Ugly Americans?

For ei tid sidan blogga eg om boka Freedom av Jonathan Franzen. Og i dag kom eg over ein par dagar gammal artikkel om boka i NYRB, "Franzens ugly Americans abroad". Her skriv Tim Parks:

It’s interesting that in this passage the Italian translator has to leave words like “football” (as opposed to soccer), then “Grounds,” and “campus,” in English. This alerts us to a larger problem with translating Franzen; these are not just lists of American things and things American people do, but also—and crucially—of the very words Americans use. Italian has no word for Foosball, nor does it have either the object or the denomination “mechanized recliners,” so that the translator is obliged to explain (and the reader still won’t be able to picture this aberration in all its ugliness).

For the American reader there is the pleasure of recognizing the interiors Franzen so meticulously describes. Not so for the Italian, or German, or Frenchman, who simply struggles through lists of alien bric-a-brac. We might say that if the Swiss Stamm, to attract an international public, has been obliged to write about everyman for everyone everywhere, Franzen, thanks to the size of America’s internal market, but also to the huge pull the country exercises on the world’s imagination, can write about Americans for Americans (which is no doubt as it should be) and nevertheless expect to be read worldwide.

Her gløymer Parks den store påverkinga den amerikanske kulturen og det engelske språket har hatt på oss europearar. Det er ikkje nødvendig å forklare at football ikkje er det same som soccer. Og på Blindern står det skilt med "Blindern Campus". Ordet treng ikkje oversetting. Det er ikkje fordi dei europeiske språka manglar ord, at dei ikkje er oversett, med det er fordi den europeiske lesaren - like som den amerikanske lesaren - også kjenner igjen interiøret Franzen beskriv.

Parks stiller seg uforståande til denne erkeamerikanske romanen sin internasjonale suksess:

But Freedom’s failings are interesting in so far as they deepen the mystery of the book’s international success. It’s one thing for the Americans to hype and canonize one of their favorite authors, but why do the Europeans buy into it?

Etter ei grundigare drøftning av særtrekka til Freedom, som den dystopien han er, kjem han fram til at europearar som kjenner seg kulturelt overlegne amerikanarane, har tatt imot Franzen sin roman med så stor begeistring, ikkje fordi ho er ei god lesaroppleving, men fordi Franzen stadfestar biletet vi liker å oppretthalde, av den dysfunksjonelle amerikanaren:

Franzen is establishing a picture of a dysfunctional America that Europeans feel happy with. With Franzen they can “do” America and have done with it.

Eg må ærleg innrømme at eg kjenner meg ikkje igjen i det biletet av europearen, som Parks maler her. Då eg las Freedom, tenkte eg ikkje over at eg skulle kjenne meg kulturelt overlegen denne dysfunksjonelle amerikanaren. Snarare tenkte eg at min kultur er ein del av den same kulturen som Franzen skisserer. Vi europearar er ikkje så annleis frå amerikanarane, når det kjem til verdimessig og ideologisk forankring. Og når vi ser på miljø- og befolkningseksplosjonsproblematikken, stiller vi ganske likt. Vi veit at store deler av verdas befolkning lev under fattigdomsgrensa og at overbefolkning er eit problem, med vi bruker likevel meir ressurser på å mate kattane våre, enn på å bidra til å utjamne desse forskjellane.

Då eg las Freedom tok eg meg gjentatte gonger i å skamme meg over å vere ein del av det vestlege overflodssamfunnet eg er ein del av (dette blei ikkje betre av at eg las store deler av boka på ferie i Dubai, kor denne problematikken var meir eksplisitt synleg, enn her heime). Det er oss Franzen kritiserer, det er vår kultur som gir oss grunn til å sjå mørkt på framtida. Og eg trur det er derfor vi lar oss gripe av denne misantropiske romanen. Eg tenkte ikkje over at hovudpersonane tilfeldigvis var amerikanarar. Eg tenkte på at vi som lev i dei rike i-landa har rike i-landsproblem, som gjer oss dysfunksjonelle. Også tenkte eg mykje på korleis vi forvalter den fridommen vi har, i vårt samfunn.

Such are the sophistications of the global literary scene.

(Gårsdagens innlegg blei borte, på grunn av problem hos blogspot, så om nokon har lese dette før, stemmer det. Eg poster det likevel ein gong til).