Henning Kramer Dahl er ein for meg ukjendt diktar. Eg kjenner bare til akkurat dette eine diktet, som skildrer det eg ser utføre vindauget mitt om morgonen, på ein så vakker måte. Diktet passar årstida, så det måtte bare få vere med.
BARFROST
Aldri så jeg lyset så splintret i frost
over jorder av størknet mudder
- barfrost i sene november
tiden har gått i stå
og skogen dirrer av tilbakeholdte åndedrag
hva venter den dødsstille vinterørken på
livet har gjort seg ferdig her
sommerens saftsprengte grønne gress
og nektarfylte blomster
lengter efter befriende forråtnelse
men blir ubarmhjertig bevart
under et florlett likklede
av jomfruhvite rimnåler
ingen her tror lenger
på løgnen om den kommende varme vår
en fremmed med istappfingre
har gått gjennom min ungdomskjærlighetsrike
og stivnet mitt blod til sten
to kråker bakser seg opp
fra en sammenhengende synsrand av fillete graner
og flakser bort med all visshet om tid
under hese skrik mot den rømmende rosa sol
Kom kjære
la oss gå gjennom katedraler
av skinnende øde is
ta hånden min under disse glassklare kupler
så skal jeg fortelle deg noe
du aldri skulle ha visst
Frå samlinga: Barfrost (1983)
No comments:
Post a Comment