Orhan Pamuk - Det hvite slottet

Det hvite Slottet
Beyaz Kale, 1985
Oversatt av Trude Falch
Gyldendal 2006
170 sider



Ein italiensk mann blir teken til fange av tyrkiske piratar og solgt som slave til ein mann som er svært interessert i å lære mest mogleg av den vestlege kunnskapen. Dei utvilker eit svært spesielt forhold, med tanke på at den eine er slave og den andre er herre. Handlinga er lagt til 1700-talet i Istanbul, og boka gir eit spennande innblikk i møtet mellom austleg og vestleg kunnskap på denne tida.

Orhan Pamuk har sjølv sagt i eit intervju om boka:

- Jeg ville reflektere over forholdet mellom Øst og Vest. Vi har tillagt Vestens vitenskap altfor stor betydning. Selvsagt har vi dratt nytte av den, men samtidig ble vi knust av den også. Boken er en høyttenkning om virkningen av Vestens økonomiske - og teknologiske fremgang på våre sjeler. Men det handler også om hvordan Vesten følte seg mindreverdig da den møtte det du kaller Østens visdom. I denne boken går våre tanker til hva Østen og Vesten fikk av hverandre, hva vi har gjort, hva vi kunne ha gjort, hva vi kan gjøre, hvordan vi kan utbedre våre misoppfatninger, hvordan vi kan kvitte oss med våre mindreverdighetskomplekser eller vårt hovmod.

Sjølv kan eg ikkje seie at dette var den heilt store lesaropplevinga. Boka blei tung å lese for meg, innimellom oppdaga eg at eg hadde lese to-tre sider utan å få med meg kva eg hadde lese, og måtte bla tilbake. Eg trur eg ville hatt større utbytte av ho dersom eg hadde vore frisk og klar i hovudet. Men det er ikkje ei bok som er godt eigna til å lesast frå sjukesenga. Eg har lese Mitt navn er Karmosin tidlegare, og denne likte eg svært godt. Så akkurat nå er eg litt i tvil om det er meg eller boka det er noko gale med. Eg veit at det ikkje er forfattaren i alle fall, og eg har kanskje ein mistanke om at det er konsentrasjonsevna mi som er hovudgrunnen til at dette ikkje blei den heitl store lesaropplevinga.