, då eg lytta til Stormfulle høyder. Nelly er heile tida ein sentral person i forteljinga si, likevel er ho heile tida objektiv, nøktern og observerande. Sjølv om Heathcliff blir framstilt som den vonde og den gale, er ho aldri vurderande. Ho tar ikkje parti og sjølv om ho er ueinig med karakterane innimellom, blir handlinga fortald, rett fram. Dette er ei styrke i boka. Det plasserer meg som lesar (eller lyttar) i ei observatørrolle, og eg må sjølv ta stilling til det som blir fortald. Dette er også med på å bygge opp spenning i boka og gjere Stormfulle høyder på lydbok til ei vellukka lyttaroppleving, til tross for den litt heseblesande lesemåten til innlesar Unni Jortveit. 

Full av optimisme, etter denne lydbokåpenbaringa, lastar eg ned Idioten av Dostovjevskij, eit langt meir ambisiøst og overmodig lydbokprosjekt. Eg har høyrd dei første 45 minutta fire gonger, og sovna kvar gong. Eg liker innlesinga betre i denne boka, så det kan hende eg kjem til å forsøke igjen, men då skal eg ikkje liggje med hovudet på mjukt underlag. Eg gav opp Idioten og lasta ned Seierherrene av Roy Jacobsen. Her har eg lytta meg fram til andre verdskrigen, men også her slit eg med at lydboklytting i og for seg er litt søvndyssande. Så dette er ei bok eg kjem til å lese ferdig, på normalt vis, i tekstutgåve. 

Nå er heldigvis både auger og hovud og leseevne på veg tilbake der det skal vere, og eg kan kose meg med bøker som eg pleier, medan eg venter på at kroppen skal bli heilt ferdig med å kvitte seg med dette rusket. 

Lyrikk på ein søndag - Norge

Sidan responsen var god på forrige innlegg, går eg i gang med ein ny runde med søndagslyrikk. Sidan denne runden blir geografisk organisert, har eg bytta ut bokstavane med ein globus.

For å klargjere konseptet for eventuelle nye deltagarar, begynte "Lyrikk på ein søndag"-postane med at eg fekk eit innfall om å lage oppgåver til alle bokstavane i alfabetet og poste dei her på søndagar. Stadig fleire deltakarar har komme til, og om de trykker på fana med "Lyrikk på ein søndag" finn de lenke til alle postane mine. Derifrå kan de, gjennom kommentarfeltet, finne fram til svært mange spennande dikt. Om du har lyst til å vere med på denne reisa, er det bare å svare på spørsmålet i eigen blogg og leggje igjen ein kommentar, slik at vi andre finn posten din. Ta gjerne med deg "logoen" også, om du vil.

Eg var litt usikker på kor eg skulle begynne. Etter å ha tenkt meg litt om kom eg fram til at sidan det er 17. mai denne veka, passar det eigentleg bra å begynne med Norge.

Og oppgåva som kjem til å gå igjen i møte med dei ulike landa, framover lyder som så:

Presenter eit dikt av ein norsk diktar og fortel oss litt om diktaren.

--------------

Det nærmar seg 17. mai, og ingen diktar er vel meir naturleg å tenke på i desse tider, enn sjølve 17. mai-faren, Henrik Wergeland (der fekk eg lurt inn w-en også!). På barneskulen lærte vi at han hadde skrive "Ja vi elsker" og at han var veldig glad i barn og ville at alle barn skulle gå i tog og feire at vi var blitt lausrivne frå Danmark i 1814. Men viss vi ser nærmare på korleis han presenterer seg sjølv, skjønner vi jo at han hadde ei voksen side også. Han var ein kranglefant. Han krangla med Johan Sebastian Welhaven og med Morgenbladet (og ganske mange andre). Riktignok meiner han sjølv at han ikkje er i slet lune, når han kjeftar på journalistane i Morgenbladet:

Som insektets stikk i

muslingen, avler
fornærmelser kun perler i mitt

hjerte.
De skulle engang pryde

min ånds diadem.

Er det ikkje ein fantastisk, pompøs arrogans over ei slik utsegn?

Det er vanskeleg å velje ut eit Wergelands-dikt og presentere det. Men til slutt blei det eit dikt eg har lese mange gonger før, men som eg likevel stopper opp ved kvar gong. Det blir fortald at han skreiv dette på dødsleiet, til blomen, gyldenlakken som veks utføre vinduet hans. Og det er fullt av dei flotte naturskildringane, som er så mykje meir enn naturskildringar, som Wergeland er så kjend for.

"Til min Gyldenlak" (1845)

Gyldenlak, før du din glans har tapt,
da er jeg det hvorav alt er skapt;
ja før du mister din krones guld,
da er jeg muld.

Idet jeg roper: med vindvet opp!
mitt siste blikk får din gyldentopp.
Min sjel deg kysser, idet forbi
den flyver fri.

To gange jeg kysser din søte munn.
Ditt er det første med rettens grunn.
Det annet give du, kjære husk,
min rosenbusk!

Utsprungen får jeg den ei å se;
thi bring min hilsen, når det vil skje;
og si, jeg ønsker, at på min grav
den blomstrer av.

Ja si, jeg ønsker, at på mitt bryst
den rose lå, du fra meg har kyst;
og, gyldenlak, vær i dødens hus
dens brudebluss!Gyldenlak, før du din glans har tapt,
da er jeg det hvorav alt er skapt;
ja før du mister din krones guld,
da er jeg muld.

Idet jeg roper: med vindvet opp!
mitt siste blikk får din gyldentopp.
Min sjel deg kysser, idet forbi
den flyver fri.

To gange jeg kysser din søte munn.
Ditt er det første med rettens grunn.
Det annet give du, kjære husk,
min rosenbusk!

Utsprungen får jeg den ei å se;
thi bring min hilsen, når det vil skje;
og si, jeg ønsker, at på min grav
den blomstrer av.

Ja si, jeg ønsker, at på mitt bryst
den rose lå, du fra meg har kyst;
og, gyldenlak, vær i dødens hus
dens brudebluss!

Det gjekk litt fort i går, og eg skjønner at barnelærdommen ikkje sitt heilt spikra. "Ja vi elsker" er sjølvsagt skriven av Bjørnstjerne Bjørnson.

10/52 "Skyggen" av H. C. Andersen

I dag har eg lese "Skyggen" av H. C. Andersen. H. C. Andersen er jo mest kjend som eventyrforfattar. Han har skrive fleire kjende eventyr, som "Den stygge andungen", "Piken med svovelstikkene" og "Den standhaftige tinnsoldat". Blant dei mindre kjende eventyra til H. C. Andersen, er den mindre barnevennlege historia om "Skyggen". Og då eg las denne om igjen i dag, fann eg ut at ho har eit så sterkt novellistisk preg, både med tanke på forteljarmåte, spenningskurve og den manglande moralen til slutt. Derfor vel eg å rekne dette kunsteventyret med blant dei 52 novellene mine. "Skyggen" åpnar slik:

I de hede Lande, der kan rigtignok Solen brænde! Folk blive ganske mahognibrune; ja i de allerhedeste Lande brændes de til Negre, men det var nu kun til de hede Lande, en lærd Mand var kommen fra de kolde; der troede han nu at han kunde løbe om, ligesom der hjemme, jo det blev han snart vant fra. Han og alle fornuftige Folk maatte blive inde, Vindues-Skodder og Døre bleve lukkede den hele Dag; det saae ud som hele Huset sov eller der var ingen hjemme. Den smalle Gade med de høie Huse, hvor han boede, var nu ogsaa bygget saaledes at Solskinnet fra Morgen til Aften maatte ligge der, det var virkeligt ikke til at holde ud! - Den lærde Mand fra de kolde Lande, det var en ung Mand, en klog Mand, han syntes, han sad i en gloende Ovn; det tog paa ham, han blev ganske mager, selv hans Skygge krøb ind, den blev meget mindre end hjemme, Solen tog ogsaa paa den. - De levede først op om Aftenen, naar Solen var nede.

Denne åpningsscena presenterer oss ikkje bare for miljøet for handlinga, men ho presenterer oss også for dei to hovudpersonane. Den kloge mann og Skyggen. I motsetning til den vanlege skyggen, finn skyggen til Den kloge mann ut at han skal lausrive seg frå herren sin og leve sitt eige liv. Han slit seg laus frå mannen, og går på besøk til Poesien, som viser seg å bu på andre sida av gata. Her får han nok åndeleg næring til å etterkvart bli ein mann. Den kloge mann reiser heim frå det varme landet, og etter ei tid oppsøker Skyggen han igjen:

Saa kom den lærde Mand hjem og han skrev Bøger om hvad der var Sandt i Verden, og om hvad der var Godt og hvad der var Smukt, og der gik Dage og der gik Aar; der gik mange Aar.
Da sidder han en Aften i sin Stue og saa banker det ganske sagte paa Døren.
"Kom ind!" siger han, men der kom Ingen; saa lukker han op og der stod for ham saadan et overordentligt magert Menneske, saa han blev ganske underlig. Forresten var Mennesket særdeles fiint klædt paa, det maatte være en fornem Mand.
"Hvem har jeg den Ære at tale med?" spurgte den Lærde.
"Ja det tænkte jeg nok!" sagde den fine Mand, "at De ikke kjendte mig! jeg er blevet saa meget Legeme, jeg har ordentlig faaet Kjød og Klæder. De har nok aldrig tænkt at see mig i saadan en Velmagt. Kjender De ikke deres gamle Skygge? Ja De har vist ikke troet at jeg mere kom igjen. Mig er det gaaet særdeles vel siden jeg sidst var hos dem, jeg er i alle Henseender bleven meget formuende! skal jeg kjøbe mig fri fra Tjenesten, saa kan jeg!" og saa raslede han med et heelt Bundt kostbare Signeter, som hang ved Uhret, og han stak sin Haand ind i den tykke Guldkjæde, han bar om Halsen; nei hvor alle Fingrene glimrede med Diamants Ringe! og det var Altsammen virkeligt.
"Nei, jeg kan ikke komme til mig selv!" sagde den lærde Mand, "hvad er dog alt det!"
"Ja noget Almindeligt er det ikke!" sagde Skyggen, "men De selv hører jo heller ikke til det Almindelige, og jeg, det veed De nok, har fra Barnsbeen traadt i deres Fodspoer. Saasnart De fandt, jeg var moden til at gaae alene ud i Verden, gik jeg min egen Vei; jeg er i de allerbrillanteste Omstændigheder, men der kom en Slags Længsel over mig efter engang at see Dem før de døer, De skal jo døe! jeg vilde ogsaa gjerne gjensee disse Lande, for man holder dog altid af Fædrelandet! - Jeg veed De har faaet en anden Skygge igjen, har jeg noget at betale til den eller dem? De vil bare være saa god at sige det."
"Nei, er det virkelig Dig!" sagde den lærde Mand, "det er dog høist mærkværdig! aldrig havde jeg troet at Ens gamle Skygge kunde komme igjen som Menneske!"
"Siig mig hvad jeg har at betale!" sagde Skyggen, "for jeg vil nødig staae i nogen Slags Gjæld!"
"Hvor kan Du tale saaledes!" sagde den lærde Mand. "Hvad Gjæld er her at snakke om! vær saa fri, som Nogen! jeg glæder mig overordentlig ved din Lykke!

Etter dette møtet, endrer maktforholdet mellom dei to seg. Skyggen blir stadig sterkare, medan mannen blir stadig svakare, og etterkvart seier folk at han ser ut som ein skugge. Dei to bytter roller. Skyggen klarer å imponere prinsessa, idet han presenterer seg som herren, og Den Kloge Mand som skuggen sin. Prinsessa har aldri før møtt nokon som er så klok, at til og med skuggen hans er klok. Og dermed vinn Skyggen prinsessa og halve kongeriket, medan mannen går til grunne.

Novella (og nå seier eg novelle og ikkje eventyr, fordi den onde, maktsjuke og egoistiske skuggen, vinn over den gode, sanningssøkande og godtruande, naive og godtruande Kloge Mand) har tydelege seinromantiske, gotiske aspekt. Skyggen som blir menneske og som sug livet ut av den tidlegare herren sin, har spøkelsesaktige trekk. Det er noko grotesk over måten denne ikkje-levande skapnaden tek over livet til den levande herren sin.

"Skyggen" kan lesast som ei realisering av Platon si hulelikning kor skuggen og det verkelege bytter plass, i Den Kloge Mand si jakt på det gode, det sanne og det skjønne. Det er noko ironisk over måten Den Kloge Mand blir omtalt på. Og dermed blir ikkje "Skyggen" bare ei realisering av hulelikninga, men også ein kommentar som drøftar hulelikninga sitt innhald. Både bruken av ironi og det at skjebnen til Den Kloge Mand får eit så tragisk utfall, skaper usikkerheit rundt korvidt H. C. Andersen godtek Platon si hulelikning. Gjennom å la dei nær sagt absolutte grensene mellom ånd og materie løysast opp, blir "Skyggen" ei kritikk av den rådande verkelegheitsoppfatninga, som stod så sterkt i samtida.

"Skyggen" er tilgjengeleg på Det Kongelige Bibliotek sine nettsider.

Etter å ha lese både "Queen of Spades" og "Skyggen", kjenner eg at eg er i ferd med å bli hekta på noveller frå denne perioden. Eg trur det er tid for å lese Edgar Allan Poe nå. Og dersom nokon har gode tips til andre gode noveller, med dette gotiske preget, tar eg gjerne imot lesetips.