1Q84

Takk for mange veldig hyggelege tilbakemeldingar på forrige innlegg. Eg har bestemt for å ikkje forsvinne. Men eg trur ikkje eg har kapasitet til å ha så mange faste spaltar og fleire vekentlege oppdateringar. Så det blir ei oppdatering i ny og ne, når eg har lyst til å skrive litt, framover. Også droppar eg alle plikt-oppdateringane eg har ein tendens til å pålegge meg sjølv. 

Sidan sist har eg lese Murakami, bok 1 og 2 av 1Q84. Det er ingenting mindre enn eit moderne storverk, og den beste Murakami-boka eg har lese til nå. Sjølv om vi finn mange av dei særtrekka til Murakami, som eg liker så godt i denne boka, er ho samtidig heilt annleis. Eg gleder meg til bok 3 kjem ut, allereide. 

I 1Q84 følger vi dei to hovudpersonane Aomame og Tengo i annankvart kapittel. Aomame er ei ung jente som har brote med familien som høyrer til den religiøse sekta "vitnefolket", og som i tillegg til å vere kampsportinstruktør på eit treningssenter, hjelper ei gammal dame med å ta livet av menn som har mishandla kvinner. Tengo er ein mattelærar og forfattar som ennå ikkje har gitt ut nokre bøker. Han er flink med språk, men slit med å få på plass ei handling. Ein dag blir han kontakta av ein redaktør, som har fått inn romanen Luftpuppe, som har veldig god handling men som treng eit betre bearbeida språk. Tengo kjenner seg meir eller mindre pressa til å fullføre denne boka, som viser seg å bli ein bestselgjar. Og etterkvart utvikler han også eit sterkt vennskap med den 17-år gamle jenta Fukaeri. 

Desse to blir dratt inn i ei anna verd, ei parallell verkelegheit, som er heilt lik den vanlege verda, bortsett frå nokre detaljar: 

Aomame strakte hals og så opp mot himmelen. Selv om blikket var vendt oppover, var tankene på vandring langt bakover i tid. Hun tenkte på årene med Tamaki, på alt de hadde snakket om. Og på den gangen de hadde kjælt med hverandre... Med ett slo det henne at nattehimmelen hun så opp på, ikke var helt som den pleide. Noe var forandret. Hun fikk en svak, men tydelig fornemmelse av at det var noe som ikke stemte.
Det tok en stund før det gikk opp for henne hva det var. Og selv da det gikk opp for henne, hadde hun vanskelig for å stole på det hun så. Hun trodde ikke sine egne øyne.
På himmelen hang det to måner. En stor og en liten. Like ved siden av hverandre. Den store så ut som den vanlige månen. Gul og nesten full. Men ved siden av den var det en annen måne. Den så annerledes ut. Den var litt skeiv og fargen var svakt grønn, som om den var dekket av mose. Dét var det hun så. 

Både Aomame og Tengo oppdager og avdekker, frå kvart sitt hold, gradvis at dei er i denne parallelle verkelegheita, med to månar, kor "little people" representerer eit stadig meir trugande bakteppe. Utviklinga er intens og spennande, og som lesar får ein gradvis større innsikt i stadig meir overraskande avsløringar, og ein blir stadig nødt til å stille spørsmål ved kva som eigentleg er og kva som ikkje er. Eller som Fukaeri, jenta som snakkar utan spørsmålsteikn, seier: "Hva er virkeligheten."

Samtidig som denne avdekkinga av av forholdet mellom 1984 og 1Q84, dei to verkelegheitene foregår, er det mange mindre historier i denne 751 sider lange romanen. Vi får høyre om både Aomame og Fukaeri si oppvekst i sterkt religiøse sekter, vi får høyre om Tengo som må vere med faren ut på lisensinnkreving, istadenfor å leike med dei andre ungane og vi får høyre om korleis desse barna, som var annleis allereide som barn har vokse opp og utvikla sterke, usynlege bånd mellom seg. Vi får høyre om dei einsame, dei som lever i si eiga verd og sitt eige tankeunivers, og som opplever det vanskeleg å forholde seg til andre mennesker. Vi får høyre om utforsking av kropp og seksualitet og vi får delta i erotiske eventyr, som heller ikkje er gjennomsnittelege. Og vi får etterkvart høyre korleis alt dette blir fletta saman, i ei verkelegheit som bare kanskje er verkeleg. 

Forteljinga i 1Q84 er annleis enn alt anna eg har lese, og det er kanskje her spenninga ligg. Handlinga ligg på eit plan, kor det surrealistiske og det realistiske blir blanda saman, og det er ikkje mogleg å vite kva som er det eigentlege, til slutt. Og det er kanskje det at Murakami får til å skrive fram denne uvissheita, som er den enorme styrka hans. 

Eg gleder meg til bok 3 kjem ut. 

Trekkoppfuglen

Haruki Murakami
Trekkoppfuglen
Originaltittel: Nejimaki-dori kuronikure (1995)
Oversatt av Kjell Risvik
Pax forlag 2005.
636 sider


Mykje av lesetida mi i sommar har gått med på å lese Murakami sitt storverk Trekkoppfuglen om igjen. I 2006 las eg denne boka, som den første boka eg las av Murakami, og med denne fekk eg auga opp for eit svært spennande forfattarskap. Sidan Murakami kjem til Oslo om ei veke, og sidan eg nesten får sjå han då, fann eg ut at eg skulle lese om igjen denne boka som eg jo hugsar godt, fordi ho gjorde inntrykk, men som eg likevel ikkje hugsa godt når eg begynte å lese ho om att.

Den lange og kronglete historia om Trekkoppfuglen begynner den dagen ei framand kvinne ringer den arbeidslause mannen Toru Okada, medan han kokar spagetti til lunsj. Han tek seg ikkje tid til å snakke med henne, men blir likevel litt nysgjerrig på kven denne kvinna er, fordi ho veit så mykje om han. Omtrent samtdig forsvinn katta som Toru Okada og kona Kumiko har hatt saman, og som har vore ein lykkebringar over ekteskapet deira.

Etter katta si forsvinning oppstår ei rekke underlege, absurde og surrealistiske hendingar, og lesaren blir introdusert for eit omfattande og forvirrande persongalleri. Søstrene Malta og Kreta Kano som framtrer både på ordentleg og i draumane til Okada, ein type draumar som ikkje er heilt som andre draumar, sidan det er ei form for reell kommunikasjon i desse draumane. Okada blir også kontakta av Løytnant Mamiya som var i hæren saman med den avdøde synske rådgjevaren Honda, som ekteparet blei sett i kontakt med. Etter Honda arvar Okado ein tom boks, som Mamiya kjem for å overlevere, og denne overleveringa blir starten på eit vennskap kor Mamiya fortel om dei grufulle opplevingane han hadde under andre verdskringen i Mandsjuria og seinare i Sovjet. Okada møter også den trøblete tenåringsjenta Mai Kasahara, som nesten tek livet av han då han klatrar ned i ein tom brønn for å tenke. Dette opphaldet i brønnen får stor betydning for Okada, og etter dette får han Okada eit underleg merke på kinnet, som viser seg å vere viktig i forhaldet til den underlege kvinna som kallar seg Muskat og sonen hennar Kanel.

Trekkoppfuglen har eit innfløkt og tidvis forvirrande persongalleri, hendingane vekslar mellom forteljingar frå fortida, nåtidsberetningar i første person frå Okada sin ståstad, surrealistiske hendingar i grenseland mellom draum og verkelegheit og ei samanfletting av både forteljingane frå fortida og dei underlege verkelege og uverkelege hendingane i nåtida. Språket er fengslande, forteljinga har god driv, og det er ei bok det ikkje blir kjedeleg å lese til tross for at ho er lang. Mykje av drivkrafta i boka ligg bak spørsmålet om kor forfattaren vil med alle desse underlege historiane, som delvis blir fletta saman etterkvart. Samtdig med alt det absurde og grenseoverskidande, er grunntonen i boka svært jordnær, gjennom forteljarstemma til Okada, som er ein mann som i utgangspunktet har realistiske forventningar til korleis ting skal henge saman. Tankane og refleksjonane han gjer seg om alle desse underlege hendingane og spørsmåla han stiller er med på å gjere boka truverdig, til tross for at ho til tider tippar litt langt over i det surrealistiske og absurde. Og det er dette som gjer boka så utruleg god.

Murakami

I slutten av juni hadde eg eit titalls idear til blogginnlegg eg skulle skrive. Nå har eg ingen. Derfor les eg bloggar, og håper at inspirasjonen kjem tilbake. I mellomtida kan eg jo fortelje at eg stod opp tidleg i dag for å sikre meg billettar til Murakami på Litteraturhuset i slutten av august, og at eg derfor er trøytt, sjølv om eg ikkje fekk billettar og må nøye meg med å sjå han på storskjerm i etasjen over. Også les eg Trekkoppfuglen om igjen, på norsk denne gongen. Eg har ikkje lese nokre andre bøker i juli, sjølv om eg sa eg skulle lese så mykje i sommar. Men eg synest eigentleg det er heilt greit. Trekkoppfuglen er ei fin bok. Eg liker den absurde og samtidig den gode skildringa av det folk vanlegvis ikkje sett ord på:

"Men det er én ting jeg vil spørre deg om. Hvorfor tenker du alltid på døden?"
Hun stakk en sigarett i munnen og strøk behendig av en fyrstikk med den ene hånden. å satte hun på seg solbrillene.
"Mener du at du ikke tenker mye på døden, Trekkoppfugl?"
"Jo visst tenker jeeg på døden. Men ikke alltid. Bare en gang iblant. Som folk flest."
"Vet du hva jeg tror, Trekkoppfugl?" sa Mai Kasahara. "Alle blir født med noe forskjellig i selve kjernen av sin eksistens. Og den tingen, hva den enn er, blir lik en varmekilde som driver hvert enkelt menneske innenfra Jeg har en slik også, selvsagt. Som alle andre. Men noen ganger løper den løpsk. Den sveller eller skrumper i meg, og den fillerister meg. Det jeg helst ville, er å finne en måte å formidle den følelsen til et annet menneske på. Jeg får det bare ikke til. De skjønner igenting av det. Problemet kan jo være at jeg ikke er flink nok til å forklare meg, en jeg tror også det er fordi de ikke hører godt nok etter. De later som om de lytter, men de gjør det ikke virkelig. Så hisser jeg meg opp noen ganger og gjør de villeste ting."
"De villeste ting?"
"Ja, som å holde deg fanget i brønnen, eller som når jeg sittter bakpå en motorsykkel og holder hendene foran øynene på ham som kjører."
Da hun sa det, tok hun seg til såret ved øyet sitt.
"Var det slik den motorsykkelulykken hendte?" spurte jeg.
"Mai kasahara sendte meg et spørrende øyekast, som om hun ikke hadde hørt meg. Jeg kunne ikke skjelne uttrykket i øynene hennes bak de mørke brilleglassene, men det var som om en slags nummenhet hadde spredt seg over ansiktet hennes, som olje når den helles på stille vann.
"Hvordan gikk det med gutten?" spurte jeg.
Med sigaretten mellom leppen fortsatte Mai Kasahara å se på meg. Eller rettere sagt, hun fortsatte å se på merket mitt. "Må jeg svare på det spørsmålet, Trekkoppfugl?".
"Ikke hvis du ikke vil. Det var du som brakte det på bane. Hvis du ikke vil snakke om det, så la være."
Mai Kasahara ble helt stille. Det kunne se ut som om hun hadde vondt for å bestemme seg. Så fylte hun lungene med sigarettrøyk og blåste den sakte ut igjen. Med en tung bevegelse dro hun solbrillene av seg, vendte ansiktet mot solen og knep øynene igen. Mens jeg så på henne, følte jeg det som om tidens fjær begynte å bli slakk.
"Han døde," sa hun til slutt, med uttrykksløs stemme, som om hun hadde forsonet seg med noe.
(s. 339).

Derfor liker eg Murakami. Og derfor gleder eg meg til å nesten sjå han, den 23. august.

Murakami, igjen.

Eg har lenge forsøkt å skrive eit godt innlegg om Kafka on the Shore av Haruki Murakami. Men eg klarer ikkje formulere noko som er boka verdig. Så eg nøyer meg bare med å fortelje at denne absurde og surrealistiske romanen, kor folk snakkar med kattar, ødipus-myta er levande og tid og rom delvis går i oppløysning for karakterane er på plass på topplista mi.

Eg kan anbefale boka på det varmaste!

Haruki Murakami

Det nærmar seg eit år sidan eg oppdaga Haruki Murakami sine bøker. Nå har eg akkurat lese ferdig den andre boka mi av han:

Norwegian Wood
Haruki Murakami
Pax forlag, 321 sider.

Omsett av Ika Kaminka
(Japansk først utgitt 1987)



Eg er vanlegvis ikkje så glad i å lese omsett litteratur, så dersom eg beherskar originalspråket foretrekker eg å lese det. Men denne las eg på norsk. Eg trudde eg hadde kjøpt ho på engelsk (på grunn av den engelske tittelen) og burde nok ha gjort det, for omsettinga var til tider irriterande dårleg!

Romanen er lagt til slutten av 60-talet, då hovudpersonen var student i Tokyo. Vi følger studenten Wantabe gjennom eit par år av studietida hans. Boka skildrar hans møter med ulike folk som gjer inntrykk på han, og i sentrum av historiane står Naoko, som han har eit sterkt og komplisert kjærleiksforhald til. Det er i hovudsak ein kjærleiksroman, men samtidig så mykje meir, fordi dei relasjonane som blir skildra er så komplekse, absurde og fascinerande at dei ikkje kan snevrast inn til "bare" ein kjærleikshistorie.
Det er ei sterk bok som fortel om mennesker på ein slik måte at det kjennest ut som om ein blir glad i dei medan eg leser. Dette er ei av dei få bøkene eg skulle ønske ikkje slutta.