Utrenskning

Eg er heime frå ferie igjen, fleire lesaropplevingar rikare. Den første boka eg las ferdig medan eg var på tur, var Sofi Oksanen si bok, Utrenskning.

Sofi Oksanen
Utrenskning
Oktober forlag 2010
322 sider




Sofi Oksanen vann Nordisk råds litteraturpris for denne boka, og eg må bare slutte meg til den etterkvart store gruppa folk som seier at dette var velfortent! Utrenskning er ei svært god bok, og eg vil gjerne lese meir av Oksanen.

Handlinga er lagt til ei lita bygd i Estland, dels i 1992, like før det første presidentvalet i det sjølvstendige Estland og dels til tida under og etter 2. verdskrigen, då Estland var ein del av det kommunistiske Sovjet. Aliide har budd på den vesle garden der ho veks opp på heile livet, og ein dag i 1992 kjem det plutseleg den unge jenta Zara til garden. Aliide er skeptisk, men slepper etterkvart denne jenta som viser seg å vere ei russisk jente som har levd i ei gjeld ho ikkje heilt skjønner kor kjem frå, til halliken sin. Zara har røymd frå denne halliken, og søker tilflukt hjå Aliide. Men etterkvart finn Aliide ut at akkurat hennar gard ikkje var så tilfeldig vald av jenta.

Parallelt med historia om Zara som har røymd til Aliide sin gard, blir også historia om Aliide og søstera Ingel, som forelskar seg i den same guten like før andre verdskrig bryt ut, fortald. Dette er både ei sterk menneskeleg historie, om korleis relasjonane mellom dei to søstrene utvikler seg og samtidig ei historie om mentaliteten til folk under sovjettida. Søstrene må velgje kor dei vil plassere lojaliteten sin, og dei tek to svært ulike val, noko som også pregar relasjonen mellom dei.

Utrenskning er ei svært god bok. Karakterane er truverdige og har både sympatiske og usymatiske trekk, i tillegg til at det historiske og skildringa av mentaliteten til ulike folk til ulike tider er svært sterkt og godt skildra. Forteljinga er rik på detaljar, til tider grufulle og groteske detaljar, men likevel er boka svært godt skrive. Utrenskning er ei bok som har gjort inntrykk på meg, og eg veit at det er ei slik bok eg vil hugse.

Grusomt og velskrive

Akkurat nå les eg Sofie Oksanen si bok, Utrensking. Det er så fælt å lese og samtidig så godt skrive, at det nesten er vanskeleg å vere lesar.

Vest-Estland 1992
Bylten lå på samme sted under bjørkene. Aliide gikk nærmere med blikket festet på den, men undersøkte samtidig om noen andre var å se. Bylten var ei jente. Sølete, fillete og skitten, men like fullt ei jente. Ei fullstendig fremmed jente. Et menneske av kjøtt og blod, ikke noe himmelsendt framtidsvarsel. På de brukne neglene satt det rester av rød lakk. Striper av maskara og slappe permanentlokker lå nedover kinnene, hårlakken syntes som små kuler, og et blad fra sølvpilen hadde hengt seg fast i den. Håret var grovt av bleking, fettet og mørkt ved hodebunnen. Under skitten var ansiktshuden som et overmodent glasseple, på den tørre underleppa strittet små hudfiller, og mellom dem var leppa opphovnet, tomatrød og unaturlig skinnende blodfull, det fikk skitten til å se ut som en hinne, noe det gikk å tørke vekk liksom voksbelegget på et eple som har hengt ute i kulda. Det hadde samlet seg lilla farge i foldene på øyelokkene, og det var rakninger i den svarte, gjennomsiktige strømpebuksa. Den var tettstrikket og prima, hadde ingen utposinger ved knærne. Opplagt av vestlig kvalitet. Materialet hadde bevart glansen til tross for søla. Den ene skoen hadde falt av. Det var en tøffel med gråslitt nuppete flanellfôr og et hull ved
hælen. Rundt kanten var det festet en dekorasjon som nå var vrengt opp til en lang rekke hundeører, en sikksakkbord i imitert skinn, og et par forniklete nagler. Aliide hadde hatt maken. Da de var nye, hadde pynten vært mildt lysebrun, og fôret mykrosa som sidene på en ren grisunge. Tøffelen var et sovjetisk produkt. Kjolen? Vestlig. Trikotstoffet var av altfor god kvalitet til å være innenlandsk. Og slike belter var det ikke andre steder enn i Vesten. Sist Talvi var på besøk fra Finland, hadde hun et sånt strikkbelte. Til Aliide sa hun at de var på moten, og motegreier var noe dattera forsto seg på. Aino hadde fått et liknende belte i en hjelpepakke fra kirken, selv om hun ikke hadde bruk for det, men når hun fikk det gratis, så – finnene hadde råd til å sende nye klær også i innsamlingen. Pakken hadde ellers inneholdt en anorakk og T-skjorter, snart skulle hun gå og hente mer. Kjolen til jenta var riktignok altfor fjong til at den kunne være hjelpesending. Og jenta var ikke herfra.
Ved hodet lå det ei lommelykt. Og et sølete kart. Munnen var halvåpen, da Aliide bøyde seg nærmere, kunne hun se tennene. De var altfor hvite. I den hvite tanngarden satt det en lang rekke grå plomber.

Eg les vidare.