Murakami

I slutten av juni hadde eg eit titalls idear til blogginnlegg eg skulle skrive. Nå har eg ingen. Derfor les eg bloggar, og håper at inspirasjonen kjem tilbake. I mellomtida kan eg jo fortelje at eg stod opp tidleg i dag for å sikre meg billettar til Murakami på Litteraturhuset i slutten av august, og at eg derfor er trøytt, sjølv om eg ikkje fekk billettar og må nøye meg med å sjå han på storskjerm i etasjen over. Også les eg Trekkoppfuglen om igjen, på norsk denne gongen. Eg har ikkje lese nokre andre bøker i juli, sjølv om eg sa eg skulle lese så mykje i sommar. Men eg synest eigentleg det er heilt greit. Trekkoppfuglen er ei fin bok. Eg liker den absurde og samtidig den gode skildringa av det folk vanlegvis ikkje sett ord på:

"Men det er én ting jeg vil spørre deg om. Hvorfor tenker du alltid på døden?"
Hun stakk en sigarett i munnen og strøk behendig av en fyrstikk med den ene hånden. å satte hun på seg solbrillene.
"Mener du at du ikke tenker mye på døden, Trekkoppfugl?"
"Jo visst tenker jeeg på døden. Men ikke alltid. Bare en gang iblant. Som folk flest."
"Vet du hva jeg tror, Trekkoppfugl?" sa Mai Kasahara. "Alle blir født med noe forskjellig i selve kjernen av sin eksistens. Og den tingen, hva den enn er, blir lik en varmekilde som driver hvert enkelt menneske innenfra Jeg har en slik også, selvsagt. Som alle andre. Men noen ganger løper den løpsk. Den sveller eller skrumper i meg, og den fillerister meg. Det jeg helst ville, er å finne en måte å formidle den følelsen til et annet menneske på. Jeg får det bare ikke til. De skjønner igenting av det. Problemet kan jo være at jeg ikke er flink nok til å forklare meg, en jeg tror også det er fordi de ikke hører godt nok etter. De later som om de lytter, men de gjør det ikke virkelig. Så hisser jeg meg opp noen ganger og gjør de villeste ting."
"De villeste ting?"
"Ja, som å holde deg fanget i brønnen, eller som når jeg sittter bakpå en motorsykkel og holder hendene foran øynene på ham som kjører."
Da hun sa det, tok hun seg til såret ved øyet sitt.
"Var det slik den motorsykkelulykken hendte?" spurte jeg.
"Mai kasahara sendte meg et spørrende øyekast, som om hun ikke hadde hørt meg. Jeg kunne ikke skjelne uttrykket i øynene hennes bak de mørke brilleglassene, men det var som om en slags nummenhet hadde spredt seg over ansiktet hennes, som olje når den helles på stille vann.
"Hvordan gikk det med gutten?" spurte jeg.
Med sigaretten mellom leppen fortsatte Mai Kasahara å se på meg. Eller rettere sagt, hun fortsatte å se på merket mitt. "Må jeg svare på det spørsmålet, Trekkoppfugl?".
"Ikke hvis du ikke vil. Det var du som brakte det på bane. Hvis du ikke vil snakke om det, så la være."
Mai Kasahara ble helt stille. Det kunne se ut som om hun hadde vondt for å bestemme seg. Så fylte hun lungene med sigarettrøyk og blåste den sakte ut igjen. Med en tung bevegelse dro hun solbrillene av seg, vendte ansiktet mot solen og knep øynene igen. Mens jeg så på henne, følte jeg det som om tidens fjær begynte å bli slakk.
"Han døde," sa hun til slutt, med uttrykksløs stemme, som om hun hadde forsonet seg med noe.
(s. 339).

Derfor liker eg Murakami. Og derfor gleder eg meg til å nesten sjå han, den 23. august.