Nifs og spennande ungdomsroman

Johan Harstad

Darlah. 172 timer på månen 

376 sider

Cappelen Damm. 2008

Eg har lese ein del ungdomsbøker i det siste. Litt for å ha nokre lettlesne bøker og kose meg med, når dagane er travle og litt fordi eg som norsklærar kjenner litt på at eg manglar oversikt over bøker som kanskje er aktuelle for elevane mine. Og Brageprisvinnaren Darlah. 172 timer på månen er ei bok eg har hatt lyst til å lese lenge. For nokre år storkoste eg meg med Hässelby, som gjekk frå å vere ein uskyldig oppvekstroman til å bli ein nifs dystopi med Twin-Peaks-liknande trekk. Og Darlah. 172 timer på månen gjer akkurat det same. Boka går frå å skildre ungdommar i eit trygt og gjenkjenneleg miljø, til å bli så nifs at eg kjenner at eg som lesar blir redd. Johan Harstad kan skrive. 

Utgangspunktet for Darlah. 172 timer på månen er at NASA ønsker å arrangere ei ny måneferd. Allereie i forordet får ein vite at det er ei enorm hemmeleghalding rundt denne måneferda. Deltakarane på møtet er forsøkt samla utan at dei skal trekke til seg noko merksemd og ein av møtedeltakarane har fått namnet sitt sladda i forordet. Dei bestemmer seg for å reise til månen igjen. For å finansiere denne ekspedisjonen treng å kommersialisere prosjektet. Det gjer dei ved å utlyse ein konkurranse kor tre ungdommar vinn kvar sin plass på ekspedisjonen som skal tv-overførast som eit kva slags som helst realityshow. 

Vidare blir vi kjende med kvardagen til dei tre ungdommane som etterkvart vinn kvar sin billett til månen. Mia frå Stavanger er ei sint tenåringsjente med svart hår som drøymer om å blir verdsberømt med bandet Rouge Squadron, og som i alle fall ikkje vil reise til månen. Midori frå Tokyo passar ikkje inn saman med dei andre jamnaldrande i nærmiljøet og drøymer om å reise langt bort frå alt og begynne eit nytt liv som kunstnar, helst i New York. Antonie frå Paris har akkurat blitt dumpa av kjærasten sin, som han framleis spionerer på gjennom kikkertane i Eiffeltårnet. 

Etterkvart skjønner vi at det er andre grunnar enn dei reint økonomiske, som gjer at det ikkje har vore sendt folk til månen sidan 70-talet. Ein tidlegare vaktmester i Area 51 veit at det er farleg å reise til månen, men han får ikkje til å varsle nokon. Frykta den senile gamle mannen kjenner når han ser tv-bileta av ungdommane som skal reise til månen, er svært godt skildra. Mia, Midori og Anonie opplever merkelege ting, etter at dei er vald ut til å delta på Darlah-ekspedisjonen og spenninga stig merkbart etter at dei har komme fram til månen og romstasjonen dei skal vere på. 

Boka er blitt kritisert for å vere for langdryg i starten. Og det tar litt tid før boka begynner å bli ordentleg spennande. Samtidig er skildringane av livet til dei tre månefararane i Stavanger, Tokyo og Paris med på gjere boka til noko meir enn ei sci-fi-bok. Og for meg som vanlegvis ikkje er så glad i denne sjangeren, synest eg at den meir jordnære og kvardagslege stemninga i første delen av boka er med på å gjere boka verdt å lese. Eg trur heller ikkje den ekstremt bratte spenningskurva som bare stig og stig over dei siste 100 sidene i boka, ville vore like intenst spennande dersom vi ikkje hadde komme på innsida av karakterane og blitt ordentleg kjend med dei i innleiinga. Det er punkter som kan kritiserast og lause trådar som ikkje blir samla på slutten av boka. Samtidig er det ein velskriven og svært spennande roman, som tek opp spørsmålet om kva vi kan finne ute i verdsrommet på ein ny og interessant måte. 

Hvis jeg blir - Gayle Forman

Hvis jeg blir.
Originaltittel: If I stay.
Gayle Forman.
Omsett av Gry Wastvedt.
Cappelen Damm 2009.
192 sider










Nå er det min tur til å presentere bokbloggturnèboka Hvis jeg blir av Gayle Forman. Eg er nest sist på lista. Eg bestemte meg for at eg ikkje skulle lese kva dei andre hadde skrive, før eg skreiv mi omtale, så nå gleder eg meg veldig til å lese dei andre bloggane. I går skreiv Lille Søster. I morgon er det Elin sin tur.

17 år gamle Mia har eit veldig godt forhald til foreldra sine. Dei er hippe og kule og ho er svært glad i familien sin. Mia er også ein ung og lovande cellist, som har prøvespelt for det prestisjetunge colleget, Julliard i New York. Kjærasten Adam speler i eit up-and-comming punkeband. Mia framstår på mange måtar, innleiingsvis, som ei tenåringsjente som har alt; talent, kule foreldre og kul kjærast.

Handlinga i Hvis jeg blir utspelar seg over eit døgn, det døgnet kor Mia og resten av familien er på biltur og blir påkøyrde av ein trailer. Foreldra til Mia døyr. Sjølv hamnar ho i koma, og ho veit ikkje korleis det har gått med den 8 år gamle veslebroren. I Hvis jeg blir blir komaet Mia hamnar i beskrive som ei åtskilling mellom kroppen til Mia og den delen av Mia som sitt ved sida av sin eigen kropp, høyrer dei ho er glad i snakke om og til henne og ikkje minst, den delen av Mia som står ovafor eit vanskeleg val; skal ho bli hos kjærasten Adam, besteforeldra og venninna Kim eller skal ho fare saman med foreldra hennar?

Mia stiller ei heil rekkje spørsmål og tenker gjennom livet sitt, om og om igjen. Kven er ho, nå som ho ikkje lenger har familie? Kven er ho som foreldrelaus? Kva med dei andre som er glad i henne? Skal ho bli for deira skuld? Om ho blir i livet, kva skal ho då leve for? Vil ho kunne satse på ei musikarkarriære? Og kva med forhaldet til Adam? Mange av dei spørsmåla Mia stiller seg, handlar eigentleg om å definere seg sjølv og si eiga rolle, si eiga viktigheit, i forhaldet til dei andre, dei som har møtt opp på sjukehuset og som bryr seg om henne. Dette er spørsmål eg hugser at eg stilde meg sjølv i tenåra. Og det er viktige sprørsmål. I denne ramma, kor Mia faktisk er i ein mellomtilstand kor ho må velgje om ho vil leve vidare eller døy, blir desse spørsmåla aktualisert. Vil dei andre klare seg fint, dersom Mia velgjer å døy? Og korleis vil Mia klare seg, utan desse viktige familiemedlemma som er borte?

Forhald til foreldre og forhald til vennar er viktige tema i mange ungdomsbøker. Eg liker at Mia har eit godt forhald til foreldra sine. Ofte blir vennar viktigare og foreldra mindre viktige. Men i Hvis jeg blir er foreldrene minst like viktige som vennane og kjærasten.

Plottet er svært godt, og boka er på mange måter fengande. Samtidig har ho nokre svakheiter. Boka reiser ei rekkje viktige spørsmål, men dei blir litt i overkant godt analysert og gjennomtenkt i teksten. Eg får ei kjensle av at Gayle Forman undervurderer lesarane sine litt, og at ho ikkje heilt stolar på at dei klarer å tenke sjølv, men at ho må tenke for dei.

Språket er verken svært godt eller svært dårleg. Det er heilt greit. Eg lar meg heller ikkje heilt gripe av det, og eg blir innimellom minna om at eg les ei bok, gjennom små ujamnheiter i språket. Dei engelske formuleringane kan skine gjennom den norske oversettinga, slik at eg blir meir oppteken av kva det eigentleg kan ha stått der, enn sjølve teksten. Dette er litt forstyrrande.

Alt i alt synest eg Hvis jeg blir var ei bok med eit fengande plot og god spenningskurve, men med nokre forteljartekniske og språklege svakheiter.