Knausgård om Hauge

I Min Kamp skriv Karl-Ove Knausgård om den gongen han og to medstudentar reiste til Hardanger for å intervjue Olav H. Hauge for det nynorske studenttidsskriftet TAL.

Knausgård skriv:

"Intervjuet med Hauge hadde gått bra, riktignok etter en forferdelig start, for jeg hadde ikke sagt til ham at vi var tre, så da vi svingte bilen inn på tunet hans, forventet han seg bare én, og ville først ikke slippe oss inn i huset i det hele tatt. De kjem mannsterke, sa han der i døråpningen, og mot det der korthoggede vestlandsaktige følte jeg meg plutselig som en glad, lettlivet, dum, overivrig, impulsiv, rødmusset østlending. Hauge var en åndens fastboende, han rikket seg ikke for noe, jeg var en åndens turist, og hadde tatt med meg mine bekjente for å ta fenomenet nærmere i øyensyn. Det var følelsen min, og av det bistre, nesten fiendtligsinnede oppsynet til Hauge å dømme, antageligvis også hans. Men til sist sa han De får vel koma inn, då, og lusket foran oss inn i stuen, hvor vi satte fra oss våre vesker og fotobager. Asbjørn tok fram kameraet og løftet det opp mot lyset, Espen og jeg tok fram notatene våre, Hauge sat på en benk inntil veggen og så ned i gulvet. Kanskje du kan stille deg foran vinduet der, sa Asbjørn, lyset der ser fint ut. så kan vi ta noen bilder. Hauge så opp på ham, med den grå luggen hengende ned i pannen. Her skal faen ikkje takast noko bilete, sa han. Neivel, sa Asbjørn. Unnskyld så mye. Han trakk seg litt til side og la diskré kamaeraet fra seg i kameravesken. Espen satt ved siden av meg og bladde gjennom notatene, holdt pennen i den ene hånden. Jeg kjente ham og visste at det ikke var konsentrasjon som drev ham til å lese gjennom dem nå, akkurat. Det gikk lang tid uten at noen sa noe. Espen så på meg. Så på Hauge. Jeg har et spørsmål, sa han. Er det greit at jeg stiller det? Hauge nikket og strøk den hengende luggen tilbake, hvor den skulle ligge, med en bevegelse som var overraskende lett og feminin i forhold til den maskuline urørligheten og tausheten han ellers satt i. Espen begynte å stille spørsmålet, han leste opp fra blokken, det var langt og intrikat og inneholdt en liten analyse av et dikt. Da han var ferdig, sa Hauge uten å se opp at han ikke snakket om diktene sine." (s. 330-331)

Det gjekk heldigvis betre med dei tre journalistane etterkvart, men dette avsnittet her, denne beskrivinga av den uvennlege Hauge som blir invadert av skuelystne turistar som skal sjå på han som fenomen, har gjort inntrykk på meg.

Første gongen eg las dette avsnittet tenkte eg at det var då ingen grunn til å vere så lite hyggeleg og medgjerleg, når har først hadde takka ja til å bli intervjua. Også blei eg litt skuffa over Hauge, for at han var slik - eg har alltid sett føre meg Hauge som den venlege og kloke gartnaren som går og puslar i hagen og tek godt imot folk. Eg veit jo at det har vore sagt og skrive mykje om psykisk sjukdom og store problem, når det gjeld Hauge sin person, men eg har ikkje lese det. Eg vil ta vare på dette biletet av han, som dikta hans skapar. Kanskje fordi eg er så utruleg glad i denne lågmælte og kloke stemmen som kjem fram gjennom diktninga hans.

Men så las eg avsnittet om igjen, og kjendte at eg blei irritert på Knausgård og vennene hans. Kunne dei ikkje la den stakkars gamle mannen vere i fred i sin eigen heim? Han vil jo bare vere i fred, stakkars. Det er ikkje hans feil at folk liker det han har skrive, korfor må dei trenge seg slik på?

Etter å ha tenkt ennå litt meir på dette tekstavsnittet, slår det meg at det må jo sjåast i samanheng med heile denne diskusjonen som går kring Knausgård sitt romanprosjekt. Eg kan jo ikkje ta det for gitt at Hauge verkeleg var så uvenleg og avvisande. Det er Knausgård si forteljing, og han skriv jo at han ikkje hadde gitt beskjed om kor mange som kom. Og at han kjendte seg som ein overivring, impulsiv og lettliva austlending. Korleis skal eg eigentleg forhalde meg til denne historia om dette møtet med Hauge? Er det fakta eller fiksjon? Og om det er fakta, kor objektiv er eigentleg forteljinga? Kan eg eigentleg stole på det Knausgård skriv? Om Hauge? Om alle dei andre han skriv om?

Eg veit ikkje korleis eg skal forhalde meg til denne skildringa av Hauge. Og eg veit ikkje om det eigentleg er så viktig, likevel. Tilslutt sitter igjen med setninga:

"Hauge var en åndens fastboende, han rikket seg ikke for noe, jeg var en åndens turist, og hadde tatt med meg mine bekjente for å ta fenomenet nærmere i øyensyn."

Også får eg veldig lyst til å lese Hauge sine dikt. Igjen. For det er jo dikta eg er så utruleg glad i. Det er dei som er så viktige. Og det er jo nettopp fordi eg er glad i dikta og fordi dei er så viktige, at denne skildringa av mannen bak dikta uroar meg slik. Men det betyr ingenting, kven Hauge var og korleis han behandla desse unge studentane. Desse studentane er voksne menn nå, og dei angår ikkje meg. Og Hauge er daud for lenge sidan. Hans personlegheit angår heller ikkje meg. Det som betyr noko - framleis - er dikta, dei han skreiv. Og dei er eg veldig, veldig glad i.

Knausgård sin kamp

Deichmanske sitt reservasjonssystem har tvunge meg til å ta ein pause i den tidlegare omtalte Amos Oz boka. Det er litt trist, for det siste året har eg nesten fått kurert motvilja mi mot å lese bibliotekbøker, men nå fekk eg ei påminning om kor denne motvilja kom frå.













I denne pausen fann eg fram Min kamp. Første bok, den første boka i det omdiskuterte 2500-siders
sjølvbiografiske verket til Karl Ove Knausgård. Dette er nok ei av dei bøkene eg las om i avisa, og tenkte at eg ikkje kom til å bruke tid på å lese. Prosjektet har blitt omtala som ein roman som grensar opp mot kvardagsblogginga og prosjektet har blitt kritisert for å utlevere familie og venner. Det første eg tenkte då eg såg tittelen på dette planlagte 6-bindsverket omtala i media, var: Det der gjer han bare for å bli lagt merke til! Noko av skepsisen min er knytta til at eg slit med serievegring. Det er noko forpliktande over det å gå i gang med å lese bind 1 av 6 planlagte - tenk om eg ikkje får tid til å lese noko anna før til sommaren? Men så kom boka i posten - nok ein gong fordi eg hadde gløymd å avbestille henne. Og nysgjerrig som eg er, klarte eg ikkje sende ho tilbake. Og eg likte jo Ute av verden og En tid for alt veldig godt, så korfor skulle eg ikkje gi dette prosjektet ei sjanse?

Typografien og dei luftege sidene er eit godt avbrekk etter å ha lese halve boka til Oz (som har eksepsjonelt mykje tekst pressa inn på sidene), og gjer boka langt meir egna til å lese på sengekanten og på tbanen, enn den opprinnelege boka. Sånn sett er det eit godt bokval, akkurat nå. Godt språk og god framstillingsevne er, etter hundre sider, med på å gjere boka- og eg er langt meir begeistra enn eg hadde trudd eg skulle vere. Eg liker vekslinga mellom essayistiske betraktningar og barndomsskildringar, som også Thauke2 har peika på. Og eg liker den springande stream-of-consciousness-liknande forteljarmåten, sjølv om eg har ei kjensle av å ha lese eit par andre bøker om tenåringsgutar for 25-35 år sidan, i løpet av dei siste åra.

Boka reiser ei rekke spørsmål, i og med at ho utgjer seg for å vere sjølvbiografisk, både i forhold til problemstillingar omkring fiksjon og fakta, forteljarstemme og biofaktisk forfattar, hukommelsen og minnene si rolle og forhaldet mellom sjangrane biografi og roman. For det står roman på framsida, og korfor gjer det eigentleg det, når forfattaren frå starten av er så oppteken av å understreke det sjølvbiografiske? Dette er spennande spørsmål, som også får meg til å tenke på Meg eier ingen av Åsa Linderborg, som i fjor haust reiste mange av dei same spørsmåla, riktignok i eit mindre format. Mange av desse problemstillingane er det for tidleg å seie noko om etter å bare ha lese ein fjerdel av romanen, men eg gleder meg til å lese vidare, og sjå korleis Knausgård har utført resten av prosjektet sitt. Samtidig håper eg eg skal få tid til å lese andre forfattarar i løpet av det neste halvåret.

(Fotografiet er lånt frå Oktober forlag sine nettsider.)