15. desember - Geir Gulliksen

Eg har bladd gjennom diktsamlinga Se på meg nå frå 2005, for å finne eit passande dikt av Geir Gulliksen, til kalendaren min. Det er lenge sidan eg har lese desse dikta, og eg hugsa eigentleg bare at eg likte dei veldig godt, utan å hugse korfor. Det var vanskeleg å plukke ut eit dikt, fordi det er så mange som er så flotte. Dikta er skrivne på ein så enkel og måte, samtidig som dei er så fulle av innhald, store eksistensielle spørsmål, problematisering av skrivarsituasjonen og så mykje meir. Så i tillegg til å presentere dagens dikt, vil eg anbefale Se på meg nå på det sterkaste.

Det diktet som eg endeleg valde er så fullt av den vakre kjærleiken mellom foreldre og barn. Samtidig er det så kvardagsleg og enkelt. Også munner det ut i eit stort eksistensielt spørsmål, men framleis på ein kvardagsleg og enkel måte. Eg liker det.



HUN HADDE vært ute og lekt hele ettermiddagen
hun var varm i ansiktet da hun satt ved bordet
hun spiste nesten ingenting
og da hun la seg i sengen var hun blitt syk
hun hadde begynt å fryse
og hun sa jeg liker ikke å fryse
så jeg hentet et ekstra teppe til henne
det hadde ligget under trappa, det var kaldt
og hun kunne ikke forstå hvordan
hun skulle bli varm av noe som var så kaldt
og så sa hun: hvorfor blir vi varme av tepper
og hvorfor blir vi varme av klær
og da jeg prøvde å forklare
at varmen hun kjenner når teppet blir varmt
kommer fra henne selv
at teppet og klærne bare hjelper til
med å la varmen bli hos henne
at kroppen hennes er som en ovn
og at det strømer varme ut fra den
da så hun opp i taket med blanke øyne
som ikke blunket, og hun sa jeg liker ikke å fryse
og etter en stund sa hun at hun var varm
og hun sa jeg liker ikke å være varm heller
og vi tok av henne teppene
og hun lå der i rød pyjamas
og etter en stund sa hun at hun var blitt kald
og da jeg pakket teppet rundt henne sovnte hun
Dagen etter var hun frisk og gikk ut igjen
og jeg så henne løpe bortover veien
og jeg visste at kroppen hennes var varm
og at det strømmer varme fra henne uavlatelig
hun puster og avgir varme til verden
uten at verden kanskje
egentlig bryr seg

(Se på meg nå 2005)