Dec 24, 2009

24. desember - Alf Prøysen

Nå avviker eg frå den opprinnelege planen om å presentere 24 dikt. Men her om dagen kom eg til å tenke på ei julehistorie, som eg var veldig glad i då eg var lita jente. Eg hugser at mor mi blei lei av å lese ho for meg, frå Barnas beste- samlinga. Men eg hadde likevel ein periode kor eg plukka fram denne, kvar gong det var tid for god-natt-lesing.

Den vesle bygda som glemte at det var jul


Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder.Noen var store,og noen var små;noen var flinke,og noen var late;og noen likte fiskeboller bedre en kjøttkaker,og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller.så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting,var de helt like alle sammen.
De var så fæle til å glømme.Og da glømte de de merkeligste ting,alle på en gang!En gang glømte de å ta på seg sko.Det hadde vært veldig varmt hele sommer'n,så alle hadde gått barbeint.Og da det ble høst,glømte de å ta på seg sko.
-Du verdens rike så kaldt det er nå da!sa de til hverandre.-Ja,jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå,sa de.-Det blir verst når snøen kommer,sa de.
Og da snøen kom,gikk de barbeint ut og sa:-Å,nå må det være mange kuldegrader! Og slik gikk de og fraus.
Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten,og da skjønte kjerringene at de hadde glømt å ta på seg sko.
Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko,og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina.Og så tok de på seg sko allesammen.
En annen gang hadde de glømt å spise.De gikk flere dager uten mat,og tilslutt ble de sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor'n.Men han kunne ikke komme,for han hadde også glømt å spise, så han var like sjuk som de andre.
Men en dag doktor'n var på beina,kom det fram en musunge med en ostebit i munnen,og da skjønte doktor'n hva det var de hadde glømt.
Og så sto han opp og spiste,og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Og så sto alle sammen opp og spiste,og så ble de friske igjen.
Men verst var det den gangen de glømte at det var jul.
Da det ble lille julaften,var det ingen som hadde gjort rent i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre,og i butikkvinduene var det ikke så mye som ei julenissemaske engang.Skoleungene sto på skolen å sang,og det fantes ikke så mye som en eneste smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.
I ei lita stue aller øverst ibygda,like ved skaubrynet,gikk ei lita jente og tenkte og tenkte.Hu var bare fem år,og ellers så brukte hu å hoppe og danse og leke og ha det moro,men nå gikk hu bare og tenkte.Hu gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
-Det er noe vi har glømt nå igjen,sa den vesle jenta til seg sjøl,-det er noe med ei lita gran,men jeg husker ikke hva det er.
Så gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt gråpapir.-Det er noe med ei saks også,tenkte jenta,-men jeg kan ikke huske hva det er.
Så gikk jenta på låven,og der fikk hun se et kornband som far hennes hadde hengt høgt under en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
-Det er noe med dette kornbandet også,tenkte jenta,og så sto hu der og så seg omkring,og så fikk hu se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på.
Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!
-Å,det er jo lille julaften,det er jo lille julaften,ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far,men de var ikke inne.-Å,åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det snart er jula?Åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta.
Hu prøvde ta den høge stanga og sette juleneket i toppen på den,men det greide hu ikke.Men så skjønte hu hva hu skulle gjøre!Flaggstanga!Hu skulle heise opp juleneket i flaggstanga!
Og det greide hu,og å fort veslejenta hadde gjort det,fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så snøen raste nedover stammen.
-Hvor skal du,hvor skal du?kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!
-Vi blir med,vi blir med, sang de andre meisene og fløy avsted.
-Hvor skal dere hen,hvor skal dere hen? ropte spurvene som satt på telefontrådene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!sang meisene.
-Vi blir med,vi blir med, sang spurvene og startet på likt ifra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene.
Og akkurat da lettet alle dompapene fra nypebuskene i hagen.
Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle,og da så de juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul.
Og folk til å bake og koke og steike,noen gjorde reint i huset,og noen hengte opp reine gardiner...og noen gikk ut i skauen og fant juletre...og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte å glømme,og noen hengte opp julestjerner i vinduene...
Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i ei kjempediger balje som snekker'n hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul,og så badet de alle på en gang...
Og akkurat da de var ferdige og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne...

Akkurat da ringte kirkeklokkene, og så var det jul!

Dec 23, 2009

Ferielesing

Eg har tatt meg fri i jula og eg treng å ferielese litt. Etter det mest intense halvåret eg kan hugse, kjenner eg at eg trekker mot det tanketomme og enkle. Eg er trøytt og sliten av all tenkinga, samtidig er eg rastlaus. Eg trenger nokre feriebøker, men ikkje kva som helst. Eg har lyst på ei eller to feriebøker som ikkje krev noko som helst av meg som lesar, anna enn at eg klarer å la meg engasjere av handlinga. Gjerne krim. I alle fall noko med mykje handling og lite rom for lesardeltaking. Det er det motsette av kva eg vanlegvis vel å lese, så eg har ikkje noko passande heime. Men nå er det det eg treng. Hovudet mitt har tatt ferie og tankane mine er i kvilemodus. Det kjennest godt. Eg har ikkje lyst til å tvinge tankane i gang igjen. Det er deilig å kjenne denne hangen til ro og til det enkle, ikkje minst nå som det er ferie og eg kan ta meg tid til det. Eg har lyst til å bare sitte stille, lese ei bok og plutseleg merke at det har gått nokre timar, medan eg har vore borte-vekk i ei eller anna spennande handling.

Dei siste dagane har eg lese to sider av Runway av Alice Munro og to sider av Kafka on the beach av Murakami. Også les eg dei same to sidene ein gong til. Også tenker at dette er jo god tekst, men eg hugser ikkje kva eg har lese. Også legg eg boka vekk, fordi eg veit at eg kjem til å vere meir opplagt seinare, og då er det dumt å øydeleggje ei eigentleg god bok, nå som eg ikkje er i humør til å lese denne. Eg har stått framføre bokhylla mi, og tenkt at eg har for komlisert litteratursmak. Det er dumt å ikkje ha ei bok til eit kvart humør liggjande. Og akkurat nå er eg ikkje i humør til å lese noko av det eg har liggjande.

Eg må ta meg ein tur til biblioteket i dag. Eg håper eg kanskje skal komme heim med ei Harry Hole-bok og den første Twillight-boka på engelsk. Sistnemnde er kanskje litt vel optimistisk. Kanskje den første boka til Johan Theorin. Eg likte Nattefokk. Kanskje eg finn ei bok av Elizabeth George eller P. D. James eg ikkje har lese. Eg håper å kunne finne noko eigna ferielesning. Biblioteket har ope fram til kl. 18 i dag. Det burde gi meg god tid til å finne ei eller to passande feriebøker.

I mellomtida tar eg gjerne i mot forslag til gode og engasjerande bøker, som ikkje krev noko av meg i betydningsdanningsprosessen.

23. desember - Bernhard S. Ingemann

Dagens dikt er ein sangtekst, til ein sang som av underlege grunnar har hamna mellom julesangane. Men han er minst like sterk i gravferder. Diktaren er B. S. Ingemann, og eg har høyrd ei anekdote (anekdote, fordi eg ikkje veit om det er sant), om at det i første utgåva stod "går de til paradis med sang". Diktaren var for deprimert til å inkludere seg sjølv, ein lang periode av livet. Men etter ei tid, endra han teksten og inkluderte seg sjølv. Denne anekdota gjer teksten mykje sterkare, synest eg, sjølv om eg vanlegvis ikkje er nokon tilhengar av å lese tekstar med for stor vekt på forfattarbiografien. Men akkurat denne teksten synest eg blir sterk i lys av denne anekdota.

Deilig er jorden

Deilig er jorden,
prektig er Guds himmel,
skjønn er sjelenes pilgrimsgang.
Gjennom de fagre riker på jorden
går vi til paradis med sang.

Tider skal komme,
tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang;
aldri forstummer tonen fra himlen
i sjelens glade pilgrimssang!

Englene sang den
først for markens hyrder;
skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden! Menneske fryd deg.
Oss er en evig frelser født!

Dec 22, 2009

22. deseber - Arnulf Øverland

Arnulf Øverland sitt dikt, "Lille Adam" er eit slikt sårt dikt, som eg nesten kjenner litt klump i halsen av å lese. Sjølv om det er mykje brukt som i norskundervisninga i skulen, er eg veldig glad i dette diktet.

Lille Adam

Lille Adams store hode
kneiser på hans tynne hals.
Man har rost ham; ikke dårlig!
Adam danser en alvorlig,
melankolsk og stivbent vals,
og er ikke vel tilmode.

Damene skal engagere,
Adam danser ikke mere.
Fra den tomme rad av stole
ser han sine venner danse.
Lange Leif har fått Constance,
fire stykker sloss om Ole!

Adam går alene hjem.
Slik er livets danseskole.
En får fire, en får fem,
en får èn, og en får ingen,
-lilleslem og storeslem.

Alle livets lunefule
stjerner små gikk ham forbi.
Nu vil han gå hjem og dikte
sig sin første poesi.

Dec 21, 2009

21. desember - Paal Brekke

"Der alle stier taper seg"

Den mann som drepte tirsdag
var han en morder mandag?
Og våkner onsdag mot et grått vindu
med skodden østlig drivende igjennom ham
hvem er han nå

den mann igår?
da steinen løftet hånden hans til slag
eller den han var i forgårs
hvem
når var i forgårs
Lyset fra pianolampen husker han
og hender mot tangentene
ja Händel
Og en tung grå stein, knasende

Han stirrer innover
der gamle øyemerker løses opp i skodden
endrer form og skifter plass
Og ser på disse hendene
hvem eier dem!
en stein de kastet fra seg i et dike
eller Händel, Händel

som har reist seg fra klaveret
uten å se på ham
lar døren gli igjen
Og bare hendene tilbake
lånt brukt
Liksom herreløse hunder er de
står og uler på en øde mo
mot torsdag fredag

(Frå Roerne fra Itaka)

Dec 20, 2009

20. desember - Tarjei Vesaas

DET ROR OG ROR

Dagen er faren
– og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen.
Ingen veit alt.

Det ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.

Han står der òg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror –

Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.

Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.
Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.

Dec 19, 2009

19. desember - Mathias R. Samuelsen

Mathias R. Samuelsen er ein av dei mange spennande debutantane i år. Han har debutert med diktsamlinga Utredning om trengsel, som står så høgt på julegåveønskelista mi, at eg lurer på om eg skal kjøpe ho til meg sjølv til jul.

TROVERDIG

slik vil jeg huske deg:

du sitter i halv lotus mellom to dialekter

med for mange forslag til forbedring

som vanlig, åpen og tørst

og det eneste som er igjen

er de mørke møblene i stuen

og røkelseslukten sitter i

senere i en annen sommerby

mente en annen stupedame

at jeg kun hadde vakre venner

jeg tenkte på deg og kranglet ikke

Dec 18, 2009

Nobelprisstafett ala Thauke2read

Thauke2 har utfordra meg til å skrive om kven eg håper skal bli den neste nobelprisvinnaren. Han vil gjere til ein bloggestafett, så eg skal utfordre vidare og så vidare.

Eg har tenkt meg godt om, fordi eg synest alltid det er så vanskeleg å velgje ut ein som eg synest er best, blant mange gode. Eg har tenkt på Murakami, Auster, Roth og fleire av desse andre som pleier å dukke opp på Ladbrokes si liste. Og eg synest det er vanskeleg å velgje ein som er best. Det er jo så mange som er gode.

Etter litt fram og tilbake har eg likevel komme fram til at eg skal plukke ut ein forfattar som ikkje står på Ladbrokes-lista. Nemleg vår eigen Jon Fosse. Han er stor. Og han har internasjonal suksess. Språket hans rører meg kvar gong eg les han, og han er og blir min norske favoritt. Dramatikken er like leseverdig som romanane hans. Derfor, som den navlebeskuande og sjølvopptekne nordmannen eg er, håper eg Fosse får ein nobelpris. Anten neste år, eller om ti år. Han hadde fortent det.

Dette er ein stafett, så eg gir pinnen vidare til Janke.

18. desember - Gunnar Ekelöf, ein gong til

Gunnar Ekelöf fortener også ein post til i denne kalenderen, fordi han er så mangfaldig. Dette diktet problematiserer også språket, gjennom homonymet 'spjäll', (som både er det norske spjeld, som vi har i peisen men også spareribs), men her på ein svært humoristisk måte - noko som jo går igjen i diktsamlinga Strountes. Samtidig, gjennom referansene til "Jeg ser" av Obstfelder, blir dette vesle, humoristiske diktet åpna, mot ei rekke eksistensielle spørsmål. Og så tilslutt denne omskrivinga av Obstfelder: "Jag är visst kommen på fel halvklot!" (mi utheving). På denne halvkloda har vi overskot til å bry oss med desse språklege finurlegheitene. På den andre halvkloda, derimot...

Nå ser eg at eg gjer noko eg ikkje liker å gjere, eg kommenterer diktet, litt for mykje. Eg skulle eigentleg bare forklare forskjellen på 'spjäll' og 'spjäll', fordi heile diktet var ganske meiningslaust for meg, som ikkje har svensk som morsmål, ved første gjennomlesning, nettopp fordi eg ikkje skjønte ribbe-delen. Og utan denne ribba, blir ikkje diktet morsomt i det heile tatt. Då blir det bare rart.

Jag ser på detta spjäll

Jag ser på detta spjäll
Det är rutigt, absolut rutigt
Jag ser på detta andra spjäll
Det är fullkomligt randigt

Det ena är rutigt vare sig det är öppet

eller stängt

Det ger bara lite mer eller mindre luft
Det andra är randigt vare sig man ätit av

det eller ej

men mest när man ätit av det!

O vad skall jag göra med alla dessa spjäll
Vad skall jag göra med alla dessa ord
som eventuellt betyder ett och detsamma
med eller utan ränder!

Jag är visst kommen på fel halvklot!

Dec 17, 2009

Orakelnatt - Paul Auster

Orakelnatt
Originaltittel Orachle night
Paul Auster
Oversett av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug 2004
272 sider


Orakelnatt er historia om den 34 år gamle forfattaren Sidney Orr, som er i ferd med å komme seg etter ein lang periode med sjukdom. Ein dag han er ute og går, går han innom ein papirhandel. Her møter han kinesaren M.R. Chang (som insisterer på å ikkje bli kallamister Chang, men M-R Chang), og Sidney kjøper ei blå, portugisisk notatbok. Han går heim og begynner å skrive i denne boka, ei fortelling inspirert av ein episode i Malterserfalken av Hammett, kor ein mann nesten blir drept av ein fallande stein og reiser frå alt.

Parallelt med denne skrivinga skjer det ei heil rekke hendingar i ekteskapet med Claire og i forhaldet mellom Sidney og hans beste venn, den berømte forfattaren John Trause. Orr blir trekke inn i ei rekke underlege hendingar, nokon av dei dreier seg omkring papirhandelen og M.R. Chang, andre omkring dei nærmaste relasjonane.

Å lese Orakelnatt kjennest litt som å sjå inn i ei uendeleg rekke med speil i speil. Det er forteljingar inne i alle forteljingane, og desse er fletta saman på ein svært underleg måte. Sidney skriv om Nick Bowen som stikk av frå livet sitt etter ei nesten-ulykke. Som forlagsredaktør har Bowen med seg eit upublisert manus frå 20-talsforfattaren Sylivia Maxwell. Han møter også den noko ekssentriske telefonkatalogsamlaran Ed Victory, som også er ein glimrande historieforteljar. I tillegg arbeider Sid med eit par utkast til filmmanus, for å komme seg ut av den økonomiske knipa han og kona er i, og også her kjem det inn nye forteljingar. Dermed er det mange nivå i forteljinga; Sid si forteljing om seg sjølv, Sid si forteljing om Nick og det andre han skriv om og forteljinga i manuset som Nick les. Sid si forteljing om seg sjølv er på eit nivå over dei andre forteljingane, noko som blir understreka gjennom ei rekke fotnoter, som skaper eit typografisk inntrykk av ein faktatekst. Balansen mellom dei mange nivåa og dei mange forteljingane er uproblematisk å følgje for meg som lesar. Overgangane er klare og tydelege, og Auster unngår elegant faren for samanblanding og forvirring. Forteljinga om Nick Bowen er god, så god at eg blir skuffa, når Sid finn ut at han har skrive seg inn i eit hjørne og ikkje kjem vidare med denne forteljinga.

Samtidig blir forhaldet mellom ulike tidslag også tematisert i boka. Det er som om Orakelnatt har ei fortid og ei framtid (handlinga er lagt til 1982, men i fotnotene kjem det fram at Sid skriv forteljinga om desse dagane i 1982, 20 år seinare). Som lesar får vi vite lite om både fortida og framtida, samtidig som fortida til særleg Claire og ekteparet sin gode venn John Trause innhenter både dei sjølv og dei som står dei nær. Tidsproblematikken blir ytterlegare understreka gjennom ei rekke anekdoter, blant anna om broren til Trause si avdøde kone, som gjennom nokre 3D-foto begynner å leve i fortida, saman med dei daude. Telefonkatalogsamlinga til Nick Bowen er også ei kjelde for refleksjonar omkring det som har vore, og som ikkje lenger er. Sid blir kontakta for å skrive eit synopsis til eit filmmanus, om ei tidsreise, og hovudpersonen i Sylvia Maxwell manuskriptet kan sjå inn i fortida. Det er altså eit sammensurium av ulike tidslag i teksten, men også desse blir fint balanserte og er lesarvennlege.

Spørsmåla omkring forhaldet mellom det som er oppdikta og det som er verkeleg blir stadig viktigare for Sid, etterkvart som desse absurde hendingane skjer. Blir verkelegheita forma av det skrivne ordet? Er det skrivne ordet verkeleg? Til slutt sitt ein igjen med spørsmålet om kva som er verkeleg og kva som er fantasi. Tidsproblematikken og spørsmålet om framtida er også med på å definere forhalde mellom diktinga og det verkelelege livet. Er det slik at det som blir skrive, kjem til å skje i framtida? Kan teksten definere livet?

Orakelnatt er ei god bok, så lenge ho varar. Men ho slutter litt brått. Det er mange lause trådar som med fordel kunne vore fulgt opp. Det er eit svært godt utarbeida og svært innvikla plot i Orakelnatt, med desse mange nivåa både mellom forteljingar og tidslag. Dermed verkar den litt bråe og plutselege avrundinga noko uferdig, på meg som lesar. Paul Auster har blitt ein av mine favorittforfattarar, og det er han framleis. Dei første 250 sidene er gode, og dei gir ei flott lesaroppleving, sjølv om dei siste 20 sidene ikkje er på høgde med resten av teksten.

17. desember - Göran Sonnevi

Göran Sonnevi er nok ein spennande diktar som eg har lese alt for lite av. Dagens dikt er eit metadikt som tar opp problematiseringa av teiknet og språket si rolle, i god postmodernistisk ånd. Innimellom kan eg kjenne at eg blir litt lei av tekstar som skal dekonstruere og plukke i stykker ein kvar ytring. Og nettopp derfor liker eg dette diktet. Språket er problematisk. Teiknet er problematisk. Og likevel er det noko som blir ståande igjen i diktet, noko som er levande og som er samlande.

Det oavslutade språket
föds oavbrutet på nytt,
krossas, och föds på nytt
Serier på serier av vågor
i det vidöppna fältet
Mellan serierna
nya serier, i mellanrummen
mellan mellanrummen
Mellan tid och tid Mellan tiden
och all annan tid
Oändliga spektrum av tider!
Av rum utanför, i varandra

+

Vad är det som finns? Och
hur finns det?

Det alltmer komplexa tecknet Tecknet
uppbyggt av andra
serier av tecken
rör sig, förgrenat
över jordens yta, också ner
under jorden, och utåt
i universum Tecknets bas
förändras, förändrar
tecknet, förändras själv
av tecknet, av
sina egna delars
komplexifiering
Universum
förändras av tecknet

Tecknet på muren Kan du läsa?
Ska jag läsa det för dig?

+

Vi klyvs Våra tecken
klyvs, nerifrån och upp

Vi klyver varandra
Vi förenas
nerifrån och upp

(Det oavslutade språket -1972).

Dec 16, 2009

16. desember - Frode Grytten

I dag kjem eit prosadikt av Frode Grytten, frå flammesingelen Norge.

Vinterhuset
Du hører mor di ute i stova. litt seinare hører du røysta til far
din. Lydane er låge, som om nysnøen dempar alt. Du veit ikkje
kva dei driv med der ute, sikkert bare dei vanlige gjøremåla
ein februarmorgon. Snart kjem dei for å vekke deg. Snart kjem
dei for å spørje deg om du har sove godt. Du kjem bare til å strekke
deg og spørje om du kan ligge litt til. Det er ikkje det du vil
seie. Endå veit du ikkje nok til å velje dei rette orda. Kanskje
vil du aldri vite nok til å velje dei rette orda. Mange år frå no
skal du tenke at verken du eller foreldra dine har noko språk
for denne typen kjærleik. Stå opp, lage frukost, fyre i omnen,
få varme i huset.

(Norge og andre dikt. 2009)

Dec 15, 2009

15. desember - Geir Gulliksen

Eg har bladd gjennom diktsamlinga Se på meg nå frå 2005, for å finne eit passande dikt av Geir Gulliksen, til kalendaren min. Det er lenge sidan eg har lese desse dikta, og eg hugsa eigentleg bare at eg likte dei veldig godt, utan å hugse korfor. Det var vanskeleg å plukke ut eit dikt, fordi det er så mange som er så flotte. Dikta er skrivne på ein så enkel og måte, samtidig som dei er så fulle av innhald, store eksistensielle spørsmål, problematisering av skrivarsituasjonen og så mykje meir. Så i tillegg til å presentere dagens dikt, vil eg anbefale Se på meg nå på det sterkaste.

Det diktet som eg endeleg valde er så fullt av den vakre kjærleiken mellom foreldre og barn. Samtidig er det så kvardagsleg og enkelt. Også munner det ut i eit stort eksistensielt spørsmål, men framleis på ein kvardagsleg og enkel måte. Eg liker det.



HUN HADDE vært ute og lekt hele ettermiddagen
hun var varm i ansiktet da hun satt ved bordet
hun spiste nesten ingenting
og da hun la seg i sengen var hun blitt syk
hun hadde begynt å fryse
og hun sa jeg liker ikke å fryse
så jeg hentet et ekstra teppe til henne
det hadde ligget under trappa, det var kaldt
og hun kunne ikke forstå hvordan
hun skulle bli varm av noe som var så kaldt
og så sa hun: hvorfor blir vi varme av tepper
og hvorfor blir vi varme av klær
og da jeg prøvde å forklare
at varmen hun kjenner når teppet blir varmt
kommer fra henne selv
at teppet og klærne bare hjelper til
med å la varmen bli hos henne
at kroppen hennes er som en ovn
og at det strømer varme ut fra den
da så hun opp i taket med blanke øyne
som ikke blunket, og hun sa jeg liker ikke å fryse
og etter en stund sa hun at hun var varm
og hun sa jeg liker ikke å være varm heller
og vi tok av henne teppene
og hun lå der i rød pyjamas
og etter en stund sa hun at hun var blitt kald
og da jeg pakket teppet rundt henne sovnte hun
Dagen etter var hun frisk og gikk ut igjen
og jeg så henne løpe bortover veien
og jeg visste at kroppen hennes var varm
og at det strømmer varme fra henne uavlatelig
hun puster og avgir varme til verden
uten at verden kanskje
egentlig bryr seg

(Se på meg nå 2005)

Dec 14, 2009

14. desember - Karin Boye

"Vinternatt"

Gnistrande knarrande skare hård.
Ensam, ensam är nattens rymd över vita vägar.
Mig fyller bister törst
till vinterrymden.

Springer du snart ej för foten upp,
djupa jordkalla vatten, värld som ibland mig isat,
du starka mörker som
min stjärna gömmer?

Då skall du hisnande hårt och rent
dränka ruttnande lögn som fordom du skonslöst gjorde.
Var är du, bittra hav
av is och sanning?

Dec 13, 2009

13. desember - Gunvor Hofmo

"Fra en annen virkelighet"

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

(Fra en annen virkelighet -1948)

Dec 12, 2009

12. desember - Olav H. Hauge

For nokre dagar sidan skreiv eg om det biletet av Olav H. Hauge, som Knausgård gir i Min Kamp, første bok. Dagens dikt formidler det biletet av Hauge, som eg vil halde fast i.

"Den draumen
"

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund
skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Dec 11, 2009

11. desember - Tomas Tranströmer

Tomas Tranströmer (f. 1931) blir stadig nemnd når ein snakkar om nobelpriskandidatar. Men ingen trur svenskane våger å gi prisen til ein av sine eigne, og mange meiner at dette er grunnen til at han ikkje vinn. Prisvinnar eller ikkje, han skriv vakre dikt. Og her er ein av mine favorittekstar.

"Stationen"

Ett tåg har rullat in. Här står vagn efter vagn,
men inga dörrar öppnas, ingen går av eller på.
Finns några dörrar ens? Därinne vimlar det
av instängda människor som rör sig av och an.
De stirrar ut genom de orubbliga fönstren.
Och ute går en man längs tåget med en slägga.
Han slår på hjulen, det klämtar svagt. Utom just här!
Här sväller klangen ofattbart: ett åsknedslag,
en domkyrkoklockklang, en världsomseglarklang
som lyfter hela tåget och nejdens våta stenar.
Allt sjunger. Ni skal minnas det. Res vidare!

(Dikter -1954)

Dec 10, 2009

10. desember - Rolf Jacobsen, igjen.

Eg klarte ikkje bestemme meg for kva for eit Rolf Jacobsen-dikt eg skulle plukke ut, så her kjem eit til. "Byens metafysikk" er kanskje eit av dei mest kjendte og oftast siterte dikta hans. Saman med "Landskap med gravemaskiner" og "Til jorden med vennlig hilsen" er det eit av dei mest karakteristiske dikta hans. Eit av dei som skildrar mennesket sitt møte med den teknologiske utviklinga.

”Byens metafysikk”

Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:
Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.
Fra østens skyhøie menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
– de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.
Ingen kan høre
telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre
gassledningenes syke hoste i avgrunnen
Ingen kan høre
kloakkene tordne med slam og stank
hundrede mil i
mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider.
Men oppe i dagen danser jo du med flammende
fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens
hvite øie og ny kåpe i solskinnet.
Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan
cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel
gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.
(Jord og jern, 1933)

Dec 9, 2009

9. Desember - Henning Kramer Dahl

Henning Kramer Dahl er ein for meg ukjendt diktar. Eg kjenner bare til akkurat dette eine diktet, som skildrer det eg ser utføre vindauget mitt om morgonen, på ein så vakker måte. Diktet passar årstida, så det måtte bare få vere med.

BARFROST

Aldri så jeg lyset så splintret i frost
over jorder av størknet mudder
- barfrost i sene november
tiden har gått i stå
og skogen dirrer av tilbakeholdte åndedrag
hva venter den dødsstille vinterørken på
livet har gjort seg ferdig her

sommerens saftsprengte grønne gress
og nektarfylte blomster
lengter efter befriende forråtnelse
men blir ubarmhjertig bevart
under et florlett likklede
av jomfruhvite rimnåler
ingen her tror lenger
på løgnen om den kommende varme vår
en fremmed med istappfingre
har gått gjennom min ungdomskjærlighetsrike
og stivnet mitt blod til sten
to kråker bakser seg opp
fra en sammenhengende synsrand av fillete graner
og flakser bort med all visshet om tid
under hese skrik mot den rømmende rosa sol

Kom kjære
la oss gå gjennom katedraler
av skinnende øde is

ta hånden min under disse glassklare kupler
så skal jeg fortelle deg noe
du aldri skulle ha visst


Frå samlinga: Barfrost (1983)

Dec 8, 2009

Å skildre eit dikt

Eg koser meg med å lage adventskalender for tida. Eg blar gjennom diktsamlingar og finn fram gullkorn og tekstar eg hadde gløymd at eg hadde lese. Eg bruker mykje meir tid på det, enn eg burde, men kva gjer vel det?

Nokre av dikta eg finn fram kan eg seie mykje om. Men dei fleste er sjølvstendige og fullstendige tekstar, som godt kan stå for seg sjølv. Dersom eg skal forsøke å forklare korfor eg liker diktet blir det ofte oppsummerande. Og i denne oppsummeringa, forsvinn ofte den nerva av spenning, stemning og språk, som eg likte så godt då eg las diktet. Og plutseleg sitt eg igjen med ei veldig platt beskriving av diktet, som ikkje passar saman med diktet i det heile tatt.

Dette har vore ei utfordring i skrivinga av masteroppgåva som eg er i ferd med å ferdigstille. Eg skriv ei lyrikkanalyse, og innimellom lurer eg på om eg liker tekstane eg skriv om, for godt. For det hender at eg stopper opp og kjenner at det er frykteleg vanskeleg å skrive dei utleggingane som er nødvendige, for at eg skal kunne skrive den akademiske teksten eg skriv. Ikkje fordi eg ikkje har noko å seie om diktet, men fordi eg har alt for mykje å seie om diktet. Eg får lyst til å skrive: "Les diktet, lytt til orda og opplev dei, på same måten som eg gjer, og kjenn på stemninga. Eg liker denne stemninga". Slikt høyrer sjølvsagt ikkje heime i ein akademisk tekst, som ei masteroppgåve jo er.

På søndag fekk eg ein spennande kommentar på kalenderdiktet her i bloggen, frå min observante lesar Thauke2. Og denne kommentaren sette ord på mykje av det som eg har tenkt på, medan eg har skrive masteroppgåva mi, i samband med dette å skulle skildre, samanfatte og skrive om eit dikt. Thauke2 skreiv:
"Jovisst er teksten vakker, og jeg vet han har skrevet mye som fortjener den betegnelsen (...) men det er da mer enn det å si - eller?"
I denne kommentaren sett han fingeren på det som er så vanskeleg, når eg skal beskrive eit dikt. Og det er eit godt - og viktig - spørsmål Thauke2 stiller. For det er som oftast mykje meir å seie om eit dikt enn at det er "vakkert". Og når eg les diktet, anar eg kva det er, dette som er meir enn det vakre. Men når eg skal prøve å beskrive dette som eg anar, dette som er meir enn det vakre, eller kanskje dette som gjer at det vakre blir vakkert, kjennest det ofte som om diktet klappar saman.

Eg har lyst til å seie les diktet, høyr på orda, opplev den stemninga eg opplevde då eg las dette. For mange gonger er det nok. Dikta har jo stått på eigne bein, lenge allereide. Og mange dikt kan ein seie mykje meir om. Men er det nødvendig, alltid?

Mange gonger kan det vere spennande å utforske diktet og undersøke kva det er som skaper den stemninga eg som lesar opplever. Kjem opplevinga av teksten frå lydane? Klangen? Rimet? Rytmen? Orda? Språket? Biletbruken? Tematikken? Meininga? Bodskapen? Eller er det kombinasjonen av alle desse, og fleire andre faktorar, som skaper ei stemning? Går det an å definere klart og eintydig kva det er som gjer at eg liker eit dikt? I mange tilfelle, ja. Og det er både spennande og interessant å undersøke nærare nøyaktig kva det er i teksten som gjer at eg som lesar opplever lydane og orda slik eg opplever dei. Det går an å undersøke desse tinga, og i mange tilfelle blir også lesinga av diktet rikare av slike undersøkingar. Men det er ei balanse mellom det å gjere slike undersøkingar av eit dikt, og samtidig unngå å redusere diktet til ei oppsummering av seg sjølv. For slike oppsummeringer, tar ofte bort ein del av opplevinga av teksten, og det vakre forsvinn i samanfatninga. Derfor er det av og til godt å bare kunne lene seg tilbake og lytte, kanskje til og med utan å forstå så veldig mykje.

8. desember - Hans Børli

Hans Børli (1918-1989) ville hatt 91-årsdag i dag, hadde han framleis vore i livet, og derfor går dagens dikt til han. Denne tømmerhoggaren frå Eidsskog minner meg på mange måtar om gartnaren frå Ulvik, med dei korte og enkle dikta og det gode blikket for tinga.

Mysteriet


Du søkte etter en dypere
mening bakom alt.
Du skubbet tingene til sides,
og handfor golvbjelkene etter
en skjult kjellerlem,
knakket i panelet og lyttet
etter hemmelige rom.

Men tingene så bare på deg
med uskylds øyne og sa
med en stemme av stumhet:
- La oss få stå på vårt sted!
- La oss få være der vi er!

For det er mysteriet.

Dec 7, 2009

7. desember - Tor Jonsson

Tor Jonsson (1916-1951) er ein annan diktar eg har lese veldig lite av, men til gjengjeld likt godt det vesle eg har lese. For ei tid tilbake trudde eg eg bestilte ei samleutgåve av dikta hans i bokklubben, men det viste seg - noko skuffande - å vere ein biografi. Så eg har altså ein biografi om Tor Jonsson, men inga diktsamling. Men eg håper med tid og stunder at eg skal få sette meg inn i forfattarskapet hans.

Det første Tor Jonsson- diktet eg las var:

Til ein namnlaus
Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
og vera og vera …
Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.
Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.
Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje ---
Men kjem du kje nær meg
Så takkar eg henne
du gav meg for det eg
Skal brenne og brenne ---

(Frå Mogning i mørkret. 1943)

Dec 6, 2009

6. desember - Olaf Bull

Som eg kanskje er i ferd med å avsløre gjennom tekstutvalet mitt, er eg veldig glad i dei store, lyriske modernistane, og i dag er det Olaf Bull (1883-1933) sin tur:

Alene

Der suser ned en kveld paa jorden
derude i den mørke vaar;
en aften vandrer gjennem vaaren
saa mild, umælende og saar -,
og fyldt av sus fra aftenrøder
slaar ind mit vindus lille seil,
- og der er lys - en nellik gløder,
og stuen flygter i mit speil!

Den lille aften foran lampen
med nelliken i vaargrøn lind
og trevlerne fra pipedampen
og fattigdom og mager kind -
den ungdomsstemning, dyb og stille,
som jeg i aften eier givet,
og lever, haabende mod andet,
skal engang dæmre angst i livet - -

Engang, i fremtidssorte nætter
skal stille langs mit lys sig skynde
et nellikskjær - og løv, som sprætter
i haabets bitre unge ynde, - - -
den skal ei være til at gribe,
den fryvils lille sommerving;
den slukner i et streif, en stribe
med bud om alt og ingenting!


Men der er deri ingen lære,
og ingen Panacé man har -
i det man er, der maa man være;
man kan ei være føre var
med det at aande og at leve
av al sin kraft i livets strøm
for saa engang i angst at bæve
og gribe vissen mod en drøm!

(Digte 1909)

Dec 5, 2009

5. desember - Rolf Jacobsen

Rolf Jacobsen (1907-1994) blir rekna som ein av dei framste, norske modernistane. Han debuterte i 1933 med samlinga Jord og jern, og tematikken i dikta hans er ofte knytta til mennesket sitt forhald til den teknologiske utviklinga og det vesle, einsame mennesket i dei voksande byane.

Lyktestolpen

Så isnende alene i natten min lyktestolpe.
De små brosten hviler hodene tett omkring den
der den holder sin lysparaply opp over dem
så ikke det vonde mørket skal komme nær.

Vi er alle langt hjemmefra, sier den.
Det er ikke håp mere.

(Hemmelig liv 1954)

Dec 4, 2009

4. desember - Tone Hødnebø

Tone Hødnebø er ein av dei norske samtidslyrikarane eg liker spesielt godt. Eit dikt som har sett spesielt sterke spor er "Å elske én":

Å ELSKE ÉN er å elske alle

i en brøkdel av et sekund

og uten å vike en tomme

lever samvittigheten sitt eget liv

så lenge lysten varer

kan tiden stanse

og er det for sent eller for tidlig

å bekjenne sine synder

er jeg fortapt

i en størst mulig lykke.

(Nedtegnelser 2008).

Dec 3, 2009

Knausgård om Hauge

I Min Kamp skriv Karl-Ove Knausgård om den gongen han og to medstudentar reiste til Hardanger for å intervjue Olav H. Hauge for det nynorske studenttidsskriftet TAL.

Knausgård skriv:
"Intervjuet med Hauge hadde gått bra, riktignok etter en forferdelig start, for jeg hadde ikke sagt til ham at vi var tre, så da vi svingte bilen inn på tunet hans, forventet han seg bare én, og ville først ikke slippe oss inn i huset i det hele tatt. De kjem mannsterke, sa han der i døråpningen, og mot det der korthoggede vestlandsaktige følte jeg meg plutselig som en glad, lettlivet, dum, overivrig, impulsiv, rødmusset østlending. Hauge var en åndens fastboende, han rikket seg ikke for noe, jeg var en åndens turist, og hadde tatt med meg mine bekjente for å ta fenomenet nærmere i øyensyn. Det var følelsen min, og av det bistre, nesten fiendtligsinnede oppsynet til Hauge å dømme, antageligvis også hans. Men til sist sa han De får vel koma inn, då, og lusket foran oss inn i stuen, hvor vi satte fra oss våre vesker og fotobager. Asbjørn tok fram kameraet og løftet det opp mot lyset, Espen og jeg tok fram notatene våre, Hauge sat på en benk inntil veggen og så ned i gulvet. Kanskje du kan stille deg foran vinduet der, sa Asbjørn, lyset der ser fint ut. så kan vi ta noen bilder. Hauge så opp på ham, med den grå luggen hengende ned i pannen. Her skal faen ikkje takast noko bilete, sa han. Neivel, sa Asbjørn. Unnskyld så mye. Han trakk seg litt til side og la diskré kamaeraet fra seg i kameravesken. Espen satt ved siden av meg og bladde gjennom notatene, holdt pennen i den ene hånden. Jeg kjente ham og visste at det ikke var konsentrasjon som drev ham til å lese gjennom dem nå, akkurat. Det gikk lang tid uten at noen sa noe. Espen så på meg. Så på Hauge. Jeg har et spørsmål, sa han. Er det greit at jeg stiller det? Hauge nikket og strøk den hengende luggen tilbake, hvor den skulle ligge, med en bevegelse som var overraskende lett og feminin i forhold til den maskuline urørligheten og tausheten han ellers satt i. Espen begynte å stille spørsmålet, han leste opp fra blokken, det var langt og intrikat og inneholdt en liten analyse av et dikt. Da han var ferdig, sa Hauge uten å se opp at han ikke snakket om diktene sine." (s. 330-331)

Det gjekk heldigvis betre med dei tre journalistane etterkvart, men dette avsnittet her, denne beskrivinga av den uvennlege Hauge som blir invadert av skuelystne turistar som skal sjå på han som fenomen, har gjort inntrykk på meg.

Første gongen eg las dette avsnittet tenkte eg at det var då ingen grunn til å vere så lite hyggeleg og medgjerleg, når har først hadde takka ja til å bli intervjua. Også blei eg litt skuffa over Hauge, for at han var slik - eg har alltid sett føre meg Hauge som den venlege og kloke gartnaren som går og puslar i hagen og tek godt imot folk. Eg veit jo at det har vore sagt og skrive mykje om psykisk sjukdom og store problem, når det gjeld Hauge sin person, men eg har ikkje lese det. Eg vil ta vare på dette biletet av han, som dikta hans skapar. Kanskje fordi eg er så utruleg glad i denne lågmælte og kloke stemmen som kjem fram gjennom diktninga hans.

Men så las eg avsnittet om igjen, og kjendte at eg blei irritert på Knausgård og vennene hans. Kunne dei ikkje la den stakkars gamle mannen vere i fred i sin eigen heim? Han vil jo bare vere i fred, stakkars. Det er ikkje hans feil at folk liker det han har skrive, korfor må dei trenge seg slik på?

Etter å ha tenkt ennå litt meir på dette tekstavsnittet, slår det meg at det må jo sjåast i samanheng med heile denne diskusjonen som går kring Knausgård sitt romanprosjekt. Eg kan jo ikkje ta det for gitt at Hauge verkeleg var så uvenleg og avvisande. Det er Knausgård si forteljing, og han skriv jo at han ikkje hadde gitt beskjed om kor mange som kom. Og at han kjendte seg som ein overivring, impulsiv og lettliva austlending. Korleis skal eg eigentleg forhalde meg til denne historia om dette møtet med Hauge? Er det fakta eller fiksjon? Og om det er fakta, kor objektiv er eigentleg forteljinga? Kan eg eigentleg stole på det Knausgård skriv? Om Hauge? Om alle dei andre han skriv om?

Eg veit ikkje korleis eg skal forhalde meg til denne skildringa av Hauge. Og eg veit ikkje om det eigentleg er så viktig, likevel. Tilslutt sitter igjen med setninga:
"Hauge var en åndens fastboende, han rikket seg ikke for noe, jeg var en åndens turist, og hadde tatt med meg mine bekjente for å ta fenomenet nærmere i øyensyn."
Også får eg veldig lyst til å lese Hauge sine dikt. Igjen. For det er jo dikta eg er så utruleg glad i. Det er dei som er så viktige. Og det er jo nettopp fordi eg er glad i dikta og fordi dei er så viktige, at denne skildringa av mannen bak dikta uroar meg slik. Men det betyr ingenting, kven Hauge var og korleis han behandla desse unge studentane. Desse studentane er voksne menn nå, og dei angår ikkje meg. Og Hauge er daud for lenge sidan. Hans personlegheit angår heller ikkje meg. Det som betyr noko - framleis - er dikta, dei han skreiv. Og dei er eg veldig, veldig glad i.

3. desember - Elizabeth Bishop

Elizabeth Bishop er ein diktar eg stadig tenker at eg skulle ha lese meir av. Men eg har aldri tatt meg tid til å sette meg ned og lese heile forfattarskapet hennar. "One art" var det første diktet eg las av henne, ei humoristisk vinkling på eit av dei store, sentrallyriske tema.

"One art"


The art of losing isn’t hard to master;
so many things seem filled with the intent
to be lost that their loss is no disaster.

Lose something every day. Accept the fluster
of lost door keys, the hour badly spent.
The art of losing isn’t hard to master.

Then practice losing farther, losing faster:
places, and names, and where it was you meant
to travel. None of these will bring disaster.

I lost my mothers watch. And look! my last, or
next-to-last, of three loved houses went.
The art of losing isn’t hard to master.

I lost two cities, lovely ones. And vaster,
some realms I owned, two rivers, a continent.
I miss them, but it wasn’t a disaster.-

Even losing you (the joking voice, a gesture
I love) I shan’t have lied. It’s evident
the art of losing’s not too hard to master
though it may look like (Write it!) like disaster.

Dec 2, 2009

2. desember - Thomas Marco Blatt

For litt over eit år sidan blei eg kjendt med Thomas Marco Blatt, gjennom diktsamlinga Overalt bor det folk, ei samling eg har bladd gjennom med jamne mellomrom, kor eg stadig oppdager nye tekstar eg liker godt. Ein av dei eg har grunna på i det siste er denne:

I

det er alt dette:

det er vinden mellom bygningene

det er de blafrende bladene i parken

det er de fjerne bønneropene,

trikkeskinnene gjennom gatene –

det er folk, møter, det er ord

det er broer mellom alle med lunger

det er regnet når det faller

mot fuktige fortau, dryppende takrenner,

en åpen port inn til en mørk bakgård

til en kald oppgang, en fremmed leilighet

til bokreoler og et gammelt biljardbord

til noe du kaller hjem

til en ukjent datter, et annet liv –

jeg går mot oktober eller november

og det er alt dette

og hvordan jeg rabler ned ordene

mumler og tenker: hva var det?

er-det-her-du-bor?

rable over ord, falle om

og bli liggende på gulvet,

vinteren hadde kommet

over natten

(Frå Overalt bor det folk - 2008)

Dec 1, 2009

1. desember - Gunnar Ekelöf


Det er tid for å åpne første luka i lyrikkalendaren min, og i dag har eg (sjølvsagt, vil dei som kjenner meg seie) plukka eit dikt av favorittlyrikaren min, Gunnar Ekelöf.


Eg liker "En verklighet. (drömd)" særskilt godt på grunn av den nydelege balansen mellom tung filosofi og enkle, kvardagslege observasjonar. Lytt til lydane i diktet, kjenn på luktene og kjenslene som blir presentert. For det enkle er så sterkt til stade i denne drømde verkelegheita.



En verklighet
(drömd)

Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.

Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.