Lese ferdig?

Eg har lese dei første 610 sidene av den 804 sider lange romanen Tårnet av Uwe Tellkamp. Eg plukka med meg boka på mammutsalet, fordi Torbjørn anbefalte boka for eit års tid sidan, i den fine "Tysktime"-spalta si.

Den første delen var gripande. Dei detaljrike skildringane av livet i Dresden på 80-talet, sensuren i bokbransjen, korrupsjonen på sjukehuset, mangelen på varer og den stadige frykta for å komme med systemkritiske ytringar til feil person er fascinerande ei god stund.

Men så kjem det til eit punkt der det kjennest som om eg har lese det før. Det er ei framdrift i boka, i form av at tida går. Bresjnev blir skifta ut med Andropov, som blir skifta ut med Gorbatsjov. Og Christian går frå å tenke kritiske tankar om utdanningssystemet og gymnaset han er elev ved, til å tenke kritiske tankar om verneplikta og militærtenesta. Men framdrifta på handlingsplanet er svært langsom, og det verkar som om boka gjentek seg sjølv. Dei detaljerte skildringane, som var så interessante dei første 300 sidene, begynner å bli direkte kjedelege over dei neste 300 sidene. Over dei siste 75 sidene eg har lese, har eg stadig tenkt "kom til poenget...", når eg for eksempel les 2,5 sider lange digresjonar om klesvask i familien sitt hus, over dei siste tjue åra:

...Så for seg de okselignende vaskestampene med jernbeslag rundt som bøkkeren hadde laget i en tidligere tidsalder, en kvalitetsvare som såpefabrikanten vel hadde hatt ansvaret for. På trebukker sto de, truende, over sluket, som stadig gikk tett. Da måtte de mannlige beboerne stikke lange ståltrådstenger ned i mørket i håp om at det forstoppede vaskevannet ville finne veien til de hengende rørene i hagen ... Dit førte imidlertid også toalettrørene i Tusenøynehuset, og de hadde en tendens til å gå tett. Stahl hadde forklart for Meno at hvis slike rør gikk for bratt nedover, forsvant riktignok væsken fort, men alt det faste ble liggende igejn ... og så måtte man pirke videre. Til dette bød hageskuret på fem meter lange stenger med øse i enden; den gang Hanna og Meno flyttet inn i Tusenøynehuset, hold skipslegen et lite innføringskurs i bolighverdagens gjenvordigheterog særheter i en gammel bygning som ikke var blitt sanert på flere tiår. (s. 600)

Eg har hatt ein pause i boka, nå som eg har lese Elskeren av Marguerite Duras. Og nå har eg lyst på ein pause til, for å lese ei av dei andre bøkene eg har liggjande. Men erfaringsvis veit eg at det å ta fleire pausar i same bok, betyr at boka ikkje blir ferdiglesen. Kan eg leggje bort ei bok, etter 600 sider? Eg gjer vanlegvis det, når ei bok ikkje fengar lenger. Men denne klarer eg ikkje heilt å leggje frå meg. Må eg vite korleis det går? Tårnet har noko, som gjorde at eg las dei første 300 sidene med stor begeistring. Men er det nok til at eg skal utsette andre lesarprosjekt ytterlegare, for å komme gjennom dei siste 200 sidene? Og skjer det i det heile tatt noko meir, over dei siste 200 sidene?

Skuffande, til Hustvedt å vere

Siri Hustvedt

Sommeren uten menn

Omsett av Bodil Engen

Aschehoug, 2011

204 sider

Nei, denne gongen er eg skuffa over Siri Hustvedt. Eg hadde så høge forventningar til Sommeren uten menn at sjølv om Janke har sagt at ho ikkje innfridde, trudde eg dette skulle bli bra. Men Janke hadde rett. Dette var ikkje bra. Sommeren uten menn er ikkje i nærleiken av å nå opp til tidlegare bøker, som Det jeg elsket, The Sorrows of an American og The Blindfold, som eg har lese med stor begeistring.

Eg liker Siri Hustvedt si heilt unike evne til å diskutere kunst, kropp og menneske på eit relativt tungt filosofisk plan, utan at det forstyrrer handlinga. I dei tidlegare bøkene, har ho fått til dette på ein svært elegant og imponerande måte. Særleg i Det jeg elsket, er denne evna utprega sterk, og det er det som gjer denne romanen til ein av mine favorittar. Men i Sommeren uten menn, blir denne styrken ein klamp om foten. Det er som om Hustvedt ikkje når heilt opp til seg sjølv. Dei filosofiske kommentarane og poesidiskusjonane som blir lagt til hovudpersonen blir påtatte og står utføre handlinga. Det blir ikkje ein integrert del av eit meisterverk, som i Det jeg elsket, men ei oppstykking av den heilskapen som potensielt sett kunne vore god. Eller som Janke så fint formulerte det: "Det blir masete og distraherende når hun hele tiden intellektualiserer handlingen." Som her:

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på deg at hjernen vår ikke er særlig forskjellig fra hjernen til vår pattedyrslektning rotta. Min egen rottemann har tilbrakt livet sitt med å forfekte et subkortiakalt, opprinnelig, affektivt selv som er felles for artene og pekt på våre felles hjerneområder og nevrokjemier. Først i de senere år har han begynt å relatere dette kjernepunktet i mysteriene i høyere nivåer av refleksjon, speiling og selvbevissthet - hos aper, delfiner, elefanter, mennesker og til og med duer (det aller siste) - og publiserer avhandlinger om de forskjellige systemene i dette mystiske vi kaller selv, beriker sin forståelse med fenomenologi, med sitater fra den strålende Merleau-Ponty og den dunkler Edmund Husserl, takket være SIN KONE, som geleidet ham gjennom filosofien skritt for skritt, gikk tilbake til Hegel, Kant og Hume når det var nødvendig (selv om mannen har mindre bruk for dem, hans interesse er legemliggjørelse, ja, Leib, Schema corporel), og leste oppmerksom hvert ord han hadde skrevt mens hun med flid og omhu rettet feil og pirket på språket. Nei, stønner du, ikke hun, ikke hun av ringe høyde, med røde krøller og frodig barm! Ikke den kvinnelige poeten. Jo, slik er det, og jeg spøker ikke. Den store Boris Izcovich har gjentatte ganger gått på jakt etter ideer i hjernen til sin egen kon, har til og med kreditert henne for bidragen. Og så? Og så? sier du. Er ikke det i orden, da? Det er IKKE i orden, for DE tror ham ikke. Han er Filosofikongen og Rottevitenskapsmannen.

Den irriterande bruken av versaler for å utheve viktige ord og den forvirrande vekslinga mellom bruk av første- og tredjeperson, kan kanskje tilskrivast slurv frå forlaget si side. Men Hustvedt må ta støyten for å øydeleggje eit svært godt utgangspunkt for ein spennande roman, men kvasifilosofiske flosklar som ho ikkje klarer å integrere i teksten, denne gongen.

Utgangspunktet for handlinga er godt. Kva skjer, når ektemannen etter 30 år skal ta ein "pause" frå ekteskapet, og det viser seg at Pausen er en ung, fransk kollega? Jo, hovudpersonen Mia får eit nervøst samanbrot, blir innlagt på ein psykiatrisk klinikk med ei kortvarig psykosediagnose, før ho reiser til mor si i Bonden i Midtvesten. Her er ho ein heil sommar, og bortsett frå den 4 månadar gamle Simon, omgås ho bare kvinner i ulike aldrar denne sommaren. Mia er professor i poesi, skriv dikt og denne sommaren underviser ho tenåringsjenter i diktskriving. Samtidig blir ho involvert i dei eldre enkene nabolaget sin lesesirkel og ho blir godt kjent med Lola, mora til to små barn og kona til ein usympatisk alkoholikar. Dermed er ramma sett for å utforske relasjonar og kvinneroller i eit mannefritt miljø.

Utgangspunktet er altså interessant. Det er rom for den store feministiske romanen anno 2010-talet. Det er ei ramme som åpnar for å samanlikne kvinna si oppvekst, frå tida då Abigail og hennar 88 år gamle dotter Regine var unge med dei 13 år gamle poesikurselevane til Mia sin kvardag i dag. Og som poesiforskar og -lærar er det rom for mange spennande språkelege og filosofiske tankesprang. Men det heile blir for ambisiøst og faller saman, og i staden for ein stor roman, blir Sommeren uten menn ei rekke lausrivne betrakningar som kunne vore interessante kvar for seg, men som dessverre ikkje heng heilt saman.

Eit ekte møte mellom to mennesker

Brev 1970-1975

Olav H. Hauge og Bodil Cappelen

Det norske samlaget 2011

307 sider

I februar 1970 tar Bodil Cappelen kontakt med diktaren Olav H. Hauge i eit brev. Her skriv ho:

"Jeg stod opp i morges og tenkte på et rom møbelert med bøker fra gulv til tak. Bli ikke forbauset når jeg skriver slik til deg og du ikke kjenner meg - det går over, man kan vel møtes i et brev så vel som på gaten."

s. 7

Det er meir vanleg at to mennesker som ikkje kjenner kvarandre, møtest på gata enn i eit brev. Likevel blir heile denne samlinga av brevvekslinga mellom dei to kunstnarane ei vakker og annleis skildring av eit møte mellom to mennesker, i brevform. Over ein periode på fem år, skriv dei brev til kvarandre. Dei skriv om det dei er opptekne av i kvardagen. Olav H. Hauge skriv om frukttrea, diktinga, omsettingsarbeidet sitt og det han les. Bodil Cappelen skriv om familien, billedveven, bøker ho les og diktinga til Olav H. Hauge. Og etterkvart som åra går, blir dei betre og betre kjend med kvarandre. Boka sluttar i 1975, når Bodil pakkar saman vevutstyret sitt og reiser til Ulvik for å bu samen med Olav. Og eg synest ho sluttar alt for tidleg. Eg vil lese meir om korleis samlivet mellom desse to blir. Dei er begge spente på korleis det blir, når ei skilt kvinne skal flytte saman med han som har vore aleine heile livet:

"Og du lagar deg til å flytta. Hugså no på det eg sa fyrr: Ta ikkje meir med enn du absolutt treng! Seg at du skulde finna på å reisa att! Du kan aldri vita. Eg har nett lese Kjærleikens ferjereiser (Edvard Hoem), og då ser ein at det er so ymist med den kjærleiken! Det skulde no me vita fyrr. Vert no ikkje skræmd, Bodil, kanskje det kjem til å gå fint òg!"

(s. 303).

Brev 1970-1975 er ei sterk skildring av utviklinga av vennskapet og kjærleiken mellom dei to. Breva er autentiske og det gjer at denne kjærleikshistoria får eit ekte og naturleg preg, som eg aldri har funne i nokon oppdikta roman. Dei to nærmar seg kvarandre, på ein slik vâr og forsiktig måte, og kjenslene som blir uttrykt i breva, blir gradvis sterkare.

Boka er vert å lese, fordi ho fortel denne unike kjærleikshistoria. Og i tillegg til dette, inneheld boka mange svært interessante refleksjonar om arbeidet til dei to kunstnarane, og om uvissa ved å leve eit kunstnarliv. Dei skriv om bøkene dei har lese sidan sist og dei kjem med korte kommentarar til dei siste utspela til Jan Erik Vold og Georg Johannessen i Dagbladet og Vinduet. Dette er med på å gjere boka særleg interessant, som desse passasjane kor Hauge kommenterer Cappelen sine og sine eigne forsøk på å omsette dikta til Emily Dickinson:

Til vanleg nytta ho rim og fast metrum, men det hende ho skreiv utan rim, når dei ikkje kom av seg sjølv. Rett nok var ho fri både med rim og taktar. Ein bør vel gjeva att dikti i same form som dei har på engelsk, so nokonlunde då; då fær ein vel best fram den sereigne tonen dikti hennar har.

(s. 18)

Korleis ein skal setja um, vert dei lærde aldri samde um. Måtane er mange, og kvar lyt velja den måten han/ho meiner er best. No skal ikkje eg laga meg til som ein skulemeister; rett nok har eg prøvt å setja um noko; litt kan eg vel ha lært etter kvart, at det ofte er vanskeleg, ja radt umogeleg, det er visst! Lat oss segja det er umogeleg. Det er vel det som gjer at ein prøver å det. Fyrst og fremst lyt ein prøva å krjupa inn i dikti, og sjå dei innanfrå, finna vekstpunktet, då finn ein gjerne dei norske ordi og formi òg. Noko anna enn originalen vert det alltid.

(s 132-133).

Eg får lyst til å lese meir av Hauge sine refleksjonar om språk, form, innhald og dikting. Eg vil lese eit essay av Hauge om omsetting av Emily Dickinson eller Robert Bly. Men eg får bare desse korte glimta av refleksjonar rundt arbeidet til Hauge. Dei blir avbrotne av ei forteljing om ei bussreise, eller nokre tankar om plommetrea og epletrea. Og det er på mange måtar dette som gjer desse breva så fine å lese. Dei store refleksjonane om livet, kunsten og kjærleiken er ikkje pompøse og altomfattande. Dei blir til ei kvar tid sett inn i ein kvardag - den kvardagen som dei to brevskrivarane lever i.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Fri, men til kva?

Freedom

Jonathan Franzen

Open Market Paperback, 2010

561 sider

Eg begynner å skjønne at når Torbjørn Hauken anbefaler ei bok, bør ho lesast. Og Freedom er ikkje eit unntak. Dei siste vekene har eg vore sterkt gripen av Jonathan Franzen sitt dystre og misantropiske univers.

Vi følgjer ekteparet Patty og Walter Berglund, deira vennekrets og ungane deira Joey og Jessica. I innleiingskapittelet er det ein utanforståande observatør som fortel om Berglund-familien si framtoning i nabolaget. I neste del er det Patty som har synsvinkelen, og vi får ta del i hennar oppvekst og studietida hennar fram til ho møter Walter. Og slik vekslar synsvinkelen vidare, mellom desse to, vennen og rockestjerna Richard Katz og sonen Joey. Forteljarteknisk er dette eit interessant grep, som styrer sympatiane til meg som lesar i ulike retningar. Eg ender opp med å eigentleg ikkje like nokon av karakterane, samtidig som eg får forståing for korfor dei handlar som dei gjer, og dermed ikkje klarer å mislike dei heller.

Patty er i utgangspunktet stjerne på basketballaget, medan Walter i utgangspunktet er ein idealist som leitar etter ei løysing på dei globale, økonomiske problema. Den egosentriske kvinna og den idealistiske mannen, blir stadig meir karikerte. Det stadig vanskelegare forholdet mellom dei to, står heile tida i sentrum for romanen. Samtidig tematiserer romanen, gjennom Walter sitt engasjement i miljørørsla dei globale problema knytta til overbefolkning og manglande ressurser. Walter si politiske overbevisning reiser ei rekke viktige spørsmål, sjølv om ho etterkvart driv den fugleelskande idealisten over i ein galskap som blant anna får utslag i ei patetisk krigføring mot kattane i nabolaget.

Gjennom dei mange, svært gode skildringane og det presise språket malar Franzen eit stort episk portrett av ei gruppe amerikanske gjennomsnittsmenneske som har fridom til å gjere det dei vil. Samtidig problematiserer han måten dei forvaltar denne fridommen på, både i eit globalt perspektiv og på eit mellommenneskeleg nivå. Freedom er ei stor lesaroppleving, sjølv om ho i periodar nesten fekk meg til å miste trua på mennesket.

Sonja Nordenswan

Blues från ett krossad världshus

PQR, 2010

278 sider

Eg er litt seint ute i Knirk si nordiske samlesing. Denne helga har eg lese Blues från ett krossad världshus av Sonja Nordenswan, ein sterkt handlingsdriven roman om kvinner i tre generasjonar.

Eg er fascinert over forsida til denne romanen. Dei blåkvite vinterfargane og linjene i biletet er skjøre og sårbare, samtidig som dei er noko massivt over dei. Det abstrakte biletet får meg til å tenke på sprekker i glass eller is. Houvdpersonen i boka, den schizofrene 18-åringen Smaragda, har også nokre av dei same eigenskapene over seg, dette sårbare og knuselege, men samtidig solide.

I innleiinga presenterer Smaragda seg sjølv og Dora, som er den stemmen som av og til tek kontroll. Smaragda har vore inne til psykiatrisk behandling, etter at Dora beordra henne å svømme ut til eit fiskeanlegg og befri regnbogelaksen. Dette frisleppet av laksen, er den schizofrene jenta sitt forsøk på å bote på slektningane sitt misbruk av fiskane. Vidare fortel Smaragda om korleis ho og Dora kom fram til at dette var ei tvingande nødvendig botshandling.

Smaragda har vokse opp saman med mormor og onkelen, Stefan. Ho har ingen far og ingen morfar, og får minne om mora, som døydde ung. I første delen av boka er samtalane mellom mormor og Smaragda sentrale. Mormor fortel om oppveksta si, og etterkvart får Smaragda vite kven som er morfaren hennar. Når Smaragda så fyller 18, får ho lese dagbøkene som mora har etterlate seg. Dermed får den døde mora fortelje si historie til dottera. Spørsmålet om kven morfaren og faren er, er heile tida drivkrafta gjennom forteljinga. Forteljinga om slekta tek oss med til the swinging sixties i London og den spente situasjonen til fattige arbeidarar i Belfast på slutten av 80-talet. Gjennom kronologiske tilbakeblikk får vi følgje mormor si forteljing og Smaragda si lesing av dagbøkene etter mora. Og kronologien spring heile tida fram til nåtid (2007), kor Smaragda kommenterer, bearbeider og evaluerer det ho får vite. Dette gir innimellom gir boka eit litt repetetivt preg. Det er som om det som er viktig, skal understrekast i så stor grad, at eg innimellom kjenner meg litt undervurdert som lesar.

Smaragda har lengta etter å få vite sanninga om faren sin og morfaren sin. Samtidig har det at ho ikkje har visst kven dei er, gitt henne draumar å leve i. Etterkvart som ho får vite sanninga, må ho også forhalde seg til det ho får vite. Ho får verken kontakt med satanistmorfaren sin eller slektningane til faren, som ho lengtar etter. Og sjølv om dei sanningssøkande drivkreftene i Smaragda er intense, har dei også eit snev av ambivalens. Dette reflekterer eg-personen litt rundt, samtidig som det intense vitebegjæret ikkje gjer desse refleksjonane heilt truverdige.

Det kjem ikkje heilt tydeleg fram av teksten kva det er som utløyser personlegheitssplittinga og Dora sin entrè i Smaragda sitt liv. Men denne ambivalensen ligg der som ein viktig faktor, saman med avvisninga Smaragda opplever når ho forsøker å få kontakt med familien på farssida.

Blues från ett kråssad världshus er ein generasjonsroman med godt språk og ei fengjande handling. Men på det forteljartekniske sviktar boka litt. Det er som om den implisitte forfattaren sin rettleiande funksjon blir for dominerande, og eg som lesar får ikkje lov til å oppleve forteljinga på eiga hand.

4/52: "Kjærasten" av Lars Mæhle

Eg les fleire noveller enn dei eg får skrive om, men eg merkar at eg leitar etter 52 gode noveller, som det er verdt å skrive om og ikkje bare 52 vilkårlege noveller. Og den siste gode novella eg har lese, er "Kjærasten" frå novellesamlinga Korea av Lars Mæhle.

"Kjærasten" handlar om Jon som kjem heim og presenterar den nye kjærasten sin for familien. Første del av novella er i hovudsak bygd opp av replikkar, mor Sigrun og far Torgny som går og ventar på å få treffe kjærasten og besteforeldra som kjem til kaffi og dialogen mellom desse. Jon er deprimert, men alle rundt han ser at han smilar når han presenterer kjærasten Hanne. Bestefaren synest ikkje noko om denne depresjonen og meiner det er fordi dei unge tenkar for mykje og at guten har nervene etter bestemora. Kaffiselskapet går i oppløysing med at Jon og Hanne trekker seg tilbake, bestemora gret og mora står igjen med eit fat småkaker ho ikkje har fått servere. Etter kaffiselskapet sovnar Jon og går Hanne ein tur saman med faren til Jon og fortel at dei er eigentleg ikkje kjærastar. Dei bare latar som, for då blir dei rundt så glade.

Replikkvekslingane i den første delen av novella er verkeleg gode! Den korte novella, som sjanger, krev jo eit komprimert språk, og desse replikkane er verkeleg finslipte og tilspissa, slik at språket blir effektivt. Mellom replikkane kjem alt fram - den litt spente stemninga og den manglande forståinga, generasjonskilla og orda som sårar utan at det var meininga.

Når Jon og Hanne kjem heim, er foreldra så glade for at Jon endeleg smilar. Dei meiner det er kjærleiken som gjer han godt. Også viser det seg at dette bare er eit spel dei to har sett i gang, for å glede dei rundt seg. Foreldra blir glade på deira vegne, fordi dei er glade i kvarandre. Og sjølv gleder Hanne og Jon seg over at foreldra blir glade på deira vegne. Novella tematiserer dermed ei underleg form for omsorg. Personane bryr seg om kvarandre, i den grad at dei ønsker å sjå kvarandre glede seg, men likevel sårar dei kvarandre med orda dei seier til kvarandre.

Novella står i novellesamlinga Korea. Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Mellom oss

Ruth Lillegraven

Mellom oss

Tiden norsk forlag, 2011

249 sider

Eg har lese Ruth Lillegraven sin romandebut Mellom oss. Tittelen på boka, Mellom oss, gir assosiasjonar til det fortrulege og tillitsfyllte. Uttrykket "men dette blir mellom oss", er noko folk ofte kan seie, når dei har delt noko i tillit. Men i Lillegraven sin roman er det ikkje tillit og tryggleik mellom hovudpersonane. Mellomromma "mellom oss" er fyllt av hemmeleghalding, dårleg kommunikasjon og manglande tillit.

Handlinga i boka kretsar kring Tonje, mora og besteforeldra hennar. Tonje har eit hemmeleg liv. Alle rundt henne trur ho jobbar på eit krisesenter, medan ho eigentleg er prostituert. Farmor har skjønt dette, men ho held det hemmeleg for Tonje. Mor seier heller ingenting til Tonje, når ho finn det ut. Farmor sitt hemmelege liv er knytta til at ho var medlem i etterretningsstenesta under krigen, medan mor til Tonje har halde hemmeleg korleis faren til Tonje avviste dei, etter at han hadde reist frå dei. Og farfar snakkar ikkje om tida i Natzweiler. Desse store tinga som dei ikkje snakkar om, ligg mellom dei og forstyrrar for å byggje opp kommunikasjon og tillit.

Forteljarteknikken i boka byggjer opp om tematikken på ein svært spennande måte. Forteljarstemma følgjer ein og ein person, i eit og eit kapittel, og har heile tida bare innsyn i tankane til den personen i det kapitlet. Dette er effektivt med på å byggje opp mot tematikken i boka, gjennom at lesaren på ein elegant måte blir plassert i mellomrommet mellom desse karakterane. Lesaren får innsyn i dei forskjellige personane sine tankar og kjensler, og lesaren får vite det dei andre ikkje får vite.

Handlinga spring også i tid. Dei ulike karakterane sine forteljinger blir fortald frå 1943-1945, tida rundt EEC-avstemminga i 1972 og i nåtid, som er 2002-2003. Kvart kapittel har ein dato og namnet på den person vi følgjer som overskrift. Dette var forvirrande då eg begynte å lese. Lesetida mi har blitt innskrenka etter at eg begynte å jobbe, så eg les stort sett på bussen og i helgene. Og dette er ikkje ei bok som er eigna til å busslesing. Eg gløymde kven karakterane var i forhald til kvarandre og eg gløymde å lese datoane grundig, og skjønte ikkje samanhengen mellom dei ulike delane. Men når eg sette meg ned og las samanhengande over fleire timar, merka eg at dette var eigentleg eit godt grep. Men det er eit grep som krev litt fokus av lesaren.

Mellom oss er ei god bok, ganske lenge. Dei vanskelege relasjonane er truverdige, heilt til det nærmar seg slutten på forteljinga. Mot slutten løyser nesten alt seg. Alle får vite om alt dei andre har skjult og det heile lukkar seg inn i ei nyskapt tillit og gjenreising av det øydelagte. Symbolikken rundt det gamle høgfjellshotellet som gradvis blir restaurert og får tilbake prakta si parallelt med at dei øydelagde relasjonane blir fiksa på, tippar litt over og blir litt platt. For det er skildringa av det som er vanskeleg mellom personane, som er genialt i denne boka. Det er måten boka inviterer lesaren inn i mellomromma mellom menneska, som gjer boka verdt å lese. Mot slutten løyser alt seg, og mellomromma blir mindre. Eg trur Mellom oss er ein av dei romanane som ville stått sterkare, utan ei tilnærma happy ending.

Takk til Tiden, for leseeksemplar.

Smakebit på en søndag - 3

Dagens smakebit på ein søndag er henta frå boka Mellom oss av Ruth Lillegraven som eg les nå om dei vanskelege relasjonane mellom menneske:

Så var mora der også, står i gangen i stor pels og lue og kyssar Dagny på kinna. Dei held kvarandre i hendene. Alltid dette ukompliserte og hjartelege mellom dei. Eit felleskap ho aldri heilt har skjøna seg på. Av og til kjenner ho noko som liknar sjalusi. Dagny skal helst vere berre hennar. Og Ranveig er så open og hjarteleg når ho er åleine med Dagny, så annleis enn når det er berre dei to. s. 83

Kva skal vi glede oss til i år?

Bok i P2 presenterer ein del av titlane som kjem til å komme ut i løpet av våren. Her blir bloggarane Janke, Knirk og Bokdama spurt om kva dei gleder seg til. Eg synest det er veldig stas at bokbloggarar blir lagt stadig meir merke til av dei institusjonaliserte mediene.

Lista Nrk presenterer er ikkje komplett, men ho inneheld mange spennande titlar. Eg gleder meg til desse bøkene kjem ut:

Ingrid Betancourt: Selv taushet tar slutt.

Siri Hustvedt: Sommeren uten menn.

Jon Fosse: Kortare stykke.

Sofi Oksanen: Baby Jane.

John Ajvide Lindquist: Lille stjerne.

Arto Paasillinna: En lykkelig mann.

Kva vil du glede deg til å lese, i vår?

Ein verdig vinnar

Rampejenta

Mario Vargas Llosa 2006

Omsett av Kari og Kjell Risvik

Gyldendal 2007

336 sider

Eg har lenge vore nysgjerrig på dei to store latinamerikanske forfattarane Mario Vargas Llosa og Gabriel Garcia Marques. Og etter at Mario Vargas Llosa vann nobelprisen, og fekk den ekstra eksponeringa i bokhandelen, som slike prisar ofte fører med seg, plukka eg litt tilfeldig opp boka Rampejenta for å lese noko av Llosa.

Dette litt tilfeldige valet viste seg å vere eit godt val. Rampejenta er ei intenst spennande og svært godt fortald kjærleikshistorie, fortald av eg-personen Ricardo Somocurio om møtet med den peruanske rampejenta. Første gong han møter henne, er sommaren 1950 då ho gir seg ut for å vere chilensk. Ricardo forelskar seg i denne mystiske jenta, som ikkje vil seie ta han med seg heim til familien sin, og han gløymer ho aldri. Ti år seinare møter han ho igjen, denne gongen er ho sosialistisk geriljasoldat i Paris. Og desse to møta, blir starten på eit svært lidenskapeleg og kaotisk forhald. Dei møtest vidare til ulike tider og i ulike byar, er elskarane til kvarandre, og affærene ender kvar gong med at Ricardo blir såra. Han tilgir Rampejenta, gong på gong, sjølv om det blir vanskelegare for han for kvar gong. Og romanen er full av gode skildringar av dei sterke kjenslene. Både lykka og fortvilinga, begjæret og lengslen blir skildra på ein overbevisande måte.

Bakteppet for denne kjærleikshistoria er ei kompleks forteljing om den politiske situasjonen i Peru og Frankrike på 60-, 70- og 80-talet. Det er ei forteljing om dei ideologiske straumningane som pregar Paris på 60-talet og London på 70-talet. Det er også ei forteljing om den stadig aukande skepsisen Ricardo og Rampejenta og andre innvandrarar frå den tredje verda møter i Europa i desse tiåra. Og midt oppi dette står dette paret.

Det er kanskje kontrastane i hovudpersonane som gjer romanen til ei slik god forteljing. Ricardo er for god til å vere sann og han sluttar til tider å vere truverdig i korte passasjar. Men dette gløymer eg som lesar fort, og eg blir også prega av den lidenskapelege forteljaren sitt naive blikk. Rampejenta kan på ingen måte seiast å vere ein sympatisk karakter. Likevel, så lenge ho blir skildra gjennom blikket til den forelska eg-forteljaren er ho fascinerande og fengslande. Det er ei sterk spenning som oppstår i dei stadige vekslingane mellom sympatier og antipatier i forhald til dette paret, og det er denne spenninga som driv forteljinga framover. Denne spenninga får meg også til å oversjå bristane i både forteljinga og teksten. Både det etterkvart så usannsynlege i dei mange tilfeldige møta til dei to og det tidvis irriterande ordvalet til paret som har omsett teksten til norsk, blir uviktig, og spenninga gjer boka til ei svært god bok.

Rampejenta er ei bok som gir meg lyst til å utforske forfattarskapet til Llosa langt grundigare, og om eg skal vurdere etter denne teksten er han absolutt ein verdig prisvinnar. Om du skal lese boka i Gyldendal si pocketutgåve, bør du vere forsiktig med å lese baksideteksten. For meg var det alt for mykje informasjon der, noko som var med på å leggje ein liten dempar på lesaropplevinga.