Sonja Nordenswan

Blues från ett krossad världshus

PQR, 2010

278 sider

Eg er litt seint ute i Knirk si nordiske samlesing. Denne helga har eg lese Blues från ett krossad världshus av Sonja Nordenswan, ein sterkt handlingsdriven roman om kvinner i tre generasjonar.

Eg er fascinert over forsida til denne romanen. Dei blåkvite vinterfargane og linjene i biletet er skjøre og sårbare, samtidig som dei er noko massivt over dei. Det abstrakte biletet får meg til å tenke på sprekker i glass eller is. Houvdpersonen i boka, den schizofrene 18-åringen Smaragda, har også nokre av dei same eigenskapene over seg, dette sårbare og knuselege, men samtidig solide.

I innleiinga presenterer Smaragda seg sjølv og Dora, som er den stemmen som av og til tek kontroll. Smaragda har vore inne til psykiatrisk behandling, etter at Dora beordra henne å svømme ut til eit fiskeanlegg og befri regnbogelaksen. Dette frisleppet av laksen, er den schizofrene jenta sitt forsøk på å bote på slektningane sitt misbruk av fiskane. Vidare fortel Smaragda om korleis ho og Dora kom fram til at dette var ei tvingande nødvendig botshandling.

Smaragda har vokse opp saman med mormor og onkelen, Stefan. Ho har ingen far og ingen morfar, og får minne om mora, som døydde ung. I første delen av boka er samtalane mellom mormor og Smaragda sentrale. Mormor fortel om oppveksta si, og etterkvart får Smaragda vite kven som er morfaren hennar. Når Smaragda så fyller 18, får ho lese dagbøkene som mora har etterlate seg. Dermed får den døde mora fortelje si historie til dottera. Spørsmålet om kven morfaren og faren er, er heile tida drivkrafta gjennom forteljinga. Forteljinga om slekta tek oss med til the swinging sixties i London og den spente situasjonen til fattige arbeidarar i Belfast på slutten av 80-talet. Gjennom kronologiske tilbakeblikk får vi følgje mormor si forteljing og Smaragda si lesing av dagbøkene etter mora. Og kronologien spring heile tida fram til nåtid (2007), kor Smaragda kommenterer, bearbeider og evaluerer det ho får vite. Dette gir innimellom gir boka eit litt repetetivt preg. Det er som om det som er viktig, skal understrekast i så stor grad, at eg innimellom kjenner meg litt undervurdert som lesar.

Smaragda har lengta etter å få vite sanninga om faren sin og morfaren sin. Samtidig har det at ho ikkje har visst kven dei er, gitt henne draumar å leve i. Etterkvart som ho får vite sanninga, må ho også forhalde seg til det ho får vite. Ho får verken kontakt med satanistmorfaren sin eller slektningane til faren, som ho lengtar etter. Og sjølv om dei sanningssøkande drivkreftene i Smaragda er intense, har dei også eit snev av ambivalens. Dette reflekterer eg-personen litt rundt, samtidig som det intense vitebegjæret ikkje gjer desse refleksjonane heilt truverdige.

Det kjem ikkje heilt tydeleg fram av teksten kva det er som utløyser personlegheitssplittinga og Dora sin entrè i Smaragda sitt liv. Men denne ambivalensen ligg der som ein viktig faktor, saman med avvisninga Smaragda opplever når ho forsøker å få kontakt med familien på farssida.

Blues från ett kråssad världshus er ein generasjonsroman med godt språk og ei fengjande handling. Men på det forteljartekniske sviktar boka litt. Det er som om den implisitte forfattaren sin rettleiande funksjon blir for dominerande, og eg som lesar får ikkje lov til å oppleve forteljinga på eiga hand.