Jan 11, 2010

Godt nytt år - i seinaste laget

Det er på tide å få lagt inn ei nyttårshelsing, her sjølv om vi allereide nærmar oss midten av januar. Eg har hatt ein god og roleg ferie, slappa av og lese fleire gode bøker som kjem til å få ei omtale her etterkvart som motivasjonen og inspirasjonen dukkar opp.

Sidan sist har eg blitt rørt av Kristoffer Shcous På vegne av venner, nytt Helle Helle sitt fantastiske språk i Rødby-Puttgarden og ikkje minst, latt meg oppsluke av det spenningsfyllte forhaldet mellom Bella og Edward i Twilight (eg som sa at desse vampyrgreiene ikkje var mi greie... så feil kan ein ta).

Nå er eg tilbake framføre pc-skjermen, og tar i eit siste krafttak for å bli ferdig med masteroppgåva mi. Om kveldane slappar eg av med Johan Theorins Skumringstimen, noko så sjeldant som ei krimbok frå 2000-talet kor sjølve mysteriet og oppklaringa av dette står i fokus, framføre denne actionfilm-aktige dramatikken som moderne krimforfattarar stadig skal øydeleggje bøkene sine med. Denne svensken har skrive ei ei "god, gammaldags" krimbok frå Öland, med eit slags britisk preg. Eg las Nattefokk i sommar, og likte han godt.

Det blir sikkert ikkje så tett mellom oppdateringane, dei næraste vekene, sidan eg har mykje anna som må prioriterast. Men eg har framleis mykje på hjarta, så eg blir ikkje borte.

Dec 24, 2009

24. desember - Alf Prøysen

Nå avviker eg frå den opprinnelege planen om å presentere 24 dikt. Men her om dagen kom eg til å tenke på ei julehistorie, som eg var veldig glad i då eg var lita jente. Eg hugser at mor mi blei lei av å lese ho for meg, frå Barnas beste- samlinga. Men eg hadde likevel ein periode kor eg plukka fram denne, kvar gong det var tid for god-natt-lesing.

Den vesle bygda som glemte at det var jul


Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder.Noen var store,og noen var små;noen var flinke,og noen var late;og noen likte fiskeboller bedre en kjøttkaker,og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller.så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting,var de helt like alle sammen.
De var så fæle til å glømme.Og da glømte de de merkeligste ting,alle på en gang!En gang glømte de å ta på seg sko.Det hadde vært veldig varmt hele sommer'n,så alle hadde gått barbeint.Og da det ble høst,glømte de å ta på seg sko.
-Du verdens rike så kaldt det er nå da!sa de til hverandre.-Ja,jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå,sa de.-Det blir verst når snøen kommer,sa de.
Og da snøen kom,gikk de barbeint ut og sa:-Å,nå må det være mange kuldegrader! Og slik gikk de og fraus.
Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten,og da skjønte kjerringene at de hadde glømt å ta på seg sko.
Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko,og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina.Og så tok de på seg sko allesammen.
En annen gang hadde de glømt å spise.De gikk flere dager uten mat,og tilslutt ble de sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor'n.Men han kunne ikke komme,for han hadde også glømt å spise, så han var like sjuk som de andre.
Men en dag doktor'n var på beina,kom det fram en musunge med en ostebit i munnen,og da skjønte doktor'n hva det var de hadde glømt.
Og så sto han opp og spiste,og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Og så sto alle sammen opp og spiste,og så ble de friske igjen.
Men verst var det den gangen de glømte at det var jul.
Da det ble lille julaften,var det ingen som hadde gjort rent i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre,og i butikkvinduene var det ikke så mye som ei julenissemaske engang.Skoleungene sto på skolen å sang,og det fantes ikke så mye som en eneste smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.
I ei lita stue aller øverst ibygda,like ved skaubrynet,gikk ei lita jente og tenkte og tenkte.Hu var bare fem år,og ellers så brukte hu å hoppe og danse og leke og ha det moro,men nå gikk hu bare og tenkte.Hu gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
-Det er noe vi har glømt nå igjen,sa den vesle jenta til seg sjøl,-det er noe med ei lita gran,men jeg husker ikke hva det er.
Så gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt gråpapir.-Det er noe med ei saks også,tenkte jenta,-men jeg kan ikke huske hva det er.
Så gikk jenta på låven,og der fikk hun se et kornband som far hennes hadde hengt høgt under en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
-Det er noe med dette kornbandet også,tenkte jenta,og så sto hu der og så seg omkring,og så fikk hu se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på.
Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!
-Å,det er jo lille julaften,det er jo lille julaften,ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far,men de var ikke inne.-Å,åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det snart er jula?Åssen skal jeg få sagt fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta.
Hu prøvde ta den høge stanga og sette juleneket i toppen på den,men det greide hu ikke.Men så skjønte hu hva hu skulle gjøre!Flaggstanga!Hu skulle heise opp juleneket i flaggstanga!
Og det greide hu,og å fort veslejenta hadde gjort det,fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så snøen raste nedover stammen.
-Hvor skal du,hvor skal du?kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!
-Vi blir med,vi blir med, sang de andre meisene og fløy avsted.
-Hvor skal dere hen,hvor skal dere hen? ropte spurvene som satt på telefontrådene.
-Det er jul,det er jul,veslejenta har satt opp julenek!sang meisene.
-Vi blir med,vi blir med, sang spurvene og startet på likt ifra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene.
Og akkurat da lettet alle dompapene fra nypebuskene i hagen.
Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle,og da så de juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul.
Og folk til å bake og koke og steike,noen gjorde reint i huset,og noen hengte opp reine gardiner...og noen gikk ut i skauen og fant juletre...og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte å glømme,og noen hengte opp julestjerner i vinduene...
Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i ei kjempediger balje som snekker'n hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul,og så badet de alle på en gang...
Og akkurat da de var ferdige og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne...

Akkurat da ringte kirkeklokkene, og så var det jul!

Dec 23, 2009

Ferielesing

Eg har tatt meg fri i jula og eg treng å ferielese litt. Etter det mest intense halvåret eg kan hugse, kjenner eg at eg trekker mot det tanketomme og enkle. Eg er trøytt og sliten av all tenkinga, samtidig er eg rastlaus. Eg trenger nokre feriebøker, men ikkje kva som helst. Eg har lyst på ei eller to feriebøker som ikkje krev noko som helst av meg som lesar, anna enn at eg klarer å la meg engasjere av handlinga. Gjerne krim. I alle fall noko med mykje handling og lite rom for lesardeltaking. Det er det motsette av kva eg vanlegvis vel å lese, så eg har ikkje noko passande heime. Men nå er det det eg treng. Hovudet mitt har tatt ferie og tankane mine er i kvilemodus. Det kjennest godt. Eg har ikkje lyst til å tvinge tankane i gang igjen. Det er deilig å kjenne denne hangen til ro og til det enkle, ikkje minst nå som det er ferie og eg kan ta meg tid til det. Eg har lyst til å bare sitte stille, lese ei bok og plutseleg merke at det har gått nokre timar, medan eg har vore borte-vekk i ei eller anna spennande handling.

Dei siste dagane har eg lese to sider av Runway av Alice Munro og to sider av Kafka on the beach av Murakami. Også les eg dei same to sidene ein gong til. Også tenker at dette er jo god tekst, men eg hugser ikkje kva eg har lese. Også legg eg boka vekk, fordi eg veit at eg kjem til å vere meir opplagt seinare, og då er det dumt å øydeleggje ei eigentleg god bok, nå som eg ikkje er i humør til å lese denne. Eg har stått framføre bokhylla mi, og tenkt at eg har for komlisert litteratursmak. Det er dumt å ikkje ha ei bok til eit kvart humør liggjande. Og akkurat nå er eg ikkje i humør til å lese noko av det eg har liggjande.

Eg må ta meg ein tur til biblioteket i dag. Eg håper eg kanskje skal komme heim med ei Harry Hole-bok og den første Twillight-boka på engelsk. Sistnemnde er kanskje litt vel optimistisk. Kanskje den første boka til Johan Theorin. Eg likte Nattefokk. Kanskje eg finn ei bok av Elizabeth George eller P. D. James eg ikkje har lese. Eg håper å kunne finne noko eigna ferielesning. Biblioteket har ope fram til kl. 18 i dag. Det burde gi meg god tid til å finne ei eller to passande feriebøker.

I mellomtida tar eg gjerne i mot forslag til gode og engasjerande bøker, som ikkje krev noko av meg i betydningsdanningsprosessen.

23. desember - Bernhard S. Ingemann

Dagens dikt er ein sangtekst, til ein sang som av underlege grunnar har hamna mellom julesangane. Men han er minst like sterk i gravferder. Diktaren er B. S. Ingemann, og eg har høyrd ei anekdote (anekdote, fordi eg ikkje veit om det er sant), om at det i første utgåva stod "går de til paradis med sang". Diktaren var for deprimert til å inkludere seg sjølv, ein lang periode av livet. Men etter ei tid, endra han teksten og inkluderte seg sjølv. Denne anekdota gjer teksten mykje sterkare, synest eg, sjølv om eg vanlegvis ikkje er nokon tilhengar av å lese tekstar med for stor vekt på forfattarbiografien. Men akkurat denne teksten synest eg blir sterk i lys av denne anekdota.

Deilig er jorden

Deilig er jorden,
prektig er Guds himmel,
skjønn er sjelenes pilgrimsgang.
Gjennom de fagre riker på jorden
går vi til paradis med sang.

Tider skal komme,
tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang;
aldri forstummer tonen fra himlen
i sjelens glade pilgrimssang!

Englene sang den
først for markens hyrder;
skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden! Menneske fryd deg.
Oss er en evig frelser født!

Dec 22, 2009

22. deseber - Arnulf Øverland

Arnulf Øverland sitt dikt, "Lille Adam" er eit slikt sårt dikt, som eg nesten kjenner litt klump i halsen av å lese. Sjølv om det er mykje brukt som i norskundervisninga i skulen, er eg veldig glad i dette diktet.

Lille Adam

Lille Adams store hode
kneiser på hans tynne hals.
Man har rost ham; ikke dårlig!
Adam danser en alvorlig,
melankolsk og stivbent vals,
og er ikke vel tilmode.

Damene skal engagere,
Adam danser ikke mere.
Fra den tomme rad av stole
ser han sine venner danse.
Lange Leif har fått Constance,
fire stykker sloss om Ole!

Adam går alene hjem.
Slik er livets danseskole.
En får fire, en får fem,
en får èn, og en får ingen,
-lilleslem og storeslem.

Alle livets lunefule
stjerner små gikk ham forbi.
Nu vil han gå hjem og dikte
sig sin første poesi.

Dec 21, 2009

21. desember - Paal Brekke

"Der alle stier taper seg"

Den mann som drepte tirsdag
var han en morder mandag?
Og våkner onsdag mot et grått vindu
med skodden østlig drivende igjennom ham
hvem er han nå

den mann igår?
da steinen løftet hånden hans til slag
eller den han var i forgårs
hvem
når var i forgårs
Lyset fra pianolampen husker han
og hender mot tangentene
ja Händel
Og en tung grå stein, knasende

Han stirrer innover
der gamle øyemerker løses opp i skodden
endrer form og skifter plass
Og ser på disse hendene
hvem eier dem!
en stein de kastet fra seg i et dike
eller Händel, Händel

som har reist seg fra klaveret
uten å se på ham
lar døren gli igjen
Og bare hendene tilbake
lånt brukt
Liksom herreløse hunder er de
står og uler på en øde mo
mot torsdag fredag

(Frå Roerne fra Itaka)

Dec 20, 2009

20. desember - Tarjei Vesaas

DET ROR OG ROR

Dagen er faren
– og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen.
Ingen veit alt.

Det ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.

Han står der òg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror –

Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.

Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.
Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.

Dec 19, 2009

19. desember - Mathias R. Samuelsen

Mathias R. Samuelsen er ein av dei mange spennande debutantane i år. Han har debutert med diktsamlinga Utredning om trengsel, som står så høgt på julegåveønskelista mi, at eg lurer på om eg skal kjøpe ho til meg sjølv til jul.

TROVERDIG

slik vil jeg huske deg:

du sitter i halv lotus mellom to dialekter

med for mange forslag til forbedring

som vanlig, åpen og tørst

og det eneste som er igjen

er de mørke møblene i stuen

og røkelseslukten sitter i

senere i en annen sommerby

mente en annen stupedame

at jeg kun hadde vakre venner

jeg tenkte på deg og kranglet ikke

Dec 18, 2009

Nobelprisstafett ala Thauke2read

Thauke2 har utfordra meg til å skrive om kven eg håper skal bli den neste nobelprisvinnaren. Han vil gjere til ein bloggestafett, så eg skal utfordre vidare og så vidare.

Eg har tenkt meg godt om, fordi eg synest alltid det er så vanskeleg å velgje ut ein som eg synest er best, blant mange gode. Eg har tenkt på Murakami, Auster, Roth og fleire av desse andre som pleier å dukke opp på Ladbrokes si liste. Og eg synest det er vanskeleg å velgje ein som er best. Det er jo så mange som er gode.

Etter litt fram og tilbake har eg likevel komme fram til at eg skal plukke ut ein forfattar som ikkje står på Ladbrokes-lista. Nemleg vår eigen Jon Fosse. Han er stor. Og han har internasjonal suksess. Språket hans rører meg kvar gong eg les han, og han er og blir min norske favoritt. Dramatikken er like leseverdig som romanane hans. Derfor, som den navlebeskuande og sjølvopptekne nordmannen eg er, håper eg Fosse får ein nobelpris. Anten neste år, eller om ti år. Han hadde fortent det.

Dette er ein stafett, så eg gir pinnen vidare til Janke.

18. desember - Gunnar Ekelöf, ein gong til

Gunnar Ekelöf fortener også ein post til i denne kalenderen, fordi han er så mangfaldig. Dette diktet problematiserer også språket, gjennom homonymet 'spjäll', (som både er det norske spjeld, som vi har i peisen men også spareribs), men her på ein svært humoristisk måte - noko som jo går igjen i diktsamlinga Strountes. Samtidig, gjennom referansene til "Jeg ser" av Obstfelder, blir dette vesle, humoristiske diktet åpna, mot ei rekke eksistensielle spørsmål. Og så tilslutt denne omskrivinga av Obstfelder: "Jag är visst kommen på fel halvklot!" (mi utheving). På denne halvkloda har vi overskot til å bry oss med desse språklege finurlegheitene. På den andre halvkloda, derimot...

Nå ser eg at eg gjer noko eg ikkje liker å gjere, eg kommenterer diktet, litt for mykje. Eg skulle eigentleg bare forklare forskjellen på 'spjäll' og 'spjäll', fordi heile diktet var ganske meiningslaust for meg, som ikkje har svensk som morsmål, ved første gjennomlesning, nettopp fordi eg ikkje skjønte ribbe-delen. Og utan denne ribba, blir ikkje diktet morsomt i det heile tatt. Då blir det bare rart.

Jag ser på detta spjäll

Jag ser på detta spjäll
Det är rutigt, absolut rutigt
Jag ser på detta andra spjäll
Det är fullkomligt randigt

Det ena är rutigt vare sig det är öppet

eller stängt

Det ger bara lite mer eller mindre luft
Det andra är randigt vare sig man ätit av

det eller ej

men mest när man ätit av det!

O vad skall jag göra med alla dessa spjäll
Vad skall jag göra med alla dessa ord
som eventuellt betyder ett och detsamma
med eller utan ränder!

Jag är visst kommen på fel halvklot!