Tittelnovella i debutsamlinga til Line Berg, Slik skjer det ikke, er dagens lesaroppleving. Hovudpersonen kryssar sebrastripene over vegen og blir påkøyrd. Denne ulykka fører henne til sjukehuset, kor ho møter legestudenten, som ho seinare presenterer for foreldra sine. Også kjem vendepunktet, for "slik skjer det ikke"..."Slik skjer det ikke" er ei novelle med ei klassisk spenningskurve og eit veldig tydeleg vendepunkt. Tittelen peikar fram mot slutten, noko som er med på å dempe overraskinga. Novella er ganske enkelt så oppskriftsmessig byggja opp, at det grensar mot det kjedelege. Men så er det språket då, som gjer teksten verdt å lese likevel. Bare sjå:
Du ser at den unge gutten har falt sammen ved siden av bilen, og nå er det folk som løper bort til ham, tar rundt ham og sier at det gikk bra, de stryker ham på ryggen og gjentar at det gikk bra, og du hører ham si at det bare var en time siden han fikk lappen, at det var hans aller første tur alene, han skulle bare ned til sentrum og plukke opp en kompis. Det var han som kjørte inn i deg og slengte deg opp på sebrastripene der du egentlig skulle gått. Men alle krysser jo gata der uansett, noen meter før stripene, det er jo mye kjappere, og du tenker, hvis du bare hadde gått på stripene, ville ikke dette skjedd. Du får lyst til å rope til gutten at det ikke var hans feil.
Det forteljartekniske grepet med å leggje stemma til ein du-person er også med på å skape spenning og gjere novella til ei god lesaroppleving.
Eg kjenner eg begynner å like dette novelleprosjektet godt. Det passar veldig bra å ta ein novelle-lese-pause, i den travle kvardagen. Noveller passar godt, når lesetida er knapp.
