Apr 30, 2011

Sterkt om identitet og etnisitet

Stalins kyr
Av Sofi Oksanen, 2003
Omsett frå finsk av Morten Abildsnes
Forlaget Oktober, 2009
430 sider



Sofi Oksanen var ikkje meir enn 26 år gammal, då ho debuterte med dette store episke verket om halvt estiske Anna si oppvekst i ein finsk småby. Mora skammar seg over den estiske bakgrunnen, og er veldig redd for å bli stempla som hore, så ho forbyr Anna å fortelje at ho er estisk. Sjølv opplever Anna stor glede over å reise å besøke bestemora i Estland, men ho blir ståande i ein sterk identitetskonflikt mellom mora si skam og sitt eige ønske om å utforske bakgrunnen sin. Denne konflikten ho stadig står i, gjennom oppveksta er med på å gjere at ho utviklar ei alvorleg form for bulimi, som blir sterkt skildra i åpningsavsnittet:
MIN
FØRSTE
GANG var annerledes. Jeg hadde trodd det ville være fryktelig, sølete, skittent og slimete. Jeg hadde trodd det ville komme blod ut av meg og at det ville gjort dobbelt så vondt i magen. Jeg hadde aldri trodd at jeg ville komme så langt, jeg ville ikke klare det, jeg ville ikke ønske det, men da magen trakk seg sammen så det gjorde vondt i ørene, tok kroppen over styringen. Det fantes ikke noe alternativ.
Det var guddommelig.
Lighterflammen lyste opp øynene mine. De glinset dorskt. Min første sigarett etter første gang. Også den var guddommelig. Alt var guddommelig.
Det eneste som syntes utenpå var tilfredshet og seiersglede. Stemmen var kansje litt ru og brusten, men hva så.
Og jeg visste at det kom en andre gang. En tredje. En hundrede. Det går selvsagt ikke slik for alle. For noen blir den første gangen den siste, men ikke for dem som er gode i det, og har godt av det.
Jeg var god i det med en gang.
s. 7.
Parallelt med nåtidshistoria om Anna si spiseforstyrring, hennar oppvekst og jakt på identitet, får vi også fortald historien om Anna si bestemor og dei ho hadde rundt seg på 40- og 50-talet. Dette er ei historie om arbeidet i sovjetiske kolkos, redsla for å bli sendt til Sibir og matmangel. Vi får også fortald historia om Anna si mor, som møter den finske forretningsmannen, og som må gjennom ein omfattande prosess for å få gifte seg med han og få lov til å flytte til Finland. Vi får høyre om den sterke lengsla etter vestlege varer, og dei fulle baggane mora til Anna har med seg når ho skal besøke familie i Estland, på 80-talet. Gjennom denne parallellforteljinga i tid og med desse stadige reisene over grensa, blir kontrastane mellom det sovjetiske Estland og det vestlege Finland svært tydelege.
VENTING
NÅR
VI kommer til trappene som går ned til havneterminalen. Glede og spenning romsterer i magen. Horene er det første vi ser når vi har sluppet gjennom tollen. Bak oppmerkingstauet. Det skiller området rundt terminalen, der utlendigene kan få gå, fra området hvor de lokale ikke lenger slipper inn. Før tauet hadde det vært en skyvedør på samme sted, med den samme ertegrønne fargen som fins overalt, i grensevaktenes uniformer, i hærenes biler og lastebiler, alltid innen synsvidde, hvor man enn befinner seg. Grønt, grønt, grønt, men uten håp.
s. 69.
Stalins kyr er ein sterk roman som gir innblikk i dei enorme kontrastane mellom Sovjet og Vesten, bare skilt frå kvarandre av den vesle bukta, sør for Helsinki. Romanen fortel om kvinner over tre genrasjoner, og gir dermed også eit innblikk i ei utvikling kor den sovjetiske femtitalskvinna kjemper for å få nok mat, medan den unge, finske kvinna på begynnelsen av 2000-talet, kjemper ein tilsvarande kamp mot kaloriene.

I tillegg til å gi eit sterkt innblikk i ein del av den nyare verdshistoria vår, er Stalins kyr også ein roman som etnisiteten si betydning for den personlege identiteten. Mora til Anna er svært oppteken av at den estiske bakgrunnen til Anna skal fortrengast, og Anna skal vere finsk. Dette er med på å skape ein grunnleggjande utryggheit i Anna. Ho har problemer med intimitet, og dette at ho er estisk, blir ei stor hemmelegheit i forhaldet mellom henne og den finske guten Hukka, som vil henne alt godt:
HUKKA
VILLE
VITE alt om meg.
Kanskje var det derfor jeg ikke fortalte noe.
Eller kanskje fordi jeg ikke ville han skulle begynne å kalle meg stisk ludder ved siden av alle de andre kjælenavnene. En slik vits ville passet godt i munnen hans. Ikke ondsinnet, men med varme. Det kunne være en fredagskveld vi var på vei til en bar og tok en avstikker til R-kiosken for å kjøpe sigaretter, og der kunne være noen estiske damer ved bladhylla som letter etter bilder av seg selv i pornobladene og fniste sammen over bildene. Eller en hjemmekveld for to med stearinlys og tassende katter. Da ville han si det. Hviskende. Og jeg skulle smile. Eller underveis til havnen for å ta i mot moren min, mens jeg festet beltet i skinnjakken, akkurat da, når jeg steg ut, ved det aller siste skrittet, en slik kjærtegnende hvisking, med samme stemme som alle de andre kjæleordene. Mitt estiske ludder. (...) Selvsagt kunne han også kalle meg en estisk engel. Men jeg hadde likevel ikke lyst til å ta risken. Hadde bare ikke lyst.
Eller kanskje jeg ikke fortalte, fordi jeg uansett ikke vill våget å vise Hukka mitt andre hjemland.
(s. 179-180)
For Anna er det at ho er estisk viktig, og det er veldig viktig for henne at ho blir akseptert som estisk. Samtidig er frykta for å ikkje bli akseptert som estisk, så sterk, at ho ikkje våger å fortelje at jo er estisk til sine aller næraste.

Og kanskje kan Anna si historie lesast som eit viktig innlegg i ein innvandrings- og integreringsdebatt, kor det å snakke om etnisitet nærmast er blitt eit tabu. Anna si historie viser at etnisiteten kan bety mykje, for den einskilde. Dermed kan ho lesast som ei eksempelforteljing, som viser kor øydeleggjande skam og tabuførestillingar kan vere for individet. Særleg når det er knytta til noko så personleg som familien si kollektive forteljing om identitet.

4 comments:

linesbibliotek said...

Veldig interessant og - som alltid - grundig anmeldelse. Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Oksanen, og nå ble jeg enda mer fristet. Dette er imidlertid første gang jeg har lest en anmeldelse med flere lengre sitater fra teksten, og det gjør at jeg skjønner hvorfor jeg virkelig kan like det hun skriver.

Lena said...

Eg har lenge hatt lyst til å lese denne, og lysta blei ikkje noko mindre etter å ha lese dette. Du skriv så godt og så grundig at eg trur eg må revurdere dei korte omtalane mine;)

Bai said...

Takk for gode ord, begge to!

Eg fann ut at med å bruke litt sitater, kunne eg skrive noko litt anna enn det eg har lese før. Det er som du seier, Line, mange omtaler allereide.

Og til dykk begge to: Les Oksanen! Eg las Utrensking i sommar, som kanskje var endå sterkare. Mykje av tematikken med tanke på Estland og den estiske nasjonalkjensla går igjen i begge bøkene.

fjord said...

Utrenskning er nok enda litt sterkere ja, jeg er enig i det, men Stalins kyr er også utrolig bra. Veldig fin omtale.