Elskeren
Marguerite Duras
Originaltittel: L´amant. 1984
Omsett av Anne Riis
Gyldendal 2007
136 sider
Eg gløymde heilt å blogge Elskeren på dagen for blogging av første bok i 1001-bøker-samlesinga hos Lines Bibliotek. Ho skulle vore blogga 22. mai og eg begynte å skrive dette innlegget i god tid før det, men det blei ikkje gjort ferdig og så kokte det heilt bort i andre ting. Nå som eg skulle begynne å oppdatere meg på dei over 700 innlegga som ligg i google reader og venter på meg, kom eg på boka igjen.
Elskeren har eit vakkert og poetisk språk, som eg lar meg gripe av. Forteljinga om den 15 år gamle kvite jenta, som møter ein kinesisk millionær på ferga over Mekongfloden og innleier eit seksuelt forhold til denne voksne mannen, blir fortald gjennom den gamle kvinna sitt tilbakeblikk på livet. Dette er eit grep som gir ein oppstykka kronologi, og mange sprang i tid. Sjølv las eg boka i to lange jafs, noko som gjorde at eg ikkje blei forstyrra av dette. Eg trur at det er ei bok som bør lesast nokonlunde samanhengande. Heldigvis er romanen også kort nok, til at dette ikkje er eit problem.
Det som slår meg, med Elskeren, er at romanen er strippa for vurderande kommentarar frå forteljaren si side. Den gamle forteljarstemma seier ingenting om kor vidt ho angrar på forholdet til kinesaren, om det var godt for hennar personlege utvikling eller ikkje. Det er tydeleg at dette forholdet har prega den gamle dama som fortel. Innleiingsvis fortel ho om korleis ho som femtenåring slutta å vere vakker, og desse refleksjonane forstår eg som ei skildring av korleis forholdet til kinesaren har prega henne.
Elskeren er ei bok eg liker svært godt, både fordi framstillinga av handlinga er så annleis enn i andre romanar med liknande tematikk og fordi språket er så gripande.
7 comments:
Leste denne for mange år siden og husker den som en usedvanlig vakker fortelling.
Jeg liker den fortsatt ikke. :-)
Jeg tror du har helt rett i at boka må leses raskt. Jeg likte den mye bedre når jeg leste den fort enn når jeg leste sakte og grundig. Da holdt jeg alvorlig talt på å utvikle ADHD av utålmodighet og frustrasjon.
Godt poeng det med fortellerens manglende vurderinger. Jeg syntes det var det såreste ved boken. Hvis boken hadde vært kronologisk fortalt, synes jeg imidlertid det ville kommet bedre til sin rett.
Jeg leste denne på ferie, og har skrevet en omtale som ligger i kø og venter på publisering Men må visst mene litt her ogsåkjenner jeg, før jeg kommer så langt ;)
Jeg likte den veldig godt, og da særlig det språklige. Har ikke tenkt over det du sier med manglende vurderinger, men du har selvsagt helt rett. Det er i dette spennet mellom hva som sies og hva som ikke sies, denne romanen har sin styrke.
Er forøvrig uenig i at den ville blitt bedre om den hadde vært kronologisk. Litt på grunn av personlig smak, jeg liker fortellinger som ikke er kronologiske, men det er ikke bare derfor. Når ting kommer etter hverandre i tid, tenker man ikke så mye på sammenhengene mellom dem, annet enn som årsak - virkning. Når ting settes sammen uten å være kronologisk, blir det til at ihvertfall jeg mer aktivt søker sammenhengen mellom tekststykkene som er plassert sammen. Det skaper undertekst, og for meg er det alt det som ikke sies som er denne bokas styrke.
En av mine favoritt bøker! Vakker synes jeg...
Eg er heller ikkje einig i at boka ville vore betre om ho var kronologisk. Som du Elisabeth seier, det er noko med det at boka tvinger lesaren til å søke samanhenger, som gjer ho veldig god.
@Ugla: Du skal få lov til å ikkje like ho - du har i det minste gitt ho ein fair sjanse.
JA! Jeg er så enig med deg, Bai. En vakker "liten" roman.
Post a Comment