Jun 19, 2010

Grusomt og velskrive

Akkurat nå les eg Sofie Oksanen si bok, Utrensking. Det er så fælt å lese og samtidig så godt skrive, at det nesten er vanskeleg å vere lesar.

Vest-Estland 1992
Bylten lå på samme sted under bjørkene. Aliide gikk nærmere med blikket festet på den, men undersøkte samtidig om noen andre var å se. Bylten var ei jente. Sølete, fillete og skitten, men like fullt ei jente. Ei fullstendig fremmed jente. Et menneske av kjøtt og blod, ikke noe himmelsendt framtidsvarsel. På de brukne neglene satt det rester av rød lakk. Striper av maskara og slappe permanentlokker lå nedover kinnene, hårlakken syntes som små kuler, og et blad fra sølvpilen hadde hengt seg fast i den. Håret var grovt av bleking, fettet og mørkt ved hodebunnen. Under skitten var ansiktshuden som et overmodent glasseple, på den tørre underleppa strittet små hudfiller, og mellom dem var leppa opphovnet, tomatrød og unaturlig skinnende blodfull, det fikk skitten til å se ut som en hinne, noe det gikk å tørke vekk liksom voksbelegget på et eple som har hengt ute i kulda. Det hadde samlet seg lilla farge i foldene på øyelokkene, og det var rakninger i den svarte, gjennomsiktige strømpebuksa. Den var tettstrikket og prima, hadde ingen utposinger ved knærne. Opplagt av vestlig kvalitet. Materialet hadde bevart glansen til tross for søla. Den ene skoen hadde falt av. Det var en tøffel med gråslitt nuppete flanellfôr og et hull ved
hælen. Rundt kanten var det festet en dekorasjon som nå var vrengt opp til en lang rekke hundeører, en sikksakkbord i imitert skinn, og et par forniklete nagler. Aliide hadde hatt maken. Da de var nye, hadde pynten vært mildt lysebrun, og fôret mykrosa som sidene på en ren grisunge. Tøffelen var et sovjetisk produkt. Kjolen? Vestlig. Trikotstoffet var av altfor god kvalitet til å være innenlandsk. Og slike belter var det ikke andre steder enn i Vesten. Sist Talvi var på besøk fra Finland, hadde hun et sånt strikkbelte. Til Aliide sa hun at de var på moten, og motegreier var noe dattera forsto seg på. Aino hadde fått et liknende belte i en hjelpepakke fra kirken, selv om hun ikke hadde bruk for det, men når hun fikk det gratis, så – finnene hadde råd til å sende nye klær også i innsamlingen. Pakken hadde ellers inneholdt en anorakk og T-skjorter, snart skulle hun gå og hente mer. Kjolen til jenta var riktignok altfor fjong til at den kunne være hjelpesending. Og jenta var ikke herfra.
Ved hodet lå det ei lommelykt. Og et sølete kart. Munnen var halvåpen, da Aliide bøyde seg nærmere, kunne hun se tennene. De var altfor hvite. I den hvite tanngarden satt det en lang rekke grå plomber.
Eg les vidare.

2 comments:

Elin said...

Jeg leser også denne nå. Er spent på å høre hva du mener etter at du har lest den ut.

Bai said...

Eg les vidare, og det er sterk lesning. Har drøye hundre sider igjen nå, og vil eigentleg bare lese, men innser at eg må bruke litt tid på andre ting også.