Feriedikt

Eg les Ingeborg Bachmann si diktsamling Böhmen ligger ved havet. Ho er full av fine dikt.

Hva skal jeg kalle meg?

En natt var jeg et tre og bundet
så smatt jeg unna som en fugl og var fri,
fengslet i en grav ble jeg funnet,
et skittent egg sprakk, slapp meg fri.

Hvor styrer jeg hen? Jeg har glemt
hvor jeg kom fra og hvor jeg går inn,
til mer enn en kropp er jeg bestemt,
en hard torn og en flyktende hind.

Idag er jeg venn med lønnens krans
i morgen får jeg stammen ti å blø ...
Når begynte skylden sin ringdans,
som jeg svømte med fra frø til frø?

Men i meg synger et oppbrudd til
- eller en slutt - og hindrer min flukt,
jeg vil slippe unna skyldens pil,
som søker meg i villand og sandbukt.

Kanskje kan jeg en gang gjenkjenne meg,
en rullende stein en kråke...
Bare ett ord mangler! Hva skal jeg kalle meg,
uten å være i det andre språket?

Av Ingeborg Bachmann. Gjendikta av Karin Haugane.

Elfriede Jelinek - Elskerinnene

Elfriede Jelinek
Elskerinnene
Die Liebhaberinnen, 1975
Omsett av Elisabeth Beanca Halvorsen
Gyldendal forlag, 2006
173 sider


Elskerinnene er ei lettlesen bok som fortel ei tung historie. I sjølve romanteksten blir det nemnd at dette er ikkje ein heimstadroman og det er heller ikkje ein kjærleiksroman. Likevel er det litt av begge deler. Og mykje meir. Det er romanen om dei to elskande jentene, Brigitte og Paula. Brigitte er ei byjente som jobbar på fabrikk kor ho syr snøreliv og BH'ar. Ho vil gifte seg med Heinz, fordi han har ei framtid, han skal bli bedriftseigar. Ho nærmast jaktar på Heinz, avskyr gymnasiasten Susi som Heinz er interessert i og når ho endeleg blir gravid med han ser ho på framtida si som sikra. Paula er bygdejente. Ho har ikkje tenkt vidare over framtida, men blir gravid med Erich, den vakre men dumme guten, som drikk mykje og som bare er oppteken av motorar og bilar sjølv om han ikkje kan køyre bil sjølv. Foreldra til Paula sørgjer for å få dei to gifte, for at dottera deira ikkje skal vere eit uekte barn.

Annakvart kapittel handlar om Brigitte og annakvart kapittel handlar om Paula. Språket er svært enkelt, eg får assosiasjonar til ei barnebok gjennom måten historia blir fortald på. Fråveret av store bokstavar, både i starten av setningar og namn er påfallande. Det same er bruken av forkortingar i teksten.

selv om brigitte hater heinz, vil hun likevel ha ham, så han kan tilhøre bare henne og ingen andre.
når b. hater heinz allerede før hun overhodet har fått ham, hvordan vil hun ikke da hate ham når hun en gang, noe som er svært tvilsomt, har fått ham for evig og alltid og ikke lenger må anstrenge seg for å få ham.
men foreløpig må brigitte skjule hatet sitt med omhu, fordi hun fremdeles er ingen, nemlig en syerske av brystholdere og vil bli noen, nemlig kona til heinz.
(s. 78)

Dei komplekse kjenslemessige og til tider svært vaksne problemstillingane desse to jentene står ovafor gjennom romanen, mister litt av alvoret gjennom dette barnlege og lette språket. Kontrasten mellom språkføring og innhald er til tider svært påfallande. Avstanda mellom det som blir fortald og måten det blir fortald på, er med på å gi heile teksten eit ironisk preg. Eg veit ikkje kva eg skal synest om desse to kvinnene. Historiene deira handlar tidvis om eit tøft liv, samtidig som forteljarmåten gjer at eg ikkje heilt klarer å kjenne sympati for dei. Det er som om dei gjennom forteljarmåten og språket framstår som ganske patetiske. Dette skaper også ei spenning i romanen som også driv den elles så enkle forteljinga framover.

Elskerinnene er ei bok eg kjem til å hugse. Ho er noko meir enn ei dyster forteljing om kvinnene sitt lodd og deira plass i samfunnet, for nokre tiår sidan. Og det er språkføringa og det forteljartekniske som gjer at ho står i ei særstilling, samanlikna med andre bøker om same tematikk. Det er ei svært god bok.