Mr. Vertigo

Mr. Vertigo

Paul Auster

Faber and Faber Ltd. 1994

246 sider

I was twelve years old the first time I walked on water. The man i the black clothes taught me how to do it, and I´m not going to pretend I learned that trick overnight.

Slik begynner Mr. Vertigo av Paul Auster, forteljinga om den foreldrelause Walter, som blir berømd som Walt the Wonderboy. Som niåring blir han plukka opp på gata av Master Yehudi, ein ungarnsk jøde som har tatt til seg den funksjonshemma, svarte guten Aesop og bur saman med Mother Sioux, barnebarnet til Sitting Bull. Master Yehudi lover Walter at dersom han ikkje klarer å lære han å lette frå bakken innan han er tretten, skal Walter få lov til å hugge hovudet av han. Walter stoler blindt på Master Yehudi. For å lære å flyge, må Walter gå gjennom 33 trinn, kor fleire av dei minner om barnemishandling. Likevel lærer han seg å stole på Master Yehudi og utvikler eit avhengigheitsforhold til han. Etter fleire år med hardt arbeid, letter endeleg Walter frå bakken og etter endå meir trening, begynner han å reise rundt å halde forestillingar som Walt the Wonder Boy, guten som kan flyge, og han gjer stor suksess med showa i lufta. Men suksessen får ikkje vare livet ut: Walt det Wonderboy når puberteten og blir svimmel av å lette frå bakken.

Mr. Vertigo er ei spennande bok, full av dramatikk og action. Walter si livshistorie er ei reise i historien om Amerika i første halvdel av 1900-talet. Walter tar oss med gjennom depresjonen på den aude landsbygda i Midtvesten, til Chicago sitt mafiamiljø, vi får delta i showbiz i dei store byane og inn i den tørre ørkenen i Nevada. Det er nesten som på film:

If this was a movie, here´s where the calendar pages would start flying off the wall. We´d see them fluttering against a background of country roads and tumbleweed, and then the names of those towns would flash by as we followed the progress of the black Ford across a map of eastern Oklahoma. The music would be jaunty and full of bounce, a suncopated chug-chug to ape the noise of ringing cash registers. Shot would follow shot, each one melting into the other. Bushel baskets brimming with coins, roadside bungalows, clapping hands and stomping feet, open mouths, bug-eyed faces turned to the sky. The whole sequence would take about ten seconds, and by the time it was over, the story of that month would be known to every person in the theater. (s. 109)

Og fordi Paul Auster er ein slik dyktig forteljar, lar eg meg overbevise av den aldrande Walt si engasjerande, men samtidig så urealistiske og usannsynlege, forteljing om livet sitt. Walter utvikler seg som kunstnar, før han faller frå den store høgda han står på. Og dei refleksjonane han gjer seg om denne utviklinga, er sannsynlege og realistiske, og ikkje minst gode:

I was evolving into an artist, a true creator who performed as much for his own sake as for the sake of others. It was the unpredictability that exited me, the adventure of never knowing what was going to happen from one show to the next. If your only motive is to be loved, to ingratiate yourself with the crowd, you´re bound to fall into bad habits, and eventually the public will grow tired of you. You have to keep testing yourself, pushing your talent as hard as you can. You do it for yourself, but in the end it´s this struggle to do better that most endears you to your fans. That´s the paradox. People begin to sense that you´re taking risks for them. They´re allowed to share in the mystery, to participate in whatever nameless thing is driving you to do it, and once that happens, you´re no longer just a performer, you´re on the way to becomming a star. (s. 117).

Desse refleksjonane om kunstnaren si rolle og kunstnaren sin funksjon går igjen, både under oppturen til Walt the Wonder Boy og i Walter sine seinare tilbakeblikk over livet sitt. Dei er med på å løfte det som elles er ei moderne legende, eit eventyr eller ein fabel til noko meir. Både fordi dei er med på å gi Walter identitet, men ikkje minst fordi dei gir meg som lesar noko å tenke på. Spørsmåla om kva kunsten er og kva som er kunstnaren si rolle går stadig igjen, også i avslutninga av romanen:

Deep down, I don´t believe it takes any special talent for a person to lift himself off the ground and hover in the air. We all have it in us - every man, woman and child - and with enough hard work and concentration, every human being is capable of duplicating the feats I accomplished as Walt the Wonder Boy. You must learn to stop being yourself. That´s where it begins, and everything else follows from that. You must let yourself evaporate. Let your muscles go limp, breathe until you feel your soul pouring out out of you, and then shut your eyes. That´s how it´s done. The emptiness inside your body grows lighter that the air around you. Little by little, you begin to weigh less than nothing. You shut your eyes; you spread your arms; you let yourself evaporate. And then, little by little, you lift yourself off the ground.

Like so. (s. 244).

Walter sitt liv er ikkje bare den eventyrlege forteljinga om Walt the Wonderboy si utvikling til å bli ei stjerne, etterfulgt av fallet. Det er også ei forteljing om utvikling av kjærleik, tillit og lojalitet og om det saknet som brutale tap kan føre med seg. Det er ein annleis roman, ein roman som ikkje liknar på noko av det eg har lese tidlegare. Samtidig blir eg fanga av Auster si forteljing og av den gode forteljaren han er.

Heilt grei underhaldning

The Third Angel

Alice Hoffman

Three Rivers Press 2009

182 sider

Den første ferieboka mi blei The Third Angel av Alice Hoffman. Boka er delt i tre, og vi følgjer tre kvinner som på ulike måtar innleiier eit kjærleiksforhold til feil mann i London. I første delen, lagt til 1990 møter vi søstrene Allie og Maddie. Allie skal gifte seg med Paul, som er utru med Maddie i håp om at Allie skal dumpe han. Ikkje fordi han ikkje er glad i Allie, men fordi han trur at ho vil ha det betre utan han. Denne affæra finn stad medan Maddie bur på Lion Park hotell ved Hyde Park, det same hotellet som Frieda, mora til Paul jobba på i 1966, då ho forelska seg i feil mann. 12 år gamle Lucy, som seinare skal bli mora til Allie og Maddie står sentralt i den tredje forteljinga frå 1952. Ho blir brukt som sendebod mellom den kommande bruda Bryn og hennar eksmann, som Bryn framleis er forelska i. Også her finn handlinga stad på det same hotellet. I denne siste delen får vi også svaret på kven det er som spøkar på rom 707 i 1990 og 1966. Dei tre delene blir altså fletta inn i kvarandre på ein litt for tilfeldig måte, gjennom karakterane og hotellet.

Tittelen The Third Angel går også igjen i alle tre delane. Faren til Frieda, bestefaren til Paul er også doktoren som tilfeldigvis kjem på sjukebesøk til Lucy. I alle sjukebesøka han gjer, har han ein engel med seg, anten "The Angel of Death" eller "The Angel of Life" eller "The Third Angel". Dette blir gjenteke eit par gonger for mykje, gjennom dei tre delane av romanen. Spørsmålet om kor vidt det går an å tru på kjærleiken, blir også repetert både av Maddie, Allie, Frieda og Lucy. Det er som om både symbolbruken og tematikken blir for eksplisitt framheva og eg kjenner det som om eg blir litt undervurdert, som lesar.

The Third Angel var ei heilt grei og passe underhaldande bok. Verken meir eller mindre, og spesielt ikkje meir. Eg har høyrd mange godord om Alice Hoffman, og har vore nysgjerrig på forfattarskapet hennar ei god stund. Men dette gav ikkje akkurat meirsmak. Eg veit ikkje kor vidt denne romanen er representativ for forfatterskapet hennar eller ikkje. Det kan jo hende eg bare har vald feil bok også?

Skuffande, til Hustvedt å vere

Siri Hustvedt

Sommeren uten menn

Omsett av Bodil Engen

Aschehoug, 2011

204 sider

Nei, denne gongen er eg skuffa over Siri Hustvedt. Eg hadde så høge forventningar til Sommeren uten menn at sjølv om Janke har sagt at ho ikkje innfridde, trudde eg dette skulle bli bra. Men Janke hadde rett. Dette var ikkje bra. Sommeren uten menn er ikkje i nærleiken av å nå opp til tidlegare bøker, som Det jeg elsket, The Sorrows of an American og The Blindfold, som eg har lese med stor begeistring.

Eg liker Siri Hustvedt si heilt unike evne til å diskutere kunst, kropp og menneske på eit relativt tungt filosofisk plan, utan at det forstyrrer handlinga. I dei tidlegare bøkene, har ho fått til dette på ein svært elegant og imponerande måte. Særleg i Det jeg elsket, er denne evna utprega sterk, og det er det som gjer denne romanen til ein av mine favorittar. Men i Sommeren uten menn, blir denne styrken ein klamp om foten. Det er som om Hustvedt ikkje når heilt opp til seg sjølv. Dei filosofiske kommentarane og poesidiskusjonane som blir lagt til hovudpersonen blir påtatte og står utføre handlinga. Det blir ikkje ein integrert del av eit meisterverk, som i Det jeg elsket, men ei oppstykking av den heilskapen som potensielt sett kunne vore god. Eller som Janke så fint formulerte det: "Det blir masete og distraherende når hun hele tiden intellektualiserer handlingen." Som her:

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på deg at hjernen vår ikke er særlig forskjellig fra hjernen til vår pattedyrslektning rotta. Min egen rottemann har tilbrakt livet sitt med å forfekte et subkortiakalt, opprinnelig, affektivt selv som er felles for artene og pekt på våre felles hjerneområder og nevrokjemier. Først i de senere år har han begynt å relatere dette kjernepunktet i mysteriene i høyere nivåer av refleksjon, speiling og selvbevissthet - hos aper, delfiner, elefanter, mennesker og til og med duer (det aller siste) - og publiserer avhandlinger om de forskjellige systemene i dette mystiske vi kaller selv, beriker sin forståelse med fenomenologi, med sitater fra den strålende Merleau-Ponty og den dunkler Edmund Husserl, takket være SIN KONE, som geleidet ham gjennom filosofien skritt for skritt, gikk tilbake til Hegel, Kant og Hume når det var nødvendig (selv om mannen har mindre bruk for dem, hans interesse er legemliggjørelse, ja, Leib, Schema corporel), og leste oppmerksom hvert ord han hadde skrevt mens hun med flid og omhu rettet feil og pirket på språket. Nei, stønner du, ikke hun, ikke hun av ringe høyde, med røde krøller og frodig barm! Ikke den kvinnelige poeten. Jo, slik er det, og jeg spøker ikke. Den store Boris Izcovich har gjentatte ganger gått på jakt etter ideer i hjernen til sin egen kon, har til og med kreditert henne for bidragen. Og så? Og så? sier du. Er ikke det i orden, da? Det er IKKE i orden, for DE tror ham ikke. Han er Filosofikongen og Rottevitenskapsmannen.

Den irriterande bruken av versaler for å utheve viktige ord og den forvirrande vekslinga mellom bruk av første- og tredjeperson, kan kanskje tilskrivast slurv frå forlaget si side. Men Hustvedt må ta støyten for å øydeleggje eit svært godt utgangspunkt for ein spennande roman, men kvasifilosofiske flosklar som ho ikkje klarer å integrere i teksten, denne gongen.

Utgangspunktet for handlinga er godt. Kva skjer, når ektemannen etter 30 år skal ta ein "pause" frå ekteskapet, og det viser seg at Pausen er en ung, fransk kollega? Jo, hovudpersonen Mia får eit nervøst samanbrot, blir innlagt på ein psykiatrisk klinikk med ei kortvarig psykosediagnose, før ho reiser til mor si i Bonden i Midtvesten. Her er ho ein heil sommar, og bortsett frå den 4 månadar gamle Simon, omgås ho bare kvinner i ulike aldrar denne sommaren. Mia er professor i poesi, skriv dikt og denne sommaren underviser ho tenåringsjenter i diktskriving. Samtidig blir ho involvert i dei eldre enkene nabolaget sin lesesirkel og ho blir godt kjent med Lola, mora til to små barn og kona til ein usympatisk alkoholikar. Dermed er ramma sett for å utforske relasjonar og kvinneroller i eit mannefritt miljø.

Utgangspunktet er altså interessant. Det er rom for den store feministiske romanen anno 2010-talet. Det er ei ramme som åpnar for å samanlikne kvinna si oppvekst, frå tida då Abigail og hennar 88 år gamle dotter Regine var unge med dei 13 år gamle poesikurselevane til Mia sin kvardag i dag. Og som poesiforskar og -lærar er det rom for mange spennande språkelege og filosofiske tankesprang. Men det heile blir for ambisiøst og faller saman, og i staden for ein stor roman, blir Sommeren uten menn ei rekke lausrivne betrakningar som kunne vore interessante kvar for seg, men som dessverre ikkje heng heilt saman.

Fri, men til kva?

Freedom

Jonathan Franzen

Open Market Paperback, 2010

561 sider

Eg begynner å skjønne at når Torbjørn Hauken anbefaler ei bok, bør ho lesast. Og Freedom er ikkje eit unntak. Dei siste vekene har eg vore sterkt gripen av Jonathan Franzen sitt dystre og misantropiske univers.

Vi følgjer ekteparet Patty og Walter Berglund, deira vennekrets og ungane deira Joey og Jessica. I innleiingskapittelet er det ein utanforståande observatør som fortel om Berglund-familien si framtoning i nabolaget. I neste del er det Patty som har synsvinkelen, og vi får ta del i hennar oppvekst og studietida hennar fram til ho møter Walter. Og slik vekslar synsvinkelen vidare, mellom desse to, vennen og rockestjerna Richard Katz og sonen Joey. Forteljarteknisk er dette eit interessant grep, som styrer sympatiane til meg som lesar i ulike retningar. Eg ender opp med å eigentleg ikkje like nokon av karakterane, samtidig som eg får forståing for korfor dei handlar som dei gjer, og dermed ikkje klarer å mislike dei heller.

Patty er i utgangspunktet stjerne på basketballaget, medan Walter i utgangspunktet er ein idealist som leitar etter ei løysing på dei globale, økonomiske problema. Den egosentriske kvinna og den idealistiske mannen, blir stadig meir karikerte. Det stadig vanskelegare forholdet mellom dei to, står heile tida i sentrum for romanen. Samtidig tematiserer romanen, gjennom Walter sitt engasjement i miljørørsla dei globale problema knytta til overbefolkning og manglande ressurser. Walter si politiske overbevisning reiser ei rekke viktige spørsmål, sjølv om ho etterkvart driv den fugleelskande idealisten over i ein galskap som blant anna får utslag i ei patetisk krigføring mot kattane i nabolaget.

Gjennom dei mange, svært gode skildringane og det presise språket malar Franzen eit stort episk portrett av ei gruppe amerikanske gjennomsnittsmenneske som har fridom til å gjere det dei vil. Samtidig problematiserer han måten dei forvaltar denne fridommen på, både i eit globalt perspektiv og på eit mellommenneskeleg nivå. Freedom er ei stor lesaroppleving, sjølv om ho i periodar nesten fekk meg til å miste trua på mennesket.

Lyrikk på ein søndag - R

Det er søndag, og eg har bestemt meg for at eg har komme til R i alfabetet. Det er ikkje heilt riktig, for eg har eigentleg komme til Q, men sidan Q er ein litt krevande bokstav, hopper vi over han og går vidare til R.

1. Rim og rytme er ofte viktige i dei lyriske tekstane. Rimet og rytmen er lydlege og klanglege elementer i teksten, som er med på å avgjere korleis teksten blir lese. Og sjølv om ikkje alle dikt har rim, har alle dikt ein rytme. Nokre dikt har ein prosaisk rytme, medan andre dikt har ein jamn og regelmessig rytme, ei bunden form. Første oppgåve i dag er knytta til dette - presenter eit dikt, kor rimet og rytmen er viktig.

2. Renessansen er sentral i vår kunst- og kulturhistorie. I denne perioden var synet på verkelegheita, verda og mennesket i ei nyorientering, bort frå den katolske kyrkja som einerådande premissleverandør og over mot eit stadig aukande fokus på mennesket si rolle i verda. Biletkunsten viser mindre typiske og meir individliknande mennesker og Cervantes gir ut Don Quioute, den første moderne romanen. Denne tenkemåten, kor mennesket står i sentrum har vore eit viktig fundament for utviklinga dei seinare århundra og renessansehumanistane kan på mange måtar seiast å ha laga grunnlaget for kulturen og tenkemåten som framleis pregar biletkunst, musikk og litteratur i vår tid. Presenter eit dikt frå renessansen.

3. Presenter eit dikt av ein diktar på R.

-----------------

1. På første oppgåve vil eg hente fram Johan Sebastia Welhaven sitt dikt "Digtets aand". Dette diktet er ikkje bare prega av tydelege rimmønster og klare, regelmessige rytmar, men det tematiserer også bruken av desse og den rollen rim og rytme spelar for diktets ånd.

"Digtets aand"

Hvad ei med Ord kan nævnes
I det rigeste Sprog,
Det Uudsigelige,
Skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
Af Tankeformers Baand,
Stiger en frigjort Tanke,
Og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjelen,
Før Strofens Liv blev til,
Og Sprogets Malm er blevet
Flydende ved dens Ild.

Den gjennemtrænger Ordet
Lig Duft, der stiger op
Af Rosentræets Indre
I den aabnede Knop.

Og skjønt den ei kan præges
I Digtets Tankerad,
Den er dog der tilstede
Som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,
At ingen Kunst formaar
At male Tankefunken,
Hvoraf et Digt fremstaar.

Thi hvis den kunde bindes,
Og sløres af paa Prent,
Da var i denne Skranke
Dens Liv og Virken endt.

Den vil med Aandens Frihed
Svæve paa Ordets Klang;
Den har i Digtets Rytmer
En stakket Gjennemgang; —

En Gjennemgang til Livet
I Læserens Bryst;
Der vil den vaagne atter
I Sorrig eller Lyst,

Og næres og bevæges,
Og blive lig den Ild,
Der laa i Digter-Sjelen,
Før Strofens Liv blev til.

Kun da bevarer Digtet
Sin rette Tryllemagt;
Det Uudsigelige
Er da i Ordet lagt.

Betragt den stille Lykke,
Der gjør en Digter varm,
Mens Aanden i hans Sange
Svæver fra Barm til Barm.

Lad kun hans Rygte hæves
Mod Sky af Døgnets Vind, —
Det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.

Men naar hans Tankebilled,
Med eller uden Ry,
Finder et lutret Indre,
Og fødes der paa Ny, —

O, bring ham da et Budskab
Om dette Aandens Bliv;
Thi dermed er det lovet
Hans Verk et evigt Liv.

2. Mitt renessansedikt er Sonette 61 av Fransesco Pertrarca frå omlag 1350. Pertrarca skreiv ei rekke sonetter til ei kvinne ved namn Laura. Han var eit førebilete for seinare diktarar, ved at han skreiv dikt til ei kvinne for det individet ho var, ikkje bare for den rolla ho representerte. Slik representerer Pertraca sine sonetter noko nytt.

"Sonette 61":

Eg signar årsens ble, eg signar året
og månad, dag og time då det hende,
og stad og stelle der min lagnad vende
og eg vart bunden av to augo klåre.

Ver signa, søte tvil eg tidt har bore
frå kjærleiks lekkjer lagde meg i bende,
ver signa, piler gjennom hjarta sende,
og bogen hans som skaut, og sjølve såret!

Ver signa, signa, ord som har så vide
om kjære namnet ditt for verda klunge,
ver signa, lengt og sukk og tårer stride,

kvar kjærleiks song som vakna på mi tunge,
kvart kjærleiks kvad som føddest or mi kvide:
for deg åleine har mitt hjarta sunge!

(overs. Sigmund Skard)

3. Min diktar på R er den for meg relativt nyoppdaga amerikanske diktaren Lawrence Raab. Han skriv gode og stemningsfulle dikt på frie vers. Og sidan snøen er i ferd med å smelte bort (eller fordampe og bli til tåke) for tida, passar det godt med eit vårdikt av Raab:

"Cold Spring"

The last few gray sheets of snow are gone,
winter’s scraps and leavings lowered
to a common level. A sudden jolt
of weather pushed us outside, and now
this larger world once again belongs to us.
I stand at the edge of it, beside the house,
listening to the stream we haven’t heard
since fall, and I imagine one day thinking
back to this hour and blaming myself
for my worries, my foolishness, today’s choices
having become the accomplished
facts of change, accepted
or forgotten. The woods are a mangle
of lines, yet delicate, yet precise,
when I take the time to look closely.
If I’m not happy it must be my own fault.
At the edge of the lawn my wife
bends down to uncover a flower, then another.
The first splurge of crocuses.
And for a moment the sweep and shudder
of the wind seems indistinguishable
from the steady furl of water
just beyond her.

Eit vinterdikt

There's a certain Slant of light (258)

There's a certain Slant of light,
Winter Afternoons –
That oppresses, like the Heft
Of Cathedral Tunes –

Heavenly Hurt, it gives us –
We can find no scar,
But internal difference,
Where the Meanings, are –

None may teach it – Any –
'Tis the Seal Despair –
An imperial affliction
Sent us of the air –

When it comes, the Landscape listens –
Shadows – hold their breath –
When it goes, 'tis like the Distance
On the look of Death –

Av Emily Dickinson

Eit dikt midt på natta

Nokon vil kanskje påstå at Sylvia Plath sine samla dikt ikkje er egna lektyre, når ein er våken midt på natta. Men det er framleis ferie, og noko av det fine med ferie er at ein kan våkne klokka 03 om natta utan å tenke på at ein burde passe på å få nok søvn før vekkerklokka ringer. Derfor liker eg å vere våken midt på natta og lese Syliva Plath.

"Prospect"

Among orange-tile rooftops
and chimney pots
the fen fog slips,
gray as rats,

while on spotted branch
of the sycamore
two black rooks hunch
and darkly glare,

watching for night,
with absinthe eye
cocked on the lone, late,
passer-by.

(Sylvia Plath - 1956).

Ein nyoppdaga favorittforfattar!

Richard Yates
Påskeparaden
Originaltittel: The Easter Parade
Omsett av Agnethe Øye
218 sider
Oktober - 2010


Inspirert av Ingrids boktankar har eg fått lyst til å lese Richard Yates. Og sist eg var på biblioteket fann eg den nyleg omsette Påskeparaden i hylla. Den første setningen i boka er:

Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv.

Også får vi følgje søstrene Sarah og Emliy Grimes, frå oppveksta på 1930-talet saman med den smånevrotiske mora Pookie, som stadig flytter til ein ny og betre bustad, slik at søstrene ikkje får slå seg til ro nokon plass. Faren skriv overskrifter i The Sun, og er den store helten til jentene, men dei treffer han sjeldan. Sarah gifter seg med ein semibritisk "gentlemann", og flytter til eit herskapshus på ein plass utafor allfarvei, kor ho lever livet som husfrue og mor til tre gutar bak ei flott fasade. Emily får eit stipend, studerer engelsk og blir intellektuell. Ho slår seg ikkje til ro med nokon mann, men går frå det eine forhaldet til det andre, og finn heller aldri nokon jobb ho slår seg til ro i, i New York.

Dette er ei velskriven bok om liva til dei to kvinnene. Eg blir oppslukt av boka, lever meg inn i denne realistiske fortellinga og får sterk sympati for søstrene. Samtidig lar Yates sin skrivemåte meg halde ei viss distanse til desse kvinnene, gjennom den tidvis gode ironien som blir bygga opp i teksten. Påskeparaden er både trist og tragisk, og samtidig full av humoristiske skildringar.

Takk til Ingrid, som introduserte Yates for meg.

Precious

Precious, based on the novel Push
Sapphire
Vintage books, 2010.
137 sider


Eg har lese boka bak kinofilmen Precious, som eg har fått låne av Ugla. Det har vore ei sterk bok som eg har brukt lang tid på.

Boka fortel historia om Claireece Precious Jones, ei 18 år gammal jente som er gravid for andre gong. Første dottera, den utviklingshemma jenta Lill' Mongo, fødte ho då ho var 12. Begge graviditetane er eit resultat av faren sine overgrep. Precious bur saman med mora, som reagerer på faren sine overgrep med sjalusi og sinne mot dottera. Boka startar med at Precious blir kasta ut få den offentlege skulen, fordi ho er gravid. Ho får hjelp til å komme i kontakt med Miss Rain, ein lærar som underviser ei lita gruppe analfabete elevar i Harlem. Miss Rain har tru på Precious, noko som fører til at Precious etterkvart viser store framsteg. Samtidig med at sonen Abdul blir født, lærer ho å lese og skrive. Etterkvart kjem ho seg vekk frå heimen og begynner å drøyme om eit betre liv for seg sjølv og borna sine.

Boka er sterk. Og samanlikna med andre bøker som fortel liknande historier, er ho overraskande klisjefri. Forteljinga Precious fortel, har eit stream-of-counciousness-preg, og verkar som ein lang monolog, med stadige sprang mellom fortid og nåtid. Den oppbrotne kronologien og mangelen på struktur, er med på å gi eit inntrykk av ei ekte forteljing, frå ein person til ein anna. Også språket i boka er med på å byggje opp om fortejinga si autentisitet, og gjere ho truverdi og ekte. Språket gjenspeglar Precious si gradvise utvikling frå analfabet til lesedyktig. Dei tidlege avsnitta er krevande å lese. Mange av orda er skrivne lydrett, noko som gjer at eg må lese "høgt" for å få tak i teksten:

"Precious! Precious!" my muver hollering but my head not here it in four years when I had the first baby. I was standing at this sink when the pain hit me, and she hit me.
"Precious!"
My hand slip down in the dishwater, grab the butcher knife. She bedda not hit me, I ain' lyin'! If she hit me I will stab her ass to def, you hear me!
"Precious! You done lost your mind? Just standing up there staring into spaces. I'm talkin' to you!"
Like thas something.
"I was thinkin'," I say.
"You thinkin' while I'm talkin' to you?"
She says this like I'm burnin' hunnert dollar bills.
(s. 13)

Etterkvart som Precious lærer å skrive, begynner ho å skrive dikt. Tekstane minner om rap-tekstar, med sitt enkle innhald og klare rytmar. Desse dikta, som er innfelde i romanen, er fulle av håp. For sjølv om historia om Precious er ei grusom historie, som tidvis er vond å lese, er ho full av håp om ei betre framtid for denne jenta:

mornin
by Precious Jones

Mornin is a rooteen
up at 6 a. m.
wash teef, dress
wash Abdul teef, face, booty
dress him
Breakfast for kid
we go to ktichen
fix him someting
good from what's there
what's there for baby
is good
oatmeal
cream wheat
rice cream
appul sauc
or egg toast
bacon I don't let Abdul eat bacon
Put Abdul wif a kiss
in nother woman arms
rootine b
r
e
ak
i run get dress
fix tea (don't like coffee)
grab books
walk
mornin wet the streets
amung the vakent trees
is secrit plots
of green diamonds
call grass.

The Blindfold - Siri Hustvedt

The Blindfold
Siri Hustvedt
Picador USA, 1992
224 sider

Eg liker Siri Hustvedt. Eg liker henne betre og betre jo meir eg les av henne. Eg liker måten ho skriv på og emna ho skriv om. Ho er i ferd med å få status som ein av mine favorittforfattarar.

The Blindfold er boka om Iris Vegan, ei ung student-jente som bur i New York, og hennar vanskelege famling og leiting etter eigen identitet. Boka er delt i fire delar, og kronologien mellom desse fire delane i forhald til kvarandre er tidvis uklar. Eg har prøvd å skrive eit lite samandrag av handlinga i desse fire delane, men det blei så platt, oppramsingsprega og lite vellukka at eg rett og slett hoppar over handlingsreferatet frå denne boka. Eg nøyer meg med å seie at i desse fire delane av boka møter Iris ulike menneske og ulike gjenstander som preger henne på ulike måtar. Identitetsforvirring, kjønnsroller og forhald til dei rundt Iris, pregar forteljinga.

Fleire av 1900-talet sine store filosofiske spørsmål blir tematiserte i denne romanen. I tillegg til spørsmål om kjønn og identitet, blir spørsmål om forhaldet mellom språk og verkelegheit reiste. Iris får i oppdrag å skildre ei rekke gjenstander, og i denne prosessen blir spørsmåla om språket eigentleg strekker til aktualisert. Forhaldet mellom liv og kunst, verkelegheit og fiksjon er eit anna spørsmål som blir reist i boka. Det er fleire episodar der Iris på ulike måtar går inn i eit kunstverk. Fotografvennen George tek eit bilete av henne, som begynner å leve sitt eige liv. Ho møter kunstkritikaren Paris, som ber henne skildre maleriet "Tempest" av Giorgione. Her tek ho plassen til mannen i venstre hjørnet og skildrer biletet frå hans synsvinkel. Seinare kler Iris seg ut i gutteklede og tek samtidig namnet og historia til Klaus, hovudpersonen i ei novelle ho arbeider med å omsetje. Også sjølve forteljarståstaden og skildringa av Iris som ein person med ustabile og upålitelege karaktertrekk, er med på å reise spørsmål om kva som er sant og kva som ikkje er sant, innad i forteljinga. Kan ho fortelje ei sann historie om sitt eige liv, eller er ho - med eit sideblikk til tittelen - "blinda" av sin eigen ståstad?

The Blindfold er ei veldig god bok. Ho er velskriven og rommar veldig mykje. Som sagt: Eg liker Siri Hustvedt. Og på tirsdag var eg så heldig at eg fekk med meg Bokprogrammet på NRK, som handla om henne. Så nå ser eg fram til eg skal få tak i den siste boka til Hustvedt.

Å skildre det ubeskrivelege

Akkurat nå er eg nesten ferdig med å lese The Blindfold av Siri Hustvedt. I første delen av boka skal hovudpersonen Iris beskrive ein bomullsdott:

That night I worked for hours on the description. I held the cotton ball with a pair of tweezers up to the light, trying to find words that would express it, but the thing was lost to language; it resisted it even more that the glove. And when i tried metaphors, the object sank so completely into the other thing that I abandoned making comparisons. What was this piece of waste? As i sat sniffing the fibers and poking at the brown stain with a needle, I was overwhelmed by a feeling of disgust. The cotton ball tld me nothing. It was a blank, a cipher; it probably had no connection to anything terrible, an yet I felt as if I had intruded on a shameful secret, that I had seen what I should not have seen. (s.25).

Eg trur dette er den beste skildinga av det ubeskrivelege eg har lese nokon gong. Opplevinga av at språket kjem til kort og at orda ikkje strekk til, er så godt skildra i denne enkle hendinga.

Det er ganske enkelt godt skrive.

Orakelnatt - Paul Auster

Orakelnatt
Originaltittel Orachle night
Paul Auster
Oversett av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug 2004
272 sider


Orakelnatt er historia om den 34 år gamle forfattaren Sidney Orr, som er i ferd med å komme seg etter ein lang periode med sjukdom. Ein dag han er ute og går, går han innom ein papirhandel. Her møter han kinesaren M.R. Chang (som insisterer på å ikkje bli kallamister Chang, men M-R Chang), og Sidney kjøper ei blå, portugisisk notatbok. Han går heim og begynner å skrive i denne boka, ei fortelling inspirert av ein episode i Malterserfalken av Hammett, kor ein mann nesten blir drept av ein fallande stein og reiser frå alt.

Parallelt med denne skrivinga skjer det ei heil rekke hendingar i ekteskapet med Claire og i forhaldet mellom Sidney og hans beste venn, den berømte forfattaren John Trause. Orr blir trekke inn i ei rekke underlege hendingar, nokon av dei dreier seg omkring papirhandelen og M.R. Chang, andre omkring dei nærmaste relasjonane.

Å lese Orakelnatt kjennest litt som å sjå inn i ei uendeleg rekke med speil i speil. Det er forteljingar inne i alle forteljingane, og desse er fletta saman på ein svært underleg måte. Sidney skriv om Nick Bowen som stikk av frå livet sitt etter ei nesten-ulykke. Som forlagsredaktør har Bowen med seg eit upublisert manus frå 20-talsforfattaren Sylivia Maxwell. Han møter også den noko ekssentriske telefonkatalogsamlaran Ed Victory, som også er ein glimrande historieforteljar. I tillegg arbeider Sid med eit par utkast til filmmanus, for å komme seg ut av den økonomiske knipa han og kona er i, og også her kjem det inn nye forteljingar. Dermed er det mange nivå i forteljinga; Sid si forteljing om seg sjølv, Sid si forteljing om Nick og det andre han skriv om og forteljinga i manuset som Nick les. Sid si forteljing om seg sjølv er på eit nivå over dei andre forteljingane, noko som blir understreka gjennom ei rekke fotnoter, som skaper eit typografisk inntrykk av ein faktatekst. Balansen mellom dei mange nivåa og dei mange forteljingane er uproblematisk å følgje for meg som lesar. Overgangane er klare og tydelege, og Auster unngår elegant faren for samanblanding og forvirring. Forteljinga om Nick Bowen er god, så god at eg blir skuffa, når Sid finn ut at han har skrive seg inn i eit hjørne og ikkje kjem vidare med denne forteljinga.

Samtidig blir forhaldet mellom ulike tidslag også tematisert i boka. Det er som om Orakelnatt har ei fortid og ei framtid (handlinga er lagt til 1982, men i fotnotene kjem det fram at Sid skriv forteljinga om desse dagane i 1982, 20 år seinare). Som lesar får vi vite lite om både fortida og framtida, samtidig som fortida til særleg Claire og ekteparet sin gode venn John Trause innhenter både dei sjølv og dei som står dei nær. Tidsproblematikken blir ytterlegare understreka gjennom ei rekke anekdoter, blant anna om broren til Trause si avdøde kone, som gjennom nokre 3D-foto begynner å leve i fortida, saman med dei daude. Telefonkatalogsamlinga til Nick Bowen er også ei kjelde for refleksjonar omkring det som har vore, og som ikkje lenger er. Sid blir kontakta for å skrive eit synopsis til eit filmmanus, om ei tidsreise, og hovudpersonen i Sylvia Maxwell manuskriptet kan sjå inn i fortida. Det er altså eit sammensurium av ulike tidslag i teksten, men også desse blir fint balanserte og er lesarvennlege.

Spørsmåla omkring forhaldet mellom det som er oppdikta og det som er verkeleg blir stadig viktigare for Sid, etterkvart som desse absurde hendingane skjer. Blir verkelegheita forma av det skrivne ordet? Er det skrivne ordet verkeleg? Til slutt sitt ein igjen med spørsmålet om kva som er verkeleg og kva som er fantasi. Tidsproblematikken og spørsmålet om framtida er også med på å definere forhalde mellom diktinga og det verkelelege livet. Er det slik at det som blir skrive, kjem til å skje i framtida? Kan teksten definere livet?

Orakelnatt er ei god bok, så lenge ho varar. Men ho slutter litt brått. Det er mange lause trådar som med fordel kunne vore fulgt opp. Det er eit svært godt utarbeida og svært innvikla plot i Orakelnatt, med desse mange nivåa både mellom forteljingar og tidslag. Dermed verkar den litt bråe og plutselege avrundinga noko uferdig, på meg som lesar. Paul Auster har blitt ein av mine favorittforfattarar, og det er han framleis. Dei første 250 sidene er gode, og dei gir ei flott lesaroppleving, sjølv om dei siste 20 sidene ikkje er på høgde med resten av teksten.

3. desember - Elizabeth Bishop

Elizabeth Bishop er ein diktar eg stadig tenker at eg skulle ha lese meir av. Men eg har aldri tatt meg tid til å sette meg ned og lese heile forfattarskapet hennar. "One art" var det første diktet eg las av henne, ei humoristisk vinkling på eit av dei store, sentrallyriske tema.

"One art"

The art of losing isn’t hard to master;
so many things seem filled with the intent
to be lost that their loss is no disaster.

Lose something every day. Accept the fluster
of lost door keys, the hour badly spent.
The art of losing isn’t hard to master.

Then practice losing farther, losing faster:
places, and names, and where it was you meant
to travel. None of these will bring disaster.

I lost my mothers watch. And look! my last, or
next-to-last, of three loved houses went.
The art of losing isn’t hard to master.

I lost two cities, lovely ones. And vaster,
some realms I owned, two rivers, a continent.
I miss them, but it wasn’t a disaster.-

Even losing you (the joking voice, a gesture
I love) I shan’t have lied. It’s evident
the art of losing’s not too hard to master
though it may look like (Write it!) like disaster.

Eit kvardagsdikt... i helga

Emily Dickinson (1830-1886) rakk å skrive svært mykje spennande lyrikk i løpet av dei 56 åra ho fekk leve. Eg liker så godt slike enkle tekstar, kor det som er sansbart blir gjort tydeleg, slik som dette diktet, "The grass":

The grass

Emily Dickinson

The grass so little has to do, --
A sphere of simple green,
With only butterflies to brood,
And bees to entertain,

And stir all day to pretty tunes
The breezes fetch along,
And hold the sunshine in its lap
And bow to everything;

And thread the dews all night, like pearls,
And make itself so fine, --
A duchess were too common
For such a noticing.

And even when it dies, to pass
In odors so divine,
As lowly spices gone to sleep,
Or amulets of pine.

And then to dwell in sovereign barns,
And dream the days away, --
The grass so little has to do,
I wish I were the hay!

Cormac McCarthy - The Road

The Road
Cormac McCarthy
Picador, 2007
307 sider

The Road er sterk lesning. I boka møter vi ein far og ein sønn som går gjennom eit utbrent landskap. Vi får ikkje vite kor dei kjem frå, men dei skal mot havet. Dagane deira består av å leite etter mat og forsøke å unngå "the bad guys". Kvar kveld legg dei seg, med frykta om å døy av kulde hengande over seg.

Dialogane mellom faren og sønnen er sterke. Dei snakkar stadig om mareritt, redsle, frykt for å døy og frykt for "the bad guys". Samtalane deira er fulle av guten si tillit til faren og faren sin kjærleik til sønnen. Det poetiske språket inneheld eit nærvær, i desse korte setningane som blir veksla mellom far og sønn, som både er fyllt av alt det vakre og alt det grusomme på same tid.

The Sorrows of an American - Siri Hustvedt

The Sorrows of an American
Siri Hustvedt
Hodder&Stoughton 2009
306 sider

Pocketutgåva mi av The Sorrows of an American er heilt utslitt etter at boka har vore "veskebok" heile sommarferien. The Sorrows of an American er ein multiplotroman, med fleire parallelle historiar. Hovudpersonen er også denne gongen ein mann, psykiateren Erik Davidsen. Som forfattaren sjølv har han norsk mor og norskamerikansk far. Faren til Erik døyr, og han og søstera Inga skal rydde opp i papirene hans. Her finn dei eit notat, som får det til å sjå ut som om faren har vore delaktig i eit mysitisk dødsfall. Erik og særleg søstera Inga, blir svært ivrige etter å finne ut kva dette eigentleg betyr. Parallelt med dette, har Inga, som også er enke, ein del problem med til mennesker som er interesserte i hennar avdøydde ektemann, forfattaren Max. Samtidig har også Erik fått nye leigebuarar, den vakre Miranda og dottera hennar Eggy. Tidleg i romanen fortel Eggy at faren hennar er så liten at han bur i ein boks. Men etterkvart dukkar denne faren opp. I tillegg til desse tre parallelle plotta i nåtid, har Hustvedt fletta inn sin eigen far sine familiemeoarer, som memoarene til Eriks far. Dermed får vi fortald historia om den fattige oppveksta på bondegården i USA og etterkvart deltakinga i krigen på den andre sida av jordkloden.

The Sorrows of an American er veldig mykje. Og ho er veldig mykje bra! Det er ein omfattande roman, med mange historiar og mange sidesprang. Eg blir særleg betatt av ei gammal dame som har lukka seg inne og som lager dokker med tragiske historier. Ho kan ikkje lage dokkene, før ho kjenner historiene deira. Eg lar meg også fascinere over dialogane mellom seks år gamle Eggy og "Dr. Erik" som ho kallar Erik. Siri Hustvedt har verkeleg klart å skrive fram ein livleg, aktiv og samtidig litt nervøs seksåring, i desse dialogane. Og dette er vel ei av Hustvedt sine sterkaste sider, evna til å skrive fram truverdige personar, som lesaren kan bli ordentleg godt kjendt med og nesten litt glad i.

The Sorrows of an American er ei svært god bok. Eg blei skuffa, då eg hadde lese ho ut, fordi ho ikkje kunne vare litt lenger.

Hvis jeg blir - Gayle Forman

Hvis jeg blir.
Originaltittel: If I stay.
Gayle Forman.
Omsett av Gry Wastvedt.
Cappelen Damm 2009.
192 sider










Nå er det min tur til å presentere bokbloggturnèboka Hvis jeg blir av Gayle Forman. Eg er nest sist på lista. Eg bestemte meg for at eg ikkje skulle lese kva dei andre hadde skrive, før eg skreiv mi omtale, så nå gleder eg meg veldig til å lese dei andre bloggane. I går skreiv Lille Søster. I morgon er det Elin sin tur.

17 år gamle Mia har eit veldig godt forhald til foreldra sine. Dei er hippe og kule og ho er svært glad i familien sin. Mia er også ein ung og lovande cellist, som har prøvespelt for det prestisjetunge colleget, Julliard i New York. Kjærasten Adam speler i eit up-and-comming punkeband. Mia framstår på mange måtar, innleiingsvis, som ei tenåringsjente som har alt; talent, kule foreldre og kul kjærast.

Handlinga i Hvis jeg blir utspelar seg over eit døgn, det døgnet kor Mia og resten av familien er på biltur og blir påkøyrde av ein trailer. Foreldra til Mia døyr. Sjølv hamnar ho i koma, og ho veit ikkje korleis det har gått med den 8 år gamle veslebroren. I Hvis jeg blir blir komaet Mia hamnar i beskrive som ei åtskilling mellom kroppen til Mia og den delen av Mia som sitt ved sida av sin eigen kropp, høyrer dei ho er glad i snakke om og til henne og ikkje minst, den delen av Mia som står ovafor eit vanskeleg val; skal ho bli hos kjærasten Adam, besteforeldra og venninna Kim eller skal ho fare saman med foreldra hennar?

Mia stiller ei heil rekkje spørsmål og tenker gjennom livet sitt, om og om igjen. Kven er ho, nå som ho ikkje lenger har familie? Kven er ho som foreldrelaus? Kva med dei andre som er glad i henne? Skal ho bli for deira skuld? Om ho blir i livet, kva skal ho då leve for? Vil ho kunne satse på ei musikarkarriære? Og kva med forhaldet til Adam? Mange av dei spørsmåla Mia stiller seg, handlar eigentleg om å definere seg sjølv og si eiga rolle, si eiga viktigheit, i forhaldet til dei andre, dei som har møtt opp på sjukehuset og som bryr seg om henne. Dette er spørsmål eg hugser at eg stilde meg sjølv i tenåra. Og det er viktige sprørsmål. I denne ramma, kor Mia faktisk er i ein mellomtilstand kor ho må velgje om ho vil leve vidare eller døy, blir desse spørsmåla aktualisert. Vil dei andre klare seg fint, dersom Mia velgjer å døy? Og korleis vil Mia klare seg, utan desse viktige familiemedlemma som er borte?

Forhald til foreldre og forhald til vennar er viktige tema i mange ungdomsbøker. Eg liker at Mia har eit godt forhald til foreldra sine. Ofte blir vennar viktigare og foreldra mindre viktige. Men i Hvis jeg blir er foreldrene minst like viktige som vennane og kjærasten.

Plottet er svært godt, og boka er på mange måter fengande. Samtidig har ho nokre svakheiter. Boka reiser ei rekkje viktige spørsmål, men dei blir litt i overkant godt analysert og gjennomtenkt i teksten. Eg får ei kjensle av at Gayle Forman undervurderer lesarane sine litt, og at ho ikkje heilt stolar på at dei klarer å tenke sjølv, men at ho må tenke for dei.

Språket er verken svært godt eller svært dårleg. Det er heilt greit. Eg lar meg heller ikkje heilt gripe av det, og eg blir innimellom minna om at eg les ei bok, gjennom små ujamnheiter i språket. Dei engelske formuleringane kan skine gjennom den norske oversettinga, slik at eg blir meir oppteken av kva det eigentleg kan ha stått der, enn sjølve teksten. Dette er litt forstyrrande.

Alt i alt synest eg Hvis jeg blir var ei bok med eit fengande plot og god spenningskurve, men med nokre forteljartekniske og språklege svakheiter.

Eit kvardagsdikt

So much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens.

William Carlos Williams.

Bøker eg har gitt opp

Den siste veka har eg begynt på to bøker eg har gitt opp å lese. Begge bøkene har eg lagt bort av same grunn; eg klarer ikkje la meg engasjere i hovudpersonane.

Forrige helg begynte eg å lese Foxfire av Joyce Carol Oates.

Foxfire handlar om ei gruppe jenter som dannar ein gjeng, Foxfire, for å ta hevn over det mannsdominerte samfunnet. Boka er ei retrospektiv forteljing, fortald av ei av desse fem jentene. Forteljaren er delvis den voksne som ser tilbake på ungdomstida og delvis tenåringsjenta som fortel her og nå. Forteljinga vekslar mellom første og tredje person på ein lite vellukka måte. Desse forteljartekniske spranga kunne ha gitt ein spennande effekt, men denne gongen synest eg rett og slett at det fungerer såpass dårleg, at det bare blir slitsomt å lese. Eg kjenner at eg burde la meg engasjere av desse jentene, men eg klarer det rett og slett ikkje. På side 65 syntest eg det var nok.

Sidan den litterære reisa i "Jorda rundt på 8 bøker" skulle gå til midtausten denne månaden, hadde eg tenkt å lese Tusen strålende soler av Khaled Hosseini, som eg har hatt ståande i bokhylla ganske lenge.

For to år sidan las eg The Kite Runner, ei bok eg ikkje hadde planlagt å lese, men som eg endte opp med å lese likevel, fordi eg var på ferie og mangla lesestoff. Med dette utgangspunktet blei eg veldig positivt overraska over den rørande og varme forteljinga om den vesle guten i Kabul. Dette har også gitt meg høgare forventningar til Tusen strålende soler.

Den første delen av boka handlar om Mariam som 15 år gammal mister mora og blir gifta bort til ein 45 år gammal mann, med stygge hender i tida før 1978. Del to handlar om Laila, dottera til den radikale læraren som mista jobben då kommunistane inntok Afghanistan og søstera til to guttar som døyr i krigen. På baksida av boka står det at desse to "blir allierte i kampen mot en brutal ektemann og et krigersk, kvinneundertrykkende samfunn."

Eg kom til side 148, og innan då rakk eg bli så kvalm av det klisjefyllte språket at eg innsåg at eg orkar ikkje lese 200 sider til med dette. Laila sitt forhold til mora blir for eksempel skildra slik:
"Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å bli skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sank." (s. 148) Dette sitatet er dessverre representativt for språket i boka.

Boka er kritikkarrost og berømma fordi det er ei viktig bok som viser fram kvinnene si stilling i Afghanistan. Khaled Hosseini har nådd eit enormt stort publikum med denne boka, og han har vist fram det som er bak burkaen til nokre av kvinnene i Afghanistan. Og det er viktig. Men eg orkar ikkje lese bøker, når eg irriterer meg over språket. Og i dette tilfellet er språket så platt at det rett og slett blei nok.

I dag skal eg ta ein tur på biblioteket og sjå om eg får tak i den boka eg eigentleg hadde tenkt å lese frå Midtausten denne månaden, nemlig A woman in Jerusalem av Abraham B. Yehoshua.

Paul Auster - Brooklynsk dårskap

Brooklynsk dårskap
Oversett av Knut Ofstad
Aschehoug 2006
349 sider
Original tittel: Brooklyn Follies
2005.

Denne boka kjøpte eg for lenge sidan, fordi eg syntest biletet på framsida var så nydeleg. Her ser vi ein gammal mann som står i eit vegkryss og kikkar oppi ein bærepose. Bak han står ein yngre mann midt i vegen med ein badeball. Til venstre for mannen med bæreposen (eller, til venstre for han i biletet, men strengt tatt til høgre for mannen; eg blir alltid usikker på om det kallast høgre eller venstre i slike tilfelle) ligg det ein caps på gata. Bak capsen står det ei dame og ser på mannen med badeballen. Det er sjeldan eg kjøper bøker fordi eg blir betatt av framsida til boka, men denne var eit unntak. Eg blir fascinert av biletet, og særlig av den gamle mannen med bæreposen. Han har stoppa opp i eit vegkryss og kikker oppi posen og ser ut til å lure på kva han har gløymd å kjøpe.

Dersom eg ikkje hadde vore så impulsiv og kjøpt boka fordi eg likte omslaget, ville eg nok ha tenkt meg om to gonger og fått tak i boka på engelsk. For det er ei god bok, men det er mange ordspel som forsvinn i oversettinga, og som derfor ser snodige ut. Så nå har eg notert meg at Paul Auster ikkje er ein forfattar som skal lesast i oversett utgåve, neste gong.

Heldigvis var Brooklynsk dårskap ei så god bok at det var verdt å lese ho sjølv om oversettinga innimellom baud på nokre underlege ordspel. Vi møter den pensjonerte forsikringsselgjaren Nathan Glass som har fått lungekreft, mista kontakten med eks-kona og dottera og flytta til Brooklyn. Her samlar han på anekdoter som han skal sette saman til Boken om menneskelig dårskap. Plutseleg møter Nathan nevøen sin, Tom, som arbeider i eit antikvariat. Desse to einsomme mennene tar opp kontakten og etablerer eit sterkt vennskap. Dei møter ei rekke menneske. Nokre av desse er familiemedlem, medan andre er nye bekjentskap. Felles for dei menneskene dei møter er at historia deira blir sentral i boka.

Brooklynsk dårskap er ein roman med ei einheitleg handling. Samtidig er det ein roman som er bygga opp av ei rekke små historier om ulike menneske og møtene mellom desse. Boka er svært rik på detaljerte skildringar og digresjonar og avstikkarar frå forteljinga om Nathan og Tom. Desse små forteljingane som blir fortalde innimellom, gir boka eit lett og humoristisk preg.

Språket er også lett og humoristisk, og boka får eit preg av å verkeleg vere ei forteljing. Forteljarstemma i boka, Nathan, henvender seg innimellom direkte til lesaren gjennom utsegn som for eksempel "med fare for å kjede leseren" og liknande. Dette er eit grep eg vanlegvis ikkje er så begeistra for, men i Brooklynsk dårskap er dette preget av at boka er ei forteljing som blir fortald meg som lesar så godt gjennomført, at eg synest det er greit. Brooklynsk dårskap er ein underhaldande roman - som i tillegg har eit fascinerande bilete på framsida.