Oct 3, 2011

1Q84


Takk for mange veldig hyggelege tilbakemeldingar på forrige innlegg. Eg har bestemt for å ikkje forsvinne. Men eg trur ikkje eg har kapasitet til å ha så mange faste spaltar og fleire vekentlege oppdateringar. Så det blir ei oppdatering i ny og ne, når eg har lyst til å skrive litt, framover. Også droppar eg alle plikt-oppdateringane eg har ein tendens til å pålegge meg sjølv. 

Sidan sist har eg lese Murakami, bok 1 og 2 av 1Q84. Det er ingenting mindre enn eit moderne storverk, og den beste Murakami-boka eg har lese til nå. Sjølv om vi finn mange av dei særtrekka til Murakami, som eg liker så godt i denne boka, er ho samtidig heilt annleis. Eg gleder meg til bok 3 kjem ut, allereide. 




I 1Q84 følger vi dei to hovudpersonane Aomame og Tengo i annankvart kapittel. Aomame er ei ung jente som har brote med familien som høyrer til den religiøse sekta "vitnefolket", og som i tillegg til å vere kampsportinstruktør på eit treningssenter, hjelper ei gammal dame med å ta livet av menn som har mishandla kvinner. Tengo er ein mattelærar og forfattar som ennå ikkje har gitt ut nokre bøker. Han er flink med språk, men slit med å få på plass ei handling. Ein dag blir han kontakta av ein redaktør, som har fått inn romanen Luftpuppe, som har veldig god handling men som treng eit betre bearbeida språk. Tengo kjenner seg meir eller mindre pressa til å fullføre denne boka, som viser seg å bli ein bestselgjar. Og etterkvart utvikler han også eit sterkt vennskap med den 17-år gamle jenta Fukaeri. 

Desse to blir dratt inn i ei anna verd, ei parallell verkelegheit, som er heilt lik den vanlege verda, bortsett frå nokre detaljar: 
Aomame strakte hals og så opp mot himmelen. Selv om blikket var vendt oppover, var tankene på vandring langt bakover i tid. Hun tenkte på årene med Tamaki, på alt de hadde snakket om. Og på den gangen de hadde kjælt med hverandre... Med ett slo det henne at nattehimmelen hun så opp på, ikke var helt som den pleide. Noe var forandret. Hun fikk en svak, men tydelig fornemmelse av at det var noe som ikke stemte.
Det tok en stund før det gikk opp for henne hva det var. Og selv da det gikk opp for henne, hadde hun vanskelig for å stole på det hun så. Hun trodde ikke sine egne øyne.
På himmelen hang det to måner. En stor og en liten. Like ved siden av hverandre. Den store så ut som den vanlige månen. Gul og nesten full. Men ved siden av den var det en annen måne. Den så annerledes ut. Den var litt skeiv og fargen var svakt grønn, som om den var dekket av mose. Dét var det hun så. 
Både Aomame og Tengo oppdager og avdekker, frå kvart sitt hold, gradvis at dei er i denne parallelle verkelegheita, med to månar, kor "little people" representerer eit stadig meir trugande bakteppe. Utviklinga er intens og spennande, og som lesar får ein gradvis større innsikt i stadig meir overraskande avsløringar, og ein blir stadig nødt til å stille spørsmål ved kva som eigentleg er og kva som ikkje er. Eller som Fukaeri, jenta som snakkar utan spørsmålsteikn, seier: "Hva er virkeligheten."

Samtidig som denne avdekkinga av av forholdet mellom 1984 og 1Q84, dei to verkelegheitene foregår, er det mange mindre historier i denne 751 sider lange romanen. Vi får høyre om både Aomame og Fukaeri si oppvekst i sterkt religiøse sekter, vi får høyre om Tengo som må vere med faren ut på lisensinnkreving, istadenfor å leike med dei andre ungane og vi får høyre om korleis desse barna, som var annleis allereide som barn har vokse opp og utvikla sterke, usynlege bånd mellom seg. Vi får høyre om dei einsame, dei som lever i si eiga verd og sitt eige tankeunivers, og som opplever det vanskeleg å forholde seg til andre mennesker. Vi får høyre om utforsking av kropp og seksualitet og vi får delta i erotiske eventyr, som heller ikkje er gjennomsnittelege. Og vi får etterkvart høyre korleis alt dette blir fletta saman, i ei verkelegheit som bare kanskje er verkeleg. 

Forteljinga i 1Q84 er annleis enn alt anna eg har lese, og det er kanskje her spenninga ligg. Handlinga ligg på eit plan, kor det surrealistiske og det realistiske blir blanda saman, og det er ikkje mogleg å vite kva som er det eigentlege, til slutt. Og det er kanskje det at Murakami får til å skrive fram denne uvissheita, som er den enorme styrka hans. 

Eg gleder meg til bok 3 kjem ut. 

4 comments:

lise said...

Dette ser ut som noe for meg. Takk for tips!

Elin said...

Du er tilbake! :-D

:-D
:-D
:-D

Helt OK at du ikke oppdaterer kjempemasse. Heller kvalitet enn kvantitet! ;-)

Bai said...

Takk, Elin. Eg skal forresten få rydda i lenkene mine. Eg vil jo gjerne vere her. Det har bare vore litt tomt ei stund. Men nå prøver eg å ta bort presset, og sjå om det gjer ein forskjell.

ariel said...

Eg ser òg fram til bok nummer 3. Dette er noko av det beste eg har lese på lenge!