Jan 31, 2009

Gunnhild Øyehaug

Vente, blinke
Kolon forlag 2008
270 sider


På framsida av messeavisa til bokmessa i Lillestrøm stod det "Høtens litterære stjerne" trykka over portrettet av Gunnhild Øyehaug. Og det generelle inntrykket mitt er at Vente, blinke er ein slags kritikarfavoritt denne hausten. Sidan eg les kritikkar og omtalar av bøker, har eg gleda meg til å lese denne romanen også.

Vente, blinke er ei bok eg ikkje kjem til å gløyme med det første. Eg liker dei surrealistiske spranga og den underlege vi-forteljarstemma som ikkje forklarar seg sjølv før til slutt. Eg liker den tablåliknande framsyninga av scener som viser fram ulike overflater. Eg liker bruken av ordet "ser" i forteljinga. Eg liker den draumeaktige logikken, eller mangelen på logikk, i oppbygginga av romanen og eg liker draumen si rolle i teksten. Eg liker dette at så mange personar, først tilfeldige og uavhengige, viser seg å ha ulike meir eller mindre tilfeldige møtepunkt. Og ikkje minst liker eg dei klare og tydelege sanselege skildringane i boka, dei som gjer at eg kan sjå og høyre og lukte saman med houvdpersonane.

Eg hadde ein gong ein førelesar som omtala ein roman som "a bookish book". Med dette meinte han at det var ei bok som blei halden saman av intertekstualitet til ei rekkje andre bøker og av alle referansane til desse. Vente, blinke er også "a bookish book". Og dersom vi utvider intertekstomgrepet og snakker om interartielle allusjonar i romanen trur eg vi sit igjen med ei uendeleg lang liste av sangar, bilete, vekeblader, bøker og filmar som boka alluderer til. Nokre av desse allusjonane er svært vellukka, til dømes dei som viser til Lost in Translation, Den guddommelige komedie, Slottet og Peer Gynt. Andre av desse allusjonane blir litt påtatte, som dei som viser til Kill Bill, Paul deMan, Olav H. Hauge sitt "Drift" og van Goghs' "Solsikker". Det Øyehaug har gjort, gjennom å skrive på denne måten er ambisiøst. Det er ambisiøst fordi det har med seg ei fare for å tippe over i ei oppramsing av kor godt ho, forfattaren, kjenner sin kultur-og litteraturhistorie. Og dei gongene dette skjer, framstår avsnitta som litt i overkant pompøse. Men dei allusjonane som er vellukka, fungerer så godt at dei får boka tilbake til jorda igjen.

Som ein medbloggar har peika på er hovudpersonane til tider i overkant navlebeskuande. Dette gjer at boka får ein litt inadvendt og dyster grunntone, som kan minne om Hanne Ørstavik sine romanar. Dette er ikkje nødvendigvis heldig, for eg kjenner eg kan bli litt lei av å lese om raudmande og famlande nervøsitet hos kvinnelege, norske romanheltinner. Samtidig er det alt for mykje som eg faktisk liker ved denne boka, til at eg klarer å la irritasjonen over dette ta heilt overhand.

Så det heilskapelege inntrykket eg sit igjen med etter å ha lese boka er at ho er litt oppskrytt, men vel verdt å lese.

5 comments:

Lille søster said...

Jeg holder på med boka nå, og har litt problemer med å komme meg gjennom den. Jeg synes den er for lang. Men det er kanskje fordi visse partier kjeder meg, mens andre partier er gode å lese. Dette er i det hele tatt en slik bok som jeg ikke klarer å bestemme meg om. Er den god? Er den verdt å lese? Jeg skifter ståsted hele tiden.

anne mari said...

At hovedpersonene framstilles med ironi, men samtidig ikke gjøres for mye narr av, er jo noe av det gode med denne boken. Jeg synes både du og denne andre negative blogg-anmelderen overser dette poenget. Det er svært mye humor og små spark til en selvopptatt menneskehet i boken! Undertittelen er i seg selv ironisk, noe det later til at bloggeren på Jeg leser ikke har forstått.

Lille søster said...

Det er helt riktig det du skriver, Anne Mari, om ironi og selvopptatthet, men nettopp dette virker veldig irriterende på meg, at Øyehaug hele tiden ironiserer over dem, om enn på en kjærlig måte. Uten at jeg skal si at det gjør boka dårlig.

Bai said...

Eg ser godt poenget med forsøket på å ironisere over det sjølvopptekne. Men eg synest ikkje det fungerer. Som Lille Søster seier, det gjer ikkje boka dårleg, fordi det er så mykje anna eg liker med boka. Men denne ironiseringa er ikkje gjennomført på ein måte som treffer meg, og dette trekker ned heilskapsinntrykket.

Lilla O said...

En kritikerälskling alltså. Måste nog pröva att läsa den trots allt, men kanske inte på norska.