Eg klarte ikkje bestemme meg for kva for eit Rolf Jacobsen-dikt eg skulle plukke ut, så her kjem eit til. "Byens metafysikk" er kanskje eit av dei mest kjendte og oftast siterte dikta hans. Saman med "Landskap med gravemaskiner" og "Til jorden med vennlig hilsen" er det eit av dei mest karakteristiske dikta hans. Eit av dei som skildrar mennesket sitt møte med den teknologiske utviklinga.
”Byens metafysikk”
Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:
Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.
Fra østens skyhøie menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
– de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.
Ingen kan høre
telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre
gassledningenes syke hoste i avgrunnen
Ingen kan høre
kloakkene tordne med slam og stank
hundrede mil i
mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider.
Men oppe i dagen danser jo du med flammende
fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens
hvite øie og ny kåpe i solskinnet.
Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan
cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel
gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.
(Jord og jern, 1933)
4 comments:
Åh- säger jag bara. Jacobsen kan man inte få för mycket av. Denne poet berör mig så djupt.
Nei, det trur eg du har rett i. Eg har lese Dikt i samling mange gonger, og eg blir ikkje lei.
Enig, Jacobsen har vært en av de få lyrkerne jeg har lest 'alt' av. Var ellers så heldig å få oppleve han lese egne dikt på Nansenskolen vinteren 77/78. Det var flott!
Åh, det er når folk seier slikt at eg skjønner at eg er fødd nokre tiår for seint. Kan tenke meg det var ei spesiell oppleving.
Post a Comment