Om å lese

Eg har mange bøker eg har lyst til å lese, men som eg ikkje har fått tid til å lese. Ein av grunnane til at eg ikkje har fått tid til å lese dei bøkene eg har tenkt å lese, dei siste åra, er at eg er masterstudent i nordisk litteratur. Dette inneberer blant anna at eg, dei siste åra, har fått utdelt ei liste med mellom 20 og 30 romanar, drama eller lyrikksamlingar som skal lesast i løpet av et semester. Eg har i all hovudsak gleda meg over at eg kan lese skjønnlitterære tekstar som i tillegg er pensum, i studietida mi. Samtidig har eg sakna det å kunne velgje bøker sjølv. Eg har kjøpt bøker eg vil lese, men dei har blitt liggande i ein stabel med ulesne bøker, fordi eg må prioritere Strindberg, norsk mellomkrigstid eller modernistisk lyrikk. Det siste året har eg kunne velgje dei skjønnlitterære bøkene eg vil lese sjølv. Dermed kan eg oppdatere meg på ikkje-nordisk samtidslitteratur og ikkje-nordiske klassikarar. Eg kan lese romanar eg lenge har ønska at eg hadde lese, fordi dei er sentrale i verdslitteraturen, og eg kan lese bøker av forfattarar eg nesten ikkje hadde høyrd om tidlegare. Og eg gleder meg over denne friheita til å velgje bøkene mine sjølv.

Det har slått meg at dette ordet pensum kan gjere noko med ein elles god roman. Det er eit ord som er med på å definere måten ein les på. Eg kan jo få boka til eksamen, og då må eg hugse detaljane. Eg må lime inn post-it-lappar i teksten, slik at eg finn dei viktige partia tilbake, når eg kanskje skal skrive om boka. Og eg må forsøke å tenke ut ein interessant måte å sette boka i eit teoretisk perspektiv på, som i tillegg kan vere originalt nok til at eg får ein god karakter. Dette er tankar som pregar lesinga.

Brannen av Tarjei Vesaas er eit eksempel på ei bok eg har lese to gonger, fordi ho har stått på pensumlista mi to gonger. Den første gongen eg las Brannen satt eg igjen med ei forvirra kjensle av å ikkje ha forstått kva eg las. Eg hadde hatt problem med å få tak i boka, fordi ho bare er å få kjøpt som bind 13 i Skrifter i Samling. Dagen før forelesninga om romanen, fekk eg låne ho av ein som sa "ikkje brekk opp permen medan du les ho". Og eg las så forsiktig eg bare kunne og så fort eg bare kunne, for å bli ferdig til forelesninga dagen etter. Eg kunne jo ikkje ha boka med i veska, dersom eg skulle behandle ho etter utlånaren sine instruksar. Eg likte ikkje boka, eg skjønte ho ikkje og eg kryssa fingrane for at eg skulle sleppe å skrive om denne til eksamen.
Neste gong eg hadde boka på ei pensumliste, var eg litt tidlegare ute med å få tak i boka, og fekk bestillt bind 13 av Skrifter i Samling frå forlaget (så nå har eg 3 eksemplar av Isslottet, for å vere på den sikre sida). Eg hadde god tid til å lese historia om denne Jon som spring rundt i eit surrealistisk draumelandskap, og eg satt igjen med ei svært god lesaroppleving.

Etter å ha lese Brannen for andre gong, og funne ut at ho var verdt å lese likevel, har eg tenkt på dei andre bøkene eg ikkje har likt, som eg har hatt på pensumlista gjennom åra. Har eg ikkje likt dei fordi dei er pensum, og fordi eg ikkje har tatt meg god nok tid til å lese dei, eller har eg ikkje likt dei fordi eg ikkje likte dei? Eg trur at når eg har det travelt med å bli ferdig med ei bok, blir lesaropplevinga amputert av dette hastverket. Eg kan bli meir oppteken av kva for ei side eg har kome til og kor stor brøkdel dette er av heile boka, enn sjølve teksten. Og når dette skjer, mister eg ei viktig del av gleda ved å lese. I forlenginga av dette, kjem eit spørsmål om årsak og verknad. Mister eg gleda ved å lese fordi eg tel sider, eller begynner eg å telje sider fordi boka i utgangspunktet ikkje engasjerer meg?

Eg er litt skeptisk til å konkludere med at bøker som eg har vald å lese sjølv, når eg har god tid, er betre enn bøker som står på ei pensumliste. For eg har lese mange bøker som eg har likt veldig godt, til tross for at dei er pensum. Dersom det hadde vore klart definert at pensumbøker ikkje var gode, ville eg vel neppe ha halde ut med litteraturstudier så lenge som eg har gjort. Men eg trur eg kan konkludere med at det å ikkje ha vald å lese ei bok sjølv og i tillegg ha dårleg tid, kan vere med på å gjere at eg oppfatter ei elles god bok som ei dårleg bok.