Apr 26, 2011

Skuffande, til Hustvedt å vere

Siri Hustvedt
Sommeren uten menn
Omsett av Bodil Engen
Aschehoug, 2011
204 sider


Nei, denne gongen er eg skuffa over Siri Hustvedt. Eg hadde så høge forventningar til Sommeren uten menn at sjølv om Janke har sagt at ho ikkje innfridde, trudde eg dette skulle bli bra. Men Janke hadde rett. Dette var ikkje bra. Sommeren uten menn er ikkje i nærleiken av å nå opp til tidlegare bøker, som Det jeg elsket, The Sorrows of an American og The Blindfold, som eg har lese med stor begeistring.

Eg liker Siri Hustvedt si heilt unike evne til å diskutere kunst, kropp og menneske på eit relativt tungt filosofisk plan, utan at det forstyrrer handlinga. I dei tidlegare bøkene, har ho fått til dette på ein svært elegant og imponerande måte. Særleg i Det jeg elsket, er denne evna utprega sterk, og det er det som gjer denne romanen til ein av mine favorittar. Men i Sommeren uten menn, blir denne styrken ein klamp om foten. Det er som om Hustvedt ikkje når heilt opp til seg sjølv. Dei filosofiske kommentarane og poesidiskusjonane som blir lagt til hovudpersonen blir påtatte og står utføre handlinga. Det blir ikkje ein integrert del av eit meisterverk, som i Det jeg elsket, men ei oppstykking av den heilskapen som potensielt sett kunne vore god. Eller som Janke så fint formulerte det: "Det blir masete og distraherende når hun hele tiden intellektualiserer handlingen." Som her:
Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på deg at hjernen vår ikke er særlig forskjellig fra hjernen til vår pattedyrslektning rotta. Min egen rottemann har tilbrakt livet sitt med å forfekte et subkortiakalt, opprinnelig, affektivt selv som er felles for artene og pekt på våre felles hjerneområder og nevrokjemier. Først i de senere år har han begynt å relatere dette kjernepunktet i mysteriene i høyere nivåer av refleksjon, speiling og selvbevissthet - hos aper, delfiner, elefanter, mennesker og til og med duer (det aller siste) - og publiserer avhandlinger om de forskjellige systemene i dette mystiske vi kaller selv, beriker sin forståelse med fenomenologi, med sitater fra den strålende Merleau-Ponty og den dunkler Edmund Husserl, takket være SIN KONE, som geleidet ham gjennom filosofien skritt for skritt, gikk tilbake til Hegel, Kant og Hume når det var nødvendig (selv om mannen har mindre bruk for dem, hans interesse er legemliggjørelse, ja, Leib, Schema corporel), og leste oppmerksom hvert ord han hadde skrevt mens hun med flid og omhu rettet feil og pirket på språket. Nei, stønner du, ikke hun, ikke hun av ringe høyde, med røde krøller og frodig barm! Ikke den kvinnelige poeten. Jo, slik er det, og jeg spøker ikke. Den store Boris Izcovich har gjentatte ganger gått på jakt etter ideer i hjernen til sin egen kon, har til og med kreditert henne for bidragen. Og så? Og så? sier du. Er ikke det i orden, da? Det er IKKE i orden, for DE tror ham ikke. Han er Filosofikongen og Rottevitenskapsmannen.
Den irriterande bruken av versaler for å utheve viktige ord og den forvirrande vekslinga mellom bruk av første- og tredjeperson, kan kanskje tilskrivast slurv frå forlaget si side. Men Hustvedt må ta støyten for å øydeleggje eit svært godt utgangspunkt for ein spennande roman, men kvasifilosofiske flosklar som ho ikkje klarer å integrere i teksten, denne gongen.

Utgangspunktet for handlinga er godt. Kva skjer, når ektemannen etter 30 år skal ta ein "pause" frå ekteskapet, og det viser seg at Pausen er en ung, fransk kollega? Jo, hovudpersonen Mia får eit nervøst samanbrot, blir innlagt på ein psykiatrisk klinikk med ei kortvarig psykosediagnose, før ho reiser til mor si i Bonden i Midtvesten. Her er ho ein heil sommar, og bortsett frå den 4 månadar gamle Simon, omgås ho bare kvinner i ulike aldrar denne sommaren. Mia er professor i poesi, skriv dikt og denne sommaren underviser ho tenåringsjenter i diktskriving. Samtidig blir ho involvert i dei eldre enkene nabolaget sin lesesirkel og ho blir godt kjent med Lola, mora til to små barn og kona til ein usympatisk alkoholikar. Dermed er ramma sett for å utforske relasjonar og kvinneroller i eit mannefritt miljø.

Utgangspunktet er altså interessant. Det er rom for den store feministiske romanen anno 2010-talet. Det er ei ramme som åpnar for å samanlikne kvinna si oppvekst, frå tida då Abigail og hennar 88 år gamle dotter Regine var unge med dei 13 år gamle poesikurselevane til Mia sin kvardag i dag. Og som poesiforskar og -lærar er det rom for mange spennande språkelege og filosofiske tankesprang. Men det heile blir for ambisiøst og faller saman, og i staden for ein stor roman, blir Sommeren uten menn ei rekke lausrivne betrakningar som kunne vore interessante kvar for seg, men som dessverre ikkje heng heilt saman.


8 comments:

Elin said...

Aldri hørt om forfatteren jeg. Er det noen av bøkene hennes du anbefaler?:)

Bai said...

Då har du verkleg gode lesaropplevingar framføre deg! Dei tre bøkene eg nemner i innlegget, Det jeg elsket, The Sorrows of an American og The Blindfold er svært gode. Eg er usikker på kva for ei eg synest er best, men det er kanskje The Blindfold som toppar lista.

Sesselja said...

Nei, nei, nei. Det var ikke dette jeg ville lese. Jeg som håpte du skulle lande på et annet inntrykk enn Janke, slik at jeg kunne ane et håp om en god leseopplevelse likevel.

Rose-maries litteratur- og filmblogg said...

Jeg elsket denne romanen, som var midt i blinken (uten at jeg har opplevd noe av det forfatteren skriver om selv). Jeg fant vekslingen mellom det følelsesmessige og det intellektuelle besnærende! Det som trakk noe ned var at jeg aldri skjønte nødvendigheten av å trekke inn så til de grader mange navn i denne relativt tynne boka, og at det ble litt for mange oppramsinger av litterære preferanser (som i grunnen ga meg svært lite - sikkert fordi jeg mangler dybdekunnskap om forfatterne og filosofene hun trekker frem).

Bai said...

Eg beklager å måtte skuffe deg, Sesselja. Eg trur Hustvedt-fanen i meg ville hatt det betre om eg hadde latt vere å lese denne.

Det du peikar på Rose-Marie, som trekk ned, er jo det same som eg også opplevde at trakk ned. Forskjellen er vel at eg synest det øydela heilskapsinntrykket, og ikkje bare trakk litt ned. Det heile blei litt for usamanhengande for mind del.

Anonymous said...

Så dumt! Mamma har nettopp lest den og ville gi den videre til meg, men da tror jeg heller at jeg står over og konsentrerer meg om Det jeg elsket. Din overbevisende anmeldelse sparte meg derfor mye tid (og sannsynligvis frustrasjon), så takk for det.

Bai said...

Det jeg elsket er ei stor lesaroppleving, som du kan glede deg til, Line!

fjord said...

Jeg ble også skuffet over denne. Så skuffet at jeg ikke har orket skrive om den enda, faktisk.