Eit kvardagsdikt

Den siste tida har eg kvar fredag fått ein oppdatering inn i google-reader, som eg har begynt å glede meg til resten av veka. Dette blogginnlegget kjem frå Elin og heiter "Dikt på en fredag".

Eg liker dikt i bloggar, fordi eg får presentert og servert dikt eg kanskje elles aldri ville ha oppdaga. Derfor har eg også lyst til å presentere og servere eit dikt for mine lesarar, men eg veit med meg sjølv at eg ikkje vil komme til å klare å følgje opp ein lovnad om eit dikt på ein fast vekedag. Derfor begynner eg i dag, på ein fredag, med å presentere eit kvardagsdikt.

MIRAKLER av Walt Withman

Hva er så spesielt ved et mirakel?
Jeg for min del kjenner ikke til annet,
enten jeg går i gatene på Manhattan,
eller kaster et blikk over hustakene, mot himmelen,
eller vasser ed bare ben langs stranden, i vannkanten
eller står under et tre i skogen,
eller snakker med en jeg er glad i om dagen, eller sover i sengen med en jeg er glad i om natten,
eller sitter sammen med andre ved middagsbordet,
eller betrakter fremmede som sitter overfor meg i sporvognen,
eller ser biene sverme rundt kuben tidlig en sommerdag,
eller dyr som beiter på markene,
eller fugler, eller de vidunderlige insektene i luften,
eller den underskjønne solnedgangen, eller stjernene som skinner så rolig og klart,
eller nymånens utsøkt fine tynne kurve om våren;
Dette og alt annet er mirakler for meg,
alt er deler av helheten, alt er for seg og på sin plass.

For meg er hver time med lyd og lys og hver time med mørke et mirakel,
hver kubikkmeter med verdensrom er et mirakel,
hver kvadratmeter jordoverflate er det sammen,
hver fot av jordens indre kryr av det samme.

For meg er havet et kontinuerlig mirakel,
fiskene som svømmer - klippene - bølgens bevegelser - skipene med sine mannskaper,
kan det tenkes større mirakler enn dette?

Fra Gresstrå, s.417.
Utgitt av De Norske Bokklubbene i serien Verdensbiblioteket.
Gjendiktet av Knut Narvesen.