13/52 "The Cloak" Nicolai Gogol

Novelle nummer 13 er også henta frå Best Russian Short Stories, og er kanskje den mest kjende russiske novella som er skriven. Eg har lese den 27 sider lange "The Cloak" av Nicolai Gogol, som ifølgje Martha Norheim er verdas beste novelle.

Hovudpersonen har fått det komiske namnet Akaky Akakiyewitch, oppkalla etter sin far. Akakiyewitch arbeider som avskrivar i eit departement og han er ein mann som lever for pliktene sine og arbeidsoppgåvene sine. Han blir skildra som ein litt enkel, komisk figur:

Outside this copying, it appeared that nothing existed for him. He gave no thought to his clothes. His uniform was not green, but a sort of rusty-meal colour. The collar was low, so that his neck, in spite of the fact that it was not long, seemed inordinately so as it emerged from it, like the necks of the plaster cats which pedlars carry about on their heads. And something was always sticking to his uniform, either a bit of hay or some trifle. Morover, he had a pecuiliar knack as he walked along the street, of arriving beneath a window just as all sorts of rubbish was being flung out of it; hence he always bore about on his hat scarps of melon rinds, and other such articles. (s. 32)

Det er kaldt i St. Petersburg, og når vinteren kjem merkar Akakiyewitch at den gamle kappa hans er utslitt. Han forsøker å overtale skreddaren til å reparere kappa, men stoffet er for tynnslitt. Akakiyewitch treng ei ny kappe. Men lønninga strekk ikkje til, og han må spare på alt frå klesvask til mat for å få råd til denne nye kappa. Og denne sparinga bringer eit nytt perspektiv inn i livet til Akakiyewitch, håpet om ei betre framtid:

To tell the truth, it was a little hard for him at first to accustom himself to these deprivations. But he got used to them at length, after a fashion, and all went smoothly. He even got used to being hungry in the evening, but he made up for it by treating himself, so to say, in spirit, by bearing ever in mind the idea of his furture cloak. From that time forth, his existence seemed to become, in some way fuller, as if he were married, or as if some other man lived in him, as if, in facet he were not alone, and some pleasant friend had consented to travel with thick wadding and a strong lining incapable of wearing out. He became more lively, and even his character grew firmer, like that of a man who has made up his mind, and set himself a goal. (s. 40)

Når han endeleg har spart saman pengane som trengst og får sydd den nye kappa, blir han sett og lagt merke til på kontoret. Han blir til og med invitert på ein fest, heime hjå ein av kollegaene hans. Likevel blir gleda over den flotte, nye og varme kappa kortvarig. På veg heim frå festen, seint om kvelden går han som ein ny mann, då han blir rana og kappa hans blir stolen. Akakieywitch forsøker på alle moglege måtar å bli tatt på alvor av politiet, som ikkje etterforskar saken om den stolne kappa hans tilstrekkeleg. Samtidig er han nødt til å bruke den gamle, slitne kappa, noko som gjer at han blir alvorleg sjuk i den kalde vinteren. Og det går som det må gå. Etter å ha brukt opp alle kreftene sine på kampen mot byrokratiet, døyr den fattige avskrivaren. Men han dukkar opp igjen og får hemna seg over byrokraten som avviste han, likevel.

"The Cloak" er ei novelle som skildrar korleis den svake må bukke under for autoriteten og slik sett maler eit svært realistisk bilete av eit urettferdig samfunn kor ressursene ikkje er riktig fordelt. Dette er ein tematikk eg etterkvart har lese mange tekstar om, sjølv om Gogol si novelle frå 1842 er blant dei tekstane som er tidleg ute med å behandle denne problemstillinga. Det som gjer "The Cloak" til ei heilt unik novelle er den humoristiske og komiske måten den tragiske historia til Akakieywitch blir fortald. Språkføringa er svært elegant, og eg klarer ikkje la vere å trekke på smilebåndet over dei mange finurlege formuleringane, som er med på å gjere novella til eit stykke god forteljarkunst.

11/52 og 12/52: To noveller av Tolstoj

11/52: "Herre og dreng"

Etter å ha lese om novella "Herre og dreng" av Lev Tolstoj, i Lines Bibliotek, har eg hatt lyst til å lese denne novella. I går fann eg fram antologien Karavane, og oppdaga at "Herre og dreng" stod der.

Novella handlar om godseigaren Vasilij Andreitsj, ein rik mann som tener seg stadig rikare på å utnytte dei fattige folka rundt seg. Drengen Nikita er lojaliteten sjølv og han jobbar hardt for Andreitsj, til tross for at han eigentleg veit at verken betalinga eller den behandlinga han får hos godsherren er som det burde vere. Andreitsj skal reise til nabobyen og kjøpe meir skog, og vil trosse snøstormen og kulda for å reise. Drengen Nikita blir med, med hullete støvlar og for tynne klede, sjølv om han veit at det er galskap å leggje ut på ridetur i det veret. Andreitsj tar på seg to varme pelsar og har knappast tid til å vente på at drengen Nikita skal kle seg for uveret.

I snøstormen har vegen snødd igjen og dei rir seg bort. To gonger kjem dei til nabolandsbyen og blir tilbudt husvere for natta, men begge gongene avslår Andreitsj. Han har ikkje råd til å utsetje handelen han skal gjennomføre, han kan jo risikere at nokon andre får avtalen framføre han. Styrt av den griske herren sitt begjær etter meir makt og meir pengar, legg dei Andreitsj og Nikita ut i snøstormen og nattemørket nok ein gong. Verken hesten eller tenaren klarar meir, og dei stoppar i snødrivet. Og medan Nikita tenker på korleis hesten og han sjølv skal overleve i kulda og forsøker å grave seg ned i snøen, sitt den griske godseigaren i vogna, lunt innpakka i dei to pelsane sine. Det blir skildra ein stor kontrast mellom den fattige og kloke drengen, som har omtanke for dyr og andre enn seg sjølv og den griske og rike herren, som ikkje ein gong er i stand til å fatte kor kaldt det er for han som ikkje er like godt kledd som seg sjølv:

"Det ville vært varmere å sitte sammen, men her er ikke plass til to," sa han.
"Jeg skal nok finne en plass," svarte Nikita. "Jeg må bare dekke over hesten, den er jo aldeles svett, stakkar. - Lett litt på deg," tilføyde han, gikk bort til sleden og trakk dekkenet frem under Vasilij Andreitsj.  

Han brettet det dobbelt og la det over ryggen til Brunen, etter å ha tatt av selen og seleputene:
"Nå blir det varmere for deg," sa han og spente seleputene og bakselen på plass igjen over dekkenet. "De har vel ikke bruk for den strien der? La meg få litt halm også," sa han da han var ferdig med hesten og kom bort til sleden igjen.  

Nikita trakk frem både det ene og det andre under Vasilij Andreitsj, gikk bak slederyggen og gravde seg en grop i sneen, som han la halm i. Så trakk han luen godt ned i pannen og over ørene, pakket seg inn i kaftanen, la sekkestrien over seg og satte seg på halmen inntil bastryggen på sleden, som beskyttet ham mot vind og sne.  

Vasilij Andreitsj ristet misbilligende på hodet til det Nikita foretok seg, slik han pleide å gjøre til bøndenes dumhet og mangel på dannelse. Så begynte han å gjøre seg selv i stand for natten. Han slettet ut halmen som var igjen i sleden, pakket den tettere rundt sidene, stakke hendene i ermene og la hodet til rette i et hjørne ved forenden, som dekket han for vinden. 

Han hadde ikke lyst til å sove. Han lå og tenkte, tenkte på det ene som var hans høyeste mål, meningen, lykken og stoltheten i hans liv; - nemlig hvor mye penger han hadde tjent og hvor mye han ennå ville kunne tjene, hvor mye folk han kjente hadde tjent og eide av penger, på hvilken måte de hadde tjent og tjente penger, og hvordan han i likhet med med dem ennå ville kunne tjene veldig mye penger. Kjøpet av Gorjatsjkinoskogen var en sak av enorm betydning for ham. Han håpet å kunne tjene kanskje ti tusen med ett slag på denne skogen. I tankene begynte han å verdsette skogen som han hadde sett om høsten, og hvor han hadde talt alle trærne innenfor en omkrets av to desjatiner.  (Karavane, s. 77). 

Heldigvis skjer det ei endring i Andreitsj si haldning til Nikita, før drengen frys ihjel. Og denne omvendinga er eit lyspunkt i ei ellers svært dyster novelle. For "Herre og dreng" er ei novelle kor både person- og miljøskildringane er grundige, gode og levande. Dei er så grundige, så gode og så levande at eg kjenner eg begynner å fryse når eg les skildringa av hovudpersonane som er ute i kulda. Line gir ei veldig god omtale av novella, ho skildrar ubehaget ved å lese "Herre og dreng", eit ubehag eg også opplevde som påtrengande, då eg las novella.

"Ubehaget ved å lese novellen skyldes ingen feil ved Tolstojs skrivekunst, snarere tvert imot. Novellens poeng er likevel ikke å forårsake angst hos leseren, selv om den gjør det. Det er Vasilij Andreitsjs omvendelse det handler om" (Lines bibliotek). 

12/52: "God Sees the Truth, but Waits"

Imponert over Tolstoj sin skrivekunst, finn eg fram novellesamlinga Best Russian Short Stories for å sjå om eg finn fleire Tolstoj-noveller. Og det gjer eg, den korte novella "God Sees the Truth, but Waits" er bare sju sider lang og er dermed ei langt meir finslipt novelle enn  den 40 sider lange "Herre og dreng".

I "God Sees the Truth, but Waits" møter vi handelsmannen Ivan Dimitrich Aksionov, som skal reise til ei messe. Kvelden før han skal dra drømmer kona at han har grått hår når han kjem heim igjen, og ho trygler Aksionov om å ikkje reise likevel. Ho meiner denne draumen er eit dårleg teikn. Aksionov avfeier henne og reiser likevel. Om kvelden tar han inn på eit vertshus, kor han møter ein annan handelsmann og dei to drikk te saman, før dei går til sengs. Dagen etter blir Aksionov oppsøkt av to politimenn, som fortel at den andre handelsmannen er drepen. Politiet finn ein blodig kniv i baggasjen til Aksionov og han blir uskuldig dømd for drapet. 


I løpet av dei 26 åra Aksionov er i Sibir, blir han ein vel ansett og høgt respektert fange, både blant medfangar og voktarar. Han blir skildra som ein varm og klok mann og folk kjem til han for å be om råd, når det trengs. Så etter 26 år kjem Makar Semyonitch til fangeleiren. Han er arrestert for å ha stole ein hest, men bagatelliserer saken og seier at han skulle bare låne hesten for å komme seg heim. Det viser seg at Semyonitch er frå same plassen som Aksionov og at han kjenner til Aksionov si sak: 

"Perhaps you know who killed the merchant?" asked Aksionov.

Makar Semyonich laughed and replied: "It must have been him in whose bag the knife was found! If some one else hid the knife there, He´s not at thief till he´s caught, as the saying is. How could any one put a knife into your bag while it was under your head? It would surely have woke you up."  

When Aksionov heard these words, he felt sure this was the man who had killed the merchant. He rose and went away. All that night Aksionov lay awake. He felt terribly unhappy, and all sorts of images rose in his mind. There was the image of his wife as she was when he parted from her to go to the fair. He saw her as if she were present; her face and her eyes rose before him; he heard her speak and laugh. Then he saw his children, quite little, as they were at that time: one with a little cloak on, another at his mother´s breast. And then he remembered himself as he used to be - young and merry. He remembered how he sat playing the guitar in the porch of the inn in his mind, the place where he was arrested, and how free from care he had been. He saw, in his mind, the place where he was flogged, the executioner, and the people standig around; the chains, the convicts, all the twenty-six years of his prison life, and his premature old age. The thought of it all made him so wretched that he was ready to kill himself. (Best Russian Short Stories, s 78).

Aksionov skjønner at det er Semyonich som er den skuldige i drapet han sjølv er dømd for. Han får også moglegheit til å hemne Semyonich, men lar det vere, for han kan jo ikkje vite sikkert at mistanken han har er riktig. Mot slutten tilstår Semyonich at han er den skuldige, men det er for seint for den gamle. Han får ikkje leve til han blir frikjend.

Tittelen "God Sees the Truth, but Waits", kaster eit spesielt lys over novella. Som lesar skjønner ein, i lys av denne tittelen, at Aksionov har rett når han hevdar si uskuld. Og på spørsmålet om korfor Gud ventar, sjølv om han har sett sanninga, gir ikkje novella noko svar.

Medan tematikken i "Herre og dreng" dreier seg om egoisme og vilje til sjølvoppofring som to motpolar er også "God Sees the Truth, but Waits" oppbygd rundt to personlegheiter som står i sterk kontrast til kvarandre. Og Aksionov viser fleire av dei same, forbilledlege eigenskapene som også Nikita har, i relasjonen til Semyonich. Og sjølv om det er eit element av forsoning i begge novellene viser også begge novellene korleis mennesker kan vere kvarandre sine verste fiendar.

Ein ting er sikkert, etter desse to novellene. Eg kjem til å lese meir av Tolstoj.

Oppdatering 52 noveller

Nå er endeleg oversikta over kven som har lese kva for nokre noveller oppdatert her. Eg har litt dårleg samvit for å ikkje ha fulgt opp denne utfordringa eg har sett i gang, og derfor gleder det meg at fleire av dykk les jamnt og trutt noveller framleis. Dei tre som har komme lengst er Lena frå bloggen "Les Mye" som har fullført heile 51/52 noveller, i god tid før nyttår. Karin frå "En verden full av bøker" er på ein god andreplass med 34/52 bøker fullført og Stine Marie hos "Stines notater" har fullført 32/52 noveller. Elles har Linesbibliotek også fulgt med, med  21 noveller.

Sjølv stagnerte det litt for meg etter dei første 10 novellene, i våres. Men etter å ha bladd meg gjennom andbefalingane til dei andre deltakarane her, har eg jammen fått litt ny novelleinspirasjon, så nå skal eg prøve å ta dei andre igjen. 

52 noveller

For ei tid sidan skreiv eg at eg ikkje var sikker på om eg orka å blogge meir. Også har eg sagt at eg skal leggje bort all pliktblogginga og bare skrive når eg har lyst. Og nå kjenner eg at det er morsomt å skrive igjen og at eg eigentleg hadde sakna det litt.

For dei som er med på novelleutfordringa: Eg beklager at det har blitt så mykje rot rundt dette. Men nå har eg tenkt å oppdatere lista over noveller og fullføre det eg har begynt på her. Det er jo spennande å få oversikt over korleis ein ligg an også, og ikkje bare bli overlatt til seg sjølv, når ein har meldt seg på eit slikt prosjekt. I løpet av veka vil eg gå gjennom kommentarane på 52 noveller-sida her og oppdatere og komme med ein statusrapport. Så dersom du har lese noveller du ikkje har rapportert inn den siste tida, er det bare å leggje inn lenke, så skal eg få dei med meg. 

10/52 "Skyggen" av H. C. Andersen

I dag har eg lese "Skyggen" av H. C. Andersen. H. C. Andersen er jo mest kjend som eventyrforfattar. Han har skrive fleire kjende eventyr, som "Den stygge andungen", "Piken med svovelstikkene" og "Den standhaftige tinnsoldat". Blant dei mindre kjende eventyra til H. C. Andersen, er den mindre barnevennlege historia om "Skyggen". Og då eg las denne om igjen i dag, fann eg ut at ho har eit så sterkt novellistisk preg, både med tanke på forteljarmåte, spenningskurve og den manglande moralen til slutt. Derfor vel eg å rekne dette kunsteventyret med blant dei 52 novellene mine. "Skyggen" åpnar slik:

I de hede Lande, der kan rigtignok Solen brænde! Folk blive ganske mahognibrune; ja i de allerhedeste Lande brændes de til Negre, men det var nu kun til de hede Lande, en lærd Mand var kommen fra de kolde; der troede han nu at han kunde løbe om, ligesom der hjemme, jo det blev han snart vant fra. Han og alle fornuftige Folk maatte blive inde, Vindues-Skodder og Døre bleve lukkede den hele Dag; det saae ud som hele Huset sov eller der var ingen hjemme. Den smalle Gade med de høie Huse, hvor han boede, var nu ogsaa bygget saaledes at Solskinnet fra Morgen til Aften maatte ligge der, det var virkeligt ikke til at holde ud! - Den lærde Mand fra de kolde Lande, det var en ung Mand, en klog Mand, han syntes, han sad i en gloende Ovn; det tog paa ham, han blev ganske mager, selv hans Skygge krøb ind, den blev meget mindre end hjemme, Solen tog ogsaa paa den. - De levede først op om Aftenen, naar Solen var nede.

Denne åpningsscena presenterer oss ikkje bare for miljøet for handlinga, men ho presenterer oss også for dei to hovudpersonane. Den kloge mann og Skyggen. I motsetning til den vanlege skyggen, finn skyggen til Den kloge mann ut at han skal lausrive seg frå herren sin og leve sitt eige liv. Han slit seg laus frå mannen, og går på besøk til Poesien, som viser seg å bu på andre sida av gata. Her får han nok åndeleg næring til å etterkvart bli ein mann. Den kloge mann reiser heim frå det varme landet, og etter ei tid oppsøker Skyggen han igjen:

Saa kom den lærde Mand hjem og han skrev Bøger om hvad der var Sandt i Verden, og om hvad der var Godt og hvad der var Smukt, og der gik Dage og der gik Aar; der gik mange Aar.
Da sidder han en Aften i sin Stue og saa banker det ganske sagte paa Døren.
"Kom ind!" siger han, men der kom Ingen; saa lukker han op og der stod for ham saadan et overordentligt magert Menneske, saa han blev ganske underlig. Forresten var Mennesket særdeles fiint klædt paa, det maatte være en fornem Mand.
"Hvem har jeg den Ære at tale med?" spurgte den Lærde.
"Ja det tænkte jeg nok!" sagde den fine Mand, "at De ikke kjendte mig! jeg er blevet saa meget Legeme, jeg har ordentlig faaet Kjød og Klæder. De har nok aldrig tænkt at see mig i saadan en Velmagt. Kjender De ikke deres gamle Skygge? Ja De har vist ikke troet at jeg mere kom igjen. Mig er det gaaet særdeles vel siden jeg sidst var hos dem, jeg er i alle Henseender bleven meget formuende! skal jeg kjøbe mig fri fra Tjenesten, saa kan jeg!" og saa raslede han med et heelt Bundt kostbare Signeter, som hang ved Uhret, og han stak sin Haand ind i den tykke Guldkjæde, han bar om Halsen; nei hvor alle Fingrene glimrede med Diamants Ringe! og det var Altsammen virkeligt.
"Nei, jeg kan ikke komme til mig selv!" sagde den lærde Mand, "hvad er dog alt det!"
"Ja noget Almindeligt er det ikke!" sagde Skyggen, "men De selv hører jo heller ikke til det Almindelige, og jeg, det veed De nok, har fra Barnsbeen traadt i deres Fodspoer. Saasnart De fandt, jeg var moden til at gaae alene ud i Verden, gik jeg min egen Vei; jeg er i de allerbrillanteste Omstændigheder, men der kom en Slags Længsel over mig efter engang at see Dem før de døer, De skal jo døe! jeg vilde ogsaa gjerne gjensee disse Lande, for man holder dog altid af Fædrelandet! - Jeg veed De har faaet en anden Skygge igjen, har jeg noget at betale til den eller dem? De vil bare være saa god at sige det."
"Nei, er det virkelig Dig!" sagde den lærde Mand, "det er dog høist mærkværdig! aldrig havde jeg troet at Ens gamle Skygge kunde komme igjen som Menneske!"
"Siig mig hvad jeg har at betale!" sagde Skyggen, "for jeg vil nødig staae i nogen Slags Gjæld!"
"Hvor kan Du tale saaledes!" sagde den lærde Mand. "Hvad Gjæld er her at snakke om! vær saa fri, som Nogen! jeg glæder mig overordentlig ved din Lykke!

Etter dette møtet, endrer maktforholdet mellom dei to seg. Skyggen blir stadig sterkare, medan mannen blir stadig svakare, og etterkvart seier folk at han ser ut som ein skugge. Dei to bytter roller. Skyggen klarer å imponere prinsessa, idet han presenterer seg som herren, og Den Kloge Mand som skuggen sin. Prinsessa har aldri før møtt nokon som er så klok, at til og med skuggen hans er klok. Og dermed vinn Skyggen prinsessa og halve kongeriket, medan mannen går til grunne.

Novella (og nå seier eg novelle og ikkje eventyr, fordi den onde, maktsjuke og egoistiske skuggen, vinn over den gode, sanningssøkande og godtruande, naive og godtruande Kloge Mand) har tydelege seinromantiske, gotiske aspekt. Skyggen som blir menneske og som sug livet ut av den tidlegare herren sin, har spøkelsesaktige trekk. Det er noko grotesk over måten denne ikkje-levande skapnaden tek over livet til den levande herren sin.

"Skyggen" kan lesast som ei realisering av Platon si hulelikning kor skuggen og det verkelege bytter plass, i Den Kloge Mand si jakt på det gode, det sanne og det skjønne. Det er noko ironisk over måten Den Kloge Mand blir omtalt på. Og dermed blir ikkje "Skyggen" bare ei realisering av hulelikninga, men også ein kommentar som drøftar hulelikninga sitt innhald. Både bruken av ironi og det at skjebnen til Den Kloge Mand får eit så tragisk utfall, skaper usikkerheit rundt korvidt H. C. Andersen godtek Platon si hulelikning. Gjennom å la dei nær sagt absolutte grensene mellom ånd og materie løysast opp, blir "Skyggen" ei kritikk av den rådande verkelegheitsoppfatninga, som stod så sterkt i samtida.

"Skyggen" er tilgjengeleg på Det Kongelige Bibliotek sine nettsider.

Etter å ha lese både "Queen of Spades" og "Skyggen", kjenner eg at eg er i ferd med å bli hekta på noveller frå denne perioden. Eg trur det er tid for å lese Edgar Allan Poe nå. Og dersom nokon har gode tips til andre gode noveller, med dette gotiske preget, tar eg gjerne imot lesetips.

9/52 "The Queen of Spades" av Alexander Pushkin

Nå har eg prøvekøyrd den fine, sølvgrå Sony Readeren min, med ei 28 sider lang russisk novelle. Labbens las "The Queen of Spades", som ei av dei første novellene sine, og inspirerte meg også til å lese denne. Den første eboka eg lasta ned på readeren min, blei gratisversjonen av Best Russian Short Stories frå bookdepository.

"The Queen of Spades" er skriven i 1834 og er prega av den gotiske seinromantikken. Den tyskætta soldaten Hermann er svært redd for å ta sjansar og spele bort arva si, så han er bare tilskodar når dei andre soldatane speler kort. Medan dei andre soldatane speler, fortel ein av dei ei historie om bestemora si. Ho hadde skaffa seg ei stor spelegjeld i Paris, då ho var ung. Då lærte ho noko om korta, som hjelpte henne til å vinne tilbake det ho hadde tapt. Etter det har ho ikkje spelt kort. Ho har heller ikkje delt dette hemmelege, med verken sonar eller barnebarn. Hermann blir besatt av å arve denne hemmelegheita, og han går i gang med ein plan kor han sjarmerer tjenestejenta til den gamle dama for å komme inn i huset. Her forsøker han å truge til seg denne hemmelege kjelda til rikdom:

“If your heart has ever known the feeling of love,” said he, “if you remember its rapture, if you have ever smiled at the cry of your new born child, if any human feeling has ever entered into your breast, I entreat you by the feelings of a wife, a lover, a mother, by all that is most sacred in life, not to reject my prayer. Reveal to me your secret. Of what use is it to you?...May be it is connected with some terrible sin with the loss of eternal salvation, with some bargain withthe␣ devil... Reflect,——you are old; you have not long to live——I am ready to take your sins upon my soul. Only reveal to me your secret. Remember that the happiness of a man is in your hands, that not only I, but my children, and grandchildren will bless your memory and reverence you as a saint...”

The old Countess answered not a word.

Etter dette, døyr den gamle hertuginna. Den seinromantiske gotikken er ikkje framand for spøkelser, og den gamle kjem til Hermann, ufrivillig, seier ho og gir han hemmelegheita likevel. Han skal satse på korta tre, sju og ess, så vil han vinne. Hermann forsøker å spele, som hertuginna har fortald han, og han vinn over 90 000 rubler, før han taper på siste kortet. Det viser seg at esset han trudde han hadde, var "The Queen of Spades", som liknar på hertuginna og som blinkar til han frå kortet. Dermed blir Hermann driven inn i galskapen, og resten av livet sitt han på eit sjukehusrom og seier "Three, seven, ace" om og om igjen.

"The Queen of Spades" er ei svært spennande novelle og som sagt er dei gotiske elementa sterkt tilstade i teksten. Eg grøsser og får frysningar nedover ryggen, når den gamle hertuginna heimsøker Hermann etter gravferda. Eg liker også forteljarstemma, som liksom rettleidar lesaren og som på godt, gammalt 1800-talsvis kjem med viktige tillegg og kloke visdomsord innimellom forteljinga.For eksempel blir det femte avsnittet i novella innleia med: "Two fixed ideas can no more exist together in the moral world that two bodies can occupy one and the same idea in the physical world". Og betre kan vel ikkje Hermann si fiksering på å få greie på hertuginna sin hemmelegheit beskrivast.

Statusoppdatering 52 noveller på 52 veker

Denne statusoppdateringa er litt forseinka, ho burde komme i veke 12, då første 12-vekers etappe var unnagjort. Men nå har eg omsider fått somla meg til å gå gjennom deltakarlista og rydde opp i oversikta over lesne noveller.

• Av 15 påmeldte, har 11 blogga om noveller lese i 2011.
• 8 av oss har lese og blogga om meir enn 5 noveller.
• Christine har eit forsprang, med sine 16 noveller.
• Stinema og Lena deler andreplassen med 13 noveller.
• Vi andre må henge i, om vi ikkje skal ramle av lasset.
• Vi har lese 74 forskjellige noveller, skrivne av 44 ulike forfattarar.
• Den forfattaren som har skrive flest av novellene er Miranda July, med 16 noveller. Alice Munro og Ian McEwan er på andreplass med 6 noveller kvar.
• Vi begynner å få ei veldig fin samling novelleomtaler her.

Eg må innrømme at eg har hatt stor glede av denne utfordringa, sjølv om det går litt sakte med meg. Eg har lese åtte noveller (eller eg har lese meir, for eg har lese fleire novellesamlingar, kor eg har plukka ut ei eller to gode noveller eg har lyst til å blogge om), av sju ulike forfattarar. Av desse sju, er fem av forfattarane nye, i den forstand at eg ikkje har lese noko om dei før. I tillegg har eg ei lang liste med nye forfattarar eg vil lese noveller av, basert på innlegga frå dei av andre deltakarane. Derfor må eg bare takke alle som er med, for engasjementet - dette er veldig inspirerande, og eg gleder meg til å lese fleire av novellene de har tipsa meg om.

Novellekunstnaren Cora Sandel

Den norske forfattaren Cora Sandel blir ofte marginalisert i litteraturhistorien, som ein av mange kvinneforfattarar som skreiv om kvinneting. Dette synest eg er litt synd, for sjølv om Sandel var oppteken av kvinna si stilling i samfunnet, har ho ein veldig god penn og ho fortener å stå på eigne bein. Sandel skriv ofte om kvinner og jenter som står i konflikt med dei normene som samfunnet forventar at dei skal leve etter. I Alberte og Jakob er det mora og dei andre jentene i heimbyen til Alberte som tydeleg seier kva dei forventer av jenta, og Alberte som ikkje klarer å leve opp til desse forventningane. I Kranes Konditori (som forørig er ein av mine favorittromanar) følgjer vi blikka til bygdedyret som ser ned på den stadig fullare kvinna på konditoriet, som ikkje lever opp til forventningane til samfunnet. Men sjølv om dette med kvinna si rolle, krava og forventningane til sømmeleg adferd for jenter og dei som ikkje passer inn er sentrale motiv i Sandel sine bøker, er det ikkje derfor eg liker henne. Eg liker Sandel og spesielt Kranes Konditori fordi ho har eit heilt særeigent forteljarteknisk grep. Meir enn å fortelje, viser ho fram situasjonar slik dei er. Og sjølv om ho bare beskriv ei scene ein gong, får vi som lesarar likevel sjå opptrinnet frå fleire sider samtidig. Det er som om ho har perfeksjonert dogmet "show, don´t tell". Og det er i denne perfeksjoneringa at Sandel sitt forfattarskap blir unikt. Det at ho også er ein sentral forkjempar for kvinna sine rettar på første halvdel av 1900-talet, blir for meg sekundært i møte med denne unike forteljarteknikken. I det siste har eg lese fleire av Cora Sandel sine noveller, og to av desse fortener nærmare omtale.

7/52: "Larsens"

Novella "Larsens" er ei skildring av nokre scener frå ekteskapet til Larsens, som driv den lokale landhandlaren. Som i Kranes Konditori er det fråveret av den vurderande og kommenterande forteljarstemma, som gjer også denne novella til ein svært god tekst. Fru Larsen står innleiingsvis i butikken og reflekterer over veret:

Uten å gjøre seg klart hvorfor, elsker fru Larsen regnvær. Som ung pike elsket hun solskinn. Siden hun giftet seg er stille, fuktig vær blitt som en slags forløsning for henne. Det blir lettere ånde, det blir trivelig og grønt rundt omkring. Der farer ikke så forferdelig mange mennesker forbi lenger. En plagsom følelse av å være satt her ved veikanten nesten av en feiltagelse, mens alle andre kommer noensteds fra og skal noensteds hen, forsvinner. Hun kan åpne vinduene overalt og la luften strømme igjennom. Støvet innendørs ses heller ikke så, når det ikke er sol. Og hun blir mindre trett i bena enn i klarvær og varme.

Gjennom novella får vi sjå korleis det ikkje bare er Fru Larsen sine tankar om veret som har forandra seg etter at ho gifta seg. Herr Larsen har også forandra seg:

Larsen i forlovelsestiden ... en flott og munter reisende i kortevarer, som kom på besøk og satte hennes stillferdige, litt gammeldagse gårdmannshjem på ende med sine lystige påfunnn, sin sang og sitt pust av den store verden. Som hadde vareprøver med seg i presang til henne, fotografirammer og nåleputer, similismykker og brevpapir og flakonger med essenser i ... og var pågående, farlig og uimotståelig i syrinlysthuset efter aftens....

Og Larsen nå!

Søvnig og gretten, i skjorteermer og uten snipp, til stadighet litt bustet av å ha ligget på sengen, drikkende øl og røkende time ut og time inn med en eller annen reisend einne i stuen, mens hun passer butikken, fartende i bil til langt på natt i "forretninger", vanskelig å få opp om morgenen, lei med maten...

Fru Larsen si oppleving av å vere einsam i ekteskapet blir forsterka då dei får uventa besøk ein kveld. Larsen underheld gjestene, medan fru Larsen står på kjøkkene og passer på at ikkje maten skal svi seg. Og også her er det dei nærmast sceniske skildringane som får fram interaksjonen mellom menneska på ein heilt spesiell måte, som gjer novella særleg god.

8/52: "Kunsten å myrde"

"Kunsten å myrde" blir fortald av ein eg-forteljar, men hovudpersonen er krigsenka Francine, som arbeider for denne eg-personen, sannsynlegvis på eit pensjonat eller liknande, men det kjem ikkje klart fram. Francine kjem tilbake til arbeidsplassen, etter å ha gått atten kilometer til fots for å delta i gravferda til kusina. Og etter at dette er fortald, er resten av novella bygga opp som ein dialog, mellom eg-personen og Francine. Som i ein dramatisk tekst, blir det gradvis avdekka at Germaine, kusina til Francine hadde ein fem år gammal son, som ho var aleine med og at det ikkje var eit vanleg dødsfall:

Jeg ønsker at jeg aldri hadde innlatt meg i samtale med orakelet Francine. Hun har en tilbøyelighet for uttalelser med dobbeltbunn, de kan tydes på flere måter, akkurat som dem i Delfi. Det dreier seg om en foreldreløs guttunge også, en liten stakkar på fem år, for hvem man intet kan gjøre. Jeg reiser meg for å gå.

Da sier Francine, hun sier det i en nesten oppmuntrende tone, og mener tydelig slett ikke å føre oss opp i noe drama. "Det var så menn fort gjort. Hun gjorde det selv."

"Hva? Hvilket?"

"Hun gjorde det selv, madame. Hun tok livet av seg, som man sier."

"Men du store Gud, Francine - var hun så ulykkelig?"

Francine har sin egen oppfatning av ordet ulykkelig. Hun svarer "Neida, Madame, ulykkelig var hun ikke. Men foreldrene hadde jo sagt henne at hendte det en gang til, fikk hun klare seg selv med både den ene og den andre ungen. Og så -"

I dette avsnittet får tittelen ei meining: "Kunsten å myrde" er det dei rundt Germaine har sagt og gjort, haldningane til folk som har møtt denne einsame mora med den vesle guten, det som til slutt fører til at når den unge jenta blir gravid for andre gong, er livet slutt. Også her er det alt det som ikkje blir sagt eksplisitt, men som bare blir skildra, denne gongen gjennom dialogen, som skaper den store lesaropplevinga.

6/52 "Wakefield" av Nathanael Hawthorne

Vi er i slutten av veke 11 og eg er litt på etterskot med novelleblogginga. Mi sjette novelle i år er novella "Wakefield" av Nathanael Hawthorne, åpningsnovella i samlinga Karavane, sett saman av Gordon Hølmebakk.

Det er vanskeleg å skrive eit godt handlingsreferat frå denne novella, utan å kopiere omtala som blei posta på Linesbibliotek for nokre veker sidan. Handlinga dreier seg rundt den eksentriske figuren Mr. Wakefield, som plutseleg ein dag bestemmer seg for å gå frå kona si og flytte inn i eit rom i nabogata. Her blir han i 20 år, og han går turar og ser på korleis kona taklar det at han er borte, før han like brått bestemmer seg til å vende tilbake til ho som har levd som enke i 20 år. For Wakefield er dette eit eksperiment. Han vil sjå korleis dei nærmaste reagerer på at han blir borte. Og som ein utanforståande observatør, blir han ståande utføre heimen sin og sjå på den sørgjande kona, som etterkvart held ei gravferd for mannen som er borte.

Heile ideen i novella er ganske absurd, samtidig som det er eit spennande tankeeksperiment. Ønsket om å finne ut korleis folk vil reagere, om ein blir borte, er vel eit ønske mange har. Men korleis kan dette eksperimentet settast ut i livet? Det er litt interessant at novella ikkje direkte tek tak i konsekvensene av Wakefield si handling, men at ho heller fokuserer på kva slags person det er som kan gjere noko slikt. Eg får lyst til å vite meir om korleis kona, som gradvis aksepterer at mannen er borte har det, og kva som eigentleg er motivasjonen til denne mannen. Og ikkje minst, korfor tek ho i mot han, når han kjem tilbake? Alt dette er spørsmål den korte novella reiser, utan å svare på. Og det er kanskje det som kjenneteiknar ei god novelle, at ho reiser spørsmål ho ikkje svarer på.

5/52 "Nå løper du" av Bjarte Breiteig

"Nå løper du" av Bjarte Breiteig frå novellesamlinga Folk har begynt å banke på (2006) er ei sterk novelle med eit ganske opplagt fasade-skuggeside-motiv.

Forteljarsynsvinkelen ligg hos Jørn, den vellukka småbarnsfaren som arrangerer ein fest for Britt. Innleiingsvis får vi vite at Britt begynner å bli betre. Gjennom innsynet i Jørn sine tankar og kjensler, får lesaren gradvis inntrykk av at Britt driv med sjølvskading og har ganske store problem. Utover i novella skjønner vi imidlertid at det er ikkje Britt som skadar seg sjølv, likevel, men Jørn.

Eg liker historier som blir fortalde frå den usympatiske sitt perspektiv. Dei blir ofte meir nyanserte, enn tekstar kor hovudpersonen er utelukkande sympatisk. I "Nå løper du" blir lesaren ståande som ein utanforståande som ser, og som gradvis skjønner kva det eigentleg er som foregår. Novella er godt fortald og eg gleder meg til å lese fleire av Breiteig sine noveller.

4/52: "Kjærasten" av Lars Mæhle

Eg les fleire noveller enn dei eg får skrive om, men eg merkar at eg leitar etter 52 gode noveller, som det er verdt å skrive om og ikkje bare 52 vilkårlege noveller. Og den siste gode novella eg har lese, er "Kjærasten" frå novellesamlinga Korea av Lars Mæhle.

"Kjærasten" handlar om Jon som kjem heim og presenterar den nye kjærasten sin for familien. Første del av novella er i hovudsak bygd opp av replikkar, mor Sigrun og far Torgny som går og ventar på å få treffe kjærasten og besteforeldra som kjem til kaffi og dialogen mellom desse. Jon er deprimert, men alle rundt han ser at han smilar når han presenterer kjærasten Hanne. Bestefaren synest ikkje noko om denne depresjonen og meiner det er fordi dei unge tenkar for mykje og at guten har nervene etter bestemora. Kaffiselskapet går i oppløysing med at Jon og Hanne trekker seg tilbake, bestemora gret og mora står igjen med eit fat småkaker ho ikkje har fått servere. Etter kaffiselskapet sovnar Jon og går Hanne ein tur saman med faren til Jon og fortel at dei er eigentleg ikkje kjærastar. Dei bare latar som, for då blir dei rundt så glade.

Replikkvekslingane i den første delen av novella er verkeleg gode! Den korte novella, som sjanger, krev jo eit komprimert språk, og desse replikkane er verkeleg finslipte og tilspissa, slik at språket blir effektivt. Mellom replikkane kjem alt fram - den litt spente stemninga og den manglande forståinga, generasjonskilla og orda som sårar utan at det var meininga.

Når Jon og Hanne kjem heim, er foreldra så glade for at Jon endeleg smilar. Dei meiner det er kjærleiken som gjer han godt. Også viser det seg at dette bare er eit spel dei to har sett i gang, for å glede dei rundt seg. Foreldra blir glade på deira vegne, fordi dei er glade i kvarandre. Og sjølv gleder Hanne og Jon seg over at foreldra blir glade på deira vegne. Novella tematiserer dermed ei underleg form for omsorg. Personane bryr seg om kvarandre, i den grad at dei ønsker å sjå kvarandre glede seg, men likevel sårar dei kvarandre med orda dei seier til kvarandre.

Novella står i novellesamlinga Korea. Takk til Samlaget for leseeksemplar.

3/52 "Slik skjer det ikke" av Line Berg

Tittelnovella i debutsamlinga til Line Berg, Slik skjer det ikke, er dagens lesaroppleving. Hovudpersonen kryssar sebrastripene over vegen og blir påkøyrd. Denne ulykka fører henne til sjukehuset, kor ho møter legestudenten, som ho seinare presenterer for foreldra sine. Også kjem vendepunktet, for "slik skjer det ikke"...

"Slik skjer det ikke" er ei novelle med ei klassisk spenningskurve og eit veldig tydeleg vendepunkt. Tittelen peikar fram mot slutten, noko som er med på å dempe overraskinga. Novella er ganske enkelt så oppskriftsmessig byggja opp, at det grensar mot det kjedelege. Men så er det språket då, som gjer teksten verdt å lese likevel. Bare sjå:

Du ser at den unge gutten har falt sammen ved siden av bilen, og nå er det folk som løper bort til ham, tar rundt ham og sier at det gikk bra, de stryker ham på ryggen og gjentar at det gikk bra, og du hører ham si at det bare var en time siden han fikk lappen, at det var hans aller første tur alene, han skulle bare ned til sentrum og plukke opp en kompis. Det var han som kjørte inn i deg og slengte deg opp på sebrastripene der du egentlig skulle gått. Men alle krysser jo gata der uansett, noen meter før stripene, det er jo mye kjappere, og du tenker, hvis du bare hadde gått på stripene, ville ikke dette skjedd. Du får lyst til å rope til gutten at det ikke var hans feil.

Det forteljartekniske grepet med å leggje stemma til ein du-person er også med på å skape spenning og gjere novella til ei god lesaroppleving.

Eg kjenner eg begynner å like dette novelleprosjektet godt. Det passar veldig bra å ta ein novelle-lese-pause, i den travle kvardagen. Noveller passar godt, når lesetida er knapp.

2/52 - "Renslighet er en dyd" av Kim Småge

Etter å ha lese om Lena som fann noveller i norskbøkene, tenkte eg at eg kunne jo gjere det same. Og jammen stod ikkje Kim Småge si "Renslighet er en dyd" i ei av mine norskbøker også.

I novella er det eit eg som fortel om mannen sin, om korleis han grev opp plenen, bygg svømmebasseng, stupebrett, fem-meter og ti-meter. Eg-et fortel om stupebrettet som blir viktigare enn både henne og barna. Mannen har ei sterk trong til å vise seg fram, som den beste stuparen i hageselskap, framføre publikum. Kona vasker bassengkanten og serverer drinker.

Forteljarstemma blir stadig krassare og meir ironisk, og vi skjønner raskt at bak den perfekte fasaden er det eit monster av ein sjølvoppteken ektemann. Spenninga stig, og lesaren får gradvis forstå at kona kjem til å gjere noko med situasjonen sin.

Eg har ikkje lese mange kriminalnoveller, så eg har fint lite å seie om sjangeren. Men eg synest karakterskildringane er levande og presise, og spenningskurva er bratt. Novella gir meg lyst til å lese meir av Kim Småge.

1/52 "Dag 2 (ettermiddag): St. Alfonso´s Boys´High School and Junior College"

Mi første novelle er henta frå novellesamlinga Mellom attentatene av Aravind Adiga. Den fjerde novella i samlinga heiter "Dag 2 (ettermiddag): St. Alfonso´s Boys´High School and Junior College". Den noko underlege tittelen heng saman med oppbygginga av novellesamlinga, som er som ei reisehandbok over den fiktive byen i sør-vest India, Kittur. Kva novelle blir innleia med ein kort reisehandbokliknande presentasjon av ein bydel, også følgjer ei historie frå denne delen av byen.

På den katolske gutteskulen St. Alfonso´s går det ein mandag av ei bombe i timen til kjemilæraren Lasrado. Bomba er (heldigvis) amatørmessig konstruert, og ho gjer ikkje så stor skade som ho kunne ha gjort. Vi får følgje den unge guten Shankara, som innser at hevna over kjemilæraren som straffa han for å røyke, lagar større oppsikt enn han hadde forventa:

I mange år hadde denne institusjonen talt til ham - talt hardt til ham: Lærerne hadde brukt spanskrøret på ham, rektor etter rektor hadde utvist ham og truet med å kaste ham ut for godt. (Og bak ryggen på ham - det var han helt sikker på - hadde skolen hånet ham for å være hoyka - lavkaste.)
Nå hadde han tatt igjen mot skolen. Han holdt nevene knyttet.
"Tror dere det er terrorister?" Hørte han en gutt si.
"Kasjmirene? Eller punjabene ...?"
Nei, idioter! hadde han lyst til å skrike ut. Det var meg! Shankara! Lavkasten!
Der- han så professor Lasrado, fremdeles bustete på håret, omgitt av yndlingselevene sine, de "flinke guttene"; han søkte hjelp og støtte hos dem.

Novella gir eit innblikk i dei store forskjellane barn i denne indiske byen veks opp under. Shankara, som er blanding mellom to kaster og altså bastard, står i ei sterk indre konflikt. Kastesystemet har påført den unge guten ei manglande kjensle av identitet og tilhøyrigheit, og sjølv opplever han at han har dei verste eigenskapene frå begge kastane. Novella følgjer den unge guten, gjennom redsla for å bli avslørt som "terroristen" og fram mot ei erkjenning av det han har gjort.

52 noveller i 2011

Eg har lyst til å lese fleire noveller. Eg les alt for få av dei. Dei blir liksom borte i mellom alle bøkene og dikta, også gløymer eg dei. Men eg synest det er veldig fint å lese noveller. Dei er ikkje like tidkrevande som romanane, og eg kan sette meg ned ein ettermiddag og ha ei god lesaroppleving i løpet av ein time eller to. Det er på mange måtar avslappande i ein travel kvardag å lese tekstar som ikkje tek så lang tid.

Derfor vil eg utfordre meg sjølv. Eg skal lese ei novelle kvar veke i 2011, altså 52 noveller.

Dersom det er fleire som kan tenke seg å lese fleire noveller i år, kan vi jo gjere det saman. I så fall må de gjerne forsyne dykk av biletet over, slik at det blir ein samanheng. Då kan vi jo også tipse kvarandre om gode noveller og hjelpe kvarandre å finne fram til nye forfattarar. Er det nokon som vil vere med?