May 24, 2009

Eit kvardagsdikt

Stillheten, sier jeg
og mener dette som er mer enn ordene
alt det vi strekkes oss mot bakenfor
og gjennom ordene
De hvite skyer, høye trær med mørke
tunge kroner, speilet
i dypet av ditt øye
Og jeg strekker meg imot det
strekker fram et ord, som på
et sølvbrett, og med hvite
eller sorte hansker
Stillheten, sier jeg
og vannet kruses, alle bilder
krølles sammen
Kan du tie, mann!
Jeg kan ikke

Av Paal Brekke. Samlede dikt [1], s. 224.

2 comments:

Aina said...

Fint.

Ingrid said...

så finstämt- så vackert- jag ska skriva ner dikten i min egen poesibok.....