Apr 9, 2010

9. april

I dag er det er 70 år sidan 9.april 1940. Denne datoen det framleis blir fortald om som den redselsfulle dagen då tyskarane kom. Eg les Aksel Sandemose si skildring av denne dagen om igjen, og kjenner at det er ei sterk skildring som gjer inntrykk på meg, sjølv om eg har lese ho før:
Og det er beretningen om at støpejernshodene kom og herjet i Norge og gjorde Tysklands navn til en avskyelig lukt. Beretningen om niende april.
Jeg gikk langs husveggene ned Tordenskjoldsgate. Der var ikke et menneske. Det brølte fra flyene som strøk lavt. Luftvernet pumpet prosjektiler mot dem uten resultat og uten at flyene reagerte nettopp da. Et kvinnehode viste seg i en port. Hun måpte en liten stund før hun løp over gaten. Jeg måtte tenke på en rotte.
Jeg selv? Jeg stanste og speilte meg i et vindu. Et ansikt som var mitt, en dødsmaske med levende øyne. Skjeggstubber og en skitten snipp. Slik hadde jeg aldri sett meg selv. Noe av det mennesket jeg så der inne i glasset skulle komme til å følge meg.
Da jeg nådde ned til Tordenskjolds plass ble jeg ropt an av en konstabel: - Vil De øyeblikkelig søke dekning!
Jeg løp opp mot Rådhusgaten. Der var tomt, med en etende lyd av fly og mitraljøser fra alle sider. Et stykke borte lød et skrik, men jeg så ingen mennesker. Prosjektiler pisket bortover gaten som hagl fra et fly som fulgte gateretningen. Jeg stod trykket opp mot en stengt port og kom for første gangen til å tenke på at jeg ikke var redd. Jeg lukket øynene. Hadde det ikke vært slik med alle dem jeg hadde møtt denne morgenen? Det som en på forhånd hadde trodd skulle blitt alle redslers dag, - det var blitt Den angstløse Dag. Det kjentes nesten verre. Det var skjedd noe, endelig engang var det skjedd noe - ikke dette at det tordnet bombere over byen, for det var likevel bare en teknisk affære - men endelig en gang var det skjedd noe omveltende i menneskesinn, og et folk opplevde den umulige dagen da angsten var død.
Var ikke denne morgenen mer grå enn andre, nettopp gråere? Jeg så bortover den tomme gaten, en gate i en utdødd by. En sirene hadde hengt seg opp og tutet uten stans. Dommedagsbasunen som ulte, men de døde ble liggende.
Det var ikke en gråhet som virket spøkelsesaktig. Jeg gjespet da eg tenkte på det, og gjespingen var som et svar: Dette var kjedsommelig. Jeg la ikke det samme i uttrykket som jeg ville gjort dagen før, men kjedsommelighet dekker best, grått og fordømt kjedsommelig.
Jeg skrådde over gaten for å komme ned mot festningen. Nu dukket det opp folk igjen. Det var som de andre gangene når sirenene hadde varslet angrep: Folk gjemte seg en stund, men så kom de ut igjen for å se hva de skulle gjemme seg for. Gatene var hver gang fulle av folk lenge før det ble blåst faren over.
Ved festningen var det stille da jeg kom, men politiet drev folk foran meg bort imt Tordeskjolds plass. Jeg gikk der helt alene. Vinduer og murer på den gamle middelalderborgen var perforert av kuler.
Det kom flere fly inn fjorden, og jeg husket igjen at det var alarmtilstand. Det stod noen kasser på brygga, og jeg gikk bort til dem med en klar kjensle av at det kunne jeg like godt la være. Men noe vil en støtte seg til.
Da jeg kunne tenke igjen stod jeg og ravet et stykke fra kassene som var revet i filler. Jeg tygde og spyttet. Jeg hadde jord i munnen og rusk i øynene. Noe var galt med hørselen, jeg hørte ikke en lyd på lenge. Bomben var falt ikke femti meter fra meg, i fjellet opp mot festningen. En gammel port var revet i stykker og et par lauvtrær halshogd.
Jeg hadde ligget i gaten. Et stykke borte mellom jord og skarpe stein lå sigaren og hatten min. Sigaren var flerret. Slått ut av munnen på meg med en liten stein. Himmelen hadde straffet en herre som stod og røkte sigar. Selv var jeg hel, men temmelig møkkete.
Nei jeg hadde jo visst det. Kjedsommelighet var ikke rette ordet, tenkte jeg pint, mens jeg skyndte meg inn mot sentrum. Nu skjønte jeg hva det var. Det var ødeleggelsens vederstyggelighet som tok humøret fra et ordensmenneske. Det var samme kjenslen i full blomstring som du har bare fjern og litt ubehaglig når du pirker i en maurtue: Her står du og ødelegger noe som det ikke er noen grunn til å ødelegge. Mauren har vært flittig, og den har ikke gjort deg noe. Du ser hvordan den virrer omkring nu, og du kjenner deg utilpass.
Slik var det. Bare at jeg kjente meg ikke litt utilpass, men dypt bedrøvet. Dette var ikke kjedsommelig, som jeg først hadde fått det til, mens tankene lå halvdøde. Det var så humørløst sørgelig at jeg fikk lyst til å sette meg på fortauskanten og ikke være med på det. Ja, nettopp slik tok Oslo denne morgenen som satte skille i landets historie. Det svarte ikke til noe som helst jeg hadde lest om krig og plutselige bombeangrep. Det hele var så totalt og gjennomgripende annerledes. Byen hadde i løpet av et par timer fattet seg på absolutt alt, og ventet i iskald ro. Det var så merkelig at jeg kjente hvordan det gjorde vondt i hjernen å fatte det.
Det svundne er en drøm, Aksel Sandemose, s. 17-19.

6 comments:

thauke2 said...

Glimrande eksempel på korleis romanen kan bringe oss nærare historia enn nokon fagbok! Dette er i det heile ein fabelaktig roman, slik eg ser det!

Bai said...

Det har du heilt rett i! Då eg fann fram boka i dag kom eg til at eg må lese ho om igjen.

Fagboka og romanen har to vidt forskjellege siktemål, men når det gjeld tankane og kjenslene som eg-personen gjer seg i dette utdraget trur eg ikkje det kan samanliknast med nokon fagbok, nei.

Janke said...

Fikk du med at 70% av unge ikke visste om 9.4? Nå må det bli skikk på skolen, dette må elevene få vite om!
Indignert hilsen,
J

Bai said...

Det har eg ikkje fått med meg! Men eg grøsser over ungdommen av i dag (betyr det at eg er blitt gammal?). Eg må sjå å få meg ein skuleklasse eg kan påverke. Kva alderstrinn var dette snakk om?

Ingrid said...

Jag läser Sandemoses text och ryser. Jag känner så mycket för alla de människor som tvingades uppleva denna hemska dag. Jag har alltid hört berättas om den nionde april- hur plötsligt hela världen förändrades på ett ögonblick. Tack för ditt inlägg, Bai.

tusen said...

Det er vanskelig å definere "god" litteratur.
Her har Sandemose åpnet en situasjon
jeg som leser mange år etter kan gå rett inn i-
Fabelaktig!
Fint og stikke innom bloggen din!