Skuffande, til Hustvedt å vere

Siri Hustvedt

Sommeren uten menn

Omsett av Bodil Engen

Aschehoug, 2011

204 sider

Nei, denne gongen er eg skuffa over Siri Hustvedt. Eg hadde så høge forventningar til Sommeren uten menn at sjølv om Janke har sagt at ho ikkje innfridde, trudde eg dette skulle bli bra. Men Janke hadde rett. Dette var ikkje bra. Sommeren uten menn er ikkje i nærleiken av å nå opp til tidlegare bøker, som Det jeg elsket, The Sorrows of an American og The Blindfold, som eg har lese med stor begeistring.

Eg liker Siri Hustvedt si heilt unike evne til å diskutere kunst, kropp og menneske på eit relativt tungt filosofisk plan, utan at det forstyrrer handlinga. I dei tidlegare bøkene, har ho fått til dette på ein svært elegant og imponerande måte. Særleg i Det jeg elsket, er denne evna utprega sterk, og det er det som gjer denne romanen til ein av mine favorittar. Men i Sommeren uten menn, blir denne styrken ein klamp om foten. Det er som om Hustvedt ikkje når heilt opp til seg sjølv. Dei filosofiske kommentarane og poesidiskusjonane som blir lagt til hovudpersonen blir påtatte og står utføre handlinga. Det blir ikkje ein integrert del av eit meisterverk, som i Det jeg elsket, men ei oppstykking av den heilskapen som potensielt sett kunne vore god. Eller som Janke så fint formulerte det: "Det blir masete og distraherende når hun hele tiden intellektualiserer handlingen." Som her:

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på deg at hjernen vår ikke er særlig forskjellig fra hjernen til vår pattedyrslektning rotta. Min egen rottemann har tilbrakt livet sitt med å forfekte et subkortiakalt, opprinnelig, affektivt selv som er felles for artene og pekt på våre felles hjerneområder og nevrokjemier. Først i de senere år har han begynt å relatere dette kjernepunktet i mysteriene i høyere nivåer av refleksjon, speiling og selvbevissthet - hos aper, delfiner, elefanter, mennesker og til og med duer (det aller siste) - og publiserer avhandlinger om de forskjellige systemene i dette mystiske vi kaller selv, beriker sin forståelse med fenomenologi, med sitater fra den strålende Merleau-Ponty og den dunkler Edmund Husserl, takket være SIN KONE, som geleidet ham gjennom filosofien skritt for skritt, gikk tilbake til Hegel, Kant og Hume når det var nødvendig (selv om mannen har mindre bruk for dem, hans interesse er legemliggjørelse, ja, Leib, Schema corporel), og leste oppmerksom hvert ord han hadde skrevt mens hun med flid og omhu rettet feil og pirket på språket. Nei, stønner du, ikke hun, ikke hun av ringe høyde, med røde krøller og frodig barm! Ikke den kvinnelige poeten. Jo, slik er det, og jeg spøker ikke. Den store Boris Izcovich har gjentatte ganger gått på jakt etter ideer i hjernen til sin egen kon, har til og med kreditert henne for bidragen. Og så? Og så? sier du. Er ikke det i orden, da? Det er IKKE i orden, for DE tror ham ikke. Han er Filosofikongen og Rottevitenskapsmannen.

Den irriterande bruken av versaler for å utheve viktige ord og den forvirrande vekslinga mellom bruk av første- og tredjeperson, kan kanskje tilskrivast slurv frå forlaget si side. Men Hustvedt må ta støyten for å øydeleggje eit svært godt utgangspunkt for ein spennande roman, men kvasifilosofiske flosklar som ho ikkje klarer å integrere i teksten, denne gongen.

Utgangspunktet for handlinga er godt. Kva skjer, når ektemannen etter 30 år skal ta ein "pause" frå ekteskapet, og det viser seg at Pausen er en ung, fransk kollega? Jo, hovudpersonen Mia får eit nervøst samanbrot, blir innlagt på ein psykiatrisk klinikk med ei kortvarig psykosediagnose, før ho reiser til mor si i Bonden i Midtvesten. Her er ho ein heil sommar, og bortsett frå den 4 månadar gamle Simon, omgås ho bare kvinner i ulike aldrar denne sommaren. Mia er professor i poesi, skriv dikt og denne sommaren underviser ho tenåringsjenter i diktskriving. Samtidig blir ho involvert i dei eldre enkene nabolaget sin lesesirkel og ho blir godt kjent med Lola, mora til to små barn og kona til ein usympatisk alkoholikar. Dermed er ramma sett for å utforske relasjonar og kvinneroller i eit mannefritt miljø.

Utgangspunktet er altså interessant. Det er rom for den store feministiske romanen anno 2010-talet. Det er ei ramme som åpnar for å samanlikne kvinna si oppvekst, frå tida då Abigail og hennar 88 år gamle dotter Regine var unge med dei 13 år gamle poesikurselevane til Mia sin kvardag i dag. Og som poesiforskar og -lærar er det rom for mange spennande språkelege og filosofiske tankesprang. Men det heile blir for ambisiøst og faller saman, og i staden for ein stor roman, blir Sommeren uten menn ei rekke lausrivne betrakningar som kunne vore interessante kvar for seg, men som dessverre ikkje heng heilt saman.

Mine fem favorittar

Beatelill, dama bak bloggen Beate blogger om bøker, vil lage ei liste over bøker vi bokbloggarar meiner at "alle burde lese", og utfordrer alle til å komme med sine topp-fem bøker.

Eg synest alltid det er så vanskeleg å plukke ut dei fem beste eller den beste boka, fordi ei slik utvelgjing fører til at eg må ekskludere mange andre gode bøker. Derfor har eg brukt litt tid på å tenke meg om, etter at Beatelill skreiv dette innlegget på fredag.

Eg har komme fram til fem bøker eg liker veldig godt:

Morgon og kveld av Jon Fosse. Bloggpost her.
Det jeg elsket av Siri Hustvedt. Bloggpost her.
Mnem av Simon Stranger. Bloggpost her.
Drömfakulteten av Sara Stridsberg.
The Wind-up Bird Chronicle av Haruki Murakami.

Dersom du har lyst til å vere med å skrive Beatelill si liste over bøker alle burde lese, kan du skrive eit innlegg i eigen blogg eller i kommentarfeltet på Beatelill sin post her. For at ho skal få oversikt over alle listene i alle bloggane rundt omkring, er det viktig at du uansett gir beskjed om kva slags bøker du har foreslått.

The Blindfold - Siri Hustvedt

The Blindfold
Siri Hustvedt
Picador USA, 1992
224 sider

Eg liker Siri Hustvedt. Eg liker henne betre og betre jo meir eg les av henne. Eg liker måten ho skriv på og emna ho skriv om. Ho er i ferd med å få status som ein av mine favorittforfattarar.

The Blindfold er boka om Iris Vegan, ei ung student-jente som bur i New York, og hennar vanskelege famling og leiting etter eigen identitet. Boka er delt i fire delar, og kronologien mellom desse fire delane i forhald til kvarandre er tidvis uklar. Eg har prøvd å skrive eit lite samandrag av handlinga i desse fire delane, men det blei så platt, oppramsingsprega og lite vellukka at eg rett og slett hoppar over handlingsreferatet frå denne boka. Eg nøyer meg med å seie at i desse fire delane av boka møter Iris ulike menneske og ulike gjenstander som preger henne på ulike måtar. Identitetsforvirring, kjønnsroller og forhald til dei rundt Iris, pregar forteljinga.

Fleire av 1900-talet sine store filosofiske spørsmål blir tematiserte i denne romanen. I tillegg til spørsmål om kjønn og identitet, blir spørsmål om forhaldet mellom språk og verkelegheit reiste. Iris får i oppdrag å skildre ei rekke gjenstander, og i denne prosessen blir spørsmåla om språket eigentleg strekker til aktualisert. Forhaldet mellom liv og kunst, verkelegheit og fiksjon er eit anna spørsmål som blir reist i boka. Det er fleire episodar der Iris på ulike måtar går inn i eit kunstverk. Fotografvennen George tek eit bilete av henne, som begynner å leve sitt eige liv. Ho møter kunstkritikaren Paris, som ber henne skildre maleriet "Tempest" av Giorgione. Her tek ho plassen til mannen i venstre hjørnet og skildrer biletet frå hans synsvinkel. Seinare kler Iris seg ut i gutteklede og tek samtidig namnet og historia til Klaus, hovudpersonen i ei novelle ho arbeider med å omsetje. Også sjølve forteljarståstaden og skildringa av Iris som ein person med ustabile og upålitelege karaktertrekk, er med på å reise spørsmål om kva som er sant og kva som ikkje er sant, innad i forteljinga. Kan ho fortelje ei sann historie om sitt eige liv, eller er ho - med eit sideblikk til tittelen - "blinda" av sin eigen ståstad?

The Blindfold er ei veldig god bok. Ho er velskriven og rommar veldig mykje. Som sagt: Eg liker Siri Hustvedt. Og på tirsdag var eg så heldig at eg fekk med meg Bokprogrammet på NRK, som handla om henne. Så nå ser eg fram til eg skal få tak i den siste boka til Hustvedt.

Å skildre det ubeskrivelege

Akkurat nå er eg nesten ferdig med å lese The Blindfold av Siri Hustvedt. I første delen av boka skal hovudpersonen Iris beskrive ein bomullsdott:

That night I worked for hours on the description. I held the cotton ball with a pair of tweezers up to the light, trying to find words that would express it, but the thing was lost to language; it resisted it even more that the glove. And when i tried metaphors, the object sank so completely into the other thing that I abandoned making comparisons. What was this piece of waste? As i sat sniffing the fibers and poking at the brown stain with a needle, I was overwhelmed by a feeling of disgust. The cotton ball tld me nothing. It was a blank, a cipher; it probably had no connection to anything terrible, an yet I felt as if I had intruded on a shameful secret, that I had seen what I should not have seen. (s.25).

Eg trur dette er den beste skildinga av det ubeskrivelege eg har lese nokon gong. Opplevinga av at språket kjem til kort og at orda ikkje strekk til, er så godt skildra i denne enkle hendinga.

Det er ganske enkelt godt skrive.

The Sorrows of an American - Siri Hustvedt

The Sorrows of an American
Siri Hustvedt
Hodder&Stoughton 2009
306 sider

Pocketutgåva mi av The Sorrows of an American er heilt utslitt etter at boka har vore "veskebok" heile sommarferien. The Sorrows of an American er ein multiplotroman, med fleire parallelle historiar. Hovudpersonen er også denne gongen ein mann, psykiateren Erik Davidsen. Som forfattaren sjølv har han norsk mor og norskamerikansk far. Faren til Erik døyr, og han og søstera Inga skal rydde opp i papirene hans. Her finn dei eit notat, som får det til å sjå ut som om faren har vore delaktig i eit mysitisk dødsfall. Erik og særleg søstera Inga, blir svært ivrige etter å finne ut kva dette eigentleg betyr. Parallelt med dette, har Inga, som også er enke, ein del problem med til mennesker som er interesserte i hennar avdøydde ektemann, forfattaren Max. Samtidig har også Erik fått nye leigebuarar, den vakre Miranda og dottera hennar Eggy. Tidleg i romanen fortel Eggy at faren hennar er så liten at han bur i ein boks. Men etterkvart dukkar denne faren opp. I tillegg til desse tre parallelle plotta i nåtid, har Hustvedt fletta inn sin eigen far sine familiemeoarer, som memoarene til Eriks far. Dermed får vi fortald historia om den fattige oppveksta på bondegården i USA og etterkvart deltakinga i krigen på den andre sida av jordkloden.

The Sorrows of an American er veldig mykje. Og ho er veldig mykje bra! Det er ein omfattande roman, med mange historiar og mange sidesprang. Eg blir særleg betatt av ei gammal dame som har lukka seg inne og som lager dokker med tragiske historier. Ho kan ikkje lage dokkene, før ho kjenner historiene deira. Eg lar meg også fascinere over dialogane mellom seks år gamle Eggy og "Dr. Erik" som ho kallar Erik. Siri Hustvedt har verkeleg klart å skrive fram ein livleg, aktiv og samtidig litt nervøs seksåring, i desse dialogane. Og dette er vel ei av Hustvedt sine sterkaste sider, evna til å skrive fram truverdige personar, som lesaren kan bli ordentleg godt kjendt med og nesten litt glad i.

The Sorrows of an American er ei svært god bok. Eg blei skuffa, då eg hadde lese ho ut, fordi ho ikkje kunne vare litt lenger.

Siri Hustvedt - Det jeg elsket

Det jeg elsket
What I loved - 2003
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug 2007
410 sider



Eg har lese veldig mykje om Siri Hustvedt, men det er først nå eg har fått tid til å lese noko av henne. Og Det jeg elsket var ei veldig god bok som ga meirsmak. Eg gleder meg til å lese meir av Hustvedt.

Den aldrande, nesten blinde kunstprofessoren Leo Hertzberg fortel historia om sitt vaksne liv gjennom Det jeg elsket. Forteljinga om Leo Hertzberg, hans familie og nabofamilien Weschler er ei godt fortald historie med god framdrift. Forteljinga har både sterke og rørande sider, samtidig som det er ei spennande historie med god framdrift. Hovudpersonen er kunstprofessor og hans beste venn er kunstnar. Forteljinga utspeler seg i kunstmiljøet i New York og romanen drøftar kva slags rolle kunsten spelar for dei ulike karakterane, på ein veldig fin måte. Eg har lese fleire romanar kor biletkunst står sentralt, der referansene til kunsten blir tilgjort og prangande. Derfor er eg imponert over måten Siri Hustvedt lar denne drøftinga av kunsten speler ei så stor rolle som ho gjer, på ein så naturleg måte.

Eg klarer ikkje la vere å synest at det er interessant å lese ein roman av ei kvinne som har ein mannleg hovudperson. Dette fungerer godt, og eg er litt overraska over kor i kor lita grad eg faktisk tenkte over dette med kjønn og kjønnsperspektiv i lesinga. Det jeg elsket er ei fin forteljing om vennskap, kjærleik, sorg og tillit mellom mennesker. Samtidig er det ein stor roman som tematiserer filosofiske spørsmål om kunst, kropp og dei vanskelege mellommenneskelege relasjonane. Romanen er velkomponert og ei god lesaroppleving.