Haustens noveller

Morgenbladet, som denne veka presenterer side opp og side ned med bokstoff, minner oss om at vi ikkje må gløyme novellene, som gjerne drukner innimellom alle romanane på bokmarknaden. For det blir skrive mange gode noveller og korttekstar.

Det er klart at en novelle eller ti fort kan drukne i et hav av romaner. Det er nå engang ikke vanskelig å forstå hvordan kunst i et lite og relativt uanselig format kan forsvinne i en litterær offentlighet hvor forlagene avfyrer kanoner med bare dagers mellomrom, denne høsten toppet av Karl Ove Knausgårds veritable atombombe av et verk. Men novelleformen er altfor viktig til å bli glemt. I dag står faktisk novellekunsten sterkere enn på lang tid i Norge. Mange hevder at forfatterskoler og skriveakademier har mye av æren for det. I så fall er det bare å takke og ønske seg mer av det samme. Krim har vi nok av. Ikke noveller.

Eg stusser jo litt over at Morgenbladet, i sitt flotte bokbilag, presenterer fem novellesamlingar - som ikkje skal drukne - i ein og same artikkel, medan romanane dei skriv om får kvar sitt oppslag. Men uansett - novellesamlingane blir i det minste presentrert.

Eg kjenner meg igjen i Morgenbladets artikkel. Eg liker noveller veldig godt, når eg les dei. Eg liker Frode Grytten, Naja Marie Aidt og Kjell Askildsen sine noveller. Men eg les noveller alt for sjeldan. Og eg venter med å lese dei, til dei har fått nok omtale til at dei ikkje lenger lar seg oversjå. Eg veit ikkje heilt korfor eg hopper over desse tekstane, for som sagt; når eg først les noveller liker eg dei godt.

Eg blir veldig nysgjerrrig på Lena Niemis Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket etter å ha lese Morgenbladet si omtale. Dei skriv

Og i denne kjedede samlingen tekster, hvor den ene griper den forutgåendes hale, er det mange fasetter. Den skjematiske grunnideen om at mobilnettet er nede er fiffig, men den viktigste fellesnevneren i boken er å søke varmen og få kulden, søke forståelse og finne uforstand, søke triumf og få nederlag, søke aksept og få avvisning

Eg får også lyst til å lese debutant Anders Lunde, som i Noen iblant oss skriv groteske og arabeske noveller, som blir samanlikna med John Ajvide Lindquist. Også har eg jo blitt minna om at eg liker å lese desse tekstane, som eg så ofte gløymer.