Showing posts with label 1960-talet. Show all posts
Showing posts with label 1960-talet. Show all posts

Dec 24, 2009

24. desember - Alf Prøysen

Nå avviker eg frå den opprinnelege planen om å presentere 24 dikt. Men her om dagen kom eg til å tenke på ei julehistorie, som eg var veldig glad i då eg var lita jente. Eg hugser at mor mi blei lei av å lese ho for meg, frå Barnas beste- samlinga. Men eg hadde likevel ein periode kor eg plukka fram denne, kvar gong det var tid for god-natt-lesing.

Den vesle bygda som glemte at det var jul


Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder.Noen var store,og noen var små;noen var flinke,og noen var late;og noen likte fiskeboller bedre en kjøttkaker,og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller.så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting,var de helt like alle sammen.
De var så fæle til å glømme.Og da glømte de de merkeligste ting,alle på en gang!En gang glømte de å ta på seg sko.Det hadde vært veldig varmt hele sommer'n,så alle hadde gått barbeint.Og da det ble høst,glømte de å ta på seg sko.
-Du verdens rike så kaldt det er nå da!sa de til hverandre.-Ja,jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå,sa de.-Det blir verst når snøen kommer,sa de.
Og da snøen kom,gikk de barbeint ut og sa:-Å,nå må det være mange kuldegrader! Og slik gikk de og fraus.
Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten,og da skjønte kjerringene at de hadde glømt å ta på seg sko.
Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko,og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina.Og så tok de på seg sko allesammen.
En annen gang hadde de glømt å spise.De gikk flere dager uten mat,og tilslutt ble de sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor'n.Men han kunne ikke komme,for han hadde også glømt å spise, så han var like sjuk som de andre.
Men en dag doktor'n var på beina,kom det fram en musunge med en ostebit i munnen,og da skjønte doktor'n hva det var de hadde glømt.
Og så sto han opp og spiste,og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Og så sto alle sammen opp og spiste,og så ble de friske igjen.
Men verst var det den gangen de glømte at det var jul.
Da det ble lille julaften,var det ingen som hadde gjort rent i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre,og i butikkvinduene var det ikke så mye som ei julenissemaske engang.Skoleungene sto på skolen å sang,og det fantes ikke så mye som en eneste smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.
I ei lita stue aller øverst ibygda,like ved skaubrynet,gikk ei lita jente og tenkte og tenkte.Hu var bare fem år,og ellers så brukte hu å hoppe og danse og leke og ha det moro,men nå gikk hu bare og tenkte.Hu gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
-Det er noe vi har glømt nå igjen,sa den vesle jenta til seg sjøl,-det er noe med ei lita gran,men jeg husker ikke hva det er.
Så gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt gråpapir.-Det er noe med ei saks også,tenkte jenta,-men jeg kan ikke huske hva det er.
Så gikk jenta på låven,og der fikk hun se et kornband som far hennes hadde hengt høgt under en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
-Det er noe med dette kornbandet også,tenkte jenta,og så sto hu der og så seg omkring,og så fikk hu se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på.
Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!
-Å,det er jo lille julaften,det er jo lille julaften,ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far,men de var ikke inne.-Å,åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det snart er jula?Åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta.
Hu prøvde ta den høge stanga og sette juleneket i toppen på den,men det greide hu ikke.Men så skjønte hu hva hu skulle gjøre!Flaggstanga!Hu skulle heise opp juleneket i flaggstanga!
Og det greide hu,og å fort veslejenta hadde gjort det,fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så snøen raste nedover stammen.
-Hvor skal du,hvor skal du?kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!
-Vi blir med,vi blir med, sang de andre meisene og fløy avsted.
-Hvor skal dere hen,hvor skal dere hen? ropte spurvene som satt på telefontrådene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!sang meisene.
-Vi blir med,vi blir med, sang spurvene og startet på likt ifra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene.
Og akkurat da lettet alle dompapene fra nypebuskene i hagen.
Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle,og da så de juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul.
Og folk til å bake og koke og steike,noen gjorde reint i huset,og noen hengte opp reine gardiner...og noen gikk ut i skauen og fant juletre...og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte å glømme,og noen hengte opp julestjerner i vinduene...
Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i ei kjempediger balje som snekker'n hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul,og så badet de alle på en gang...
Og akkurat da de var ferdige og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne...

Akkurat da ringte kirkeklokkene, og så var det jul!

May 24, 2009

Eit kvardagsdikt

Stillheten, sier jeg
og mener dette som er mer enn ordene
alt det vi strekkes oss mot bakenfor
og gjennom ordene
De hvite skyer, høye trær med mørke
tunge kroner, speilet
i dypet av ditt øye
Og jeg strekker meg imot det
strekker fram et ord, som på
et sølvbrett, og med hvite
eller sorte hansker
Stillheten, sier jeg
og vannet kruses, alle bilder
krølles sammen
Kan du tie, mann!
Jeg kan ikke

Av Paal Brekke. Samlede dikt [1], s. 224.

May 18, 2009

Jorda rundt på 8 bøker: En dag i Ivan Denisovitsj liv av Aleksandr Solzjenitsyn

Jorda rundt på 8 bøker starter i Aust-Europa, og eg har vald å lese En dag i Ivan Denisovitsj liv denne månaden. Dette er ei av dei mange bøkene eg lenge har tenkt på at eg skulle ha lese.

Sidan det framleis er mai ei stund til, skal eg ta meg ein tur på biblioteket og sjå om eg får tak i Kafkas Forvandlingen også, og forlenge opphaldet i Aust-Europa med denne.

Men først, litt om En dag i Ivan Denisovitsj liv.

En dag i Ivan Denisovitsj liv
Aleksandr Solzjenitsyn
USSR 1962
Oversatt av Natalia Fredriksen
Tiden Norsk Forlag 1963
214 sider

Ivan Denisovitsj Sjukhov er dømd til ti års straffearbeid i ein russisk fangeleir, etter å ha blitt anklaga for spionasje. En dag i Ivan Denisovitsj liv er historia om ein dag i denne fangeleiren, frå morgonrevelja til sola går ned.

"Klokka fem klang som alltid reveljen - hammerslag mot en skinnestump utenfor stabsbrakka. Kimingen trengte svakt inn gjennom det fingertjukke rimlaget på rutene og stilnet snart. Vokteren var ikke lysten på å slå lenge i denne kulda."

Første avsnittet i boka presenterer lesaren for den uuthaldelege kulda, voktaren og brakkene fangane bur i. Vidare gir boka detaljerte skildringar av livet til fangane sett gjennom Sjukhovs auge. Desse skildringane er til tider i overkant detaljerte for min smak, arbeidet fangane gjer blir for eksempel gjenfortald på eit slikt detaljnivå at det nesten blir litt langdrygt. Samtidig er kanskje dette eit poeng i seg sjølv, murararbeidet Sjukhov gjer denne dagen er langdrygt og hardt i den uuthaldelege kulda. Mykje av dagen til Sjukhov og dei andre fangane går med på å finne på små ting han kan gjere for å gjere dagen lettare og sikre seg goder. Ved å vere hjelpsom og vennleg mot dei rette personane, kan han kanskje skaffe seg ein ekstra porsjon suppe eller brød i løpet av dagen.

Eg lar meg imponere over den usentimentale og nøkterne tonen i forteljinga. Sjukhov ser ikkje på seg sjølv som eit offer, til tross for at han blir drive til slavearbeid i fleire titals minusgrader. Han tar sjølv ansvar for å gjere det beste utav akkurat denne dagen, og denne grunnleggjande haldninga til livet er beundringsverdig. Eg er vanlegvis ikkje så veldig glad i å trekke inn biografiske element frå forfattaren sitt liv i lesinga av bøker, men i forhold til En dag i Ivan Denisjovitsj liv klarer eg ikkje å sjå vekk i frå at denne romanen er basert på forfattaren sine eigne erfaringar frå straffearbeid i fangeleir. Den grunnleggjande positive haldninga til Ivan Denisovitsj gjer romanen til ei sterk lesaroppleving, og lesaropplevinga blir endå sterkare sett i lys av forfattaren si eiga historie.