Ian McEwan - Lørdag

Saturday
Oversatt av Halvor Kristiansen
Lørdag
Gyldendal 2005
270 sider


I Lørdag møter vi den lykkeleg gifte og veltrente hjernekirurgen, Henry Perowne, som bur i eit stort og dyrt hus sentralt i London saman. Rosalind, kona er vellukka advokat og sonen Theo er ein lovande gitarist. Denne laurdagen skal dottera Daisy komme heim frå Paris med prøvetrykket av diktsamlinga ho skal gi ut. Det er ein svært trygg, rik og vellukka familie som har det godt og er glade i kvarandre. Handlinga i romanen er lagt til ein laurdag i februar 2003. Perowne våknar midt på natta og ser eit brennande fly flyge over London. I og med at det skal vere demonstrasjonar mot Storbritania si deltaking i krigen i Irak denne dagen, er dette urovekkande. Frykta for terror og redsla for at alt det trygge skal gå i grus blir aktivert med synet av dette flyet, og er eit av dei gjennomgåande tema i boka. På veg til ein squash-kamp kolliderer Henry Perowne med ein brutal type, Baxter. Perowne kjem unna konfrontasjonen med å audmjuke Baxter ved hjelp av sine kunnskaper som lege. Seinare viser det seg at Baxter ønsker å få gjenoppretta ryktet sitt, og kjem etter Perowne for å ta igjen.

Eg klarte ikkje bli heilt engasjert av Lørdag. Historia er fortald gjennom Henry Perowne sine synsvinkel, men i tredjeperson. Til tross for denne tredjepersonsforteljinga har lesaren tilgang til alle tankane og kjenslene til Perowne, og ikkje til dei andre karakterane. Dermed ligg synsvinkelen og forteljaren sine sympatier hos Perowne. Likevel blir hovudpersonen omtala med etternamn gjennom heile romanen. Dette irriterer meg, fordi det skaper ei unødvendig distanse mellom hovudpersonen, som skal vinne min sympati og meg som lesar. Lørdag har ei spennande forteljing med mange interessante betraktningar om samtida, kulturen og verdssamfunnet anno 2003. Historia om Perowne og familien hans, og etterkvart om Baxter si rolle i forhold til dei andre karakterane er spennande og godt fortald. Eg vil gjerne vite kva som skjer vidare på handlingsplanet. Men likevel er det noko i teksten som skaper ei distanse til karakterane på det personlege planet. Sidan dette er ein roman der den personlege utviklinga, tankane og kjenslene til karakterane har fått stor vekt, blir denne distansa forstyrrande. Dermed blir eg verken overbegeistra eller målbunden etter å ha lese Lørdag.