Krim i vintermørket

Dei siste vekene har eg bare hatt eit krav til det eg har lese, at det skal vere spennande nok handling til at det held meg meir engasjert enn å sjå på TV. Eg har sove dårleg, og dei søvnlause nettene stiller krav til underhaldning samtidig som dei svekkar konsentrasjonen. Dermed har det blitt ein del krim. Eg er ein periode-krimlesar. I periodar sluker eg krim, også blir eg mett og avskyr det. Men 1-2 gonger i året, kjem eg inn i slike krimsluke-periodar. Og det er eigentleg passeleg, for min del. Desse periodane heng ofte saman med at eg er sliten og ikkje orkar å bruke så mykje krefter på å fordøye anna lesestoff.


Johan Theorin er ein veldig fin forfattar. Dette er "snill" krim, kor etterforskning og oppklaring står i fokus, framfør action og spenning. Eg liker det. Språket er også sterkt, og spenningskurva er god og karakterskildringane er sterke, sjølv om dei tenderer mot stereotype innimellom. Det er med andre ord alt ein kan forvente av ein kriminalroman, og ho er absolutt på høgde med dei gode gamle britane.

Hovudpersonane er Gerlof Davidsson, den gamle mannen som bur på gamleheim og dottera Julia som kjem til Öland etter at faren har fått ein sandal i posten. På 60-talet forsvann nemleg sonen til Julia i tåka, og Julia har aldri godteke forklaringa om at han sannsynlegvis har drukna. Dette har prega livet hennar, og ho slit med psykisk sjukdom og tendensar til alkoholisme. Dei nøster opp i gamle hendingar og finn svaret på kva som eigentleg skjedde med Jens, den dagen då heile øya var full av tåke.

Boka er godt egna til å lesast frittståande.





Karin Fossum har også ei språkleg styrke, og god psykologisk innsikt.

I denne Den som elsker noe annet blir vesle Jonas August funne drept i skogen, utan den raude shortsen han hadde på seg då han gjekk. Conrad Sejer forsøker å spore opp overgriparen, medan ein anna gutt forsvinn. Er det ein samanheng mellom desse to sakene, eller er det ikkje det?

Vi følgjer både etterforskarane, paret som fann Jonas August og overgriparen sine forteljingar parallelt, noko som delvis fungerer, sjølv om paret som fann Jonas August i skogen kanskje blir litt i overkant stereotypt. Likevel gir denne forteljarteknikken, og særleg skildringane til overgiparen boka eit svært ubehagelig og samtidig gripande preg.

Dette er ikkje bare god underhaldning ei søvnlaus natt, men også ei bok til ettertanke, nettopp om Den som elsker noe annet.


Eg har høyrt mykje godt om Arnaldur Indridason, og boka Vinterbyen har forsåvidt høg kvalitet og skil seg frå anna nordisk krim. Men eg fekk ei kjensle av å ha gått glipp av forhistoria om etterforskaren Erlendur, familien hans og resten av etterforskningsteamet. Det hender det lønner seg å lese bøker i rett rekkefølgje.

Halvt islandske og halvt thailandske Elias blir funne drepen i snøen utføre blokka der han bur saman med si thailandske mor og halvbror sin. Halvbroren forsvinn, og er utilgjengeleg for intervju, og etterforskningsteamet viklar seg ut og inn av stadige villspor, før dei til slutt, ved ei tilfeldigheit kjem på sporet av gjerningsmannen.

Dette er litt under middels god underhaldning, som kanskje ville vore betre om eg hadde begynt på begynnelsen av serien.



Solstorm er den siste boka eg har lese dei siste vekene. Her blir ein framståande person i ein frikyrkjeleg forsamling myrda og det heile ser rituelt ut. Søstera hans blir ettersøkt, og ho kontakter si barndomsvenninne Rebekka, som er ein vellykka skatterettsadvokat i Stockholm. Noko motvilleg reiser Rebekka nordover for å hjelpe venninna, men møtet med den sekteriske forsamlinga blir tøft for henne, og mange vonde barndomsminne straumer på.

Utover det at handlinga er spennande, synest eg skildringa av det konservative miljøet i forsamlinga, kor Rebekka veks opp er særlig interessant i denne boka. Eg har sjølv flytta frå eit konservativt bedehusmiljø, og kjenner at denne tematikken interesserer meg.







Til slutt må eg ta med boka eg begynte på idet eg var i ferd med å bli mett på krim. Så Tokyo ligg halvlesen under nattbordet mitt, og skal få reise tilbake til biblioteket i den tilstanden.

Grey meiner at ho har lese ein artikkel i eit tidsskrift, som seinare har blitt borte, om noko som skjedde i Manchuria under andre verdskrigen. Ho reiser til Tokyo, utan pengar, for å motbevise at ho er galen, og for å få svar på dette. Her møter ho den motvillige professoren som ikkje ønsker å prate med henne, og etter hundreogfemti sider med pågåande student og motvillig professor, kjende eg at det var nok spenningsromanar for ei stund og la bort boka.