Aug 5, 2011

Å tenke framover

Fredag 22. juli skreiv eg at alle mine næraste var i god behold. Det stemde forsåvidt, men eg fekk etterkvart vite at ein ung mann på 21 år, som har betydd mykje for meg og fleire av mine venner, var blant dei sakna på Utøya. Det gjekk ei veke, så kom stadfestinga, først sa dei på radioen at det var samsvar mellom antall sakna og antall kroppar dei hadde funne. Så kom beskjeden frå familien, etterfulgd av namnelistene. Denne flotte ungdomspolitikaren, som hadde livet og framtida framføre seg var død.

Vi kan sjå tilbake på desse siste to vekene, på fleire ulike måtar. Vi kan diskutere kor vidt vi skal gi gjerningsmannen, han som ingen av oss forstår, mykje merksemd i media eller om vi skal protestere ved å snu avisbaksida fram i butikkane og forsøke å gløyme han. Vi kan diskutere innvandringsdebatten si form, både før og framover. Vi kan plassere skuld på miljø, tankeretningar og einskildpersonar. Vi kan diskutere om det er greit å vere anonym på nettet. Vi kan snakke om politihelikopter og reaksjonstid og ressursbruk innanfor beredskapsapparatet. Det finst nesten ingen grenser, for kva vi kan snakke om, i tida etter 22. juli.

Den alt for unge politikaren som blei gravlagt i går, hadde eit brennande engasjement for mangfold, mot diskriminering, og kanskje særleg for likskap i skulen og i kyrkja. Det skal vere rom for alle, både store og små grupperingar i heile samfunnet og i desse organisasjonane. Han hadde mange draumar om eit betre og meir inkluderande samfunn og han jobba aktivt for at mangfaldet i samfunnet vårt skulle vere ein ressurs og ikkje eit problem. Denne guten var unik, fordi han ikkje bare snakka. Han handla.

Alt har si tid, og sorgen over dei vi har mista vil vi bere med oss. Han kan vere der over lang tid, og vi må gi rom for han. Vi må ikkje bare avfeie sorgen. Men vi må ikkje gløyme kor vi mista dei. Vi mista dei, medan dei jobba for eit betre samfunn. Og mange har sagt dette før meg, og formulert det betre, men vi må ikkje la desse ungdommane sine draumar, ønsker og visjoner om eit betre samfunn døy med dei. Vi må la oss inspirere av engasjementet deira. Vi må finne eit svar på Gunnar Roalkvam sitt spørsmål, sunge og gjort kjende av Sigvart Dagsland:

Når eg ser at tunge skyer
trekke mørknå øve oss,
når eg ser de slibe kniver
og legge opp te det å sloss,
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?

Når eg ser at någen stige,
mens de tråkke andre ner,
når eg ser at mange skjelve
og bøye av for det som skjer,
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?

Ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,
ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,
hjelp oss samen
me som tror:
At møje kan me
hvis me vil det,
mens me vente
her på jord.

Når eg ser at drømmer bleikne,
og visjoner visne hen,
når eg ser at tvilen herske,
så lide tro me har igjen!
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?

Ka kan eg gjørr?
Eg e så...
Ka kan eg gjørr?
Eg e så....

Ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,
ka kan eg gjørr?
Eg e så liden,
hjelp oss samen
me som tror:
At møje kan me
hvis me vil det,
mens me vente
her på jord.

Når eg ser at tunge skyer
trekke mørknå øve oss,
når eg ser de slibe kniver
og legge opp te det å sloss,
kan eg gjørr någe med det?
kan eg gjørr någe med det?





Eg har eit ønske om at vi alle skal finne ut kva vi kan gjere. Og om at vi skal kunne la sorgen over dei som er borte gå over i handling.

3 comments:

Anonymous said...

Et med vår målestokk uhyggelig antall drepte i Oslo og på Utøya er en tragedie vi nesten ikke kan begripe.
I kjølvannet av tragedien vil alle utrykke sorg, savn, vrede og gode eller mindre vellykkede utspill om hvordan vi skal stå hverandre nærmere i fremtiden ..... ikke sant?

Hva gjør vi hver gang Dagsrevyen kan fortelle om 30-40 drepte ved et bilbombe attentat i Bagdad? Vi gjesper.
Hva gjør alle vi som i disse dager vil forbedre verden når vi hører på nyhetene at 29.000 barn har dødd av sult i Afrika de seneste månedene? Vi har ikke tid - er opptatt av Utøya.

Det grusomme som skjedde 22. juli kommer vi aldri til å glemme og vil kan heller ikke gjøre noe med det - det har skjedd og hele folket og resten av verden for dens sakens skyld må leve med det.
Om alle som nå deler med seg av sin sorg og sitt savn virkelig vil forbedre verden finnes det utrolige oppgaver å ta tak i - om man er villig til å gi avkall på noe av sin egen velferd vel og merke.
Det dør flere barn i Afrika av sult hver dag enn det gjorde i attentatene 22.juli - hvor mange av alle bloggere og andre som uttrykker sine følelser har dratt ned på sin mobiltelefonbruk, sine McDonaldsbesøk, sin shopping osv. og øremerket besparelsene for en forbedring av den verden vi lever i gjennom å sende pengen til de trengende?
Men vi sørger våre døde fortsetter mennesker å dø i uhyggelige tragedier - mennesker vi kan bidra til å redde, men det er kanskje litt langt bort for de fleste av oss;

"Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv" ......... eller?

Elin said...

Nå gråter jeg igjen... Flott innlegg!

Bai said...

@Anonym. Du har rett i at vi "tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Eg trur det er mange grunnar til dette, og den viktigaste er, som du er inne på, dette med kor nære hendingane er. Det å miste ein god venn kan ikkje samanliknast med vissheita om at barn døyr i Afrika. Nærleiken er ikkje det. Saknet er ikkje det same og sorgen er heller ikkje den same, sjølv om tragedia er større i Afrika. Sorgen er knytta til nærleik. Og kanskje er det lettare å leve seg inn i den tragedia bilbombeattentatet i Bagdad faktisk er, nå som vi også har kjend denne skrekken på kroppen? Det har så lenge vore så fjernt. Uansett, ved å la ofra frå 22. juli leve vidare gjennom handling og ikkje bare snakk, trur eg vi kan gjere mykje, både for både dei sveltande på Afrikas horn og dei som lid under internasjonale konfliktar. Vi må kanalisere det engasjementet tapet vekker riktig!

@Elin. Ein klem til deg. Det er godt å gråte.