Den vonde verkelegheita

Eg les Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne av Amal Aden. Det er ei vond bok å lese. I forordet skriv Aden:

"Jeg liker å beskrive virkeligheten gjennom en fortelling, og vi somaliere er veldig glad i å fortelle historier. Det er derfor naturlig for meg at den lengste delen av denne boken er en fortelling. Den er ikke selvopplevd, men den er sann - den viser fram viktige sider ved virkeligheten slik jeg kjenner den" (s. 13).

I boka fortel Aden om det å vokse opp som somalisk jente i Norge, frå den 13 år gamle jenta Yasmin sitt perspektiv. Det er vondt å lese. Eg kjenner det stikk inni meg og tårene triller medan eg les. Amal Aden skildrar det grusomme, og det grusomme er ikkje langt borte. Det er i nærmiljøet vårt, bak lukka dører i blokkene i drabantbyane her i Groruddalen. Desse jentene er i klasseromma på våre skular og vi ser dei, saman med mødrene og tantene sine på butikken kvar dag. Og likevel er dei så aleine med smertene sine:

Jeg prøver å ligge på magen, og etter en stund sovner jeg. Når jeg våkner, vet jeg ikke om det er natt eller dag. Det er mørkt i rommet. Jeg har fortsatt forferdelige smerter. Jeg hører stemmer fra stuen. Det er sikkert onkel som er tilbake, tenker jeg. Jeg klarer ikke å rope. Jeg håper han kommer inn til meg. Nå hører jeg at han prater og ler høyt i telefonen. Jeg prøver å stå opp, jeg holder meg fast i veggen og står forsiktig opp. Jeg er kliss våt, jeg har svettet så mye. Jeg går inn i stuen hvor onkel prater og ler i telefonen. Det er ingen andre i huset.
- Jeg må til lege, jeg har det veldig vondt, sier jeg.
Onkel er ferdig i telefonen, og sier at jeg kan ikke reise til lege. Onkel kommer med en lang forklaring om at hvis vi drar til legen, vil legen se at jeg har blitt slått og ta kontakt med barnevernet. Barnevernet vil komme og ta meg med til et sted hvor jeg blir voldtatt, slått må drikke alkohol og bli kristen. Hvis barnevernet henter meg, kommer jeg aldri til å se familien min igjen, og alle kommer til å hate meg. Barnevernet er et skremmende ord, og hvis barnevernet kommer, så blir livet mitt et helvete. Dessuten så er det sånn at hvis jeg sier til noen at jeg har blitt slått, så dreper foreldrene mine meg.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg dør av smerte. (s. 84-85). 

Se oss er ei brutal forteljing. Historia om Yasmin er så brutal, at eg skulle ønske eg kunne avfeie det heile som fordomsfullt oppspinn. For dette er ei historie som bare stadfestar alt det verste vi trur om det somaliske miljøet. Dessverre er det ikkje oppspinn. Dessverre kjem Amal Aden si så utruleg viktige stemme innsida av det somaliske miljøet. Aden har sjølv vekse opp i det miljøet ho skildrar, og nå opptrer ho under pseudonym, ofte med politivakt, fordi ho vågar å kritisere det.

I forordet skriv Aden:

"I denne sørgelige situasjonen er Se oss mitt nødrop, og jeg håper inderlig å bli hørt. Jeg vil vekke opp mennesker som jobber med flyktninger - for eksempel i asylmottak, på flyktningkontor, i Nav, barnevern og skole, ja alle som har med flyktninger og innvandrere å gjøre, ønsker jeg å nå. Jeg vil at de skal våkne opp fra sine drømmer og se virkeligheten slik den er." (s. 12).

Eg deler Aden sitt ønske. Eg håper bekymringsmeldinga hennar blir lesen av alle som arbeider med flyktningar og innvandrarar. Og eg håper vi klarer å sjå desse barna. Endå meir håper eg vi klarer å gjere noko med det vi ser.